tirsdag 27. januar 2015

Skikkelig skihelg

Otto mot mål i Søre Osen.
Sist helg ble ei skikkelig skihelg med deltakelse i det klassiske Trysil-Knut rennet på lørdag og Marcialonga  på TV etterfulgt av skøytetur for å kikke på 400 skisprintere i Hernes søndag. Som vanlig er det helg til langt utpå mandagen for mitt vedkommende, noe jeg for andre uka på rad har utnyttet til en real skitur i herlig nysnø. Rundt regnet ble det 8 timer og 100 km på ski på tre dager. I tillegg ble det selvsagt noen "treningstimer" foran pc-en for å redigere bilder og lage reportasjer fra helgas to store lokale skibegivenheter.

Trysil-Knut rennet på lørdag bød på utfordringer både for løpere og ikke minst arrangører. Snø og vind sørget for mange timers ekstra løypekjøring, og snøværet under rennet gjorde at det måtte kjøres med scootere rett foran teten for å gjøre forholdene så gode som mulig. Dermed ble det jobbeføre i stedet for rekordføre, men Håvard Hansen staket likevel fra landslagløperen Sjur Røthe og sikret seg seieren på bare armene. Dermed kan vel ingen klage på grunnprepareringen i Søre Osen i år.

For meg ble det resultatmessig et steg tilbake i forhold til sist helg. Formen var det absolutt ikke noe å si på, men stakinga ble i tyngste laget med litt for godt feste på skiene. Med et par minusgrader og fallende snø, prøvde jeg med Rode Muligrade før jeg fant ut at jeg måtte dekke det til med Swix VR45. Det ble nok både for tjukt og for mjukt, samtidig som jeg kanskje hadde litt for fin rill (0,75 mm). Gliden var klart dårligere enn de jeg gikk sammen med. For å se positivt på det, ble det enda bedre staketrening.... I motsetning til i Furnesåsen rundt forrige helg, følte jeg at jeg faktisk GIKK bedre på ski. Det har ikke akkurat vært tilfelle for min del når det er nysnø og litt løse spor. Beina pleier å skli ut slik at det går an å passere mellom beina mine, påstår i alle noen kjente som har sett hvor hjulbeint jeg blir når jeg blir sliten i tillegg...

Målgang på Trysil-Knut rennet ved samfunhuset i Søre Osen.
Trysil-Knut arrangørene slet ikke bare med værgudene i år. Tidtakersystemet har nok sin begrensning når det det blir såpass mange å holde styr på. Tidtakerbrikker er nok løsningen også for ærverdige Trysil-Knut i den 55. utgaven neste år, tenker jeg. Nå ble det nemlig full kræsj og ingen premieutdeling utover de tre beste totalt. Som bildet under viser, hadde jeg følge med Hege Skari og Even Bjerke som fikk hhv. 2.22.55 og 2.22.56 i den offisielle resultatlista, men jeg har fått 2.22.21. Ingen stor sak, siden det ikke var noen i mellom. Klokka mi viste i alle fall 2.22.50...

Jeg vant i alle fall spurten mot mine to medløpere store deler av TK-rennet...
(Foto: Leif Vidar Olsen, Søre Osen IL)

Øverste halvdel av resultatlista for M51-55 i Trysil-Knut rennet 2105:



Trysil-Knut rennet mitt på Strava:



Søndagsturen i nypreppa løyper fra trappa hjemme opp til Varden skistadion der Hernes IL og Strandbygda IL arrangerte KM sprint i fristil ble en fin retitusjonstur på 25 km. Jeg tar med noen bilder som forteller kontrasten fra forholdene fra lørdagens arrangement her:






Mandag tok jeg fram igjen konkurranseskiene fra lørdag under ganske like forhold og brøytet løyper i tre timer. Da fikk jeg virkelig kjenne hvor dårlig glid det var på skia. Det ble tre timer med diagonalgang hvor tid, distanse, puls og tempo var helt irrelevant. Bare jobbe seg framover og lage sine egen spor uten et eneste menneske eller oppgått skispor å se. Det er hva jeg kaller toppen av frihet - eller fridag. God skitur fram til neste skihelg!

Nok en blåmandag  i ingenmannsland!
Bakkerolfen på sporet av skiformen?


tirsdag 20. januar 2015

Nydelig i Nybygda

Lørdag ble det et skirenn på meg igjen. Ikke helt planlagt etter ei tung uke med stor belastning både fysisk og psykisk. Det var det drøyt 20 km lange Furnesåsen rundt i Nybygda som stod på terminlista, og i ettertid angret jeg ikke på den etteranmeldingen. Det ble nemlig både en nydelig og trivelig dag i Nybygda.

Fetter Jan Erik og klubbkompis Rune hadde allerede avtalt samkjøring så det var bare å "joine", og før det  lysnet av dag var vi i farta alle tre. Starten gikk nemlig så tidlig som kvart på ti pga. at Furnesrennet for de yngre skulle gå senere på dagen. Det var nesten så jeg fikk litt Birken-stemning der vi tuslet ut av bilen og gjennom Ole-(Ellefsæter)parken  i grålysningen for å hente startnummeret.

Skepsisen til forholdene med temperaturer så vidt på plusssida hjemme, ble fort borte da vi nærmet oss Nybygda 400 moh. Et par-tre minusgrader, lett skydekke og nyoppkjørte spor etter gårsdagens varmegrader og nattens vind gjorde smørejobben grei. Swix VR 45 eller tilsvarende fungerte fint med mine ellers helt uberørt ski fra Budorrennet 14 dager tidligere.

Furnesåsen rundt har vært en kraftprøve i tidligere tider har jeg fått høre, men i den 20. utgaven var det først og fremst starten med 150 høydemeter opp på de to første som er tøffe. Ellers er det mye staking og en tilsvarende tøff nedkjøring mot mål.

Drøyt 100 stod sirlig oppstilt på geledd da starten gikk, og jeg stresset bevisst ikke unødvendig fra start denne gangen heller. Her ville pulsen gå rett i taket, så jeg prøvde å finne rytmen i diagonal og delvis i fiskebein på min plass i køen.

Oppe ved Vollkoia etter 3 km var Rune og jeg i følge med flere kjente rygger i sikte. Han er hard på stakinga, men jeg greide i motsetning til i Romjulsrennet å henge meg på'n. I noen slake bakker fikk også noen meter, og ganske snart innhentet jeg både Ole Martin som også er mer enn en habil staker samt en annen løper. I en skarp høyre sving tok jeg så inner'n på klubbvenninna og totalvinner, Lin Iren, som slo meg klart ved forrige anledning i Budorrennet. Dette så ut til å bli en god dag likevel, selv om jeg ikke følte meg særlig kvikk, nei nesten ustø i diagonalgangen.

Med Rune noen meter bak halvveis. (Foto: Stein Arne Negård)
Rune, Ole Martin og en til dannet en gruppe på den siste lette mila, men i sistnevntes forsøk på å stake inn gruppa foran, måtte jeg slippe de to første og konsentrerte meg om å holde Rune bak. Jeg hadde prøvekjørt utforkjøringa i oppvarminga og kunne satse ganske friskt. Rune var litt forsiktig og jeg kunne kjøre uforstyrret helt i bånn av lysløypa. I de små kneikene der følte jeg meg som ei halt gås igjen, og Rune nærmet seg faretruende i øyekroken i den siste bakken opp mot stadion. Jeg sikret meg inner'n på stadion, prøvde å slå om i diagonal på oppløpet og greide så vidt (tror jeg) å holde han bak meg over målstreken. Etter en meget morsom fight fikk vi begge 1.12.38 og delt 3. plass i klasse M51-55 år.

Sosialt samvær med resten av "turrenn-familien", premieutdeling, næringsinntak og litt skrytebilde-fotografering krydret dagen som forsatt var ung...

Ikke noe å si på humøret til to "slagne menn", Rune og Jan Erik! 
Ragnar Jensen delte tradisjonen tro ut premier, bl.a. til :
Anders Kampenhøy som fikk premien som beste Furnesløper, og ..
Simen Engebretsen Nordli fra Vang som var eneste løper under timen på de to milene. 







torsdag 8. januar 2015

Når alderen letter!

I rygg på Maren og med Trond Martin i hælene 
på Budorrennet lørdag. (Foto: Stein Arne Negård)
"Alderen tynger! Du er i reparasjonsalderen! Du må huske på at du ikke er noen ungdom lenger! Du er for gammel til å drive på slik! Nå kan du gi deg! Du nærmer deg jo 60!" Det er ikke måte på hva en kan høre av velmenende påminninger fra både kjente og kjære til litt mer perifere forståsegpåere. Men går det inn? Nei, det gjør bare en stabukk som meg enda staere.....

Opplevelsene er ikke nye og de er heller ikke vanskelig å forstå - i et "svakt" øyeblikk. Jeg legger jo opp til det selv ved gang på gang teste hvor langt strikken kan tøyes, uten å legge skjul på det i tillegg. Jeg trigges av å gå litt egne veier, ikke bare gjøre det som er helt safe og A4. Jeg kommer nok aldri til å hoppe i fallskjerm eller drive med ekstremsport, men å tøye egne grenser i form av både mye, langt og ofte er "min greie". Selv om jeg prøver å pushe meg selv utenfor komfortsona, vil jeg våge den påstand at alt jeg foretar meg er med rimelig god sikkerhetsmargin. Derfor er det i min alder viktigere enn noen gang at jeg fortsetter med "galskapen".

Så hva har så disse "dype" tanker med Bakkerolfens siste bravader å gjøre. Jo, vi har tatt fatt på et nytt kalenderår, og nyttårsforsettene er ikke til å unngå i diverse media. Jeg har selv ingen forsetter som dukker opp sammen med champagnen (som jeg aldri drikker) og rakettene (som jeg aldri fyrer av) på nyttårsaften. Jeg surrer likevel ikke rundt uten mål og mening. For å spille på det jeg innledet med, jeg har ambisjoner, ofte knyttet til å prestere bedre enn i forrige sesong på utvalgte arenaer. Men, er det mulig i min alder? Absolutt, mener jo jeg. Det er bare spørsmål om hvilke arenaer - og hvordan en regner på det. Siden jeg jo også har to trøblete år bak meg nå, så "må det jo bare gå bedre med åra."

Jeg kjenner løpere som har perset på maraton etter fylte 60, og jeg blir jevnlig slått av løpere som er både 5 og 10 år eldre enn meg i turrenn. Hvorfor kan ikke jeg prøve på det samme? Det forutsetter selvsagt at en "får beholde helsa" som vel voksne folk ofte formulerer det. Det har jeg smertelig fått erfare ikke er noen selvfølge, men det betyr bare at jeg blir enda mer glad i den hobbyen jeg har. Og driver en med noe man elsker, bærer det ofte også frukter.

Fra bakken opp til Målia i  Budorrennet. (Foto: Sten Arne Negård)
Liknende tanker dukker ekstra klare opp nøyaktig hver 5. år, og denne gangen er de aktualisert av at det første turrennet i 2015, Budorrennet sist lørdag, også var mitt første i klasse M55-59 år. Nå er klassinndelingen i turrenn veldig inkonsekvent, slik at jeg i mange renn fortsatt vi bli å finne (langt ned)på lista i M51-55. Men i Birken og ikke minst i alle løp, er det opprykk i år. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er den eneste som er litt ekstra tent på å gjøre det bra i år, men uansett vil det bety et aldri så lite byks oppover på resultatlista. Et konkret eksempel tatt fra sesongens to første turrenn, vil nok vise seg ganske representativt for nivåforskjellen på de to klassene:

Jeg vet ved å sammenlikne meg med andre løpere som gikk både Romjulsrennet og Budorrennet, at jeg gjorde en marginalt bedre figur tidsmessig på Sjusjøen enn på Budor. Objektivt sett skulle jeg pga. lengden også komme bedre ut på 46 km enn på 23 km, men oppladning, startordning og dagsform gjorde at det ble motsatt. Plasseringsmessig var det imidlertid  stor forskjell, nemlig fra å bli nr. 17 av 53 i klasse M51-55 den ene dagen til å bli nr. 4 av 30 fire dager etterpå. En titt på resultatlista fra den siste Birken i 2013 da jeg ble nr 133 i M50-55 på 3.39.29, forteller også at samme tid i M55-59 ville gitt en 62. plass. Alderen vil gjøre det lettere å komme inn på førstesida på resultatlista i år. Der har jeg aldri vært, så det er i alle fall målet  21. mars.

PS! Jeg har også noen liknende tanker om hvor mye "alderen vil lette" Oslo Maraton til høsten, men de forblir hemmelige til jeg vet med 100 % sikkerhet at jeg er i stand til å løpe Oslo Maraton. Verden raser slett ikke sammen om målene ikke blir nådd, men du verden så kjedelig verden hadde vært uten mål å jobbe mot!



Budorrennet på Strava: 


torsdag 1. januar 2015

Godt i gang med skisesongen

Målbevisst staker etter 23 km. (Foto: Finn Olsen)
Vi skriver 2015 og de fleste har gjort opp regnskapet for 2014. I sportslig sammenheng har det vært et vanskelig år, og jeg har ikke tenkt å dvele lenger ved det etter å ha lekt eventyrforfatter i "Bakkekladden som ingen kurere".

Nå er det skisesongen som er i fokus, og til tross for manglende skiføre på hjemmebane, har jeg kommet godt i gang takket være rekordmange døgn med drømmeforhold på Sjusjøen. Fra andre halvdel av november til nyttår har det blitt 19 døgn og 25 økter på snø på Ringsaker-, Øyer- og Lillehammerfjellet. I tillegg har det også blitt noen kveldsturer til like flotte forhold på Budor. Pr. 01.01 har jeg ganske nøyaktig 50 timer og 70 mil på ski, forøvrig det samme som jeg fikk på rulleski i sommer og høst. Totalt sett ligger jeg litt foran skjemaet fra forrige sesong.

På årets nest siste dag fikk jeg også bekreftet at høstens styrketrening har båret frukter. Romjulsrennet på Sjusjøen ble nemlig en real staketest pga. mildvær og blanke spor. Selv om det er styrking av lårmuskulatur som har hatt hovedfokuset i styrketreninga de to siste månedene, har det også blitt noen hundre hang-ups med overtak for å ha mer å stake med på turrennene utover vinteren.

Fra stadion tre timer før start da verken jeg eller testsmører Nils Einar Mæhlum i bakgrunnen kunne ane hvordan føret ville endre seg midt på dagen.
Sesongpremièren i de faste treningsløypene mine, ble til tross for en kollektiv smørebom, en meget positiv opplevelse. Rennet økte oppslutningen med hele 30% fra 510 i fjor til 668 fullførende løpere på tirsdag. Dermed trues både Trysil Skimaraton og Stenfjellrunden som Hedmarks største turrenn hvis pila fortsetter å peke til himmels for Brøttum IL's kjærkomne romjultilbud. Nivået har alltid vært høyt på Sjusjøen med mange aktive og profilerte løpere på start. Seirene denne gangen gikk til ikke ukjente Øystein Pettersen og Tuva Toftdahl Staver, mens fjorårsvinnerne Ola Vigen Hattestad og Katja Visnar ble et stykke bak på sin hjemmebane.

Det var system i sakene på Sjusjøen Langrennstadion hvor 700 romjulsrennere var inndelt i 15 felt og to puljer med fem minutters mellomrom.
For meg ble det 18.35 bak "Pølsa" på 23 km, og jeg hadde tilnærmet 400 av de 668 bak meg. Som en av de eldste i klassen ble jeg nr 17 av de 54 i M50-54 og akkurat innenfor tredjedelen som ble premiert. Jeg senket også bestetiden i løypa med halvannet minutt til 1.16.18. Siden jeg aldri greide å konkurrere på mitt vanlige nivå sist sommer, må jeg bare være barnslig ærlig å tilstå at det er så utrolig tilfredsstillende å se de gamle, gode ryggene underveis. Det er ikke noe som motiverer til maks innsats som jevne fighter med fetter Jan Erik og klubbkamerat Rune, som var de nærmeste denne gang. Førstnevnte greide jeg å holde bak meg etter at han smatt forbi på drikkestasjonen ved Midtfjellkoia, mens Rune fikk uttelling for stakekreften på blanke ski og kom litt for fort på de siste 5 km.

Ellers er det jo bare slik at følelsen av hvordan det har gått, endrer seg når resultatlista er finlest. Denne gangen var det både kort avstand opp til mange som seg jeg anser som meget habile skiløpere, samtidig som jeg hadde gleden av å vise ryggen til flere i samme kategori. Om fire dager er det nye harde (stav)tak, da sesongens første seedingsrenn går over dobbelt så lange distanse i like kjente skispor på Budor, og da debuterer jeg i klasse M55-59 år....I år skal jeg i alel fall sørge for å ha festet korken på stavrørene og forhåpentligvis også ha feste på skiene. Ingen av delene var nemlig tilfelle i fjorårets utgave....

Hard trio på toppen av pallen i min klasse: Nabo Geir Strandbakke var helt suveren, og Trond Olav Berg (til venstre) og Jarle Thon har også gått mange gode skirenn opp gjennom årene.
       
Romjulsrennet mitt på Stava: