Å stake eller ikke stake Birken, det er spørsmålet

Med Svärdstep øverst i Kvarstadlia.
(Foto: Stein Srne Negård)

Kanskje ikke et like eksistensielt spørsmål som for Shakespeares Hamlet, men likevel viktig nok for en som leker skiløper og måler hva kroppen har å bjuda på fra år til år nettopp i Birken. I år valgte jeg den litt bråkjekke tilnærmingen å stake uten særlige forberedelser. De to tidligere forsøkene var henholdsvis helt frivillig og godt forberedt i 2017 - og helt ufrivillig med festevoks i 2022. Med fasiten i hånda så kan jeg si at jeg valgte feil denne gangen. Verken huet eller kroppen var klar for oppgaven.

Jeg har i vinter stilt med blanke ski på Trysil-Knut-rennet og på 1. etappen i Stafettvasan, men både i treninga og de tre andre turrennene har jeg gått med feste. Tanken denne vinteren har vært å velge staking på "svisjføre" og problemføre, men å gå med feste når smøreforholdene er kurante. Sånn sett var det koblingssvikt å bestemme seg for å stake en uke før Birken. Etter testing på fjellet den siste uka følte jeg likevel at det var så god glid i snøen at det ville lønne seg. Jeg hadde jo gjort det et par ganger før... Jeg burde imidlertid ha sjekket konkurranselista og minnet meg selv på at da jeg staka på 3:24 for åtte pr siden gikk jeg all-in for staking og hadde gjennomført ikke mindre enn åtte renn på blanke ski på forhånd!

For tre år siden kom jeg meg over på 3:50 med festesmøring som aldri ga noe feste. Da var jeg nok likevel sterkere siden jeg hadde mange flere skøyte-turer og -renn i banken der jeg hadde fokus på dobbedans som er svært relevant staketrening. 

En annen grunn til at jeg valgte å stake var at jeg hadde skaffet med et par gamle stakeski som fungerte bra på porselenføre i Vasan. Det jeg ikke tenkte på før det var for sent var at de pga. lengden var umulig å gå fiskebein med - uten at jeg tapte så mye på det da.... 

Vel, vel, uten å trøtte noen med detaljer så kan jeg kort fortalt si at jeg hadde ganske like passeringstider og kom meg over på samme minuttet som i fjor da jeg gikk med feste. Da var ikke føret så bra, så det var helt klart et hakk ned i år. Med opprykk til M65 hadde jeg håpet på plasseringspers, dvs. topp-30. Da måtte jeg ha matchet min gode klasse- og Sjusjø-kollega Vidar som var 10 minutter foran meg. 

Det rare med Birken er at man er blid uansett etter målgnag. 
(Foto: Amund Sigstad)

Jeg trenger ikke å sammenlikne med noen på Strava for å vite hvor jeg tapte tid i forhold til andre både med og uten feste. Kort fortalt så tapte jeg fem av de ti minuttene jeg havnet bak målet opp til Raudfjellet og resten fra Kvarstad til Midtfjellet. I lettpartiene tok jeg inn litt, spesielt fra Midtfjellet til Sjusjøen følte jeg meg på hjemmebane, i dobbelt forstand. Der tok jeg igjen mange som nok hadde passert meg opp til Skramstad hvor jeg seig sakte men sikkert bakover i pulje fire. 

Jeg er over gjennomsnittlig glad i tall som i denne sammenhengen sier mer enn ord. Her er alle mine passeringstider i Birken 2010-25 i tall. Blå tall er staking, grønne er pers og røde er bunnoteringer:

Researchen var som sagt for dårlig før årets renn, så for å prøve å være etterpåklok stilte jeg ChatGPT spørsmålet som jeg ikke greier å ta endelig stilling til selv: 

Hva er fordelene og ulempene ved å stake på blanke ski i stedet for å bruke festesmøring? Her er svaret jeg fikk:

Fordeler ved å stake på blanke ski:

1. Raskere glid: Blanke ski gir bedre glid, noe som kan føre til høyere hastighet på flate og nedoverbakker.
2. Mindre vedlikehold: Uten festesmøring er det mindre tid og arbeid som kreves for å forberede skiene før renn.
3. Bedre på isete forhold: Blanke ski kan håndtere isete spor bedre enn ski med festesmøring, som kan miste feste.
4. Fleksibilitet: Du kan justere teknikken din mer fritt, spesielt i varierende terreng og snøforhold.

Ulemper ved å stake på blanke ski:

1. Mindre feste: I bratte motbakker eller myk snø kan det være vanskeligere å få tilstrekkelig feste, noe som kan redusere fremdriften.
2. Krever bedre teknikk: Å stake krever mer teknisk ferdighet og styrke, og kan være mer anstrengende for både overkroppen og beina.
3. Ikke alltid optimalt: I bestemte snøforhold, som våt snø eller løs snø, kan festesmøring være mer effektiv for å opprettholde farten.
4. Kraftigere utstyr: Du trenger kanskje spesialiserte stakestaver og ski, som kan være dyrere.

Valget mellom å stake og å bruke festesmøring avhenger ofte av personlige preferanser, løypeforhold og hvilken type konkurranse eller turrenn man deltar i.

Konklusjonen er grei nok, men dette er nok et bevis på at den kunstige intelligensen har sine begrensninger, så svarene trenger noen kommentarer: 

Fordel nr. 4 er jeg slett ikke enig i. Hovedgrunnen til at jeg ikke har gått all-in igjen for staking er mangel på variasjon. Ingen skal komme å fortelle med at staking gir mer fleksibilitet enn vanlig klassisk. Staking er som å stå å se på maling tørker ift. de mer varierte teknikkene som kan tas i bruk i gammeldags klassisk. Man blir som kjent god til det man øver på, og man liker som regel det man blir god til, men paradokset mitt er at jeg fortsatt er i tvil om jeg gidder å bli god til noe som jeg ikke er så glad i. 

Punkt 1 under ulemper avslører at GPT-roboten aldri har vært skiløper, så det trenger vel ingen ytterligere kommentar? 

Ulempe nr. 2 ang. teknikk er også høyst tvilsom. At man trenger spesifikk styrke er hevet over enhver tvil, men at det er mer krevende teknisk er i mine øyne helt feil. Det er snarere en viktig grunn til at mange selv i langt fremskreden alder har blitt skikkelige stakemaskiner fordi det er lettere å tilegne seg enn god klassisk teknikk. 

Når det gjelder punkt 4 så er det vel ikke kraftigere utsyr, men snarere annet utstyr som må anskaffes. Selv om man sparer innkjøp av festesmøring så er jo det en dråpe i sluket i forhold til andre utgifter som hører denne sporten til. Skal man være med på leken så må man ha råd til steken! Det betyr ski med forskjellige spenn og slip til de forskjellige føreforholdene. Uten å påberope meg spisskompetanse på området så sies det at flourforbudet har ført til større forskjeller på glid siden de andre faktorene har fått større betydning. Det siste merket til og med jeg under Birken i år da jeg til tross for manglende styrke merket at DP-skia var lette å stake på i (slake) motbakker ift. til skøyteskiene som jeg tidligere har greid meg med. 

Etter å ha veid fordeler og ulemper opp mot hverandre, etter i stedet for før sesongen, så skal jeg i alle fall gjøre det motsatt neste år. Nemlig å være føre var enn etter snar. I år ble ikke skisesongen det jeg hadde håpet på, mye pga. at motoren ikke er god nok. Da blir det fristende å stake fordi man kommer seg like fort/sakte fram med bare å stake som krever mindre motor på mitt nivå. 

Dilemmaet som jeg avventer til neste skisesong å ta stilling til er: Skal jeg følge hjerte å fortsette med det jeg liker - eller skal jeg følge det ambisiøse hue mitt som sier klart og tydelig i fra om at jeg må stake hvis jeg ønsker å hevde meg i skirenn??????

Birken har blitt mer komfortabel!

Det er ikke noe stress med Birken lenger...

Birken er over, den er frivillig  - og den er blitt mer komfortabel!! Her er det bare å kline til med en gang og konkurrere med Frank Løke om oppmerksomheten med dobbelt utropstegn. For en som ble nr. 75 i pensjonist-juniorklassen må det jo smøres tjukt på for i det hele tatt å bli lagt merke til....

Selv Frank Løke måtte innrømme at han kan ta feil da han måtte kle på seg i uværet som var på Birken-lørdagen i år, og jeg må anmode alle å lese hele innlegget før Bakkerolfen blir stemplet med samme karakteristisk. Jeg mener slett IKKE at Birken burde gått på lørdag, og jeg er 100% enig i avgjørelsen som ble tatt allerede på torsdag om at Birken skulle utsettes et døgn. Det er lett å være etterpåklok, men denne gangen var arrangørene også føre var. Det var den absolutt beste av flere mulige løsninger. 

Når jeg bruker den tabloide overskriften så gjelder det min egen innstilling til rennet. Jeg har jo vært innom det i flere av mine i alt ti Birken-rapporter etter at  Bakkerolfen så dagens lys i 2009. Selv om det høres motstridende ut, så er det egentlig noe av de samme erfaringene jeg gjorde i 2018: Birken må tas på alvor. 

Et første hint om at jeg må skjerpe innstillingen til Birken kom sent lørdag ettermiddag da jeg skulle ta ut skiene av skiboksen på Sjusjøen for å preppe de ferdig etter at de hadde ligget urørt siden mandag. Siden vi hadde planlagt å være på fjellet til over påske, hadde jeg i god tatt lagt fem par ski i takboksen - men ingen staver. Favnen var full med ski da jeg plukket de med fra kjelleren, så jeg måtte gå en tur til med stavene. Det dukket tydeligvis opp et eller annet siden den andre turen aldri ble tatt.... 

Note to my self: Gjør aldri ting i god tid! Følg innarbeidet rutine som alltid er å ta med ski, sko og staver som siste del av dra-til-fjells-ritualet! Godt jeg kjenner Simen på Sport1 på Sjusjøen slik at det ble en super-deal på nye staver, for øvrig de første topp konkurransestavene siden jeg gikk til innkjøp av mine Swix Team før et av mine aller første Birkebeinerrenn i forrige årtusen - tro det eller ei! 

Jeg rakk å ta bilder av eliteklassene i år også.
Her er det herrene som fyker av gårde tre kvarter før meg.

Jeg burde jo ha repetert blogginnleggene fra hvert eneste år i Birken for å ikke gå i de samme fellene. Det er en stor del av motivasjonen min for å bruke tid på å kladde ned egen navlebeskuelse år etter år her. Det er en åpen dagbok hvor jeg kan gå tilbake og minne meg selv på hvilke erfaringer som ble gjort fra samme renn eller løp. At noen hundre likesinnede synes det er verdt å lese, er jo i tillegg hyggelig. 

Same prochedure as the 25 last years...

Selv om alt er så godt forberedt at en tror en sitter på fasiten på forhånd, lever imidlertid hvert eneste renn sitt eget liv med nye opplevelser på godt og vondt. Det er vel nettopp derfor så mange blir fasinert av turrenn generelt og Birken spesielt? Selv er jeg en kontrollfreak av dimensjoner og liker å tro at jeg har kontroll på alt. Det er nettopp derfor jeg er enda mer fasinert av løping hvor prestasjonen ikke i samme grad er avhengig av utenforliggende faktorer. På ski kan jeg sammenlikne tider og analysere så mye jeg vil. Det er alltid noe som ikke kan sammenliknes med andre år, og årets utgave ble jo også spesiell på flere måter. 

På grunn av dårlig vær både fredag og lørdag, ble det to helt treningsfri dager i forkant av årets renn. Planen var å teste skiene på Sjusjøen lørdag etter middag, men det fristet ikke i vinden da Johannes kom innom stadion og rapporterte om 25 sekundmeter bortpå myra. Tenke deg til 90 km/t i kastene! Da vil nok både jeg og Frank Løke ha medvind.... 

I år tok jeg bussen fra Sjusjøen kl 0530 og var på plass på start under to timer senere. Alt ble gjennomført i henhold til rutinen som etter hvert er innarbeidet. Jeg var på plass så tidlig at jeg ble stående helt framme ved sperrebåndet i pulje 3. Der hadde jeg egentlig ingen ting å gjøre, men skitt au!

I starten skled jeg bevisst bakover, men det er liksom sånn det skal være. Jeg har definert meg selv som en rutinert "slow starter" og derfor tar det helt piano. Men hvor lurt er det? Og hvorfor varmer jeg ikke opp før Birken lenger slik at jeg klar for litt kjør fra start? Det var både god tid og plass til å jogge seg en god runde med staver. Litt paradoksalt egentlig at jeg har lagt meg til slappere vaner enn ellers i det som jo er årets viktigste skirenn. 

Foto-Birken i gang. (Foto: Finn Westgaard)

Finn og Aud heiet meg inn mot drikkestasjonen på Skramstad på 46.30 med bare positive tanker om at dette var flott (men trått). Etter å ha sett spesialister som Trond Inge, Trond Martin og Morten stake seg opp lia, var jeg etter 4-5 km ikke i tvil om at det ikke var stakeføre for meg. Dermed var jeg godt i gang nok en gnag med å hake av på ei lang lista av ting som gikk akkurat som planlagt: 

Planen om er gel på vei inn mot hver matstasjon ble fulgt til punkt og prikke for å kunne skylle den ned med sportsdrikke, saft, vann eller cola - og selvsagt å få kastet søppelet der det hører hjemme. (Jeg tror jeg traff kurven fire gnager på rad. Med en dobbel cola på Sjusjøen følte jeg ikke behov for noe å ta den siste gelen.)

Jeg droppet drikke i sekken for første gang på veldig mange år, og tror det er vel så bra. Jeg slipper overvekt i starten, og jeg får i meg vel så mye væske når jeg kan variere med det jeg til en hver tid har lyst på. I tillegg har jeg jo hatt problemer med slangen som fryser hvis en ikke passer på å drikke ofte når det er ned mot 10 minus som det var på start i år. Påkledning med ullundertøy under dressen og tynne racing-hansker var perfekt fra start til mål. Jeg ble verken kald eller svett. Rett og slett en komfortabel tur fra A til Å. 

Jeg har blitt flink til å dele opp Birken i partier. Etter en sedvanlig (for) rolig åpning opp til Dølfjellet, fant jeg rytmen opp til Raudfjellet etter som vanlig å ha konstatert dårlig glid ned fra Dølfjellet. Her var det i år "mot normalt" med litt orgeltramp mulig å navigere seg ned uten å få søtt klister under skiene. Nede på myra virket det som jeg hadde truffet to likevel. Her var det trått, men jeg skjønte fort at jeg ikke burde lagt på topplaget med V45. Jeg kunne også ha kostet på noe annet enn Swix sitt råd for turløper med HS6-voks. Fra Raudfjellet til Kvarstad ble Move-bindingen kjørt bakover og jeg greide å holde tritt på de flate stakepartiene, men på de to lange glistrekken tapte jeg irriterende mye. 

Passering på Kvarstad gir meg alltid en ganske god indikasjon på sluttida selv om det ikke er noen merketid å sammenlikne seg med lenger. Det gamle skjemaet om to timer til Kvarstad og tre til Sjusjøen har jeg vært ca. ti minutter bak de siste par siste årene, og sånn ble det også denne gangen. Kondis-kollega Stein Arne overasket meg med å stå aller nederst i Kvarstadlia i år, så jeg rakk ikke å bruke han som motivasjon for å skjerpe teknikken i det som jeg synes er det tyngste partiet Birken. Opp til Midtfjellet er det jo legitimt med fiskebein, men hvis du må ut i det i Kvarstadlia så er du enten veldig sliten eller har dårlig feste - eller oftest begge deler - dog ikke i år.

I gang med Kvarstadlia med godt mot også i år. (Foto: Stein Arne Negård)

Kondis-kollega-veiledning på høyt nivå. 

Mentalt er jeg i mål på Midtfjellet selv om det ikke var like lett staking som det pleier å være innover mot Sjusjøen. Cola av Kjell Arild, skjerpende heiarop og fotografering fra Jan Erik og Hilde og senere Bjørg og  forventninger til et annet føre  nedover lia var god motivasjon som også ble innfridd. Det gikk bra unna i trikkeskinnene, og selv om det var et par nesten-ulykker tenkte jeg at det var godt jeg kom før ungdommene fikk startet fra Sjusjøen. Litt manglende feste i kraftlinja før stadion er jo reglen snarere enn unntaket, og den lange sløyfa på stadion er flat og stakbar. For første gang spadde jeg på litt vilje og krefter utover komfortsona og pigget meg bra inn på 3:52:03. 

Rett før matstasjonen på Sjusjøen ble det både oppmuntring og filmsnutt signert Hilde og Jan Erik.

Trått, flott med komfort er Birken 2024 oppsummert på 1,2 3. Alle var enige om at det var et sjakktrekk med den historiske utsettelse et døgn, og at det var trå forhold helt til Sjusjøen. Emil Gukild som fikk stor oppmerksomhet i målområdet var også enig med meg  at det nok tilsvarer de 13 minuttene han var fra å greie sitt meget profilerte mål om 3:30. Jeg er helt sikker på at Birken har mye å takke både Emil, Silje og Anders for at spesielt yngre mosjonister finner det mer interessant enn før å gå Birken. 

Noen får mer oppmerksomhet enn andre -
i alle fall fra ungdomsreporterne fra Åmot Ungdomsskole.
(Foto: Geir Hjermstad)

De startet podcasten "Skiklubben" med å sette mål. Når jeg tenker meg om så har målet mitt blitt veldig vagt med årene. Helt fra debuten i 35-årsklassen har spenningen vært knyttet til foran eller bak merket, noe som etter hvert har blitt en selvfølge å greie. Det har tydeligvis gjort noe med motivasjonen min. Jeg må rett og slett å legge litt mer press på meg selv. Det er jo viktig å ha en fin tur over fjellet, men nå er jeg snart der at jeg stopper og fyrer opp grillen... Jeg jobber alltid best under press, og det presset må jeg legge på meg selv. Jeg går jo ikke Birken for andres skyld.

Det viktigste er tross alt er veien mot målet slik som jeg opplevde så sterkt fram mot fjorårets maraton i Valencia. I år har jeg vært bestemt på at jeg skulle gå med feste i Birken og trent deretter - helt til føret slo om de siste par ukene. I stedet for å spisse formen med de nødvendige motbakkeøktene, grep stakepanikken meg for å være gardert uansett vær og føre. Dermed ble det mer og mer staking på tampen. Da jeg torsdag skjønte at det ville bli trått føre på søndag var valget enkelt, men jeg er ikke fornøyd med Ole Brumm-vinglinga mi i forkant. 

I mål ble jeg møtt av Finn - også det akkurat som vanlig! 

I statistikken ble det den nest dårligste tida mi i Birken "i moderne tid" og derfor litt irriterende å være så fornøyd med det. Det er greit med merket for 23. året på rad og mitt 25. renn på rad sub-4 timer godt innenfor 1/4 -premieringen som nr. 75 av 411 det siste året i klasse M60-64. Det er ikke greit å være absolutt uberørt muskulært. Diagonalgang i halve Birken burde kjentes annerledes enn en vanlig søndagstur. Neste år skal lista legge høyere når jeg rykker opp i klasse eldre junior-pensjonist. 

27. gang inkluderer QR-Birken i 2021,men ellers
er denne ganske identisk med 2022 og 2023-utgaven .

Birken for 25. gang

(Foto: Stein Arne Negård/Kondis)

Birken er det eneste løpet eller rennet jeg får spørsmål på forhånd fra "Gud og hver mann" om jeg skal gå og i etterkant hvordan det gikk, underforstått om jeg greide merket. Det er bare hyggelig det, for Birken er og blir noe spesielt. Den har for lengst blitt obligatorisk for meg, og det blir stadig mer utenkelig at jeg skal stå over. I år var det 25. gang på rad siden debuten i 1995. Med avlysninger i 2007, 2014, 2020 og 2021 skulle det regnestykket stemme.

Det store spørsmålet helt opp til start var altså ikke om jeg skulle gi blanke i Birken, men om jeg skulle satse på blanke ski. Det valget ble enklere å ta med all nysnøen på fredag som jo førte til at TurBirken (tidligere FredagsBirken) og SkøyteBirken ble utsatt til dagen etter. Jeg så for meg både drivsnø og løse stavtak på renndagen selv om værmeldinga var lovende med sol, noen få kuldegrader og litt vind i mot. 

Ski Classics-eliten er klar til start 07:45. 

Smøretipset ang. feste virket også såpass safe at jeg gjorde klar bare et par ski og ventet med nervelaget til Tingstadjordet etter at Vidar og jeg hadde kjørt "same prochedure as last year" med bil fra Sjusjøen og buss fra Håkon Hall kl 0530. 

På start garderte jeg litt på Swix-rådet og la VP50 som de to siste lagene, men var likevel forberedt på at det ikke ville være noe feste fra start.  Det stemte bra, men etter 2 km staking kom jeg godt i gang og var ganske overbevist om at jeg hadde valgt riktig. Det er deilig å kunne porsjonere ut kreftene ved å  variere, og fra min posisjon omtrent midt i pulje 2 var det overraskende få som staket. Jeg fokuserte på å gå avslappet uten å bruke krefter på å skifte spor mer enn nødvendig. Det gjelder å løfte blikket å unngå å bli gående bak en som staker. Før var jeg veldig opptatt av åpningen til Skramstad, men nå så jeg knapt på på klokka før jeg nærmet med Sjusjøen hvor jeg hadde anslått tid til mine faste colalangere.

Jeg fikk første bonusdrammen med cola før Dølfjellet og tok første gélen på tur ned på andre siden - men leverte selvsagt restene på matstasjonen på Dambua. Samme prosedyre i siste bakken ned til Kvarstaddammen og også ned fra Midtfjellet hvor det ble dobbel dose. Jeg greier ikke å la være å bli irritert på klistertubene i sporet i alle nedkjøringer. Noen steder må man løfte opp begge skiene samtidig for å unngå å få klister under skiene. Hva med et kamera på de mest benyttede stedene og statuering av noen eksempler med f,eks. 15 minutter tillegg for noen av de raskeste? Tipper det ville hjelpe!

Jeg skal ikke påstå at det sprutet i stigningen opp til Midtfjellet i år heller. Det siste giret mangler når man ikke har kjørt noen intervalløkter på ski i det hele tatt, men det blir likevel et jevnt bra sig. Det holder jo greit i et så langt renn, men det skulle vært moro å gi litt gass oppover igjen. 

Litt skakk øverst i Kvarstadlia, men ellers i vater over fjellet i år.
(Foto: Stein Arne Negård/Kondis) 

Når jeg har tippa Midtfjellet så er jeg i mål på Birken. Resten er en rus når forholdene og stemningen er som det var både i fjor og i år. Det var ikke så verst vorspiel på Nysæteråsen og i kneika opp til Midtfjellet heller, men det er fra Fjellelva og innover man får "ståpels" på armene og frysninger nedover ryggen. På myra før stadion var det en som skrudde på Vazelina akkurat da jeg passerte to digre høyttalere slik at jeg skvatt ut av sporet. Snakk om trøkk!

Som jeg oppdaget i fjor var det ikke noen vits å sjekke tavla med merketider verken på Kvarstad eller Sjusjøen - rett og slett fordi vi som startet i de to første puljene ikke blir tatt med i beregningen. Siden jeg konstaterte at jeg var ganske på skjema til colasjenkerne mine, visste jeg det ville bli rundt fjorårets tid på 3.50. Det ble som ventet et par glatte km også  på slutten, men med like god glid som alle andre jeg kunne sammenlikne meg med og trygt feste i 50 km, hadde jeg egentlig ganske så optimale ski. 

Det er tilfredsstillende å fullføre såpass uberørt etter nesten 2 timer i sone 4 og 1 time i sone 3. For  sammenlikningens skyld hadde jeg bare 1 time i sone 3 og hele 4 timer i sone 2 i Öppet Spär for tre uker siden. 

Strava mener jeg har hatt en viss formstigning det siste halve året....

Formen og overskuddet var som forventet bedre nå, og jeg traff bra med oppladingen med litt trøkk annen hver dag den siste uka. En times konkurranse i fristil (Kittillirennet) søndag, 5 km løp (Hamarkarusellen) på tirsdag og noen små impulser i relevant teknikk og terreng sammen med Jan Erik i "TorsdagBirken". For øvrig la jeg inn to hviledager onsdag og fredag. 

Plasseringsmessig ble det litt ned fra i fjor til 50. plass selv om jeg kom inn på to og et halvt minutt bedre tid - 3:47:38. Årets beste renn på årets best skidag - så langt! Skisesongen er langt fra over. 

Full Birken-fest uten feste

Det var moro å stå Birken i år!
(Foto: Visma Ski Classics)

Da var det endelige tid for den ordentlige Birken igjen. Det er og blir Birkebeinerrennet som er originalen. Alle andre arrangementer er for avleggere og nykommere å regne. Helt siden jeg hørte om bestefars deltakelser i noen av de første rennene på 30-tallet har Birken hatt en spesiell plass. Minnene om det første rennet i 1995 da jeg kom til Kvarstad og ikke skjønte hvorfor jeg var med på dette, og ikke minst da jeg følte meg som en verdensmester etter å tatt mitt første merke i 1998.

Nå var det tre år siden sist, og en var nesten dømt til å gjøre noen nybegynnertabber. På diplomet jeg fikk, stod det at det var min 25. deltakelse i år. Da må fjorårets QR-Birken blitt talt med. Det var det 24. rennet for meg. Virtuelle renn eller løp teller ikke med i min statistikk. Da kan en jo likeså godt begynne å regne med treningsturer.

For første gang siden jeg gikk Stafett-Birken på fredager i 2013, -14 og -15 hadde jeg tatt meg fri dagen før dagen og var på Sjusjøen for å sjekke forholdene ved selvsyn. Denne gangen var jeg i tvil om jeg skulle stake på blanke ski som jeg jo gjorde med brukbart resultat i 2017 eller satse på de ekstremitetene som jeg har trent for å bruke, nemlig beina. Tilfeldighetene gjorde at jeg fikk et par nye Fischer Classic 812 som jeg ikke fikk testet før dagen før rennet. Testturen fra Sjusjøen til Midtfjellet og tilbake var så overbevisende at jeg «bare måtte» bruke nyskiene – altså med feste. Med superglid etter mine begreper og spikerfeste på blå extra kunne jeg gå rett opp Midtfjellet før jeg fotograferte teten i Skøytebirken på løypas høyeste punkt.

Fantastiske forhold under Skøytebirken på Midtfjellet fredag

Med lovlig flourpulver og hellig overbevisning om at Swix-rådet med VP50 med gardering for VP 60 gjorde susen, var jeg klar som et egg da Vidar plukket meg opp på Sjusjøen i 5-draget for å ta Birken- bussen fra Lillehammer lørdag morgen.

Med omtrent halvparten så mange på start i forhold til sist gang i 2019, ble det mindre stress enn hva en var vant med. Med unntak av jeg måtte droppe den ekstra doturen rett før innslipp til pulje 3, gikk alt på skinner. Panikklaget med VP60 i tråkket ble lagt for sikkerhets skyld, selv om det ikke var noen vits å teste. Litt glatt ville det nok være før vi kom litt opp i lia åkke som.

Elitegutta drar i gang kl 0845, ikke mange med feste der nei.

Og det store spørsmålet fikk et svar: Therese staker

Starten gikk som den skulle fra litt framskutt posisjon i treeren, og i den første kneika etter 300 m merka jeg fort at her var det ikke noen vits å prøve å få feste. Hadde det vært for noen år siden ville panikken vært total, men nå var det bare å være tålmodig og bruke overkroppen så lenge. Jo nærmere vi kom Skramstad, jo flere var det som stod og smurte om. Jeg var ikke inne på tanken en gang siden de som hadde feste rundt meg ikke gikk noe fortere heller. I den siste lille knekker'n før myra på Skramstad hadde jeg en tendens til feste, men med usikkert fraspark overbeviste jeg meg om at jeg bare ville slite meg ut med høy puls å prøve å flytte beina.

Kort fortalt ble det strategien også resten av rennet, først opp Dølfjellet hvor det ble litt labbing i fiskebein som jo er enklere selv med litt feste enn helt blanke ski. Deretter opp mot Raudfjellet der jeg skulle ønske at jeg hadde både større trinser og lengre staver. Over toppen fikk jeg tuklet fram den andre gelen og dratt Move-bindingene i bakre posisjon fram til Kvarstad. Der dyttet jeg uten særlig forhåpninger om feste bindingen fram igjen for straks å finne ut at ikke var noe tørrere i Kvarstadlia eller opp mot Midtfjellet. Over kulene på 910 moh. er jo det aller meste gjort selv om det er 20 km igjen. Da Jan Erik heiet meg til topps, var det ikke noe å si på humøret, visst nok.

54 km glaning på skitupper er ikke så spennende -
men ganske effektivt. (Foto: Stein Arne Negård)

Mot Sjusjøen ventet to kjappe Red Bull-drammer på rappen først av Kjell Arild ved Fjellelva og Bjørg på den gamle matstasjonen. De to drammene mine var nok ikke rare greiene sammenliknet med det mange i folkehavet langs løypa på Sjusjøen hadde forsynt seg med, for makan til liv og røre og høy partystemning har jeg ikke opplevd her før. En får gåsehud og frysninger nedover ryggen av slikt. Det var nok ikke bare vi løpere som har savnet Birken de to siste årene. Birken is back rett og slett!

På Kvarstad glemte jeg å sjekke tavla med merketider, men på Sjusjøen kom jeg på det og ble litt forundret over at den ennå ikke hadde kommet opp noe for klasse M60. Da lå jeg vel ikke så verst an, tenkte jeg. Det skulle stemme bra siden jeg hadde nesten 50 minutter til gode. Faktisk var jeg bare et minutt fra å være med «å ødelegge for andre», dvs. bestemme merketida siden alle som går i ME, P1 og P2 ikke teller med i utregningen av maksimaltida i klasse M60 og M65.

Det var enda flottere vær under Ungdomsbirken på søndag.

Det var Ikke nødvendig å skrubbe ned fra Sjusjøen denne varme vårdagen med tendenser til sug på sine steder. Litt overrasket over at jeg ikke var sliten i armene en gang, pigget jeg med greit inn i den tidligere så seige kraftlinja før Birkebeineren skistadion. Jeg kikker alltid på klokka for å predikere sluttida på den siste drøye mila der km-skiltene kommer så tett, og denne gangen motiverte jeg meg med at 3.40 og noe ser mye penere ut enn 3.50. Det ble to sekunder over, men det var bare fordi jeg stod og kosa meg på slutten.

Det ble i tillegg til rekordmargin til merketida også den klart beste plasseringen i klassen med 34. plass av de 300 som fullførte. Totalt sett ble jeg nr. 939 av de 4239 som gjennomførte etter å ha pigga meg opp 100 plasser fra den første passeringen på Skramstad.

Relativt sett var det imidlertid ikke så bra som det høres ut som, siden deltagelsen jo var mye lavere enn alle de 23 andre gangene jeg har på CV-en. Det gjør det jo også adskillig enklere å klatre på lista når en går opp en aldersklasse. Dette var jo min første i M60 etter to års utsettelse og sånn sett er jeg allerede midt i den klassen.

Litt feiring på terrassen på The View etter at
merke nr 21 var i (øl)boks med rekordmargin.

Så kan jeg jo selvsagt gruble litt over hvor mye raskere jeg hadde jeg pigget meg over fjellet med riktig utstyr for oppgaven. Gliden på skiene tror jeg bare hadde marginalt å si, men hadde planen vært å stake ville jeg jo både ha valgt 5 cm lenger staver og større trinser. Det var nok flere enn meg som mener at de kunne ha stått over fjellet raskere – hvis, i fremt, i fall – så det får vi teoretikere vente et år med å praktisere….

Birken 2022 på Strava

Birken dobbelt opp

En halv cola for en dobbel Birk. (Foto: Arve Gjermundshaug)

Det gikk som jeg og alle andre birkebeinere hadde fryktet med den ordinære Birken. For sikkerhets skyld var jeg for lengst påmeldt reserveløsningen for ikke å få hull i Birken-CV-en min. Deltakelsen i VinterBirken QR teller nemlig med i historikken, og siden jeg gjennomførte HøstBirken i fjor høst har jeg en eller flere Birken deltakelser hvert eneste år siden 1995. 

Inspirert av flere lokale hardinger som har tatt Birken begge veger før i vinter, hadde jeg lyst til å benytte anledningen til å gjøre noe annerledes når tid, plassering og merke ikke teller. Jeg har nemlig aldri gått hele distansen motsatt veg slik som de gjorde annet hvert år fram til begynnelsen av 90-tallet, og jeg har aldri skøytet hele traséen heller. 

Som tenkt, så gjort. Med vinterferie 300 m fra løypa var det bare å ligge på været og blinke inn riktig dag. Logistikken er ganske enkel. Det tar jo mindre tid å gå begge veier enn å ta kollektivtransport eller få noen til å kjøre bil rundt! Etter påskeføret hele vinterferien var det meldt kuldegrader og sol torsdag - men også en god del vind. Planen som ble fulgt til punkt og prikke var å skøyte Lillehammer- Rena og stake med samme utstyr motsatt vei. 

Litt over klokka 8 ble første QR-kode scannet på Sjusjøen Langrennsarena i sol, merkbar vind  og 8 minus. Første etappe ned til Birkebeineren skulle stakes i den grad den var nødvendig. Med tidlig start var ennå ikke traséen kjørt opp igjen etter påskeværet dagen før, så det ble "safety first" for ikke å gjøre noen blemme før koseturen hadde kommet ordentlig  gang. 

Starten på SkøyteBirken på BB-stadion

Rett etter starten på oppturen i Sjøsæterlia etter lettelse i antrekket på BB-stadion, presterte jeg likevel dagens største - men heldigvis enste blemme - eller mer korrekt blære. Drikkesekken som jeg hadde hatt liggende på Sjusjøen var nemlig ikke blitt testet i praktisk bruk de siste årene. På den drøye halvtimen det tok å skli ned lia, rakk slangen å fryse til slik at jeg måtte få tint den opp før SkøyteBirken skulle starte for alvor.

Det gikk greit ved å putte munnstykket ned i sekken blant fortsatt god og varm solbærtoddy. Ingen skade skjedd, og jeg ble minnet på hvor viktig det er å blåse væska tilbake fra slangen etter hver sup. Så glupt tenkt - og så gjort med hyppige mellomrom. 

Før Sagmyra der IngaLåmi-traséen tar av til høyre, hadde jeg gått meg god og varm selv i helt rolig langturtempo og syntes det var rart at jeg var allerede var blaut på ryggen og enda lenger ned.....
Ved kryssing Sjøsætervegen måtte skia av så jeg ventet å sjekke saken som jeg ante hva var. Blæra var rett og slett sprukket i sveisen omtrent midt oppå den halvannen liter store beholderen. Snakk om å ha blåst hardt nok i slangen!

Det var ingen annen mulighet enn å drikke opp det jeg orket og legge fra meg den morkne gummiblæra. Den literen som var igjen pyntet traséen rød liksom for å minne løpere motsatt veg om faren for grus på Sjøsætervegen...

Start og mål for DobbelBirken min.

Hva skulle jeg gjøre nå? Stikke innom på Sjusjøen og slenge i noen flasker i sekken eller satse på at halvliteren med cola som var med som ekstra motivasjon til siste halvdel skulle holde? Jeg hadde med et bra lager med géler som inneholder en del væske, så jeg satset på det siste. Hadde ikke lyst til å somle bort mer en de 10 minuttene som allerede bokstavelig talt hadde rent ut i snøen.

Eter å ha træla litt med teknikken på det skarpe underlaget opp til Sjusjøen, ventet et nylagt fløyelsemykt teppe å danse av gårde på helt til Nysæteråsen. Ved Fjellelva fikk jeg besøk av Hilde GP som jeg bare måtte ønske god tur da vi startet på stigningen over Midtfjellet. Jeg forklarte kledelig beskjedent at jeg hadde et lite stykke igjen så jeg måtte roe litt ned. 

Akkurat på skillet mellom løypekjøringa fra Rena- og Lillehammer-sida på toppen av Nysæteråsen, møtte jeg en velkjent og lett synlig lue. Teamkollega Finn kjempet seg i motvinden motsatt veg uten at jeg var klar over at han var ute i samme oppdrag. Den korte statusen om forholdene videre gjorde meg forberedt på en del drivsnø over Raudfjellet før jeg blåste videre i den nord-vesten som jeg jo ikke merket så mye skrått bakfra annet enn at venstre staven slo borti beinet.

Team 55+ i vinden på Nysæteråsen.

Bortsett fra stigningen opp til Dølfjellet er alt etter Raudfjellet "a piece og cake". Med unntak av en litt "frostskadet" banan som ble lirket opp fra sidelomma, brydde jeg meg ikke med å stoppe og bruke tid på verken fast eller flytende føde før jeg måtte skrense for ikke å fyke ut på skaren på Tingstadjordet. 

Lett ned fra Raudfjellet første gang.

Dølfjellet

At Birken er lettere den vegen jeg aldri har gått tidligere, sier seg selv med 210 høydemeter forskjell mellom BB-stadion (490 moh) og Tingstadjordet (280 moh). At jeg likevel skulle skøyte i rolig langturtempo under tre timer var likevel overraskende, og sier nok mer om føret enn prestasjonen. 

Artig med 2-tallet på Birken åkke som i lav sone 2 (- pga. 4 min. småpauser)!

Halv cola halvveis.

Da jeg tok lunsjen og tok de første edle dråpene med cola, fikk jeg også oppklart hvem som hadde blåst forbi meg på Kvarstad. Jeg rakk bare å se at det var annen elverumsing siden det var en Strandbygda-trikot. Torstein (Vestli) hadde rukket en bedre lunsj i bilen før jeg kom etter, men han avslørte at han hadde prøvd å bryne seg på Vinjar (Skogsholm) sin bestenotering på 2.14 på sine utallige pendlerturer mellom Lillehammer og Rena!! Det manglet noen få minutter for Torstein, men siden han gikk  under Petter Eliassens rekord "den riktige vegen" sier det meg at Torstein har ikke lagt opp helt.... For "Speedmonster" er det Vasaloppet neste etter DobbellBirken opptil flere ganger de siste dagene. Jeg sitter klar med kaffekoppen og heier søndag morgen! Tøffe gutter!

Tilbake til min tilbaketur som jeg tross 23 tidligere gjennomføringer visste ville bli tøffere både pga. oppvarmingen, profilen og ikke minst vindretningen. Likevel holdt jeg fast på planen om å stake. Kan jo ikke bli tatt for tjuvskøyting i Birken "den riktig veien"! Dessuten hadde Torstein med seg en en kamerat på tilbaketuren og holdt meg oppsyn like bak, så det var bare å skjerpe teknikken! 

Jeg har jo staket over tidligere (i 2017) så jeg visste jo at det ville gå greit. Finn hadde selvsagt rett i at vinden var mer enn merkbar, og Torstein og jeg var ikke helt sikre på om det blåste mer eller mindre enn tidligere på dagen. Det var ikke helt rekordfart på trekløveret som holdt følge mellom Dambua og Raudfjellet, og et ble den del "hæ" også i passiarene i vinden i de slake hellingene opp mot Birkens midtpunkt. Dessuten var jeg glad for at jeg tok på den ekstra vindjakka jeg hadde i sekken da jeg bevilget meg en ny colaslurk i ly ved Dambua. Der var det et ektepar som koste seg i sola og jeg fikk med meg at svenskene hadde seg smurt seg bort og de norske jentene var i ferd med å vinne stafetten i Oberstorf. 

Etter å ha tilbakelagt drivsnøpartiet etter Raudfjellet på nytt, syntes jeg det gikk i et jevnt bra sig. Ny stopp på Kvarstad for å scanne koden, som jeg også tok meg tid til begge veier også på Skramstad, og deretter var det bare å å "holde stakehjulet i gang" opp til Midtfjellet. Egentlig så var jeg litt overrasket over at jeg bare så vidt måtte ut i fiskebein for å løse opp i de små knekkerne i det fryktede partiet for alle birkebeinere. Selv følte jeg det fortsatt var bra trøkk i pigging på den lette oppløpssida mellom Midtfjellet til Sjusjøen. Jeg rørte jo ikke rulleskiene på hele fjorsommeren, og de halvlange turene med ren staking denn vinteren kan telles på en hånd.

"Frida Karlsson-style" på Kvarstad for andre gang.

OR-koden på Sjusjøen ble scannet for tredje gang "just for the record", og de siste par desiliterne med iskald cola smakte ikke så verst.... Gélene som jeg hadde lett tilgjengelig i beltet på sekken ble ikke rørt, så herved kan jeg med rette hevde at 2 x Birken på 1/2 liter cola er 0 problem. Kanskje ikke helt å satse på i konkurranse-sammenheng, men likevel interessant nok. Jeg har jo i ulike sammenhenger testet ut langturer helt uten å innta drikke, og jeg har tidligere også greid meg uten verken vått eller tørt på tretimers turer både sommer og vinter. 

Tider i bevegelse iflg. Garmin på min nest lengst skitur (etter Troll Ski på 120 km i 2015);
Dobbeltbirken: Sjusjøen-Lillehammer-Rena-Sjusjøen: 6:48
Skøytebirken: Lillehammer - Rena 2:54
Stakebirken: Sjusjøen-Lillehammer+Rena-Sjusjøen: 3:54

En mannsalder og den mest spesielle Birken

Det var verken diplomer, premie eller gullstatuett som var det
mest minneverdige med Birken for meg i år. (Foto: Dag Silkoset)

Så er Birken gjennomført nok en gang. Siden debuten i 1995 har jeg møtt opp alle 25. årene og fått lov å gjennomføre 23 ganger. For 20. gang på rad siden 1998 var jeg godt innenfor merkekravet og kunne dermed innkassere gullstatuetten. I år ble den spesiell også av andre grunner, men det minst spesielle var vel selve gjennomføringen som jeg (som vanlig) langt fra kan si meg fornøyd med - selv om resultatet ikke ble noe å gremmes over.

Birken er og forblir noe spesielt for meg, og det er vel mer regelen eller unntaket at jeg får ut det jeg (innbiller meg) er god for. I år fulgte jeg planen for oppkjøring mot veteran-VM helga før til punkt og prikke med flyt i treninga og stigende form i takt med økende overskudd. Det skulle imidlertid ikke gå som planlagt de siste to ukene.

Svigermor døde helt uventet 27. februar, og fokus ble brått slått over på helt andre verdier i livet. Med begravelse to dager før Birken var første fase i prosessen overstått i vår lille familie. Likevel blir det rart å vende seg til at den som har vært aller mest interessert i mine egotripper ikke ringer og spør hvordan det gikk etter rennet eller løpet. Jeg greide heldigvis å beholde de positive tankene selv om det tidvis var fysisk tungt på lørdag, nettopp fordi jeg vet at at Karin hadde vært stolt av meg uansett....

Så stod jeg der igjen for 25. gang - men for første gang med teamlua.

Årets Birkebeinerrenn ble velsignet med tilnærmet perfekte forhold selv om praten om rekordføre som antatt var oppskrytt. Med mye nysnø den siste uka sier det seg selv at panserspor er naturstridig, og derfor skrinla jeg også planene om en ny Stakebirk allerede en uke i forveien. Vær og føre var likevel en sann drøm med noen få kuldegrader, tilnærmet vindstille og realt blåføre. At jeg ikke traff helt med valgene denne gangen heller er ikke noe spesielt. Kort fortalt var snøen kaldere og tråere enn forventet, og varslene om blanke spor (i langt høyere luftfuktighet i tåka) dagen før, skremte nok flere enn meg til å legge litt for tjukt på (med Swix V40, VX43 og VR40 på toppen i mitt tilfelle). Dessuten sløste jeg bort både glid og penger på Swix Marathon HF og burde holdt meg til favoritten Swix LF6 som jeg har hatt god glid med hele vinteren.

Omstendighetene førte til lite tid til testing og prepping dagene før, men på den annen side ble det heller ikke anledning å bli overivrig i oppkjøringa denne gangen. Den eneste økta med litt intensitet den siste uka bestod av 3 korte, 3 halvlange og 3 korte drag i slak motbakke fire dager før renndagen. Tradisjonen tro følte jeg meg skikkelig uggen på fredag, og mente bestemt at det var noe som hadde satt seg i brystet etter to dager uten å få blåst ut.

Huet og kroppen var som vanlig klar tidlig lørdagen morgen lenge før årets eneste bestilte vekking, og de siste forberedelsene og ferden opp til Tingstadjordet gikk så "smooth" som en bare kunne ønske seg selv til tross for at var fritt fram for privattransport helt til start. Det unødvendige nervelaget ble lagt på sammen med klubbkamerat Amund, Magnus og debutanten Roger, og jeg var så klar som jeg kunne bli som førstemann ut i kvartetten kl 0840.

Det ble ikke noe stress i starten selv om jeg stod i de fremste rekkene i pulje 5. Skia satt fra første meter, og jeg holdt et kontrollert tempo opp til første check-point på 44 blank. Okei, litt roligere åpning og litt tråere føre enn forventet, men det tar jeg igjen senere, var tankene som i anledning omstendighetene og været var forhåndsbestemt til å være positive.

Over Dølfjellet var beina tråere enn nysnøen, og det var ikke mulig å holde takten oppe i diagonal uten at låra stivnet til og gjorde framføringen kortere og kortere. Nedkjøringa til Dambua var "same prochedure as every year" med passering av samtlige med unntak av de som hadde fokus på fortæring og forsøpling med géltuber.

Raudfjellet har en langt mer overkommelig vinkel, og jeg redda meg noen lunde over kulen med dobbelttak med fraspark. Ned mot Kvarstad følte jeg at gliden ble bedre og plukket en god del løpere både i egen og tidligere puljer. Så på Kvarstad fattet jeg igjen håp etter påfyll av cola - for så registrere at det var her marerittet begynte nok en gang. Sammenhengende motbakker uten kraft i beina ble en langdryg affære med labbing utenfor sporet selv om skiene satt. Det gikk ikke akkurat fort, men det var den eneste måten å komme meg opp på. Kondis-kollega Stein Arne står alltid på samme sted, så jeg gjorde et forgjeves forsøk på å lure meg forbi helt ute på venstrekanten uten å bli foreviget. Men den gang ei - den karen er for rutinert. (Sannheten er vel kanskje også at jeg ikke er spesielt vanskelig å kjenne igjen på stilen.)

Det siste fikk jeg bekreftet på en morsom måte i Håkons Hall etter rennet. Rolf Inge fra Narjordet kjenner stilen min fra mange samløp i Narkuten og brukte meg som hjulbeint motivasjon etter å ha ligget opptil tre og et halvt minutt bak merkekravet - og greide det med et minutt til slutt.

På krabbegir forbi Stein Arne i Kvarstadlia. (Foto: Stein Arne Negård)

Tidsmessig tapte jeg mye mellom Kvarstad og Midtfjellet, og jeg brukte enda lenger tid enn i fjor da både snøen og løperen var enda tregere. Strava er også interessant når en skal sammenligne seg med seg sjøl og andre. Den forteller objektivt at årets "forsering" av det 6 km lange segmentet "Kvarstadsætra Opp" var den treigeste noen gang for min del, alle treningsturene i BB-løypa inkludert, siden jeg tok i bruk Strava for fem år siden.... Skal si de positive tankene slet litt med å klamre seg fast, selv om folk satt og koste seg i sola innover fra Grunna....

Med en mye bedre følelse i armene visste jeg at på målet i Birken var på Midtfjellet i år, selv om det ikke ville bli noe råkjør i kulene fra Fjellelva til Sjusjøen heller. Den årlige oppkvikker'n på den nest siste kulen etter Fjellelva av Snekker Andersen var nok til at jeg greide å holde stilen i folkehavet på Sjusjøen, og vipps så var jeg berga igjen.

Nedturen den siste mila ble dagens opptur og gikk unna med glid fullt på høyde med mine medløperne. Med sub 40 minutter og 57 km/t  som maksfart 7 km før mål, var de siste 14 km bare moroa. Under høyspenten satt skia fortsatt som støpt i de slake stigningene. Det var likevel mest fristende å bruke armene for å holde pulsen nede, men det var ikke noe problem å få fram gliset i påskeværet da Kondis-kollega Finn som vanlig tok meg i mot rett bak målstreken.

En jevn strøm av 8442 nådde Birkebeiner Skistadion lørdag. 

Like blid som før start - i alle fall nesten..

Statistikk er gøy - og her mine strekktider i Birken de siste ni årene: 

År	Start-Skramstad	Skramstad-Kvarstad	Kvarstad-Sjusjøen	Sjusjøen-Mål	Totalt
10	00:40:55	01:10:25	00:52:50	00:37:07	03:21:17
11	00:42:01	01:19:46	00:53:17	00:37:25	03:32:29
12	00:46:22	01:18:40	00:55:57	00:41:27	03:42:26
13	00:42:29	01:17:44	00:57:13	00:42:03	03:39:29
15	00:42:22	01:15:00	00:55:59	00:35:58	03:29:19
16	00:42:25	01:12:52	00:54:54	00:39:58	03:30:09
17	00:41:14	01:11:13	00:55:00	00:36:45	03:24:12
18	00:46:39	01:23:12	01:03:24	00:42:01	03:55:16
19	00:44:03	01:18:25	00:58:20	00:39:51	03:40:39

Som statistikken over viser var det en godt steg fram fra fjorårets kraftløse affære, men drømmen om førstesida (dvs. de 50 beste) på  klasselista var langt unna med 105. plass blant de 739 fullførende i klasse M55-59 år. Neste år er det opprykk i M60, så da skal persen med 60. plass i StakeBirken i 2017 til pers! I mellomtida skal stakeformen pleies med sikte på Troll Ski om tre uker.