mandag 30. mars 2020

Det står ikke på viljen...

"Det står ikke på viljen", bemerket teamkollega Rune da lørdagens planlagte rolige langtur gikk mot slutten opp mot Skallberget. Det var godt å ta med seg dagen derpå også, gitt.

I disse tider kunne jo dette vært et hyperaktuelt tema langt utover Bakkerolfens snevre verden - viljen altså - men jeg overlater til ekspertene i FHI å understreke hvor stor betydning Ola og Kari Nordmanns vilje har å si akkurat nå.....

Jeg tar meg av det uviktige i den store sammenhengen, men likevel litt viktige for hver enkelt av oss - ikke minst akkurat nå. Å tenke på helsa og holde seg i form er aldri noen ulempe.... Forrige blogginnlegg er 14 dager gammelt og var viet konkurransesesongen på ski som brått var over. Denne gangen er det motivasjon for det som garantert kommer til å bli den mest spesielle løpseongen for alle som er i fokus.

Konkurranser eller ikke, overgangen fra ski til løping er en kunst spesielt her i "dalstroka innafor" hvor snøen vanligvis ligger i skogen til godt uti april. Ikke noe ser ut til å være som det var i år, så det kan nok bli før... Å hoppe ut av skiløypa og rett på asfalten er ikke særlig lurt, og jeg prøver derfor å drøye skisesongen til over påske. Det vil ikke by på problemer selv om aksjonsradiusen selvsagt må begrenses mest mulig pga. det som er langt viktigere enn skiturer. Denne helga ble det akkurat som for en uke siden både en real ski- og løpeøkt i nærmiljøet.

Lørdag var planen en langtur på Flishøgda som med mellom 600 og 750 moh er eneste mulighet innenfor kommunegrensa hvor det går an ta seg en  ordentlig runde. Jeg tjuvstarta litt før jeg møtte Rune, og vi staket oss impulsivt inn på et scooterspor nordover mot Osen i nærheten av Raskiftet, det høyeste punktet i Elverum. Det er samtidig punktet hvor kommunegrensene til Elverum, Trysil og Åmot møtes. Etter en kort drikke- og fotostopp for å bevitne at vi holdt minst to stavlengders avstand, tok vi fatt på samme vegen tilbake.  På den skarpe føret langs Ulvsjøen, var jeg litt sein i en sving og landet på venstre staven min. Jeg er liksom den ukrona utforkongen og Rune "king of the mountains" når vi staker sammen, men nå ble det slutt på det, gitt. Heldigvis var det både medvind og skaraføre, så veskelvis enkeltdans, friskøyting og staking med en stav gikk likevel overraskende greit de nesten tre milene tilbake til bilen.

Ikke bare med armlengdes men stavlengders avstand på Ruskbrenna  i Osen. 
Apropos og stå på viljen: Langturer på ski har fått en annen dimensjon i disse tider, og det skal gjerne være både 100 og 200 km for å ha noe å slå i bordet med på Strava. Rune og jeg var enige om at da måtte vi jo i alle fall samle lusne 50 km på turen, og måtte svinge oppom Skallberget på hjemturen. Hamstringen mine begynte å si ifra om at snart 3 mil med enstavs-skøyting begynte å bli nok, men med "det står ikke på viljen" fra makkeren tok vi de 100 høydemeterne også. Dessuten kunne han fortelle meg med at det var glimrende trening for å stabilisere overkroppen i fristil...

Ikke noe å si på skiføre på Elverums påskedestinasjon i år heller. 

Søndag var det løp uten startnummer på menyen. Det var jo ikke meningen å bruke beina på lørdag, så jeg var litt skeptisk på hvordan det ville gå i min første virtuelle konkurranse. Det fine med de mange nye tilbudene til løpere med konkurranseabstinenser (eller motivasjonsproblemer), er at man kan jo la dagsformen bestemmer hvilke distanse som passer. Jeg prøvde meg på en 5 km rundt terskel tidligere i uka, men det var ikke akkurat oppløftende.

Med litt uforutsett oppladning, drikkesekk og asfalttøfler (Hoka Clifton) la jeg likevel avgårde langs traséen til Elverum Halvmaraton som vi arrangerte for første gang i slutten av november. Flat asfalt og moderat vind til tross, var jeg fra start innstilt på å snu etter 5 km slik at jeg fikk registeret en 10 km. 24 minutter senere hadde jeg ikke noe lyst (eller evne) til å øke farten slik at jeg kunne greie 45 på mila, så jeg fortsatte like så godt sørover med tro på at 5-blank-fart burde jeg kunne holde den dobbelte distansen. Pulsen var jo knapt over langturpuls heller.

Vending i Heradsbygda ble gjort fortsatt et snaut minutt før mitt nye skjema, og "so far so good". 3 km etter kikket jeg på klokka igjen, og da var allerede det minuttet brukt opp. Jeg var helt sikker på at vinden fra sida skulle hjelpe meg litt mer opp igjen, men nei da. Det var nok likevel gamle synder med tilnærmet lamme hamstrings som gjorde det største utslaget. Ikke mye framgang å spore etter vinterens forsøk på styrke baksida spesielt og bein generelt her, nei. Jeg klappet bokstavelig talt sammen akkurat som jeg gjorde gjentatte ganger fjor. Gang på gang måtte tenke på å rette meg opp så jeg ikke fikk skrubbsår på nesen på den gruset asfalten - i alle fall føltes det slik.

Da kom gårsdagen ord fra Rune opp til Skallberget til sin rett. "Det skal f.... ikke stå på viljen!" Jeg pinte fram en spurt som om det skulle stå om livet, delvis på grusen utafor sykkelstien halvt uti grøfta for ikke ble bli stempla som en "jævla jogger " på de to siste trafikkerte km fra Skogmuseet til mål. 1.45-skjemaet var jeg nøkternt sett sjanseløs på de siste 8 km, men med nesten hele økta (88%) i "komfortsona" pulsmessig tyder det i alle fall på at kapasiteten er brukbar.

Hva jeg skal gjøre for få noe styrke i beina begynner imidlertid å gjøre meg rådvill For svak på baksiden og for stram for forsiden er ikke uvanlig blant løpere. Det står ikke på viljen til å få gjort noe med det, men jeg tviler mer enn noen gang på evnen....

Virtuell målgang på årets første halvmaraton


fredag 13. mars 2020

Brå avslutning på turrenn-sesongen

Maks. O2-test på rulleski avsluttet skisesongen "på alvor" i år. 
Vinteren 2020 ble ikke som alle andre, og jeg kan ikke huske så ustabile skiforhold hjemme i Elverum siden jeg flyttet hit i 1979. Med Korona i stedet for snø, ble det også en tidlig exit fra skirenn. Det er likevel ikke noe synd på meg som konkurrerte flittig fra sesongstart og likevel rakk nesten like mange skirenn som i fjor, nemlig 11 (i tillegg til 3 løp i Snøkuten).

Nå er det jo verken påske eller slutt på skiføret ennå, og jeg har slette ikke tenkt å sette bort skiene. Med påske på Sjusjøen og snødybde som nærmer seg to meter er det bare å glede seg - hvis det fortsatt blir fri tilgang til Guds frie natur. Da kan det også bli mange turer med konkurransepreg kjenner jeg meg selv rett siden alle skirenn naturligvis er avlyst pga. smittefaren.

Det kan nok tenkes at det blir en del som prøver seg på "Privat-Birken" i år, og jeg har også lyst til å prøve å gå tilnærmet i konkurransefart - men motsatt veg. Jeg ble jo ikke smittet av Birken-viruset før den ble enveiskjørt fra Rena til Lillehammer tidlig på 90-tallet, så jeg må jo prøve andre vegen også. Ikke så lurt å gjøre det forsøket lørdag 21. mars tror jeg, men jeg tenker å «ligge på været» helgene før påske og slå til når det ligger an til en rekordføre i Birkebeinerløypa - gjerne med vinden i ryggen og sola i ansiktet.

Det var ikke noe toppløp i sesongens siste turrenn, men det ble da toppen av pallen i Moraløpet 1. mars.
(Foto: Jan Erik Bakken) 
Utviklingen de siste dagene med tiltakene for å begrense smitten av korona må selvsagt tas på alvor, men siden jeg også trives godt i mitt eget selskap langt fra folk regner jeg pr. dato med at jeg kan vedlikeholde formen selv om det blir flere måneders startnekt i offisielle konkurranser.

Før start i den siste konkurransen på flere måneder i Snøkuten 3. mars. (Foto: Stein Arne Negård)
Den «offisielle» skisesongen ble ellers avsluttet på en litt spesiell måte for mitt vedkommende. Jeg meldte meg nemlig på et forskningsprosjekt i forbindelse med Birken, og jeg var tilfeldigvis på testlaboratoriet på Terningen Arena tirsdag kveld da Birken offisielt ble avlyst. Jeg fikk nyheten rett etter at testinga var gjennomført bl.a med testing av maksimalt oksygen-opptak på rulleskimølle som en helt ny opplevelse. Resultatet var omtrent som forventet, selv om jeg tror at jeg ville scoret litt høyere ved testing på løpemølle.

For anledningen har jeg plukket fram igjen alle resultater fra mine maks. VO2-tester som jeg i 35-45-årsalderen gjorde nesten halvårlig. Forrige test ble gjort da jeg fikk en "test-pakke" i 50-årsgave for akkurat 10 år siden. Alle tidligere tester er gjort ved løping på tredemølle, mens testen i år altså ble gjort i diagonalteknikk på rulleski. Jeg vil for øvrig komme tilbake til det min deltakelse i det amputerte prosjektet ved en senere anledning.

Maksimalt oksygen opptak 1993 - 2020:
År
Vår/høst
Maks. HF
Vo2 l/min
Vekt
Vo2 ml/kg*min
1993
Høst
178
3,960
70,5
56,6
1994
Høst
178
4,130
70,0
58,9
1995
Høst
173
4,240
70,0
60,6
1996
Vår
165
4,250
73,0
58,2
1996
Vår
170
4,330
70,0
61,9
1997
Vår
172
3,560
70,0
50,9
1997
Vår
164
3,950
69,0
57,3
1998
Høst
156
3,570
69,0
51,7
1999
Vår
164
4,190
70,0
59,9
2000
Vår
162
4,489
71,0
63,2
2000
Høst
165
4,252
71,0
59,9
2002
Vår
160
4,763
70,0
68,0
2003
Høst
160
4,357
70,0
62,2
2004
Høst
162
3,959
69,0
57,4
2005
Høst
167
4,356
68,0
64,1
2006
Høst
163
4,471
69,0
64,8
2010
Vår
166
4,350
67,5
64,4
2010
Høst
156
3,803
67,0
56,8
2020
Vår
154
3,640
69,3
54,7


Som tallene viser har kapasiteten gått drastisk tilbake på ti år. Jeg trengte ikke en maks.-O2-test for å finne ut det akkurat, siden alle objektive resultater har pekt en vei - nemlig nedover. Jeg har testet lavere én gang tidligere enn som 60-åring, men det resultatet betviler jeg påliteligheten av. Også de to testene fra 2010 spriker usannsynlig mye, men det kan jo ha noe med at vårtesten er den eneste som er foretatt et annet sted enn de alle de andre som er utført ved Formtestsenteret ved tidl. Høyskolen i Hedmark.

Hva nå, tenker nok mange mosjonister såvel som aktive idrettsutøvere. Jeg betviler at det blir noen massemønstringer verken i idrettslig eller i andre sammenhenger på denne siden av sommeren, men jeg håper selvsagt at ting normaliseres raskere enn prognosene tilsier. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tatt innover meg alvoret i situasjonen før den siste uka, og opplever det hele fortsatt som litt surrealistisk. Det er imidlertid ikke dommedag, og med litt sunn fornuft skal skal vi vel komme oss gjennom denne krisa også. Det er vel heller ikke for egoistisk å tenke at det bare er å trene på slik at formen kan holdes ved like eller kanskje også bedres til neste løp (til høsten) - i 60-årsklassen?

Stor stas å bli 60 år på Kondis-landsmøte 7. mars
- selv om formen beviselig aldri har vært dårligere. (Foto: Finn Olsen)