mandag 31. oktober 2016

Trivelig rundtur langs Ottestadstien

Typisk  Tullerolfen i løpehumør. (Foto: Heidi Kristiansen)
Ottestadstien rundt var helgas opplagte valg av testrunde. Sesongen synger på siste verset og det er ikke så mye å velge mellom heller. Men neste helgs halvmaraton på Jessheim som finale, var 16 km på variert underlag en glimrende generalprøve.

En noe overbooket helg forhindret ikke at jeg stod ganske så avslappet på startstreken utenfor Ottestadhallen sammen med drøyt 100 løpere søndag formiddag. Som vanlig følte jeg meg i godt selskap på et mosjonsløp, men denne gang i dobbelt forstand. I tillegg til et tresifra antall mosjonister, var nemlig også flere av de beste lokale løperne på plass uten at det skapte noen som helst slags prestasjonsangst. For meg er det alltid morsomt å sammenlikne meg med de beste selv om avstanden naturlig nok blir større og større etter hvert som årene går. De siste årene har ett minutt bak de beste pr. km vært en grei tommelfingerregel når eliten er på plass, om det er Birken på ski eller en 10 km på beina.

Jeg har deltatt i dette relativt nye løpet en gang tidligere, men for to år siden løp vi for det første motsatt vei og for det andre var start og mål på golfbanen på Atlungstad. Jeg sjekket utypisk nok heller ikke tida mi fra den gang før start og var i det hele tatt ikke veldig fokusert. To løpefrie dager i uka i forkant skulle imidlertid sikre brukbare bein, selv om jeg faktisk kjørte to kvalitetsøkter etter Hytteplanmila på de sju dagene i mellom. En tøff 3 x 3 km på terskel på asfalt onsdag og kort økt med 3 x 1 km i halvmaratonfart i terrenget på fredag.

Litt ufokusert og urutinert stilte jeg bare med et splitter nytt og uprøvd par Hooka Challenger terrengsko i tillegg til mitt opplagte asfaltvalg, Hooka Clayton. Jeg valgte det siste og angret litt på det. Med kuldegrader om natten og varmegrader utover formiddagen ble det logisk nok sleipt på stiene som slynget seg rundt åkrene i Stangebygda. Med variert underlag fra asfalt og grus til tørre og fine stier inni skogen, var det nok likevel ikke så mye å skylde på. Litt reservert løping på skrå stier noen steder, men ut fra farten til de jeg hadde rundt meg var det som vanlig kuperinga som gjorde størst utslag. Jeg tapte i motene og utliknet avstanden på flatene og nedover - akkurat som vanlig.

Tommy intervjuer Vegard før start. (Foto: Torfinn Kringlebotn)
I den lette starten slakt nedover på asfalt og grus mot Sandvika, registrerte jeg km-tider på 3-tallet uten at det var noen hasardåpning. Etter 4 km begynner den hardeste delen med stigning, og km-tiden på den 6. kilometeren krøp godt over 5 minutter. I skogen var det tørt og løvdekt underlag, men i jordkanten på den neste tredjedelen av løpet var det litt småskummelt for en asfaltsubber med asfaltsko. Uten feilskjær og litt lavere puls grunnet reservert løping, ble det igjen mer fart på sakene på grusvegen gjennom golfbanen på Atlungstad. Der fikk jeg en liten luke til de to som jeg hadde følge på siste halvdel, men det samløpet tapte jeg etter et litt sleip avslutning, helt bokstavelig ment.

Følelsen var absolutt godkjent helt inn på søndag, og jeg hadde ingen problemer med å holde distansen. Pulsanalysen viser at det var jevn bra innsats med 87 % i snitt og maks-registrering på 91 % av min antatt maksimale HF på 165. Aller mest oppløftende var det å kjenne at slimproduksjonen i lungene har gitt opp etter fire uker. Med "frie luftveier" har jeg fortsatt trua på 1.29.59 på Jessheim kommende søndag! Jeg skal i alle fall ikke gå på noen sprekk som i Oslo.

Min tur Ottestadstien rundt på 1.12.48 viste seg å vær et minutt raskere enn forrige gang i 2014 og totalt sett en positiv opplevelse med god stemning og heiing av kjentfolk på flere steder langs løypa. Nesten som å løpe på hjemmebane, tenkte jeg underveis. Til og med på golfbanen var det noen som kjente meg igjen og fokusert på heiing i stedet for putting et øyeblikk!

Bare oppløpet igjen med Stine rett i hælene på de siste meterne. (Foto: Torfinn Kringlebotn)

HA -løpsfestival som det offisielt heter, er dessuten et trivelig arrangement med tilbud til alle fra 0-99 år. Selv om det kanskje er litt "juks" å kalle en todagers festival ett arrangement, så er det i så fall det største løpet i Hedmark for 3. år på rad, målt i aktive løpere med tidtaking. Stafettene på lørdag burde absolutt vært enda større, og mosjonstilbudet på 5 km fenger ikke den helt store massen. Hovedløpet Ottestadstien rundt er imidlertid passende tøft og variert slik at løpere med forskjellige preferanser stiller opp. Noe som ga fortjent rekorddeltakelse med et tresifret antall løpere i år. Anbefales som en sosial avslutning av sesongen for alle om ikke har deltatt der tidligere. Vi som var der kommer  nemlig igjen - i alle fall jeg.

Litt lenger bak Kjell Arne enn beregnet, men skitt au!

søndag 23. oktober 2016

På rett vei i Hytteplanmila

På den rette vei i dobbel (men ikke bibelsk) betydning lørdag.
(Foto Hytteplanmila)
Lørdag ble det gjensyn med Ringerike og Hytteplanmila. Der har jeg ikke vært på fire år, og dette var 4. gang i den raske 10 km-løypa som har hatt en helt unik utvikling. Mitt første løp fra Holehallen i 2008 hadde 325 løpere, og da jeg deltok for 2. gang tre år senere hadde tallet doblet seg til 670. I mitt forrige løp i 2012, som jeg forøvrig brukte som oppkjøring til Frankfurt Marathon helga etter, var det i følge min egen konkurransestatistikk 771 fullførende. Nå på lørdag var det 2029 aktive på tid, altså et tredobling siden sist!

Det var forøvrig takket være 200 ekstra startplasser at jeg fikk meldt meg på i år, og arrangørene i Holeværingen mente at de glatt kunne hatt 1000 til hvis de ikke hadde satt et tak for å sikre kvaliteten. Hytteplanmila er nemlig et kvalitetsløp i ordets rette forstand. Her får du valuta for pengene både før, under og etter løpet.

Rask løype betyr også høyt nivå på de beste, og rekordene i løya avspeiler det med 28.50 på Sondre Nordstad Moen og 31.46 på Karoline Bjerkeli Grøvdal. Jeg har også hatt tre habile løp der tidligere, hhv. to lavt på 38- og et høyt på 37-tallet. Nå slapp jeg å sammenlikne meg med tidligere løp siden det har skjedd så mye i mellomtiden, men hele poenget med turen var å få et objektivt mål på tampen av sesongen.

Jeg kjørte sammen med Ole Peter og Margrethe og var tidlig på plass på Ringerike denne typiske høstværsdagen. Litt trekk ifra nord gjorde at de få varmegradene virket enda færre før start. Etter en god oppvarming var det om å gjøre å velge riktig "bås". Med over 43 minutter som sesongbeste på mila i år, hørte jeg hjemme i 42.30-båsen. Det var imidlertid mange gamle kjente i båsen rett foran, så det ble som det så ofte før en kjapp seeding fram denne gangen også. Siden deltakerantallet hadde doblet seg tre ganger siden sist, var jeg litt skeptisk til om det ble trangt i starten. Da er det jo best å stå godt framme...

Selv om trekken i mot var merkbar fra start, føltes det behagelig og ganske så idéelt løpsvær etter retningsendringen i løypa etter 4,5 km. Det ble samtidig et lite vendepunkt i løpet mitt også. Ulempen med å stille seg for langt fram ift. forutsetningene er opplagt at man blir dratt med i en hard åpning. Den første lette kilometeren nedover kostet ikke så mye, men den andre ble nok i hardeste laget. Jeg sakket akterut i feltet etter at autolapen på klokka viste sub-4 min på begge de to første passeringene. Km nr. 3 og 4 er kuperte og de hardeste, og her ble det mye harking og gisping etter luft med tunge lår i de slake motene. Her kom også Robert og en annen 4-blank fartsholder alt for fort på meg bakfra og det var ingen vits å prøve å følge. (Hvorfor stilte jeg meg ikke bak dem fra start, mon tro?)

Så kom løypas vendepunkt og den litt psykiske motvinden ble borte samtidig som vi tok fatt på Steinsletta langs E16. Her kom jeg inn i en fin rytme som jeg følte jeg greide å holde helt til mål. Etter en ny sub-4 min. på løypa letteste km, greide jeg å stabilisere meg mellom 4.02 og 4.17. For sakte til å kjempe om det opprinnelige målet om sub-40 siden den siste bakken er tøff, men likevel det nærmeste jeg har vært "cruise-kontroll-følelsen" i år.

"Pulsbakken" på de siste 200 meterne har en egen resultatliste, så jeg prøvde å psyke meg opp og slå om for om mulig å komme høyere på den lista. Jeg stivnet litt midtvegs og med 55 sekunder ble det omtrent samme plassering der som totalt: 15. plass av 69 i klassen med 41.20.

I mål rett bak Henrik Kvisgaard (Foto: Arild Brådalen/Hytteplan)
Jeg er opptatt av å sammenlikne meg i tide og utide, men denne gangen er det absolutt verdt å ta med seg den raskeste kontrollmålte mila siden våren 2013 da jeg løp Hamarløpet med skadet menisk på 40.35 en måned etter at jeg "frisk og rask" hadde løpt Sentrumsløpet på 38.20. Sett nedenfra har jeg altså akkurat tre minutter opp, men i denne omgang får jeg være fornøyd med å sette årsbeste med nærmere to hele minutter siden jeg måtte over 43 minutter i Veldremila for to måneder siden. Med 4.08 i snitt, mot 4.18 sist, er jeg i alle fall halvveis på vei mot å løpe mila under 40 minutter igjen. Den saken skal jeg komme tilbake til 29. april 2017. Da kommer neste sjanse i Sentrumsløpet hvor jeg allerede er påmeldt....



Rolf Bakken
10km
Bruttotid: 00:41:37 Tempo: 04:10 
Nettotid: 00:41:20 Tempo: 04:08 
Overall: 579 / 2030
Menn: 507 / 1280
M 55-59: 15 / 69

SPLITTIDER
Split
Totaltid
Etappe
Tempo
Split
Tempo
Start
00:00:18
00:00:18

00:00:18

5km
00:20:37
00:20:37
04:07 min/km
00:20:19
04:04 min/km
9.8km
00:40:42
00:20:05
04:01 min/km
00:20:05
04:11 min/km
10km
00:41:37
00:21:00
04:12 min/km
00:00:55
04:35 min/km
SPLITPLASSERINGER
Split
Overall Plass
Kjønn Plass
Klasse Plass
Overall Rank
Kjønn Rank
Klasse Rank
Start
431
374
13
431
374
13
5km
569
501
15
569
501
15
9.8km
581
509
15
589
516
15
10km
579
507
15
701
611
16



fredag 14. oktober 2016

Mitt universelle univers

En av mange strålende morgener på Fjellstua denne høstferien.
Jeg har ikke blitt globetrotter denne høstferien heller. Jeg er rimelig sikker på at jeg har en ubrutt rekke av høstferier siden turistdebuten på Sjusjøen 2003. Kjedelig og dårlig fantasi i noens øyne, men et trenings- og aktivitetseldorado med uendelige variasjonsmuligheter i mine øyne. Det er bare om å gjøre være litt kreativ.

Denne uka har jeg trent etter innfallsmetoden og harket opp slim om hverandre. Til tross for delvis nedsatt appetitt pga. rusk i maskineriet har jeg nippet hyppig av min selvmiksa aktivitetscocktail. Med to løpskonkurranser, årets lengste langtur på beina og noen rolige lufteturer med fruen når jeg har vært aller mest kortpustet, har jeg holdt beina i gang selv om jeg gjerne skulle ha brukt dem litt fortere. Jeg rakk også å tjuvstarte skisesongen med en times variert teknikk i karusellen på Natrudstilen. "Hvorfor være inne når alt håp er ute" - selv om bronkiene kanskje burde være inne?
To gamle, kjedelige typer på Sjusjøfjellet.
Overskriften i dette innlegget henspeiler derimot på "Sjusjøens svar på Karl Johan på sommerføre", nemlig den meget anvendelige runden Sjusjøvannet rundt. Jeg har ikke tall på antall turer i den 8 km lette runden, men denne gangen gjorde jeg likevel nye oppdagelser i "min egen bukselomme".

Skeptisk snøkuter før start tirsdag kveld.
(Foto: Stein Arne Negård)
Da hele runden ble opparbeidet for noen år siden ble den universelt utformet, som det heter. Det betyr at den ble tilgjengelig også for handikappede. Jeg kan nå tilføye at den er tilrettelagt for rulleski også - i all fall på "høinnklaka" underlag. På en av mine gylne morgenturer denne flotte høstuka, staket jeg avgårde på nordsida av vannet på den jevne og frosne grusvegen mens sola tittet fram over Sollifjell. Nærmere "morgenstund har gull i munn", kan i alla fall ikke jeg forestille meg! Det eneste skåret i gleden var at jeg allerede etter 3 km ved Fjellelva hadde bare en pigg igjen. Dermed ble det debut i nok en øvelse, nemlig grusdiagonal uten staver. Ikke helt tiltenkt, men uansett fin balansetrening siden det var mine første kilometer med fraspark på rulleski på hele sesongen! Dessuten fikk jeg kanskje allerede gjort unna skisesongens obligatoriske gangsperre?


"Ski in and ski ski out" fra Fjellstua også på barmark.
På en like flott morgentur dagen etter oppdaget jeg ved en tilfeldighet at mitt universelle univers er i ferd med å utvides med bred fin sti også rundt Rømåsmyra på sørsida av Sjusøvannet. Dermed blir hele runden 2,5 km lengre og drøye mila totalt. For de som har Rømåsen som utgangspunkt blir det også et kortere alternativ for familietrim både på sykkel og beina. Foreløpig mangler Rømåsrunden toppdekke, men det er helt sikkert på plass ved  neste anledning. Et flott tilskudd som sammen med den utstrakte stiskiltingen som har blitt utført i løpet av sommeren, viser at Sjusjøen jobber seriøst for å bli en helårsdestinasjon.





Flere bilder fra høstens herlige  friminutt:
Utallige nye løypekart og skilt er på plass.
På tur ned fra Sjusjøfjellet under 2 km hjemmefra.
Morrasgretten - not!
I sørenden av myra er Røåsrunden allerede ferdig planert.
Det var flere som koste seg i morgensola.
Motbakkerolfen i Martins Monsterbakke både opp og ned.
Skisesongen er ung, men i alle fall i gang.
"Sjusjøporten" ønsker velkommen - tilbake.

tirsdag 11. oktober 2016

Halvblind med halv maskin mot halvmaratonmålet

To halve fettere på helt topp handicap-tur i Stavåsen.
For drøyt to uker siden fikk jeg endelig timen jeg har gått og ventet på et halvt års tid for å fikset litt på det eneste øyet som jeg ser på. Jeg kunne riktignok fått en time på sparket dagen før Birkebeinerløpet i juni, men for meg var det ikke viktig nok til å bryte en komplett 19 år lang birkebeinerløp-statistikk som har overlevd akillesbetennelser, overtråkk og firkanta birkebeinerarrangører.

Jeg har brukt linse på det høyre i tre års tid, men pga et pterygiumen utvekst som har utviklet seg og dekker den hvite delen av øyet, har jeg slitt med å få den progressive linsa til å ligge riktig. Noen ganger har jeg rett og slett sett dårligere med linse enn uten. Det er ikke noe som har hindret meg i aktivitet, men i jobb og bilkjøring har nærsyntheten blitt et problem etter hvert. Det venstre øyet har jeg forresten aldri hatt noe skarpsyn på uten at jeg har vært spesielt plaget av det heller. De par dagene etter operasjon av det beste øyet, følte jeg meg imidlertid nærmest halvblind, og jeg ble pent nødt til å ta et par dagers pause fra daglige gjøremål.

Ganske så typisk betyr ikke dager uten trening bare dager uten mening. De få gangene jeg jeg kan huske jeg har blitt plaget med grums i  luftveiene har kommet etter perioder med mindre trening enn normalt. Det er akkurat som jeg må blåse ut for å holde meg frisk. Som regel setter det seg ikke skikkelig med feber, men jeg blir bare kortpustet og sliten og gjør annet enn helt rolig trening til et ork. Dessuten virker det veldig bortkasta å sove bort halve døgnet. Sånn har jeg nå gått og hanglet fram til sist helg og gjorde at en ukes planlagt rolig aktivitet ble  til to.

Nå kan selvsagt et avbrekk slå gunstig ut på sikt, men jeg blir litt stressa fram mot den definitive avslutning av løpesesongen på Jessheim lørdag 5. november. De to helgene  i forkant er jeg også villig til å betale godt for en opptur eller to. Jeg har etter eget hue lagt en genial plan med stigning både i lengde og forhåpentligvis form med Hytteplanmila på 10 km lørdag 22.10, Ottestadstien Rundt på 16 km søndag 30.10 og 21,1 km  i Jessheim Vintermaraton som siste ledd i en tretrinns formrakett.

Det er nok andre som er flinkere til å ta seg ut enn  Bakkerolfen..... (Foto: Dorte Finstad)
Jeg har ikke grunnlag til å cruise inn til habile resultater slik jeg kunne før 2013 takket være mye trening gjennom mange år. Å få framgang som relativt uprøvd løper i 40-åra er ingen kunst, å få framgang igjen når du er nærmere 60 enn 50 år, noe helt annet. Med min mangel på løpstalent er kontinuitet og atter kontinuitet i treninga som gjelder i de(t) lange løp. (PS! Jeg kan subsidiært skryte på meg et visst talent for å trene.)  Grunnlaget er bedre enn på tre år, men jeg må ha to maks-02-økter pr. uke i form av kortere konkurranser eller langintervaller for å i alle fall være i nærheten av sesongmålet som fortsatt står ved lag: Halvmaraton under 1 time og 30 minutter i 2016.

Litt tendenser til at den utilsikta pausen har gjort godt, fikk jeg forresten i starten av høstferien på Sjusjøen. Etter at den planlagte intervalløkta og det fristende 3000 m-testløpet på Terningmoen gikk fløyten forrige uke, var jeg redd for på at det ville bli full stopp i Monsterbakken da jeg under tvil prøvde meg igjen på lørdag. 

Fra langturen med Ulf Erik på søndag. her ved Gulbrandtjern mellom Mostefjell og Snørvillen.
Og her har Ulf Erik 360 graders utsyn fra Stienviksfjellet rett nord for Midtfjellet.

Med 2,5 km nedoverbakkeløping før den 1 km lange motbakken, fikk jeg en mjuk start hvis det går an å kalle 3.30-overfart nedover i nabolaget hass Martin for det, da. Det ble en gåing i den nederste, bratteste delen, men jeg kom meg da opp - uten fryktet åndenød - med bare stive lår. Jeg fikk notert 17.19 på 3,5 høyst varierte km, og feiret høstferien i selskap med 325 løpere og enda flere tilskuere i høstsola i ferieparadiset vårt.

Feiringa ble ikke hardere enn at "dagen derpå" ble brukt til den lengste langturen på beina på 13 måneder over åtte "topper" i snøvær sammen med Ulf Erik.  Mandag ble skisesongen innledet med en times rundtur på gammel tidligsnø på Natrudstilen, og på tirsdag kliner jeg nok til med vinterens første løp i Snøkuten. Den 9,5 km lange og kuperte Nordhagarunden pleier under gode løpsforhold å tilsvare miltida mi. Det viktigste blir likevel å få bekreftet at perioden med halv maskin og Bronkyl Forte kan avsluttes.

Reportasje og masse bilder fra Monstebakken Opp på kondis.no:
Anders Kampenhøy best av 325 i Monsterbakken på Sjusjøen



Monsterbakken opp på Strava: 
Søndagens tipp. topp langtur over 8 - 10 "topper":



mandag 10. oktober 2016

Rulleskikarusell, staking og matematikk

Både Rune og jeg fikk godt betalt for innsatsen - og moroa.
Årets lokale rulleskikarusell er over, og jeg greide nesten å holde statistikken fra i fjor, dvs. å bli sistemann i alle renn. Nå er det nødvendigvis ikke noen stor prestasjon å bli verken først eller sist når det gjennomsnittlige deltakerantallet har vært fem løpere, men likevel! I år har det blitt seks renn for mitt vedkommende med en viss stigning i programmet. Det er kun staking som har vært aktuelt i år, og for ikke å bli helt akterutseilt har også jeg benyttet betydelig lengre staver enn tidligere. Med fredagens FIS-vedtak om maks-lengde på 83 % av kroppslengden tredd nedover hjelmen, kunne jeg imidlertid ikke risikere å bli disket av karusellsjefen, så da var det tilbake til gamle høyder dvs. vanlig klassisk-lengde i det aller siste rennet....

Vel, matematikken får jeg ta senere når konsekvensene av FIS-vedtaket blir konkretisert ytterligere, men rulleskikarusellen kan jeg i alle fall summere opp. En kan si hva en vil om n'Kjell (Nystuen for eventuelle utenbygds lesere), men ivrig på skigåing generelt og skøyting spesielt er'n i all fall - i en alder av 76 år. Han har nå lagt til rette for at skiløpere både i sin første, andre og tredje ungdomsvår skal få et uhøytidelig konkurransetilbud hver høst siden 2003. Neste år blir det altså 15-årsjubileum, og han har ymtet fram på at det blir siste året. Det er jeg imidlertid ikke så sikker på....

At det fra å være mellom 20 og 30 med i toppårene til en håndfull de par siste årene, er jo synd. Her er det ikke bare stavlengden som er fri. Her starter alle med de hjulene de måtte ha, om det er superlette skøyteski eller tunge klassisk hjul. For meg er det morsomt å konkurrere uansett, selv om betingelsene er langt fra like. At en ung lovende rekrutt kan matche en eliteløper på farten må da begge se som motiverende?

Neste år har vi som faste travere kommet med forslag på nye trasér og forsøk på forbedringer. Det som tidligere var et tilbud som først og fremst var myntet på ungdommen med korte og lette distanser, ser nå ut til sikte seg inn på gubber - og kjerringer også for den saks skyld - i den 2. eller 3. ungdom, også kalt panikkalderen av uinnvidde. Det blir nok derfor både lengre og hardere traséer neste år samtidig som det vil bli lagt opp til et par renn i helgene, bl.a. en maraton. Så får vi håpe at det dukker opp noen nye å bryne seg på slik at jeg kan få litt mer kamp om sisteplassen.

Kjell og premier hører sammen, og årets karusellpremie var av det gjeve slaget.
Ellers så må jeg nok tilbake til matematikken likevel, selv om jeg ennå ikke vet om det kommer til å gjelde meg. Det er ikke akkurat FIS-renn jeg sikter meg mot denne vinteren, men det er i skrivende stund litt uklart hvilke renn som blir omfattet av regelen om maks. stavlengde på 83 % av kroppslengden. FIS-vedtaket fra 30.09 lyder i alle fall ordrett slik:

"Cross-Country community determined to defend classic technique. Maximum classic pole length 83% of body length (measured with ski boots) approved as of upcoming season. The maximum length from the tip of the pole to the top of the strap."
Uansett så har jeg regnet litt på hva det eventuelt vil bety for min del hvis det blir innført i turrenn. Helt til midt i siste sesong har jeg gått med 147,5 cm lange staver (84,3 % av egen kroppslengden), dvs. litt lenger enn tommelfinger-regelen om kroppslengde (175 cm) minus 30 cm. Jeg staket mitt første hele turrenn i Vasaloppet i fjor med denne lengden. Etter litt trening med skøytestavene på 155 cm valgte jeg å stake det rekordtunge Troll Ski Marathon på tampen av sesongen med 7,5 cm lengre staver.



Midt på sommeren valgte jeg så å gå opp ytterligere, og har nå staket ca. 300 km med 157,5 cm lengde, dvs. akkurat 90 % av kroppslengden. Når det nå er vedtatt 83 % så virker det ved første øyekast som en veldig stor forandring og faktisk lavere enn det jeg gikk med i vanlig klassisk teknikk. Det ville jo vært meget rart og er selvsagt heller ikke riktig, noe Lucas Bauer også er innom på FIS langrennside på Facebook. Det er nemlig for det første lengde med skisko som danner utgangspunktet, og for det andre er det ikke toppen av staven, men festet på stroppen som er gjeldende. Derfor blir mitt FIS-regnestykke følgende:

Kroppslengde 175 cm + 3 cm med sko/såler = 178 cm.

178 cm x 0,83 = 147,74 cm.

147,74 cm + 4,5 cm fra stroppen til toppen = 152,24 cm

Konklusjonen er altså at jeg har lov å bruke staver som er ganske midt i mellom det jeg var vant til i alle år og det jeg nå har blitt ganske godt vant til på kort tid - hvis det er noe jeg trenger å ta hensyn til da. Nå er det jo heller ikke slik at jo lenger staver jo bedre. Det vil jo fortsatt være veldig avhengig av styrke, teknikk, løypeprofil, underlag mm. Det eneste jeg er sikker på at jeg kommer til å "forske" litt videre på dette. Rulleski og hard asfalt er en ting, snø og løse stavtak noe helt annet. Kanskje vil første del av Bakkerolfens rakettforskning med relevante rammebetingelser forgå allerede i høstferien - her:

Avdeling for nostalgiske tilbakeblikk:
Her kommer resultatene, dvs, rekkefølgen uten tider fra det aller første rennet i Kjell Nystuens Rulleskikarusell som gikk på Starmoen Motorbane 31.08.2003:
           
Rulleskøyter:           
Plass Navn                Klubb

Menn 20-39 år (5 km)           
1    Stein Berg           J/H   
2    Håvard Enersen       J/H   
           
Rulleski fristil:            
Gutter 14 år (3 km)           
1    Tom Erik Karlsen     Hernes IL   
           
Jenter  14 år (3 km)           
1    Marthe S. Johansen   Hernes IL   
           
Gutter 15 år (3 km)           
1    Truls Midthun        Hernes IL   
2    Petter Harviken      Hernes IL   
           
Jenter  15 år (3 km)            
1    Therese Ottem        Hernes IL   
            
Gutter 16 år (5 km)            
1    Andreas Bekkoset     Hernes IL   
           
Menn 20-39 år (5 km)            
1    Daniel Lunde         Harestua   
2    Jan Egil Andresen    Hamar Skiklubb   
3    Sondre Hoem          Hernes IL   
4    Kjell Karlsen        Sørskogbygda IL   
           
Menn 45-49 år (5 km)           
1    Egil Dybdal          Hernes IL   
           
Menn 60-64 år (5 km)           
1    Finn Magnar Hagen    Åslia   
2    Kjell Nystuen        Sørskogbygda IL    
           
Rulleski klassisk:           
Kvinner 18-19 år (5 km)           
1    Ingrid Urdahl        Våler IL