mandag 25. juni 2012

Sentrumsgateløpet ble Blindgateløpet

Start og mål i Mølleparken ved Sentrums vgs. 
St. Hansaften var jeg på Kongsvinger for å løpe vårsesongens tredje og siste milløp. Etter sist helgs noe skuffende tid i Karlstad, var det nøkterne målet i Sentrumsgateløpet å sette løypepers. Det to gangene det har blitt arrangert har jeg løpt de to rundene langs Glomma på 38.48 og 38.40. Dvs. at løypa nok er omtrent minuttet langsommere enn i Sentrumsløpet i Oslo.

Uka før St. Hans er alltid preget av en del stress og mas for å få avsluttet skoleåret, men ellers ble den roligere enn på veldig lenge. Kortere intervaller enn de siste ukene og ikke noe andre "sprell" enn en liten fotballkamp på torsdag. Følelsen etter 10 progressive 200 m på mølla fredag morgen var absolutt god, og langt bedre enn følelsen foran Karlstad Stadslopp. Opplegget var også klart: Jeg skulle gi blaffen i alle "arge" konkurrenter og løpe to jevne runder. I fjor passerte jeg 5 km på 18.56 og kom inn på 38.40 - altså 48 sekunder opp på runde nr. to. Det måtte da være mulig å gjøre det bedre? Første runde måtte derfor ikke løpes under 19 blank denne gangen.

Etter en perfekt oppladning og avslappende haik gjennom Solør med klubbvenninna Hanne, var jeg "redo". Det var et helt annet nivå på feltet ift. i fjor med flere sub-35 løpere på plass, samt Vidar Åsly som hadde tatt turen helt fra Ringebu for å ta en opplagt seier i klassen min. Statistikken med klasseseire i Sentrumsgateløpet ville ryke uansett, uten at det har noe annet enn statistisk betydning for min del. I en kontrollmålt løype er det bare tida som gjelder. I år var løypa målt opp på nytt og starten trukket tilbake 45 meter (dvs. ti sekunder lenger) i følge arrangøren, men ellers var traséen identisk.

Jeg var nok vel avslappet i forberedelsene, for pulsmåleren med GPS lå nemlig igjen hjemme. Planen var uansett å løpe på følelsen, så jeg overbeviste meg sjøl at det bare var positivt i den posisjonen jeg var etter nedturen til Karlstad. Så tenkt så gjort! Starten gikk, og jeg lot alle fare. Det gikk nesten en km før jeg nådde igjen jenta på 9 år som til slutt vant 5 km på 20.52. Det tydet absolutt ikke på for hard åpning. Det første km-skiltet ble registrert ved 3 km og klokka viste 11.30, altså 3.50-fart som er likt med et skjema til 38.20. Fornuftig så langt, men ved runding viste den samme klokka 19.30 og jeg fikk bange anelser om hvilken vei dette bar.

Ved Kongssenteret etter noen hundre meters løping.
På andre runde kom de to beste damene bakfra, og jeg greide bare å gjemme meg bak Therese Sjursen i motvinden en knapp km . I den vesle kneika på slutten viste jeg at jeg var sjanseløs mot en motbakke-spesialist som henne. Også da Anne Berit Vangen kom før den, hadde jeg ikke noe å svare med. Til tross for godt dameselskap brukte jeg hele 20.20 på siste halvdel og kom inn på 39.50. Et helt minutt svakere enn i de to foregående årene, og halvannet minutt dårligere enn det jeg håpet på. Helt uforståelig - jeg holder altså ikke en 10 km for tida! Snakk om Blindgateløp!

Nå kutter jeg all kvalitetstrening i uka før halvmaraton i Femundløpet og bare kosetrener litt annenhver dag. Sammen med ferie fra kjas og skolemas kan det forhåpentligvis være oppskriften. Å løpe halvmaraton når en ikke holder på tier'n er ikke moro, men jeg nekter å tro at jeg plutselig har mistet så mye kapasitet. Enden på den visa synges ved Femundsenden på lørdag....


onsdag 20. juni 2012

Ikke på topp i Karlstad Stadslopp

Ser mer lettbeint ut enn tilfellet var her!
Etter god flyt i treninga og positiv respons på kvalitetsøktene i hele mai, dro Bjørg og jeg en tur til Karlstad lørdag 16. juni. Ingen harry-tur, men for å teste løpeformen igjen etter det som føltes som en evighet siden sist som var halvmaraton på Hadeland fire uker tidligere.

Jeg har en tendens å glemme andre viktige faktorer, og denne gang ble nok ikke Merrell Challenge-deltakelsen helga før tilstrekkelig tatt hensyn til i treninga. Den teller liksom ikke med når den ikke gir meg noen absolutte svar på tingenes tilstand hva løpeform angår. Den merktes heller ikke særlig i kroppen dagene i etterkant, men en fire timer lang konkurransen ble nok likevel undervurdert fra min side. Jeg følte at jeg fortsatt løp i gjørma hele forrige uke, og jeg mistet totalt den gode følelsen jag har hatt hele våren. Elverum-trimmen på mandag var tung, og forsøket på få fart på beina igjen med ei intervalløkt på onsdag var bortkastet. Ti sekunder dårligere i snitt på 1000-meterne enn 14 dager før var nok til å ta fra meg trua på en god tid i Karlstad.

Lørdag morgen våknet jeg opp på Kongsvinger i regnvær - att på til med stiv nakke, og den vanlige spenninga i kroppen før en litt større konkurranse var nesten borte. Måtte bare gjøre det beste ut av det, og tenkte at dette måtte bli løpet hvor jeg aldri så meg tilbake. Det var nemlig umulig uten at beina fulgt med....

Jeg har deltatt i Stadsloppet bare en gang tidligere, i 2004, og da i en litt annen løype med start og mål på friidrettsstadion utenfor byen. Parkområdet ved Sundstatjärn er perfekt som sentrum for arrangementet, og hele løypa går midt i byen ved Vänern. Omgivelsene med masse publikum, musikk, parkområder, tjernet, sjøen og elva gjorde løpet til en enda finere opplevelse ytre sett enn forrige gang.

Dessverre kan jeg ikke si det samme om min "indre" opplevelse undervegs. Løypa har en del svinger som nok bremser noe, men er ellers paddeflat og kjent for å være klart raskere enn f.eks. Sentrumsløpet. Ut fra min forrige Karlstad-visitt for åtte år siden hadde jeg beregnet 37.30 som realistisk målsetting siden jeg hadde 37.57 i Oslo i vår. Årsbeste på mila var i minstekravet, selv om jeg innerst inne visste at det ville bli tøft med de beina jeg hadde til disposisjon etter Merrell.

Det var som vanlig i Karlstad mange nordmenn å hilse på før start, men jeg var ikke helt skjerpa og mangla den ordentlig konkurransemodusen. Jeg klønet det også til med klokka da starten gikk fra den andre pulja (36 - 42 min) slik at jeg ikke fikk startet den før det hadde gått ca. 25 sekunder. Jeg ble derfor ikke helt trygg på utgangsfarten før på den andre kilometeren. Den viste seg å være ganske likt med planen (3.42), men følelsen av at dette gikk for fort meldte seg straks. Det kostet uvanlig mye å holde farten, og den bittelille forhøyningen over den første brua virket som en real motbakke. Passering 5 km  ble likevel gjort på 18.54 og håpet om SB levde videre.

Etter 7,5 km var det lagt inn en 100 meter med "flying-start", og jeg benyttet anledningen til en å øke farten i håp om at det kanskje ville slå positivt ut å løse opp det monotone og stadig tyngre steget mitt. Jeg oppnådde bare å forsterke forståelsen min for at syklister og skiløpere som har ambisjoner om vinne til slutt, IKKE går for bonuspoeng og spurtpriser undervegs. Når en ligger på syregrensa og øker farten bare  noen får meter, koster det mer enn det smaker. Jeg hadde 20,5 sek. og 66. beste tid av herrene på "resultatlista" på 100 m, mens jeg fikk 85. plassen på 10 km totalt i herreklassen. Premien var selvsagt enda tyngre bein på de siste 2,5 og spurten ble utsatt og utsatt helt til det var for sent til å redde en sub-38 tid. De tre siste km gikk på 4.00 - 3.54 - 3.56 selv om jeg prøvde hele vegen. Pulsen var oppe i 161 (95%) på 100 m-spurten og på de siste meterne, men jeg hadde helt klart tjent på å "beholde cruise-kontrollen på".

Bjørg mot mål i idylliske omgivelser i Sundstaparken.
Ser mer fornøyd ut enn tilfellet var...
38.12 og 15 sekunder svakere enn i Sentrumsløpet var ikke det jeg håpet på da jeg meldte meg på, men man lærer så lenge man lever. Spurtpriser er en ting, men den viktigste lærdommen er igjen at en må trene annerledes når en har en fire timers konkurranse i beina i forhold til uker uten sånne "utskeielser" som Merrell Challenge. Andre absolutt positive ting å ta med seg fra lørdagen var været som ble langt bedre enn varslet på forhånd. Mens regnskurene pisket mot ruta begge veier, var det opphold og kanskje heller "for godt vær". Nakken var heller ikke noe problem undervegs. Jeg hadde stort sett alle aktuelle rivaler foran meg og var det var aldri behov for å sjekke bakover. Denne gangen var det de røde Oppstad-singlettene til Trond, Per Vidar og Bjørn jeg hadde som siktepunkter etter tur. Dessverre ble de borte i mengden alle sammen....

Allerede kommende helg står står en ny kontrollmålt 10 km på programmet på Kongsvinger, og da er det 38.40 som gjelder som løypepers. Da blir løpsoplegget mer forutsigbart, og jeg skal ikke legge inn noen rykk undervegs i alle fall.



tirsdag 12. juni 2012

Med god flyt i Merrell Hagløfs Challenge

Typisk underlag i MHC 2012


Lørdag var det dags for årets mest ekstreme konkurranse for min del. Fjorårets debut i Merrell Hagløfs Challenge ga mersmak for Team KjellA som i år stilte i mix-klassen etter at Kjell-Petter hadde overlatt plassen til fru Margrete. Det ble en enda mer variert konkurranse enn i fjor, og det ble enda viktigere med god flyt....

Opplegget var som i fjor med fem runder, hvorav to med sykling, to med løping/ orientering, mens kano var byttet ut med flytemadrass! Det siste kan trygt sies vi stilte noe uforberedt på. Overgangene mellom sykkel, løp og vann har ellers mye til felles med triathlon. Dette er multisport med strek under multi! Overgangstrening er nok viktig hvis en skal hevde seg i dette brokete gamet!

Sponsorteltet var godt å ha før start.

Mellom rundene og undervegs er det også lagt inn  forskjellige oppgaver som laget må løse enten en om gangen,  parvis eller alle samlet. Hele laget må ikke ha større avstand enn 100 m, og det er krav til utstyr for å ta vare på sikkerheten. For eksempel foregikk begge løpsetappene med hjelm.

Det mest utfordrende er kanskje at vi ikke alltid vet hva som venter. I mine vanlige konkurranser er jeg rimelig godt forberedt på hva som kommer. Det kan en ikke være 100% her. Opplegget blir presentert halvannen time før start i "roadbook" og de såkalte "mystery events" vet vi ikke hva går ut på før vi står der. Jeg føler meg litt som Harald Rønneberg i en tidlig serie av "Senkveld": "Rolf gjør ting han ikke kan!"

Det ble ikke mindre sitring (eller rettere sagt skjelving) i kroppen av at det regna rimelig heftig før start. Lesing av kart, instrukser osv. blir liksom litt mer utfordrende.... HVORFOR er jeg med på dette? Når en først er i gang så blir slike ellers så betimelige spørsmål fortrengt og en bare vasser uti gjørma, kryper gjennom betongrør, slenger hverandre over veggen og hiver seg uti elva uten å reflektere hvorfor. I tillegg til et godt utviklet KONKURRANSE-instinkt, er vel grunnen noe så pretensiøst som å beherske ELEMENTENE.

Randi, Rita og Ellen, Ultra Freaks, gjennomførte en litt uvant 6-timers. 
Lørdagens konkurranse varte for vår del nesten tre kvarter lenger enn fjorårets debut. Likevel må vi sies vel så godt fornøyd. Vi hadde ingen store bommer, og havnet på 8. plass blant de 20 lagene i mix-klassen. Totalt ble vi nr. 33 av rekordantallet 77 herre-, dame- og mix-lag som stilte til start. Avstanden til de aller beste var riktignok større i år, men en god del skyldtes at alle lagene tok rundene i samme rekkefølge. I fjor var de gaflet, dvs. at de tre klassene startet på ulike runder. Årets opplegg hadde det minuset at dette medførte en god del venting før åle- og klatre-passasjene på den første etappen. Også flytemadrass-etappen skilte nok mye, og jeg må nok innrømme at jeg sinket lag med min manglende teknikk her. Forøvrig bød det ikke på noen problemer å holde laget samlet, og alle tok sine tørn. Kjell Arild hadde mest å kjøre med på sykkel, Margrete var ofte oppe og dro på løpinga og imponerte stort med å ta jobben med å frakte et bildekk opp og ned hoppbakken helt på slutten av konkurransen. Jeg gjorde vel mest nytte for meg som kartleser.

 Margrete og Kjell Arild klar for velfortjent premie!

Overraskelsene var flere og råere, bokstavelig talt, i år enn i fjor. Vi ble geleidet ut i sumpområdene i vannkanten både som "prolog", og "strafferunde" før målgang. Sistnevnte inneholdt også åling under nett og svømming i fullt  utstyr ut til en kano. Den omtalte flytemadrass-øvelsen var også i overkant forfriskende med anslagsvis 15 grader i elva. Nettopp derfor er det trolig den vi vil minnes aller best fra denne utgaven av Merrell Hagløfs Challenge 2012 
To av tre blide "Family Angels", Ingunn og Berit, er drevne multisportere.

Mens det lå an til at vi ville bli bløte både ovenfra og nedenfra før start, slapp vi heldigvis unna det våte element fra oven. Selv om det var langt fra behagelig badevann vi lå og plasket i, ville det nok blitt enda verre med sykling i striregn. Særlig etter målgang var det bare å nyte den ganske så behagelige temperaturen i Sørkedalen og ikke minst tilfredsstillelsen ved å ha fullført med stil - og som lag. Red Bull og grillpølser var heller ikke å forakte. Takk til Merrell Multimania-gjengen som får oss til å gjøre så mye idiotisk - helt frivillig!


Teamsjæfen kunne sole seg i glansen etterpå.....

torsdag 7. juni 2012

TRIPPEL formtest

Det begynner for alvor å nærme seg litt "seriøs moro" igjen, dvs. konkurranser av betydning, og jeg kjørte en dobbel test mandag og tirsdag denne uka for forhåpentligvis å styrke selvtilliten litt. Mandagens Elverum-trim var den første på 14 dager pga. pinsen, og jeg ble meget positivt overrasket over både følelsen og ikke minst tida som ble nesten halvminuttet bedre enn forrige test i 5,5 kilometeren. 21.14 uten å løpe meg stiv i det hele tatt er den beste tida på snart to år, og ga meg håp opp å bryte 20-talls forbannelsen som har hengt over meg i fem år nå. Hadde jeg kjørt maks. tror jeg det hadde vært mulig å se 20-tallet denne mandagen da beina var lette og fine til tross for årets lengste rolige langtur (26 km) på beina på lørdag. 

Terje Silihagen tester også formen på de brede, fine stiene i Elverum-trimmen hver mandag. 


Tirsdag gikk vårens utgave av Stavåsbratta Opp, det eneste motbakkeløpet jeg deltar i. Etter at skigruppa i Hernes og deretter i Strandbygda  begynte å kjøre testen høsten 2006, har jeg vært med minst en gang hvert år og har alltid brukt i underkant av 12 minutter. Fjorårets løp var unntaket med 12.17, og ambisjonene var å slå den tida. Jeg har trent mer i bakker, spesielt på mølla, og jeg har følt meg sterkere enn tidligere. Håpet om å sette pers, forsvant imidlertid allerede før start. De lette, fine beina fra dagen i forveien var ikke der, og jeg ble direkte "grusa" av nær sagt alle ungdommene oppover den slake grusvegen i starten. Jeg lå likt med fjorårets negative pers da jeg startet på selve bratta, men jeg greide å trippe meg helt opp i år. I fjor ble det mye gåing, selv om det nok ikke gjør så mye utslag på tida i så bratt terreng hvis en greier å gå med lange kliv. Jeg tok tre sekunder på skjemaet fra i fjor og kom opp på 12.14 - altså min nest dårligste motbakketest på ni forsøk. En liten nedtur!  Trolig satt mandagens løp mer i beina enn jeg var villig til å innrømme?

PS! Tittelen på dette blogginnlegget måtte i etterkant endres fra "Dobbel formtest" til "Trippel formtest". Her er grunnen: 

Torsdag fikk jeg tid til å trene med "Treningskara" igjen. Opplegget til Amund og Knut var Stavåsbratta opp (!) to dager etter min forrige. Ja-ja, re-test er viktig for å måle utvikling, så hvorfor ikke? Jeg hadde jo ikke akkurat rukket å gjøre noe i mellomtida som skulle tilsi et bedre resultat, men det er jo morsomt å prøve. Dagen i mellom de to testene inneholdt en liten fotballkamp med elever og en sykkeltur i "øs-pøs" regnvær på dagtid og times sirkeltrening til kvelds. Ikke akkurat noen hviledag, men faktisk variasjon nok til at beina var merkbart lettere enn på den første motbakke-testen. Resultatet ble også fem sekunder bedre - til tross for at jeg ikke hadde noen fartsholder i andre forsøk. Overraskende og positivt!  


Nordaas jr., Tor Solbakken, Bill Ove Bjørsland og sjef for det uhøytidelige motbakkeløpet, Rune Løchting, venter på at førstemann skal dukke opp. (Foto: Svein Nordaas)

Nå venter fire helger med konkurranser hvis alt går etter planen framover. Første utfordring er multisport-arrangementet Merell Challenge i Sørkedalen på lørdag med Team KjellA. Det blir garantert "seriøs moro" selv om været ikke lover det beste i øyeblikket. I år stiller vi i mix-klassen siden Margrete erstatter husbond Kjell-Petter fra laget som deltok i fjor. Opplegget er stort sett det samme, men kanoen er byttet ut med flytemadrasser. Så spørs det da om de tre "multi-talentene" kan flyte på gamle kunster eller om vi går ned med flagget til topps i Bogstadvannet....