mandag 31. desember 2012

GODT NYTT ÅR!

Fortsatt julekortstemning siste dag av romjula på Sjusjøen.
Også årets 366 dag ble brukt med mening. Jeg hadde planlagt å avslutte året med en dobbel (ikke whisky, men formtest), men værgudene sørget for at det ble med en enkel. Det planlagte fristilrennet på Budor ble utsatt et døgn og måtte dermed gå uten meg dessverre.

I grålysningen mandag morgen var jeg allerede på plass på Sjusjøen og stilte uten konkurrenter i min private utgave av det 23 km lange Romjulsrennet. Løypa var kjørt opp etter nattens snøfall på anslagsvis 10 cm, med unntak av de 4 kilometerne fra Rømåsmyra over fjellet til Kopnagelen samt inne på selve stadion. Det var nok adskillige lettere å få feste for meg enn på selve renndagen, men med gliden var det nok motsatt - spesielt i løssnøen over fjellet. Det var -3 og greit feste med VR45 der det var faste spor. Jeg fikk likevel en god gjennomkjøring før Budorrennet kommende lørdag, selv om tida ikke ble all verden. Med 1t og 32 min på 23,5 km ble det ei (lav) I3-økt.


Det var ellers lett å se lyst på livet på årets siste dag. Alt var hvitt i tåka, og hadde det ikke vært for merkestaurene hadde jeg slitt med å finne traséen der det ikke var oppkjørt. Herlig likevel med følelsen av å brøyta løypa som i "gamle dager" selv om det ble bråstopp i flere usynlige fonner.

En lysende nyttårsaften - selv ut raketter! 
En kjapp opptelling i treningsdagboka, viser at det ble mitt mest meningsfulle år målt både i timer og km. Det ble drøye 520 treningstimer og nesten 6000 km fordelt på 3000 på beina, 2500 på ski og resten på sykkel. Det har vært et meget begivenhetsrikt år for treningsnarkomanen, konkurransefanatikeren, bloggeren, kondismedarbeideren og kroppsøvingslæreren. Hvis ikke januar blir FOR travel satser jeg på å komme tilbake til noen av bravadene ved en senere anledning.....
 
Fischer-skia trives på Fjellstua..
Treffende reklame, ikke sant?

Da gjenstår det bare å ønske alle et 
GODT NYTT ÅR!

lørdag 29. desember 2012

Sesongstart i fri teknikk

Porten til herligheten på hjemmebane:
Beverbrua over Stavåsbekken!
På årets nest siste dag starter skisesongen "på ordentlig" for meg. I år må Romjulsrennet vike for et etterlengtet turrenn i fri teknikk. Det er nesten litt harmelig å måtte velge bort rennet på Sjusjøen, men denne gangen passet det bedre å holde seg hjemme til over helga. Med omslag til plussgrader også i høyden, slipper jeg i alle fall unna mulige festeproblemer på bløt nysnø på søndag. Siden jeg selv har etterlyst skøyteturrenn i flere år, føler jeg meg dessuten nesten forpliktet til å delta i Svaenrunden.

Som navnet tilsier skulle egentlig rennet gå rundt Svaen på Budor, men frykt for mye og bløt nedbør har gjort at arrangøren har valgt å flytte både turrennet og det avsluttende rennet i den lokale Tour de Hedmarken til NM-løypene ved stadion. Det betyr at det blir tre runder á 8 km og trolig betydelig mer kupering, men til gjengjeld bredere og fastere traséer.

Etter en heller hanglete start på juleferien med nesten bare spising, soving - og "appetitt-trening", er kroppen definitivt på opptur og klar for hardkjør igjen. De fire dagene i romjula har blitt benyttet til skiturer fra trappa. Mye rolig siden gradestokken har ligget mellom 10 og 15 minus, men følelsen av å gå med spikerfeste og tenke teknikk er bare herlig. Enn så lenge føler jeg meg sterkere og at jeg går riktigere. Den følelsen blir fort glemt med startnummer på brystet, men det er i all fall "en romjulsdrøm" for meg å kjenne at kroppen fungerer igjen. Det er rett og slett moro å gå på ski om dagen!

Optimist som ser framover mot skisesongen
- med riktig sponsor!
Jeg har også hatt god progresjon i styrkeøktene i november og desember. Jeg har lagt inn øvelser som lavhopp og utfall med belastning for å orke å trykke mer til i mer krevende terreng. Skøyting har jeg imidlertid trent lite på siden det har vært så kurante smøreforhold, først på Sjusjøen og de siste to ukene hjemme i Elverum. Av de 500 km på ski hittil er bare en fjerdedel med skøyteski, og bare en av de åtte korte øktene som kan kalles kvalitetstrening. Svaenrunden blir altså den andre kvalitetsøkta og sesongens lengste i fristil. Deltakelsen er ikke all verden med knapt tredve forhåndspåmeldte, men forhåpentligvis vil det bli noen rygger å feste blikket på. Allerede neste helg går Budorrennet fra samme sted, og da får jeg nok det første svaret på hvordan jeg ligger an i forhold til både den ene og den andre. I fjor hadde sesongens aller første seedingsrenn over 400 deltakere, og med 368 påmeldte i skrivende stund blir den rekorden garantert slått.


Sesongplaner forøvrig kommer jeg tilbake til. De eneste rennene  jeg er påmeldt til foreløpig, er Trysil Skimaraton i februar og selvsagt Birken i mars. Det blir garantert mye improvisert moro før vi kommer så langt!

PS! Hvis kroppen og løypene tilsier det planlegger jeg min egen private test i Romjulsrennet på nyttårsaften. Den skal nemlig feires på Sjusjøen også i år, og hvorfor ikke avslutte 2012 med en dobbel?

Fra mitt forrige skøyterenn på Budor-Budorklassikeren (!) i 2011:
Her er det tettrioen Torgeir Bekkemoen, Lars Stenseth og
Torstein Vestli som runder på stadion. 
Da gjenstår i tillegg å ønske dere som har interesse av å lese mine "løpende oppdateringer fra en kondisjonists hverdag - og fest":


ET RIKTIG GODT OG KONDISJONSBRINGENDE NYTT ÅR!

mandag 24. desember 2012

Så ble det jul igjen...

Den siste tida før jul har som vanlig vært preget av stress med vurderinger og turneringer på jobbfronten. Det ble julelunsj i år også hvor det eneste unormale var at jeg fikk «mætt fanget» i blomster, gaver og godord for mine 25 år i Elverum kommune. Ikke helt typisk meg at jeg faktisk ikke var forberedt på det før det ble snakk om «en beskjeden tufsingdøl» som dukka opp på Elverum ungdomsskole i august 1987. Jeg som har stålkontroll på antall konkurranser, perser og treningstimer hadde imidlertid ikke tenkt over at det var denne høsten jeg  passerte en mannsalder i kommunen. Like fullt hyggelig å bli satt pris på.

Jeg fikk også i år med meg en annen god juletradisjon, nemlig julekaffen etter den siste onsdagstreninga i Stangehallen. Som vanlig var avslutningen i regi av ungdommelige Bjørn Tvedt. Etter bare to opptredener i høst var jeg i egne øyne knapt kvalifisert til julebrusen og godsakene denne gang, men etter 40 x 200 m sammen med et knippe ungfoler var jeg såpass fornøyd at jeg måtte jeg være sosial etter treninga også.

Unge og gamle samlet på galleriet i Stangehallen.
Nesten like sikkert som juleferien kommer hvert år, får jeg en førjulsnedtur i form av en forkjølelse – så også i år. Trolig pga. en kombinasjon av mye pipeblåsing, stress og mye ut og inn av hallen de tre dagene jeg er turneringssjef hvor det også er vinterlig temperatur på utsida. Heldigvis for meg tar ikke immunforsvaret juleferie, så etter et par dager med «liksom-trening» føles skrotten på det nærmeste normal. Juleaftenturen på beina på snødekte stier og veger om tre sjøer på Kongsvinger, ble i så måte den beste julegaven til meg sjølv noen timer på forskudd. Turen ble imidlertid «bare» 24.07 km – altså fem meter for kort…

Julerunden logget på Garmin Connect

God jul ønskes Bakkerolfens lesere med noen bilder fra tre sjøers-turen på Vinger:

Bæreia sett fra badeplassen


Fra sørenden av Bæreia
Vinteridyll langs veien mellom Bæreia og Sigernesjøen.
Sigernesjøen sett fra vegen opp til Speismark.
Både to- og firbeinte trente før julehøytiden satte inn.
Vingersjøen sett fra Skansgården på østsida
Helt nord i Vingersjøen.

torsdag 13. desember 2012

Katastrofal kuting og kakekos

Årets siste Snøkut må sportslig sett bare glemmes fortest mulig, mens kakekosen forhåpentligvis vil bli husket en god stund framover. Det siste først: På veg til Veldre og Snøkuten i november slo det meg akkurat litt for sent at Per Briskelund kunne greie å ta sin etterlengtede 50. totalseier i karusellen uten at jeg som Kondis-Hedmark representant hadde tenkt på det. Det var jo nesten like lite forutseende som om kongen skulle glemme å ta med seg kongepokalen til cupfinale!

Etter at n'Per hadde dratt den avgjørende seieren i land, måtte jeg jo bare love bot og bedring. Kake må til i sånne anledninger, og en måned forsinket stilte jeg med marsipankake dekorert med bilde av jubilanten selv tatt etter rekordløpet. Litt usikkerhet var det om seremonien kunne gjennomføres siden temperaturen sank faretruende og hovedpersonen både hadde var både skadet og sjuk i det siste. Ved hjelp av sikre kilder på andre sida av Mjøsbrua, kunne planen gjennomføres - akkurat som når Per ankommer Byflaten med en skokk av sterke Gjøvik-karer. Der er det nemlig alltid en lur plan på lur - gjerne for å hjelpe noen av kompisene til å knekke undertegnede....

Sammen med Snøkutsjef Oddbjørg fikk jeg ordnet til en seanse i gangen på skolen - ikke veldig formelt slik det skal være i "Kuten". Det var imidlertid synd ikke flere hadde fått det med seg og ventet litt med hjemreisen. Det ble nemlig masse kake igjen..... Oddbjørg hadde som vanlig orden på statistikken og overrakte Per en symbolsk gullmedalje og satte også pris på'n med et gavekort. Etter litt mimring om hvordan det hele startet for snart 35 år siden og Pers første møte med det lysende fenomen i Veldreåsen, ble det servert kake på en håndfull deltakere og deler av det trofaste arrangørkorpset. Koselig og ikke minst fullt fortjent honnør til en flott ambassadør for kondisjonsidrett generelt og Snøkuten spesielt.

Mitt eget løp var katstrofalt dårlig og burde vært forbigått i all stillhet. Kort fortalt var det mitt klart dårligste noen sinne i Kaashagarunden, som ble brukt i stedet for den vanlige Houmsrunden pga. at temperaturen var nær kuldegrensen på 16 grader. Det gikk akkurat to minutter saktere enn for to måneder seiden, og jeg skjønner ikke hvorfor. Temperaturen og føret var ingen unnskyldning, for de som deltok også i oktober gikk det til sammenlikning halvminuttet saktere i snitt. Det hjalp ikke at jeg var oppe og snuste på teten fra start sammen med en tungpustet Snøkutmajestet og "kom på pallen" totalt. Beina var tunge, pusten var tung og det var i det hele tatt et slit fra start til mål. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Ikke har jeg noen symptomer til gryende sjukdom og jeg har verken trent spesielt hardt eller rukket å slippe meg ned treningsmessig. Nøkternt sett burde jeg vært i stand til presse en sjuk Per som kom inn på samme tid som jeg hadde sist gang. Men den gang ei!

Nå er det derfor like greit at løpsåret 2012 er historie, og snøen bare kan lave ned slik at jeg kan få ordentlig vinter også på hjemmebane. Det er jo bare to uker igjen til konkurransesesongen starter på ski....



























tirsdag 4. desember 2012

Listefyll i turrenn

Startnummer fra Birken1995
Det er tid for å tenke turrenn igjen, og jeg har for moro skyld tatt et dykk helt nederst i arkivet for å mimre om gamle prestasjoner. Morsom lesing selv om egne bravader ikke var all verden - i all fall ikke det første året jeg konkurrerte med ski på beina. Det var det herrens år 1995 og det ble sju renn i løpet av vinteren - tre før og tre etter min Birkebeinerdebut i mars. Det aller første rennet jeg gikk, JH-rennet, er ikke å finne på terminlista lenger. Det samme gjelder to andre renn jeg deltok den første vinteren, Nøtbergsrennet i Sørskogbygda og Vinjeløpet i Stor-Elvdal.

Det ble med ett eneste unntak plasseringer på nedre halvdel av resultatlistene den første vinteren. I påskerennet Narkuten hjemme i Tufsingdalen fikk jeg min aller første premie i en konkurranse etter at det ble 3. plass av 9 løpere i klasse M8 (30-39 år). For ordens skyld kan det nevnes at jeg med 4.33.54 ble 303. mann i M30-34 i mitt alle første Birkebeinerrenn den 18.03.1995. (Aldersreglene var annerledes "i gamle dager" så jeg konkurrerte altså i 30-34-årsklassen selv om jeg var 35 år.)

Her er klasselistene fra et par av mine turrenn i 1995. Det skal vel være mulig å toppe dette i løpet av kommende sesong? Statistisk sett kan jeg kan vel love at Birken vil gå over en time raskere i 2013 enn i 1995....






torsdag 29. november 2012

Vinterjogg på sommeføre

Tirsdag denne uka gikk sesongens andre løp i Gå-Joggens vinterutgave på Hamar. Karusellen består av fem løp i en meget flat og fin 4,1 km sløyfe fra Presterudhallen, langs Mjøsstranda forbi Jernbanemuseet og tilbake til utgangspunktet. Jeg deltok i tre av løpene sist vinter, og løpet er velegnet som ei tempoøkt. Deltakerantallet har ligget på 40 totalt, hvorav rundt 10 med tidtaking.

Antakeligvis for trøste etter å ha knust meg med et helt minutt,
lånte Arild Ælj bort sitt varemerke etter tirsdagens løp.
Mens det første løpet gikk på snøføre uten meg for fire uker siden, var det skikkelig fine forhold denne gangen. Kveldens deltakerantall var 12 og 29, respektive med og uten tid. Med nesten bare kjente fjes på startstrek da klokka nærmet seg halv sju, var i praksis rekkefølgen gitt. Resultatene ville ikke akkurat gitt  høye odds, med Håvard foran Pål-Erik og Arild. Sistnevnte som var min jevnbyrdige makker fra Snøkuten for bare fjorten dager, overrasket imidlertid positivt og var langt foran denne gangen. Jeg ble 4. mann på 16.15, rett i underkant av 4-blank fart. Greit nok når fart ikke akkurat har vært prioritert i det siste, og beina var lette og fine etter høstens andre reale skihelg. Tida var ni sekunder raskere enn i tilsvarende løp i fjor høst, men klart bak løypepersen min fra løpet i mars i år som gikk unna på 15.31.

Store deler av feltet rett før start. 
To overeksponerte i dobbel forstand, Miroslaw og Arild, etter løpet. 
Nå blir det nok ukentlige økter i Stangehallen fram mot jul, i tillegg til desemberløpet i Snøkuten. Ellers vil jeg  prøve å få lagt inn to økter med styrketrening  i uka og ellers gå mye på ski i helgene. Det blir i all fall ikke tid til å kjede seg i desember heller selv om det blir få konkurranser. Det er jo snart jul og dermed er også turrennsesongen rett rundt hjørnet. Foreløpig har jeg ikke bestemt meg om premiéren blir på Budor eller Sjusjøen 30. desember.



lørdag 24. november 2012

Skisesong i (st)emning

Etter årets siste langløp på Jessheim sist helg er motivasjonen på topp for å gå mest mulig på ski fram mot jul. Siden skiføre lar vente på seg i lavlandet, kommer jeg til å flykte ganske så frivillig til fjells flere helger på rad utover. Det er under slike forhold jeg er rimelig fornøyd med å helgependle til Sjusjøen slik at investeringen på Fjellstua får nedbetalt seg litt. Med samme frekvens i besøkene som de første tre årene, er det ikke lenge før vi kan beregne oss en akseptabel døgnpris. Vel, det var likevel ikke noe økonomisk motiv for oppgradering fra campingvogna på Sjusjøtunet til 45 kvadrat på Fjellstua, selv om det kan vise seg som en fornuftig pensjonssparing for vår del.

Her er noen glimt fra lørdagens tur som startet og sluttet i sol - dog med noe tåke midtveis. Skiføret kunne neppe vært bedre dagen etter fredagens tåke og rubbeføre: Et par minus i nypreppa spor ga silkeføre mellom porselensporene om Kuåsen, Melsjøen, Reina og Nordseter. Bildene er tatt i Birkebeinerløypa på veg ut og tilbake til vårt ferieparadis.





Og her følger noen glimt fra World Cuprennet  i kombinert på Natrudstilen som var målet på søndagens fire mils tur langs Proffløypa:





mandag 19. november 2012

For positiv til negativ splitt

Verken negativ splitt-plan A, B eller C  ble gjennomført på Jessheim søndag. Det gode forsøket  var rett og slett for optimistisk. Den første runden på 10,5 km ble gjennomført til punkt og prikke  med 47.33 på 10,5 km, dvs. akkurat etter planen i 4.30-fart. Andre runde ble angrepet etter plan plan A som gikk ut på å øke med 6 sekunder pr. km. Det fungerte bra på den første lette halvdelen av løypa, men inn til runding halvveis var det tyngre slik at status ble 4.27 i snitt og 1.34.38 halvveis.

Allerede ut på den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, innså jeg at her måtte det switches over til plan B som bare gikk ut på å holde farten. Det var jeg ikke i stand til. Jeg ble litt overasket over det etter min roligste åpning på maraton noen gang (tror jeg), men i ettertid er det lett å slå fast at jeg ikke var restituert for å øke farten fra 10,5 til 21 km. Frankfurt Marathon satt nok fortsatt i, samtidig som jeg selvsagt kunne ha trent roligere i etterkant med tanke på Vintermaraton. Faktum er i alle fall at det kostet adskillig mer å løpe første halvdel på Jessheim på 4.30 enn det gjorde å cruise rundt i 4.10-fart for tre uker siden.

Ingen grunn til å være negativ selv om splitten gikk feil vei.
Her sammen med Ottar Modum Larsen halvveis.
Bildet er stjålet 
fra Espen Ringoms eminente blogg: Jessheim Halvmaraton
        

Applauderende løping ut på andre runde da plan A fortsatt var innen rekkevidde.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

       
Ikke lenger like lystig ved målgang. Jeg har nok vært både blidere
- og mer sliten ved tidligere anledninger. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
       
Bortsett fra egen form og manglende forberedelse er det ikke mye å skylde på. Den nye løypa på Jessheim er riktignok ikke paddeflat, men jeg likte faktisk å løpe fire runder bedre enn to runder'n med de "endeløse" strekkene. (Det har blitt noen sprekker i løpet av de 16 årene jeg har løpt den runden) Om den nye løypa er raskere er imidlertid tvilsomt. Forholdene under det som bare i navnet var en vintermaraton, kunne imidlertid ikke vært bedre. Det måtte i så fall vært helt blikkstille. Vinden fra sør affiserte meg bare på den første snorrette halvannen kilometeren på hver runde. Forøvrig var forholdene ganske så identisk med da jeg løp i Tyskland med 4-5 varmegrader og høstsol. Påkledningen ble derfor et lite dilemma før start. Det ble til at jeg løp i langt både på armer og bein, men merket særlig på andrerunden da jeg nærmet meg vanlig marsjfart at det var i varmeste laget. Da tempoet sank først til 4.39 på tredjerunden og over 4.50 på den siste, spilte det ingen rolle at jeg var kledd for "ut på tur".

Det var ikke bare jeg som ikke var helt klar etter Frankfurt. Frode tok det pent på de fire rundene, men merket det også godt i undersåttene.
     
Vidar var som vanlig min overlegne overmann i 50-årsklassen og fikk, i motsetning til i Frankfurt, fullført med stil på 2.55.23 denne gang.
                          
Trond Inge trengte et sub-1.25-løp for på kvalifisere seg til New York Marathon neste høst - og greide det med 23 sekunders margin på Jessheim. Grattis - uten champis - denne gang, Trond Inge!
          
Jeg angrer imidlertid på at jeg ikke løp med mine Asics Hyperspeed fordi hele traséen hadde tørket opp etter nattas regnvær. Ved inspeksjon i stadionområdet før start så det ut på merkinga at vi skulle løpe noen få meter på bløtt gress, slik at favorittskoene med pustehull under ikke ville være egnet. I stedet ble det debut i konkurranse for et par Mizuno Elixir. De funka helt greit, men de er hardere i såla slik at jeg ikke føler den samme flyten som med den noe mjukere Asics-dempinga.

Siden jeg kom inn på 3.15.18, gikk siste halvdel av løpet ganske nøyaktig seks minutter saktere enn første. Ganske så vanlig positiv splitt til meg å være, altså! Realitetene var for lengst akseptert ved målgang, og jeg fleipet umiddelbart med at jeg nok må gå første halvdel av en maraton for å få til et progressivt løp som på trening i høst. Beina ville bare ikke denne gangen, men planarbeidet i forkant er langt fra bortkastet. Dette var bare slutten på en innholdsrik langløpshøst. Jeg skal garantert gjøre positive forsøk på negative splitter igjen, kanskje allerede på Bislett i midten av februar. Nå er det imidlertid ski for nesten alle penga noen helger utover.

I løpet av 17 uker (4. august - 18. november) har det blitt fire maraton og tre ultraløp på tilsammen 341,6 km, eller 28 timer 54 minutter og 15 sekunder med langløp. Nå skal det bli herlig å få seg noen - akkurat ja - lange skiturer!


lørdag 17. november 2012

Planer om negativ splitt

På søndag skal jeg gjøre et seriøst forsøk på å løpe maraton med negativ splitt. Andre halvdel skal altså gå raskere enn første. Det er nemlig ikke positivt med positiv splitt. Her gjelder det i motsetning til i annen "business" å få minus på bunnlinja når en tar tida på siste halvdel og trekker fra den første.

Det passer veldig bra å gjøre et slikt eksperiment på Jessheim i år. Det er for det første ny løype, og jeg trenger ikke å henge meg opp i "gamle bragder" selv om jeg deltar for 17. året på rad. Ti av gangene har jeg forresten løpt to runder i den gamle halvmaratonløypa på tider mellom 2.59.47 og 3.18.41. Et annen god grunn for å droppe fokuset på sluttida, er at det er bare tre uker siden årets hovedmål, Frankfurt Marathon.  Jeg er nok realistisk sett verken fysisk eller psykisk helt restituert etter den utladningen.

Jeg løp halv på Jessheim i fjor.
 Foto: Bjørn Hytjanstorp.
Den direkte årsaken til jeg skal gå "vitenskapelig" til verks i søndagens løp, er imidlertid mine positive erfaringer med progressive langturer i høst. I og med at den nye løypa på Jessheim er en kvartmaraton, er det ekstra motiverende å prøve å løpe progressivt. Selvsagt har det alltid vært målet å holde farten i de tidligere 51 maratonløpene også, men det har alltid blitt med tanken. Det nærmeste jeg har vært i så måte, er på de to rundene på Kongsvinger hvor det bare ble sekunders positiv splitt i 2008 og med et drøyt minutt i 2010.

Opplegget går ut på å starte 4.30 fart på første runde og øke farten litt på hver av de fire rundene. Hvor progressivt det blir, er vanskelig å si. Det får følelsen etter den første 10,5 km lange runden avgjøre. Det skal uansett være mulig å holde den farten og forhåpentligvis ta ut litt ekstra helt på slutten. Så rolig har jeg aldri lagt av gårde på maraton, men det  gir jo habile 3.10 i sluttid hvis jeg greier å holde farten - som er plan C.

Plan A går også ut på å starte i 4.30 fart, dvs. 47.30 på første runde og så løpe ett minutt raskere for hver runde. Pr. km vil det si 4.30 - 4.24 - 4.18 - 4.12-fart. Dermed vil jeg komme inn på 3.03, noe som nøkternt sett er i overkant av hva jeg kan håpe på. Dette opplegget gir i underkant av 1.34 halvveis. Hvis jeg greier å følge skjemaet halvveis, holder det også å komme inn under 3.08 for å redde negativ splitt-prosjektet mitt. Sistnevnte scenario er å anse som plan B.

Yes, da er både planen(e) og jeg klar for Jessheim!


Blogg etter fjorårets Vinter(halv)maraton: Snipp-snapp-snute - løpsesongen er ute

Maraton og ultraløp - høsten 2012
Dato
Løp
Dist.
Sluttid
Pass.tid
04.08.2012 Kongsvinger maraton
42,2
3:17:51
12.08.2012 Ulvådalen Ultra
51,5
4:13:44
(3:23:57)
02.09.2012 Romerike 6-timers
64,3
6:00:00   
(3:24:55)
15.09.2012 UltraBirken
57,0
6:00:13
22.09.2012 Oslo Maraton
42,2
3:06:06
28.10.2012 Frankfurt Marathon
42,2
3:01:03

torsdag 15. november 2012

Tap og vinn med samme sinn!

Mot mål med en god følelse og en dårlig tid.
Denne uka gikk novemberløpet  i Snøkuten i den (snaut) 9,5 km lange Nordhagarunden. Ikke noe snø i dette andre løpet i den 34. sesongen av vinterkarusellen heller. Forholdene var snarere så godt som perfekte med vindstille, rundt 0 grader og tørt underlag. Under oppvarmingen sammen med den sterke Gjøvik-gjengen føltes bena klare til tross for en litt tung helg på sugende skiføre på Sjusjøen. Jeg lovte Settar kamp som i Hytteplanmila for en måned tid siden, mens Per og Jan Olav ventelig ville være å kjempe med om seieren etter rapporter om knallhard intervalløkter på "gærne sida" å dømme. Mens Jan Olav har ligget i vannskorpa og vaket etter sin første karusellseier, jaktet Per sin smått fantastiske 50. trumf i Snøkuten i løpet av Gud vet hvor mange år.

Status etter løpet ble så godt som Gjøvik-storeslem. Per tok din etterlengtede 50. triumf, og Jan Olav hadde klokelig seiersvinen klar til kompisen etter løpet. Femti ganger hurra for Per! En fantastisk idrettsmann og kjernekar! Settar og et par Gjøvik-debutanter løp forøvrig også sterkt og var aldri innen rekkevidde for meg denne kvelden.

Blid Gjøvik-gjeng etter tirsdagens Snøkut (fra v): Gard, Roar, Per, Jan Olav og Settar.
Etter start i motbakke de første 300 meterne, er det relativt flatt i 3 km til den berømmelige Meieribakken. Jeg tapte ikke veldig mye til de små lysende puljene foran meg og følte at jeg hadde kommet godt i gang. Karen ved min side var lett gjenkjennelig selv om han for en gangs skyld holdt kjeft i en drøy halvtime - nemlig en trønder ved navn Arild! I trøkken fra 3,5 opp til 5,5 km innså jeg at skilårene ikke var noe å løpe fra makkeren med, og jeg konsentrerte meg om å holde sånn noen lunde følge over toppen. Så snart det bikket nedover igjen var jeg ajoúr, og her var det bare å kjøre på for å kvitte seg med duellanten - tenkte jeg.

Det ble litt støting i god fart nedover, men jaggu svarte han ikke hver gang. Da vi igjen så (gate)lyset ved Byflaten, seig han jammen meg i fra også. Sett slikt! Det har ikke skjedd før, så vidt jeg kunne minnes. Vel, det ble sju sekunders smertelig prestisjetap på en tid (38.27) som legger seg beskjedent til på en 25. plass over mine 29 løp i Nordhagarunden.

Arild Dahl heier inn kollega Sture Saxrud.
Jeg fikk som forventet klare beskjeder etter målgang: "Kor va du hen, Bakkerolfen?"  osv., uten at det ødela følelsen av et godt gjennomført løp. Dette til tross for at det gikk godt over minuttet seinere enn i tilsvarende løp for bare ett år siden. Hvorfor kan jeg være så fornøyd med det?

For det første er det alltid morsomt å motivere andre til å nå sine mål. Når "Arild Elg" for første gang slo Bakkerolfen i samløp er det mye show, og gjør det nesten morsomt  - men høyst ufrivillig å tape. For det andre blir det alltid et lite antiklimaks på løpsfronten etter sesongens første ordentlig skihelg, så dette var ikke helt uventet. For det tredje så var løpsfølelsen undervegs fin. Det føltes helt OK å ligge på 4 blank fart. Det er tross alt ikke mer enn 16 dager siden Frankfurt, og jeg har ikke gjort noen forsøk på å få fart på beina igjen etter det. Leggene har vært slitne, og Snøkuten var i så måte den første økta med helt friske bein.

Dette kan bare bli enda bedre i helgas Vintermaraton på Jessheim som jeg også tror kan bli en positiv opplevelse. Jeg skal nemlig seriøst forplikte meg til å løpe med såkalt negativ-split  for første gang i mitt 52. maraton. Det "geniale" (?) løpsopplegget vil bli avslørt rett før løpet på søndag....

mandag 12. november 2012

Vannvittig variert helg


Regnværet har vært et heftig samtaleemne denne helga. Jeg hadde for min del sesongens første skihelg på Sjusjøen med rimelig god variasjon - for å si det på en positiv måte. Det ble seks økter fra fredag ettermiddag til mandag morgen med hele spekteret av forhold.

Første økt fredag kveld gikk i snødrev og fem minus i favorittrunden min om Gjestbodåsen. Jeg hev meg ut rett etter ankomst for å rekke de 16 km før mørket. Det ble tungt på tom mage og med gammel, seig påskesmøring under blå-Swixen. Jeg gikk rett og slett tom, og etter halvannen time syntes jeg egentlig at klassisk langrenn var direkte oppskrytt!

I løpet av natt til lørdag hadde snødrevet gått over til piskende regnvær på ruta. Skøyteturen i regnjakke (!) i samme runde motsatt veg før frokost tok nesten like lang tid som dagen før, og jeg ble attpåtil gjennombløt. Konklusjon: Min første og garantert siste treningstur i regnjakke! Skøyting var heller ikke så morsomt med utilpasset muskulatur på gjennombløt nysnø. Mobilkameraet fikk det bløtt i lomma på regnjakka - og ble nok direkte værsjuk. Derfor ingen bilder før den var tørket opp igjen etter et døgn i romtemperatur....

Regnværet fortsatte bare verre utover helga, og lørdagens andre økt ble derfor av det kreative slaget. Hvorfor løpe ute i slaps når en kan løpe tørt innendørs - til og med både flatere og varmere enn i Frankfurt for fjorten dager siden ? En runde i garasjen på fjellstua er akkurat 100 m, så en time senere hadde det blitt 120 runder bare avbrutt av retningsskifte hvert 10. minutt. Diagonalt går det også an å kjøre 50 m drag slik at beina fikk litt kvalitetsbehandling en uke før årets siste maraton på Jessheim.

Søndags morgen var jeg i sterk tvil om snøen bar i det hele tatt etter over et døgn med konstant regnvær. Før-frokostturen på beina oppom skistadion og Storåsen var lang nok til å bli bløt på beina, men viste at det var hundrevis av skiløpere i løypene allerede.

Det var meldt litt kjøligere senere på dagen slik at regnet skulle gå over til sludd, så jeg utnyttet ventetida med å få av påskesmøringen av grusskia og ga dem en kjapp runde med sandpapiret i stedet. Det fungert helt utmerket med rubb på runden på 23 km om Nordseter og Melsjøen. Riktignok skikkelig sug der den bløte snøen hadde lagt seg i de slingrete sporene, og full stopp i løssnøen. Ikke noen imponerende snittfart akkurat med to timer på runden, men jeg fikk da jobbet skikkelig med diagonalteknikken i hvert fall.

Søndag kveld frøs det på, og jeg visste at det kom til å bli kjørt løyper tidlig mandag morgen. Avgjørelsen om å drøye hjemreisen til dagen etter var derfor ikke så vanskelig. Skøyteturen i strålende sol i Gjestbuåsrunden gikk til sammenlikning 20 minutter raskere enn i regnværet to dager tidligere - med akkurat samme puls. Som bildene under viser, viste Sjusjøen seg igjen fra sin beste side, og det var "stuegolv" unntatt på myrene mellom Midtfjellkoia og Fjellelva der vannet lå som store sjøer i traséen. Ikke noe problem for meg, men de svære løypemaskinene måtte naturligvis ta enkelte omveger. Her kommer noen bilder som slett ikke er representative for helgas forhold på Sjusjøen:

Soloppgang over Snørvillen sett fra Kuåsen.
Mellom Gjestbodåsen mot Midtfjellkoia.
Birkebeinerløypa etter Midtfjellkoia.
Utsikt fra mitt faste starsted ved Fjellstua.


TRENINGSLOGGER:

GJESTBODÅSRUNDEN FREDAG
GJESTBODÅSRUNDEN LØRDAG
NORDSETERRUNDEN SØNDAG
GJESTBUÅSRUNDEN MANDAG

onsdag 7. november 2012

Mine første konkurranser

Jeg har alltid vært en lidenskapelig samler av resultatlister og utklipp fra arrangement jeg har vært med på, og i ledige stunder har jeg stor glede av å ta bla i "glemmeboka". I disse "agurknytt-tider" for Bakkerolfen vil jeg ta fram enkelte klipp fra min "idrettshistorie".

Jeg starter med et utklipp og en resultatlista hentet fra OL-året 1994 da jeg på høsten deltok i mine tre første kondisjons-arrangement. Starten på den sunne galskapen startet forresten i mars samme år da Kjell Arild og jeg for første gang tok turen til Sjusjøen for å kikke på de spreke birkebeinerne. Vi bestemte oss der og da for å gjennomføre Birken året etter. Som sagt, så gjort! Mer om den debuten ved en senere anledning.

Her har jeg sakset reportasjen i Østlendingen fra min aller første konkurranse i voksen alder, nemlig Finnskog Høsttriathlon 6. august 1994 samt resultatene for klasse menn 30-39 år i Elverumsløpet en uke senere, 13. august. Det er sikkert flere som kan mimre litt her? Min siste konkurranse den sesongen var forresten terrengløpet Kjerkevegmarsjen i Hof i slutten av august.