tirsdag 25. juni 2013

Sommerens plan A - for Aleris!

Livet som baktroppløper  nærmer seg en ende?
(Foto: Frode Monsen)
Jippi - sommerferiens alternative planer trengte ikke å surre lenge i bakhodet. Lørdag fikk jeg beskjed om jeg var satt direkte opp til operasjon, såkalt kneartroskopi, ved Aleris i Oslo torsdag 4. juli. Det var så avgjort plan A av  diverse scenarier for den nylig påbegynte sommerferien. Rett og slett det beste som kunne skje å få dette overstått på denne siden av sommeren! Jeg fryktet opp til åtte ukers venting på inngrep pga. ferietida. I stedet blir det ti dager med knallhard trening - men uten å provosere kneet. Det meste er allerede prøvd ut, og det er  bare løping og knebøy som ikke lar seg gjennomføre uten noen føling med skaden. Smertene er helt borte nå som jeg ikke har løpt på ti dager.

Det er opplagt ikke mulig å legge noen plan lenger enn til 04.07, men den går kort og godt ut på to økter hver dag med rulleski, sykling, fotturer, styrketrening og til og med hoppetau. Ja, det siste er faktisk også  uproblematisk med rette knær. Dermed kan leggmuskulaturen holdes ved like slik at den ikke er helt vissen når jeg er i stand til å løpe igjen. Når det blir, går det selvsagt ikke an å bestemme på forhånd. Jeg har hørt og lest om alt fra Jørn Jamtfall som ble operert på fredag og spilte eliteseriekamp i fotball på mandag, til problemer som har vedvart i over ett år. Optimisten i meg sier at jeg fortsatt skal rekke Berlin Marathon siste helga i september, og da må jeg være i stand til å gjennomføre en maraton i august....

Mine to siste planlagte løp i vårsesongen, 10 km i Sentrumsgateløpet på Kongsvinger og Femundløpets halvmaraton, gikk fløyten, men kanskje det blir de eneste i år også. Juli var uansett satt av til opptrening til maraton, og hvem vet - kanskje jeg kan juble hemningsløst allerede på Kongsvinger 3. august. Ikke for en god prestasjon på maraton som jeg for lengst er påmeldt på, men for å kunne jogge gjennom minimaraton-løypa uten smerter.

Aldri så galt, så er det godt for noe, heter det jo. Treninga den siste måneden har i fravær av langturer på beina, inneholdt noen økter på rulleski som det "smaker blåbärssoppa", dvs. Vasalopp-deltakelse av.  Seks økter og 200 km er gjennomført på de mest kuperte vegene som er å oppdrive i Elverum, og det er "mot normalt" for meg. Rulleskitreningen min tidligere år har stort sett bestått av korte turer på flate veger.

Jeg er litt ekstra spent på framtiden - både på kort og lang sikt om dagen!


Helgas deltakelse i Sentrumsgateløpet på Kongsvinger ble erstattet av en sykkeltur til Rena med innlagt
kondis-dekning av Rena Triathlon hvor bla.a. Ole Eliassen imponerte med sin allsidighet.

fredag 21. juni 2013

Ruptur i indre menisk

Etter Birkebeinerløpet bestemte jeg meg for å kutte ut løping til kneet var helt bra. Klok av skade fra uka før, ble tablettkuren fullført og avsluttet seks dager etter BB-løp. Da prøvde jeg meg på o-løp som beleilig nok var første etappe i "Tour de Slit". Ideelt underlag å prøve seg på, tenkte jeg, helt til jeg listet meg av gårde på supersoft skogsbunn. Fullstendig krise! Det stakk som nåler i kneet, og tre kvarter med "off-track-jogging" førte også til stivhet i leggen helt nede i overgangen til akilles. Den følelsen kjenner jeg igjen, og jeg måtte bare nøye meg et par sykkeletapper og DNS på løping med skyting og duathlon-jaktstart. Synd siden den nye, lokale "Touren" som Amund Sigstad hadde funnet på, var morsom - og sikkert slitsom for de som var så heldig og fikk gjennomført alt.

Mandag innså jeg at kneet måtte sjekkes. Fem uker hadde gått siden det hovnet opp og ble stivt på baksiden, og det var nok bare tablettene som gjorde at det virket bedre i perioder. Fastlegen bestilte MR på dagen, og jeg fikk time på Hamar -  den 15. august! Morsomt. To måneder til uten å vite hva som var problemet - uaktuelt. Ved hjelp av noen tusenlapper ble køen redusert til noen timer, og allerede tirsdag kveld ble høyre kne utsatt for magnetisk resonans i et kvarters tid. Jeg fikk med resultatet svart på hvitt på en CD som jeg selvsagt ikke skjønte mye av. Allerede dagen etter hadde min fastdoctor (direkte oversatt: min raske lege) fattet dommen: Ruptur bakerst på den indre menisken som må behandles kirugisk.

Magne og jeg analyserer o-løpet i Tour de Slit som ble en vond opplevelse
- og det var ikke fordi jeg glemte en av de 14 postene..... 

Jeg vet ikke helt hva jeg håpet på annet en at det skulle bli befriende å få klarhet i problemet. Menisk-skader har jeg aldri hatt noe forhold til annet at jeg har hatt inntrykk av enn at de kan kureres relativt enkelt med kikkehull-operasjon, og at en raskt kan være i trening igjen. Ja, ja, vårsesongen har jeg allerede satt en tjukk, svart strek over, men høstsesongen er viktigere og skal reddes. Som den store optimist jeg er, glemte jeg nok et betydelig moment: Ventelistene i Helse-Norge. 

Så nå går jeg rundt og legger plan A, B og C i hodet mitt. Det er ingen ingen vits å brodere ut alle alternativene siden jeg regner med å få en dato for når inngrepet kan gjøre en av de første dagene. Det kommer nok også nye blogginnlegg om dette temaet. Det blir uansett ikke noe avslapping i påvente av operasjon så lenge det er uproblematisk både å sykle og gå på rulleski. Hypermosjonistens noe begrensa kreativitet kommer garantert til å få fritt utløp de neste dagene når det gjelder aktiviteter. Det føles imidlertid som en evighet siden jeg har løpt allerede, og jeg er så motivert for å komme raskt i gang igjen at jeg blir sjukelig sjalu bare jeg ser en jogger eller løper - og dem har det blitt  mange av nå! Rart hvor godt jeg legger merke til alle dere som kan kose dere med verdens herligste aktivitet akkurat nå... Evig eies kun det tapte, som Ibsen skrev.

Jeg fikk da vært med og slitt litt på sykkel i helga. Så spørs det hvor mye sustitutt-trening det blir utover sommeren?
Det er visst relativt vanlig at den indre menisken blir revet i filler ved vridning i bøyd stilling, har jeg lest meg til. Dvs. at skaden for mitt vedkommende oppstod 8. mai under hinking i trappa i Ydalir. Etter det har jeg løpt Holmenkollen Opp & ned (19 km). Elverumtrimmen (5,5 km x 2), Tinestafetten (800 m), Hamarløpet (10 km) og Birkebeinerløpet (21 km). Kanskje ikke så rart at det ikke har gått helt etter planen, men det spørs vel om det har hatt noe si fra eller til? Det som selvsagt en kan irritere seg over er at en ikke fikk sjekket det opp før. En skade kommer vel aldri beleilig, men går det som jeg håper og får operasjon før sommerferien, ser jeg fortsatt lyst på livet - på årets lyseste dag.  

tirsdag 11. juni 2013

Birkebeinerløpet på vilje og rutine

Fra starten på min Birbeinerdag - og
UltarBirken på Sjusjøen
Historiens første Birkebeinerløp i vårsesongen var i utgangspunktet ideelt omplassert for meg som har "mætt" terminlista i september. Men det var før det krøllet det seg til i mai. Dermed kom Birken rent for tidlig på meg likevel. Med en god slump vilje og rutine så ble imidlertid resultatet ikke så aller verst likevel.

Jeg kan muligens fortone meg som en nervøs survekopp etter to strake år med katastrofetenking rett i forkant. Det siste døgnet før fjorårets utgave av UltraBirken ble noget stressende med et overtråkk dagen i forveien, mens årets fadese hadde en hel måneds historikk bak seg allerede. Kort oppsummert forløp den siste ukas berg og dal-bane-oppkjøring seg slik:

Mandag: Fysioterapi ---> testløp på 5,5 km i Elverumtrimmen ---> 22.48 (årsverste resultat)
Tirsdag: En times lett fartslek på sykkel --> super mjuk legg etterpå ---> avsluttet tablettkur 

Onsdag: Gikk og dømte fotballturnering hele dagen ---> stivt kne og hard legg
Torsdag: Testjogg på 5 km ---> stiv i hele leggen ---> gjenopptatt kur
Fredag: Fysioterapi m/ kinesologiteiping
  

Lørdag morgen småjogget jeg først en liten tur på Sjusjøen for å ta bilder av starten på UltraBirken før veien gikk nedover lia til Birkebeineren skistadion. Den morgenjoggen kjentes ikke lovende ut. Særlig utfor bakke var det vondt å sette ned høyre beinet, til tross for at tablettene sikkert også virket smertestillende. Det verste var at det var ømt nedover mot akilles akkurat som da det knøt seg i leggen på den siste joggeturen på torsdag. Jeg har ikke hatt så alvorlig skade siden 2001, men kan huske at jeg en gang senere også har kjent rene fantomsmertene i det samme beinet rett før start på Sjusjøen. Etter en forsiktig åpning forsvant smerten like brått som den kom, så jeg håpet naivt på at et under kunne skje denne gangen også. Forskjellen var imidlertid at nå hadde drittet vært der en hel måned - og var i alle fall ingen innbilt fantomsmerte...

Etter en meget lett oppvarming for å spare beinet, ruslet jeg som en av de aller siste inn i båsen rett før starten smalt for pulje 1, ti minutter etter eliten og fem minutter etter de beste damene. Det var flere kjente i baktroppen, men alle tanker om kompiskjøring forsvant på de første asfalterte meterne. Annen hvert steg var et helvete! Dette var verre enn noen gang, og jeg la meg tvert ut på gruskanten for å minske støtene oppover leggen. Oppover de første bratte kneikene kjente jeg det litt i lårene - selv om det ikke var noen pangåpning akkurat. Høyre labb likte både underlaget og vinkelen bedre, og de første 6,5 kiometerne til løypas høyeste punkt gikk slett ikke så verst. Arild og Pål  var overraskende nok fortsatt i sikte, og håpet om å gjennomføre på anstendig vis steg gradvis. Ironisk nok kunne det virke som om vårens få trappeøkter hadde noe for seg likevel.


Jeg og en tidligere elverumsing og lagkamerat på Hernes IL, Dag Silkoset, ved passering 8,5 km. Dag var til slutt 50 sekunder foran meg etter at jeg sakket kraftig akterut i det lettløpte midtpartiet.  (Foto: Stein Arne Negård)
Håpet snudde imidlertid rett etterat  løypa bikket nedover igjen. Ved passering Sjøsætervegen, Sagmyra og aller minst på grusvegen ned mot Mesnasaga var jeg ikke særlig munter til sinns. Jeg mumlet til Stein Arne som knipset bilder som en mitraljøse ved 8,5 km om at jeg skulle prøve å jogge igjennom - og da spilte jeg optimist. Det var et sant helvete å kjenne at det var masse krefter å pøse på med på "autostradaen" mellom 10 og 15 km uten at det var mulig å bruke dem opp.

Så, i området ved Kroken bød Erik fra "Lucky Næroset" på energidrikk, og jeg fikk i meg et helt krus. Tankene var hele tiden på å holde det gående og greie merketida som jeg ut fra forårets resultater visste ville ligge på rundt 1.45. Ved siste drikkestasjon lå jeg overraskende nok hele ti minutter foran. Hva som er psykisk og fysisk vet jeg ikke, men verken kneet eller leggen var vond lenger. Lucky me!

Jeg hadde rukket å grue meg skikkelig for den aller bratteste og noe kronglete nedløpinga, men nå var det utrolig nok bare å slippe på. Jeg plukket først noen av elitedamene før jeg blant en god del andre kunne skimte Arilds røde Veldre-singlett. Jeg ble igjen interessert i klokka, siden jeg på forhånd hadde garantert at  han kom til senke persen sin fra i fjor på 1.38. Jeg var like høyt oppe som om jeg hadde gjort et kjempeløp etter mentalt å ha vært igjennom ale scenarier fra 1.45 via DNF til sub-1.40 på min vei. Skjønt DNF er mer aktuelt på gravsteinen en på noen resultatliste for mitt vedkommende. Det gjenstår fortsatt, og det er jeg aller mest fornøyd med etter årets Birkebeinerløp.

Vurderingen om å starte var riktig, og selv på et såpass kort løp kan en oppleve flere opp- og nedturer. Det er selvsagt aller best når oppturen kommer mot slutten, og i år må jeg bare ut fra omstendighetene si meg mer enn enn fornøyd med 1.35.35 og 69. plass av de 417 som fullførte i M 50-54 år. 11 minutter og 10 sekunder under merketida var rimelig fjernt fra mine tanker å sent som halvveis i løpet. Denne løypa skal jeg lett løpe under halvannen time, sa jeg til meg - selv om det bare tull å si. Slikt må bevises - neste år!

Litt nærmere kikk på passeringstider underbygger utviklingen: Jeg var på hhv. 929 og 934. plass totalt av alle løpere på de to første passeringene før Sjøætervegen. Etter å ha haltet meg farm til Kroken ved 14,5 km hadde jeg tapt nesten 200 plasser og lå som nr. 1112. På den siste tredelen løp jeg fram 100 plasser igjen slik at det var 964 menn og 49 kvinner foran meg av de totalt 6062 som fullførte det 20,5 km lange "grusvegløpet". Det passer jo meg bare bra at det blir stadig mer lettløpt - men i år var alt i Birkebeiner-bakvendt-land for meg. Midtpartiet ble en lidelse bare fordi det der var så inni granskauen - bokstavelig talt - lettløpt.
             
Resultater fra Birkebeinerløpet

De beste lokale resultatene og masse bilder  på kondis.no

Løpslogg på Garmin Connect
 
(OBS! Pulsregisteringene ble riv ruskende feil på siste halvdel pga. at beltet ble tørt!!)

tirsdag 4. juni 2013

Fra vondt til verre!

Pila har pekt feil i mai, dessverre.
Mai måned ble langt fra det jeg hadde håpet på verken trenings- eller konkurranse-messig. Trøbbelet  bak høyre kne som jeg merket rett før Holmenkollen opp & ned, skapte mer krøll enn først antatt. Det er  alltid lett å vær etterpåklok, men trappetreninga var nok den utløsende årsaken. Litt rart at jeg ikke merket noe før et par dager etter den fjerde økta for snart en måned siden, men trolig tøyde jeg strikken (dvs. knehasen) litt lenger for hver gang etter hvert som jeg ble sterkere.

Løpet i Kollen var jo greit nok, men etter det har det bare gått en vei - nedover. Jeg var fornuftig nok til å stå over Elverumtrimmen to dager etterpå, men tidene i de tre ukentlige testløpene på 5,3 km sier egentlig alt om formutviklingen denne våren: 22.04 -  22.32 - 22.48. I tillegg løp jeg Hamarløpet to minutter svakere enn jeg hadde håpet på, men der fikk jeg i alle fall presset systemet bra med et snitt på 92% av maks. Forøvrig forløp mai måned praktisk talt uten intervall- eller andre kvalitetsøkter på beina, og jeg kan i alle fall ikke skylde på overtrening denne gangen....

Mer krøll etter Holmekollen opp & ned. Nye og lette sko er på plass
- men "nye" lette bein blir det nok sommer og høst før jeg har på plass. 
Det har vært mulig å løpe, men knuten bak og på innsiden av kneet vært der helt tiden. For en uke siden knøt det seg imidlertid helt på en times rolig joggetur sammen med Bjørg, og panikken spredte seg mht. til Birken som bare var ti dager unna. Jeg måtte halte hjem, ise ned kneet/leggen og krype til korset og oppsøke lege og fysioterapeut. En ukes kur for betennelsen og to runder med knaing har ikke gjort noe fra eller til ennå, så ambisjonsnivået foran vårsesongens planlagte høydepunkt er kraftig devaluert. Det er ikke aktuelt å droppe Birkebeinerløpet, men fokus blir trolig å jogge igjennom for å ta merket fra - pulje 1. Jeg var inne på tanken å seede meg ned til et mer passelig utgangstempo, men første ledig pulje er over antatt merkekrav på 1.45. Dermed blir det nok å legge seg beskjedent til ut fra Birkebeineren skistadion kl. 10.10 på lørdag.

Sist jeg gikk til BB-løpet med den defensive innstillingen var i 2001, så jeg skal vel kanskje ikke klage for mye over hyppige skader heller? Irriterende er det uansett siden jeg aldri har trent mer allsidig i mai noen gang. Jeg er nesten fristet til å dra fram ordtaket: "Skomaker bli ved din lest" som lett omskrevet kan formuleres "Bakkerolf gjør det du kan best!"

Spenst, styrke og restitusjonsøkter både både sykkel og rulleski har vært  faste innslag. Jeg har faktisk ikke løpt mindre i mai måned siden 1996! Akkurat det sjokkerte meg da status ble gjort opp på leting etter mulig svar på nedturen. En får prøve å lære av sine feil, så moralen i dette tilfellet må bli at en må være ekstra forsiktig med progresjonen når en legger nye bevegelseformer inn i treninga - i alle fall i voksen alder.







Det har blitt ufrivillig mye kosetrening i det siste
- som her på Sjusjøen midt i mai.

Treningstatistikk for mai måned 2009 - 2013:


Aktivitet: 
mai.09mai.10mai.11mai.12mai.13
Løp337341278280224
Rulleski000042
Ski0830810
Sykling9411710596130
Sum km431541383457
396