Skeiet ut med Skeikampen Opp

Motbakke-gåeren med medalje 1123 moh. 

For andre helga på rad fikk jeg et innfall utenfor det som er i siktet denne høst, men skitt au. Det var jo motbakkeløp på Skeikampen på lørdag og siden jeg ikke hadde noen plan for helgas trening, ble det en tur fra tåka på Sjusjøen – til tåka på Skei.

Jeg har aldri løpt det 2,85 km korte motbakkeløpet, men siden det er et av de ytterste få løpene jeg har vært påmeldt på uten å stille opp var det jo en ekstra god grunn til å rette opp den skampletten. Jeg var nemlig påmeldt i høstferien i 2017 uten å løpe pga. en stiv legg etter Brüssel Marthon helga før men gikk jeg faktisk opp på 25 minutter for å rekke å ta bilder av de beste.

Denne uka ble det en ganske intens bakkeintervalløkt på torsdag, så beina var ikke akkurat superspreke. Jeg fant også ut at det er forskjell på å løpe 1 -2 minutter i slak motbakke med gode pauser og forsere halvannen kilometer med 250 høydemeter og 17 % stigning i snitt.

Sånn er egentlig utsikten fra Skeikampen. (Bilder fra 2017)

Jeg innbilte meg at jeg skulle greie å løpe opp, men jeg hadde nok glemt hvor bratt det faktisk var. Litt høy puls på den første moderate km rundt golfbanen var nok også medvirkende til at den strategien ble skrinlagt bare ved synet av første kneik. Det var ikke noe problem med pusten, men det var beina som ikke greide å holde frekvensen. Dermed ble det gåing med lange seige klyv i stedet for tripping oppover på den grove grusen. Andre veteraner i sikte valgte samme strategi, mens unggutta under 15 som vi startet sammen med i 3. og siste pulje var langt lettere på foten.

Alle over 50 var i samme klasse så jeg hadde kontroll på antall konkurrenter foran meg, og jeg visste at jeg hadde tre foran meg hele veien. Likevel greide jeg ikke å slå om før det flatet helt ut i spurten fra heisstasjonen til steinhytta. Jeg hadde en rett foran meg, men det ble sekundet for seint og 4. plass på lista på 22:37, sju minutter bak Vegard som vant. Han syntes det gikk litt tungt da han var på vei ned igjen…

Reportasjen min fra løpet med mange bilder på kondis.no: Tåke men fine forhold i Skeikampen Opp

Bakkerolfen blir nok aldri bakkeklatrer, nei.

Ned(over)joggen gikk forresten i raskeste laget siden jeg på søndagens langtur merket at jeg var direkte støl i nedoverbakkene, men det var moro å slippe på med så trygt feste med mine nye Hoka Zinal som jeg kjøpte - men ikke torde å bruke på direkten i Birkebeinerløpet. Overraskende godt feste på grusen og steinene bratt nedover og god respons der det gikk an å lange ut på grusen, er den foreløpige anmeldelsen. Jeg har en ambisjon om at skal komme flere av det slaget framover, siden det begynner «å hope seg opp» av nye skomodeller om dagen.

Hoka Zinal som er faste og fine i fisken og har godt grep, men ble ikke 
brukt i BB-løpet, men nå er de kommet til sin rett. 

Da er høstens halvmaraton-fokus blitt forstyrret av et par korte og sånn sett vonde innfall. Nå er det fem uker til Jessheim Vintermaraton så nå må jeg få lagt inn en tremilstur de neste tre ukene skal det bli noe maratonforsøk i år.

Bakvendtkalender lu(k)e 23

 

Onsdag 23.desember

Distanse: 2 km

Aktivitet: Motbakkeløp

Lueselfie:

Gjerdrumsbakken i Våler

På opptur i Trysilfjellet

Her begynner motbakkemoroa!

Jeg har igjen fattet mot i høst og lørdag hadde jeg mot til å delta i den type løping jeg mestrer dårligst - bortsett fra sprint, da. Motbakkeløping har vært min svake side i alle år, men med "øving gjør mester" som motto stilte jeg til start i Trysil 1132 Motbakkeløp. 5,5 km og 831 høydemeter gir god trening i alle fall. Dessuten fikk jeg med rulleski-kompisene Inge og Olaf på tur, så både det sosiale og det treningsmessige utbyttet var sikret.

Overskriftene på blogginnleggene fra mine spredte løpskonkurranser har vært av det optimistiske, nesten hallelulaja-liknende slaget i høst alá "flyt, positiv, løft , kjänslig og trivelig". At det skulle bli en ny opptur i helga, kom heller ikke som noen overraskelse. Jeg har testet meg selv i Elverumtrimmen de to siste mandagene og visste at det er noe på gang. Ikke noe stort, men en jevn positiv utvikling som gjør at jeg kan pushe litt hardere for hver gang. 23.01 på 5,3 km er ikke egnet å skremme noen, men likevel sesongbeste i løypa i Stavåsen som jeg har over 170 (!) testløp i siden den ble tatt i bruk i 2000. (Persen er fra 2002 og lyder på 20.31!)

Det finnes fordeler, men mest ulemper med ikke å kjenne løypa på forhånd. Inngående studier av høydeprofil kan ikke erstatte egne erfaringer, men denne gangen slapp jeg i alle fall å ha noen tidligere tider som måtte slås. Forrige ukes lille test i Stavåsbratta overbeviste meg om at det går litt fortere å trippe opp med jevn fart i stedet for å gå. Planen på lørdag var derfor å starte pent og prøve å løpe så lenge det var mulig.

Espen Rusten i det krevende terrenget på toppen (Jonas Sjøgren)

Det var ny rekord og nesten 100 aktive som var samlet i Trysil sentrum klare til start nøyaktig kl 11.32. For første gang i en konkurranse i år ble Hooka Clifton vraket, og det til fordel for Salomon S-Lab Sense. Motbakkeløping krever ikke mye demping verken i hæl eller forfot, men jeg lurte likevel på om Speedcross ville vært sikrere, mest pga. grepet. Været var imidlertid ganske så ideelt etter min smak, med unntak av at tåka skjulte selve målet der oppe. Yret i lufta ved ankomst Trysil ble det heldigvis ikke noe mer av før etter løpet. Med tørt vær et par uker i forkant, regnet jeg med at underlaget ville være bra oppover lia. S-lab vant valget, mest pga. været, men litt også pga. den psykologiske effekten av å løpe med lette sko for første gang på et helt år. Et hemmelig våpen i min mentale kamp for overvinne bakkene, liksom!

Jeg la meg pent  midt i feltet over brua og småpratet litt med Inge før stigningene startet rett etter undergangen under Elverumsvegen. Ved passering Radisson Blu  var asfalten tilbakelagt og den virkelige "motbakkmoroa" startet for alvor. Ned med steglengden, opp med frekvensen og løft blikket! Med en par spreke damer i sikte greide en gammel gubbe å tenke på alle tre ting på en gang. Jeg fant rytmen rett under følt terskel og fikk den mentale fordelen av å nærme meg stadig nye bakdeler. Der andre gikk, kunne jeg fortsette å trippe selv i de bratteste hengene. Målet ble etterhvert å se hvor lenge jeg kunne unngå å gå...

Der løypa svingte rett mot toppen og underlaget gikk over fra velpreparert grus og gress til grove steiner ble det slutt på den jevne crusinga. Underlaget krevde variasjon i steglengde, og det ble for tungt å sprette hit og dit. Dermed ble det en knapp km med fokus på å holde seg på beina siden tåka også hadde gjort underlaget steinvått. Jeg ble forbiløpt av et par med større tiltro til egne steinrøys-ferdigheter og gikk bare og ventet på å se målflagget. De siste 500 m var lange  gitt, men jeg var klar til å sette inn spurten i det litt slakere partiet mot toppen. Flagget ble imidlertid oppdaget først knappe hundre meter før streken, og undersåttene hadde heller ikke veldig lyst til å skynde seg selv om kreftene var der. Ingen stor vits å risikere overtråkk eller fall for å rykke opp et par plasser på lista. GPS-en viste 5,8 km i stedet for oppgitte 5,5, men i motbakkeløp er den angivelsen underordnet. Høydemeterne var uansett beseiret!

På toppen var det lite fristende å bli særlig lenge. Vi fikk utdelt en lue som takk for innsatsen, men hvor var bagasjen med super'n, vindtøy og vanter, tro. Det var trolig ikke mer enn 300 m ned til endestasjonen for Toppheisen, men vanskelig nok både å finne fram og holde varmen. Olaf fikk en ufrivillig nærkontakt med Trysilfjellet og fikk et kutt i panna, men det var ikke grunnen til at alle tre virret rundt i tåka. Etter et par justeringer av det innebygde kompasset, kom vi oss inn på løpstraséen og kunne jogge ned og fortsette den perfekte restitusjon i bassenget på Radisson Blu. Materiell luksus! Det var først da det slo meg at kneet hadde glemt alle plager det har hatt de siste to årene og holdt helt fred. Selv ikke i jevnt sig nedover var det noen antydning til vondter. Fysisk,men like mye psykisk "luksus"!

Gutta på opptur på tur ned igjen: Ego, Inge og Olaf - med eget "design" på lua.

Jeg kom meg opp på 46.12, over ti minutter bak vinneren Espen Rusten. Det var over tre minutter mer enn forrige helg bak samme mann med tilnærmet samme løpstid. Altså ingen grunn til å døpe om bloggen til Motbakkerolfen ennå i alle fall, men likefullt klar pers i antall høydemetere i en konkurranse. Målet om treningsmessig og sosialt utbytte ble også nådd med nær 100 %. Med 41 minutter i sone 4 og 92 % i snitt uten å løpe meg stiv kan det første bevises - og Inge og Olaf har fasiten på det andre...

PS! Klokka 9 søndag var "Gutta på tur" på tur igjen - denne gang på rulleski-maraton  i regnværet. Det var jo ingen grunn til å hvile på laurbærene for noen på Trysilfjellet 1132 moh. på lørdag!

Reportasje med video, bilder og resultater på kondis.no 

Framgang eller redusert tilbakegang?

På veg opp Stavåsbratta uten staver med med dagslys på lørdag.

I min alder er det bare å innse at det skal mye til å overgå gamle bragder - forutsatt at men har noen sådanne, da. Ingen er vel i tvil om at undertegnede har en viss fasinasjon for tall - aller helst knyttet til egne fysiske prestasjoner. Selv om jeg i de(t) lange løp fortsatt mener jeg kan komme meg opp på gammelt nivå igjen, har det de to siste årene blitt regning på hvor mye jeg har tapt i forhold til mitt normale nivå.

Hva er så normalt? I denne sammenheng er det ganske lett å svare på. Jeg har nemlig brukt WAVA-kalkulatoren for å regne ut nivået på alle kontrollmålte distanser fra 400 m til maraton helt siden 1994. (Fullstendig utgave: WMA Age-grading calculator 2006 - updated 2010) Med unntak av de første årene som fersk veteranløper midt på 90-tallet, har jeg ligget mellom 75 og 80% av det definerte toppnivået for min årgang. Det interessante er at jeg alltid har scoret best på 10 km, og det er Sentrumsløpet mitt i 2011, 2012 og 213 som topper statistikken med over 82 % på den oppdaterte tabellen fra 2010. (37.57 som 52-åring skal i følge den samme tabellen tilsvare 32.40 i min beste alder!)

I år har den ene etter den andre konkurransen endt med "ny personlig verstenotering". Det var vanskelig å akseptere de første gangene at jeg hadde mistet så mye kapasitet, men alt blir joe en vane etter hvert..... Det har faktisk blitt hele seks milløp i år hvor jeg har løpt ganske nøyaktig tre minutter saktere enn før jeg ble skadet. Det tilsvarer ca. 7,5 % eller 18 sek/km. I stedet for å sammenlikne meg meg direkte med mine tidligere tider, har jeg altså lagt inn et "standardavvik" før jeg vurderer om resultatet kan ses på som framgang.

Stavåsbratta Opp er tøff nok selv om det bare er de siste 500 meterne som er ordentlig bratt. 

Før helgas test i det lokale motbakkeløpet Stavåsbratta Opp, som jeg har løpt et titalls ganger tidligere, hadde jeg derfor lagt inn et minutts slingringsmonn. Tidligere har jeg løpt opp de 2,5 km på 12 minutter (11.49 - 12.17), og regnet med 13 minutter under de litt sleipe forholdene denne gangen. Med 12.48 og ikke siste plass for en gangs skyld, erklærer jeg herved at jeg er i framgang - eller i alle fall i redusert tilbakegang......

Jeg har forøvrig lekt meg mer med den anvendelige WAVA-kalkulatoren, siden jeg har en ambisjon om å komme opp på 2012-nivå igjen. Den forteller meg at aldersgraderingen av tider tilsvarer 20 sekunder på mila, og at jeg dermed kan si jeg har holder nivået mitt hvis jeg plusser på et minutt på 10 km-tida mi fra tre sesonger tilbake. Mens jeg i år har vært på 75% av et definert toppnivå, har jeg for moro skyld lagt inn 80% som 55-åring inn i tabellen. Dermed dukker følgende relativt edruelige tall opp som kanskje kan bli realistiske mål for neste løpssesong?

Distanse	Mål 2015?	= Km-tid
800 m	00:02:32	00:03:10
1500 m	00:05:07	00:03:25
3000 m	00:10:55	00:03:38
5 km	00:19:13	00:03:51
10 km	00:39:59	00:04:00
Halvmaraton	01:27:25	00:04:09
Maraton	03:02:30	00:04:19

Rent umiddelbart føler jeg at mila på under 40-blank er det første jeg kan greie, mens 800 m på 2.32 virker nokså fjernt i øyeblikket. Det er selvsagt helt avhengig av hva slags trening jeg kan bedrive, men ambisjonene er helt klart å bruke mølla gjennom vinteren for å få litt fart på beina igjen.

Reportasje med bilder: Vetle Løchting klart best i Stavåsbratta Opp

Flere bilder på min facebookside

På opptur i Moelv

Fra starten på Lundehøgda Opp i Moelv (Foto: Arne Grini)

Høstens fysiske utskeielser kommer til å foregå etter innfallsmetoden. Like greit nå som opprinnelige planer er skrinlagt. UltraVasan ble jo gjennomført på respektabelt vis, men en tur til Berlin bare for å gjennomføre er ikke aktuelt. Dermed er høsten helt åpen i forhold til hva jeg kommer til å delta på.

Denne første helga nå i september hadde jeg utrolige mange valgmuligheter. Tre lokale løp i tillegg til veteran-NM på rulleski var i utgangspunktet aktuelt. Etter at jeg fikk en god økt i "rulleskikarusellen hass Kjell" på torsdag, droppet jeg NM og valgte en sensommerhelg på Sjusjøen i stedet. Mest for at det lot seg enkelt kombinere med Lundehøgda Opp i Moelv. Det var også det mest fornuftige løpsalternativet mht. kneet mitt. Løping i motbakke er  uproblematisk selv om det er det jeg tradisjonelt har vært aller dårligst til.

Først var det altså langdistanse i rulleskikarusellen på torsdag. I år hadde jeg også målt opp en hel maratondistanse. Siden det ikke var noen andre enn løpsgeneralen og jeg som var interessert, ble det likevel bare snaue halve distansen på oss. Mest fordi jeg har mange deltakelser på den 18 km lange løypa og liker å se hvordan jeg ligger an ift. tidligere år, men også fordi jeg regner med å få mange andre anledninger til  stake fire mil alene på rulleski i høst. Denne torsdagen fikk jeg også en god fight med Atle Pedersen som debuterte i karusellen, og kom inn på 53.40 etter - selvsagt - å ha tapt stakespurten. Altså 3 min/km i de slake bakkene  gjennom Bjølsetgrenda som er fullt på høyde med tidligere prestasjoner. Dermed kommer jeg nok til å delta både på Sjusjørullen og Hamar Rulleski de to kommende helgene for å stogge konkurranseabstinensene...

Med gjenglemt hjelm var det ikke snakk om å gå foran som et godt eksempel for ungdommen - men helt bakerst som et dårlig eksempel i rulleskikarusellen... (Foto: Robert Nystuen)

Lørdagens løp i Moelv var egentlig debut for meg i et "ordentlig" motbakkeløp. Etter 20 år i løpsmiljøet så var vel det på tide? Jeg har bare den lokale testen opp Stavåsbratta å skilte med når det gjelder denne populære typen løp. Jeg hadde vært igjennom løypa i Lundehøgda Opp som før løpet ble lansert i 2012, så jeg visste hva jeg gikk til - bokstavelig talt. I henget opp mot toppen er det nemlig ikke snakk om løping, men gåing. Ellers er løypa variert og snill som motbakkeløp å regne fra flat asfalt i starten til litt tekniske stipartier med steiner og røtter. Profilen bikker også litt nedover et par steder, og midtpartiet er relativt flatt.

Ganske akkurat 100 var på plass i feltet i Moelv sentrum lørdag formiddag - en økning på 30 fra i fjor til tross for mange andre løp i nærheten. Jeg hadde absolutt ingen ambisjoner annet enn å få opp pulsen, så her var konkurransenervene totalt fraværende. Etter starten fant jeg meg etter hvert vel til rette omtrent midt i feltet og varierte med litt gåing allerede i den første kneika i boligfeltet etter kryssing av Sjusjøvegen. Kneet var som vanlig dekorert med kinesiotape og støttet opp med en knestropp, men voldte meg ingen bekymringer annet enn i en liten nedløping tidlig i løpet. I forhold til gruppa jeg lå i holdt jeg farten lett på flatene og slet mer oppover - som vanlig. Med litt respekt for avslutningen holdt jeg litt igjen, og kunne faktisk avansere noen plasser på den siste av de knapt sju kilometerne. Jeg kom opp et par minutter før det de beregna tre kvarterene og kunne nyte utsikten over store deler av Mjøsa i det herlige høstværet 582 moh. og 450 meter høyere oppe enn der vi hadde startet.

Fasiten ble faktisk 2. plass av de 8 i klassen og 40. plass av de 99 som fullførte. Med en lue og en flott Bjørn Dæhlie-topp i bonus ble det en riktig så trivelig dag i Moelv. Hadde det ikke vært for kollisjon med rulleskirennet samme sted førstkommende lørdag, kunne det vært artig å prøve seg på det atskillig tøffere Trysil 1132, men Motbakkerolfen har i all fall fått sin ilddåp!

Målet ble nådd: Jeg fikk opp pulsen opp Lundehøgda. (Foto: Erik Haugen)

Bilder og resultater fra rulleskikrausellen

Resultater Lundehøgda Opp

Reportasje fra Lundehøgda Opp