mandag 18. november 2019

Punktum finale i Jessheim Vintermaraton

Ut på siste runde med mot i brystet (!) og vett i pannen (?)
(Foto: Olav Engen/kondis.no)
Da er målet for sesongen passert uten at det ble nådd denne gangen heller. Følelsen var «yes» i 35 km på Jessheim, men det ble til «no» like før jeg var i mål. Jeg får trøste meg med at jeg er bedre til å trene mot målene enn å nå dem...

Utgangspunktet for søndagens sesongfinale var bedre enn på veldig lenge med trening og oppladning helt etter planen. Forholdene ble ikke optimale uten at det bekymret meg vesentlig. Med nesten en mannsalders erfaring fra løpet på Romerike, visste jeg at det blir brøytet og strødd etter beste evne når vinter slår inn rett før løpet. Så også i år, selv om de som holdt større tempo selvsagt følte seg mer utrygge enn meg i de mange svingene i den nye løypa. For min del glapp frasparket litt på den første av de fire rundene uten at det hadde noen avgjørende betydning for hele løpet. Jeg kjørte «skitesting» med en Carbon X og en Speedgoat på hver fot på oppvarmingen uten at jeg merket nevneverdig forskjell. Dermed gikk jeg for favorittene med karbonsåla som jeg har løpet alt av kvalitetsøkter med denne sesongen.

Det ble dessverre vinterlige forhold på vintermaraton i år. 
Erfaringen fra mine to tidligere maratonløp i år var at jeg at jeg har ligget litt for høyt i puls fra start, så søndag ga jeg blaffen i km-farten og sørget for at jeg holdt meg i sone 3 fra start selv om pulsmåleren prøvde å finte meg ut med opplagt feilmålinger på de første 2 km. Det var langt flere svinger i den nye kvartmaraton-runden enn jeg hadde forestilt meg, og det ble derfor noen runde svinger på det litt usikre føret. For øvrig  var jeg glad for å slippe den lange bakken midtvegs på den forrige løypa. Bortsett fra tre underganger på gang- sykkelstier var det en flat og rask løype som nok vil komme mer til sin rett på bedre føre.

I rygg på Ola Mellem ut fra stadion etter 500 m, men ei drøy mil senere sa min trofaste maratonnakker takk for følget.
(Foto: Olav Engen/kondis.no)

Jeg hadde følge av et par løpere på den første runden, men fokuset på puls gjorde at jeg slapp litt etter å ha rundet på like over 50 minutter på den første ¼. Til tross for sololøping på den andre runden gikk det jevnt og fint under 5-blank fart som var det primære målet. Jeg hadde fullt fokus på puls og fulgte ikke med på passeringtider, men ser i ettertid at jeg rundet halvveis på i overkant av 1:42. Den vanskelige 3. runder ble nettopp det pga. litt for mye i magen. Med sånne behov er en sentrumsnær løype «noe dritt» og jeg måtte vente til neste runding før oppdraget kunne fullbyrdes. Det kom noen hissige tilrop om feilløping da jeg brått skar de få meterne ut av løypa ved inngangen til stadion for nest siste gang. Med min kommentar om at det var verdt det, ble det mest latter fra samme hold  mtoinutter senere.

Jeg var mentalt, men dessverre ikke helt fysisk klar for spurtrunden da Olav knipset meg her (Foto: Olav Engen/kondis.no) 

Do-pausen ble brukt til å få i meg dagens tredje gél, og jeg var overrasket over at jeg så 4-tallet da jeg sjekket km-lapene ut på den siste runde. Så etter 35 km begynte jeg å i bli «trang i skjæret» og km -tidene spratt godt over 5 min/km. Da 3.30 fartsholder ség forbi og 1.30-flagget for halvmaraton suste forbi like etterpå, var det slutt på evnen, dog ikke viljen, til å holde steget. Jeg ble som så ofte før stiv på baksiden av lårene, og det er nok de kroniske hamstring-plagene som er de to største bremseklossene i løpinga mi.

Jeg jobbet meg inn med jevn intensitet pulsmessig og var først irritert over at jeg bare var noen sekunder for sent ute til å greie 3.30, men «heldigvis» var det to minutter feil med tidtakingen slik at det offisielt ble 3:32:11. Selv var jeg så lite fokusert på tida at jeg ikke stoppet klokka før autolapen  pep for 43 km da jeg var inne i garderoben. Der pratet absolutt alle om at løypa var «alt for lang», men jeg velger nok å tro at det er alle kurvene som gjør at og GPS-ene ikke henger med i svingene. Jeg hadde også en halv km overmål da jeg passerte målstreken, så sånn sett kan jeg kanskje si at jeg nådde målet mitt likevel? Strava sier jo 4:58 i average pace…

Nei da, jeg har for lengst tatt realitetene inn over meg. Sju måneders strukturert maratonprogram til tross, jeg er ikke blitt en bedre maratonløper. Synd men sant, men som sagt det er jo blitt noen lange og fine vier mot målet, da.

Nå er jeg sugen på skisesongen. Den skal jeg angripe langt mindre strukturert og bare kose meg med trening etter innfallsmetoden. Kanskje det er like greit. Maratonplanen min skal i alle fall ligge noen måneder i den velfylte skuffelsen-skuffen min nå…

Dagens synlige beholdning, men den usynlige er heldigvis betydelig mer verdifull

søndag 3. november 2019

Veien mot maratonmålet

Den brede eller smale vei?
Veien blir til mens en går. Veien er målet. Det er flere veier til Rom. Veien kan være like spennende som målet - i alle fall hvis den er lang nok..... Oversatt til min kjære hobby så står faller og faller ikke løpssesongen 2019 på om sesongens siste maraton blir gjennomført på en spesifikk sluttid.

Som sikkert mange har fått med seg, har jeg fulgt et fast treningsregime i to omganger denne sesongen. Helt siden Sentrumsløpet i slutten av april er det Marius Bakken 100 Day Marathon Plan som har gjeldt. Første runde på 14 uker ble fulgt nesten til punkt og prikke fram til en mislykket Kongsvinger Maraton i begynnelsen av august. Etter et par uker med mindre målrettet trening og konkurranser i august, har det blitt 12 uker etter samme regime - men med noen justeringer. Konklusjonen kan ikke dras før om to uker, men veien mot Jessheim har vært mer spennende enn på mange år.

Minutter og sekunder notert med startnummer har det aldri vært vanskelig å motivere seg med, men hva med alle timene, ja faktisk døgnene med trening fram mot målet? Er det motivasjon i seg selv? Selvfølgelig er det. Trening for meg er ikke en jobb som må gjøres som hos Team Ingebrigtsen. Lysten til ut å slite seg ut, kjenne at kroppen fungerer, gjøre nye erfaringer, finne nye treningsområder og venner - og som en stor bonus kjenne den berusende følelsen av at "i dag gikk det jammen lett"! Aller mest handler det om den fantastiske følelsen av at du orker nær sagt alle fysiske utfordringer i hverdagen - ja det virker helt klart inn på det psykiske også. Funker beina, så funker huet også, liksom.
Kondistreninga i Elverum har vært en stor motivasjonsfaktor i treninga mi i høst. 
Med det utvilsomt beste treningsgrunnlaget siden 2012 er jeg ganske trygg på å gjennomføre mitt beste maraton på akkurat sju år siden jeg hadde 3:15 i den forrige løypa på Jessheim som også gikk i en drøy 10,5 lang rundløype. Siden den gang har jeg prøvd bare seks ganger, men har altså ikke vært under 3:30. Der var nivået så sent som i slutten av juni, og så er hele greia at jeg skal fine ut hvor det ligger nå.
På tur i nærmiljøet i Stavåsen
Etter vårens prøverunde med maratonprogrammet følte jeg at det ble for lite km, så i høstsesongen har jeg økt fra 65 km til 75 km i gj.snitt i uka ved å legge inn en ekstra rolig økt. I de seks maratonspesifikke ukene har jeg i snitt løpet over 80 km. Det gir trygghet. I tillegg følte jeg at tre konkurranser på 15 uker ble for lite og nesten kjedelig. Etter Kongsvinger Maraton løp jeg på 12 uker fire x 5 km (på samme helga), to x 10 km og 1 x 21 km i tillegg til et par lengre spesifikke økter i maratonfart (21 + 33 km). Dessuten har jeg ikke fulgt øktene så slavisk som første gang og tatt meg litt mer frihet ved utforming av øktene. Noen av dem er unødvendig komplisert sammensatt slik at en må ha med seg huskelapp! I tillegg har jeg løpt betydelig mer på asfalt enn foran skogsmaraton da det ikke var noe poeng.
Med maratonmålet i sikte på en av de spesifikke øktene på Sjusjøen i høst.
Nå gjenstår det "bare" å slippe opp på treninga slik at jeg også kan få innkassert litt bonus for all den gode treninga på veien. Jeg har i all fall ikke tatt noen snarveier (!) siden kollapsen på Kongsvinger 3. august, og jeg kan neste love å kutte tida med en halvtime.... Her skal jeg følge "the tappering period" i programmet og nøye meg med tre økter den nest siste og to økter den siste uka.

Årets beholdning så langt har utvilsomt vært Tour of Mjøsa. Den kan forhåpentlig toppes på Jessheim 17. november. 

mandag 14. oktober 2019

Den store kondishøsten


Det er blitt mange sprell denne høsten, bl.a. med Jørn og Rakel. 
Det har ikke skjedd noe drastisk med formen, men jaggu har det skjedd en hel del på mange fronter denne høsten. Det er bare det at det ikke virker slik her på den tidligere så hyperaktive bloggen.

Høstsesongen har så langt bydd på flere krumspring enn min treningsplan egentlig tilsa. For at det ikke skal gå med Bakkerolfen som med en annen figur om har gjort comeback i høst, nemlig Doffen, så følger her en kjapp bildeoppdatering med noe av det morsomme som har gått inn i Bakkerolfens historie siden siste oppdatering fra Kongsvinger Maraton i begynnelsen av august.

Også i denne perioden er diverse mer eller mindre ego-rapporter blitt lagt ut på teamets facebookside. Det enkle er ofte det beste - også når en skal fortelle at Bakkerolfen ikke har daua.....

Når jeg går meg selv etter i sømmene er det ikke blitt mindre enn 10 konkurranser på de 11 ukene fra begynnelsen av august til medio oktober! Nå går jeg inn i en mørkere periode - med en hel måneds konkurransetørke fram mot Vintermaraton. Aner jeg et aldri så lite lys i mørketida på Jessheim søndag 17. november, tro?

Lørdag 10. august: Vom Dog Run


Lørdag 17. august: Tour of Mjøsa - dag 1


Søndag 18. august: Tour of Mjøsa - dag 2


Lørdag 14. august: Sjusjøløpet


Lørdag 21. september: Ti for Grete

Lørdag 5. oktober: Monsterbakken Opp


12. oktober: Perseløpet

Men - det aller morsomste som har skjedd i høst er det jeg har vært med på dra i gang av felles løpetreninger i Elverum. Etter snaue to måneder er det blitt stadig mer populært, og fom. uke 42 er det hele tre treninger hver uke.  Bli medlem i Facegruppa til Kondistrening Elverum.


Her kommer noen glimt av våre mange sprell - moro med kondis


mandag 5. august 2019

En hel maraton mellom liv og lære

Optimisten på tur ut i tet! (Foto: Ole Erik Befring Kristiansen)
Kongsvinger Maraton skulle gi meg den første pekepinnen på hvordan 100 dagers strukturert maratontrening hadde slått ut på kapasiteten på den klassiske distansen. Riktignok «slengte jeg meg med» også på H3 Hamar HOKA Maraton seks uker tidligere, men til lørdagens «tentamen» i maratonfaget hadde jeg rukket å gjøre alle leksene - og der er jeg god! Jeg har alltid vært flink til å gjøre leksene mine. Med unntak av at jeg trappet ned to i stedet for tre uker, ble programmet fulgt til punkt å prikke.

At det er langt, ja kanskje en hel maraton, mellom liv og lære, er vel den umiddelbare konklusjonen etter den opplevelsen. Med unntak av Birken på ski i 2008 hvor jeg dreit meg skikkelig ut med smøringen på rekordføret, kan jeg ikke huske at jeg har vært lenger nede enn umiddelbart etter at jeg hadde karret meg til mål på Sæter lørdag. Årets forhåndsbestilte opptur ble i stedet en fottur og en gedigen nedtur i skogen.

Hvordan det kunne skje denne gangen har jeg grublet mye på i etterkant. Jeg trappet som sagt ned mye bedre enn jeg noen gang har gjort og følte meg nesten kynisk ved å droppe jobbing ifb. NM i friidrett på Hamar. Hvilepulsen var nede på 30-tallet for første gang på lenge og fortalte om at overskuddet var på plass i kroppen. På løpsdagen var alle nødvendige rutiner unnagjort i god tid og fokuset var på riktig plass. Géler var lagt ut på stadion ved runding i tillegg til de fire som gikk i lommen på shortsen, været var overraskende svalt siden det var helt overskyet og flere av mine faste følgesvenner på Kongsvinger var på plass. «Lets run and cruise!»

Trua på egen form var såpass god at jeg proklamerte et seriøst forsøk på «negative split». Da visste jeg at jeg ikke kunne passere raskere enn 1.45 på første runden. Enda mer bevisst var jeg i opplegget på at jeg skulle løpe på puls og unngå syre i de to «monsterbakkene» mellom 7 og 9,5 km.  Som sagt, så gjort. Jeg registrerte puls så vidt over terskel i den aller første bakken, og lot mine medløpere Cathrine og Kjell få fem meter opp til Tjernsli ved å gå for å holde pulsen i sone 3. Jeg meldte at vi lå to minutter bak skjema, men det mente jeg at vi kom til å ta lett inn igjen ned til runding. Det gjorde vi ikke, og da dagens damevinner passerte oss i den bratteste nedoverbakken etter 18 km, ante jeg at det ikke var mulig med progressiv løping denne gangen heller.

På stadion fikk jeg fylt opp lomma med nye géler, og i løpet av de to rundene fikk jeg faktisk i meg ikke mindre enn 6 stykker – ny pers der i alle fall! Med unntak av første og siste drikkestasjon, fikk jeg i tillegg i meg to halvfulle beger på hver av de i alt 8 stasjonene på hver runde. Regimet mht. mat og drikke på løpsdagen var nærmest optimalt, og jeg hadde heller ingen plager med magen.

Ut på andrerunden sa jeg ufrivillig farvel til mine gode følgesvenner og «fikk det» som jeg hadde forklart debutant Cathrine kunne være en fare ved runding. Ikke mentalt som ofte kan være en bøyg i en løype som løpes flere ganger, men fysisk siden det ikke var mulig å holde farten uten å gå skyhøyt i puls. Da jeg startet på vegen opp mot toppen etter 25 km var det ingen annen utvei enn å gå både i mini- og monsterbakker. I ettertid ser jeg at jeg her lå et kvarter i sone 5 og at makspulsen var oppe i hele 156 (97%) – i 5.30-fart!

Resten var en lidelse, jogg på flater og nedover og gåing alle steder det var en antydning til helling oppover. Hvor mange km det ble fottur er litt vanskelig å lese ut av loggen, men det er ikke spesielt interessant heller. Jeg kom meg til mål med noen nyvunne erfaringer: Krampetendenser på de rareste steder. Leggene er jeg vant til på tampen av en maraton, men både hofteleddsbøyerne og hamstrings hogg til på begge tider samtidig hvis jeg gjorde noen manøvrer raskere enn i sakte film.

Stilstudie 500 m før mål - her går det unna... (Foto Thora Ingeborg Dystebakken)
Da Cathrine kom opp på sida igjen rett før stadion, tenkte jeg umiddelbart at det passet jo fint å løpe sammen i mål. Noen få skritt i rygg var nok. Det var ikke mulig – ikke bare pga. krampene som hogg i (sjekk bildeserien til Magnus under) - men det var ikke mulig å presse sitronen for mer saft.  Jeg hadde krefter til en spurt på det mjuke underlaget i toppen 10 m.
50 m igjen - kramper!! (Fotos: Magnus Torp Antonsen)
Hvordan kunne det som jeg faktisk trodde skulle bli min beste maraton på sju år bli min desiderte dårligste? Jeg har riktignok en i nederste  divisjon på samme sted i 2014, men da startet jeg en time før og tok det som en treningstur helt uten tidsmål. 

Svaret har jeg grublet mye på, og jeg har bevisst ventet litt men denne selvangivelsen til den verste skuffelsen er bearbeidet i systemet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den avgjørende faktoren var direkte dehydrering. Jeg gjorde jobben på løpsdagen, men tok ikke nødvendige forholdsregler i dagene før med konstant 30 grader. Jeg er dårlig til å innta væske i det daglige, og selv om jeg tok det rolig med trening og annen aktivitet dagene i forkant, drakk jeg ikke noe ekstra før kvelden før løpet. Da langet jeg også innpå både en pose potetgull og ekstra salt spekemat for å få i meg nok salt til å binde væske. Problemet var trolig at det jeg knapt drakk nok for å dekke opp underskuddet fra de mange dagene med «overvarme». I tillegg var kaffetørsten ekstra stor på morgenen løpsdagen, og inntaket av den oppkvikkende og vanndrivende drikken førte nok til at jeg kvitta meg med det vesle jeg hadde på lager før start.

Mye etterpåklokskap, men jeg kan ikke skjønne at det kan være noen annen avgjørende grunn. Stryk på tentamen altså, men jeg skal opp til eksamen om nye 100 dager (ish) «Don’t know where, don’t know when» yet -  (but i do know why!) Tour of Mjøsa next!
Nesten alle som kreker seg i mål på maraton kommer på pallen på Kongsvinger... 
Tallenes tale:
(Litt overraskende at jeg mistet bare 2 plasser med den 2, runden) 






søndag 21. juli 2019

Drømmen om den perfekte langturen


I dag gjennomførte jeg den siste økta i den seks ukers lange maratonoppkjøringa i Marius Bakkens maratonplan. Tre timer rolig langtur, uten gåing, men «very, very easy»! Etter mange turer i kupert fjellterreng på Sjusjøen, passet det bra at turen måtte gjøres i nærområdet i Elverum.

Maratonplanen min har virkelig bevisstgjort meg ift. hvorfor jeg skal trene, og dagens mål var altså helt rolig i tre timer. Jeg måtte derfor legge opp en rute som var så flat som mulig for å holde pulsen nede når Marius sa at jeg ikke skulle gå. I tillegg ville jeg holde meg unna asfalten siden det er mest grus og bare litt sti som venter på Kongsvinger om to uker. Planen om tre nedtrappingsuker ryker altså, men siden Kongsvinger er årets maraton-tentamen - og ikke eksamen - så gjør ikke det så mye. Jeg ville vel ikke greid å trappe ned i tre uker når jeg har ferie uansett…

Med fullt fokus på pulsen på klokka la jeg av gårde i det som vel nærmest kan kalles for perfekt løpevær. Lett duskreng, 15-16 grader og tilnærmet vindstille. Drømmen var å kunne gjennomføre en skikkelig langtur 100 % i sone 1, så jeg trippet i de slake stigningene i retning Hernes før jeg kunne lange litt mer ut da jeg krysset Trysilvegen med kurs for Starmoen. Halvvegs hadde jeg så vidt tippet over 116 (72%) noen sekunder som er øvre grense for min sone 1. Etter en liten svipptur på asfalten måtte det brukes museskritt da det bar inn på sti og opp mot Svenkerudvollen og så videre litt oppover Svartholtet. Her sprakk det siste håpet om den perfekt gjennomførte langturen siden pulsen gjerne ville 4-5 slag høyere enn i småkneikene i starten.

Pulskurven pekte som høydekurvene slakt oppover  ved Svenkerudvollen

Pulsstigning, flow, er jo helt naturlig, men sikkert også litt forårsaket av at jeg kjørte en ganske tøff progressiv intervalløkt dagen i forveien. Før øvrig merket jeg ikke den økta  annet enn at jeg fikk litt ømme knær etter to timers løping. Økta på 3 x 9 minutter på lørdag ble forøvrig gjennomført med Asics Pirahna, et par jeg fant igjen i skapet og som veier 238 gram – til sammen. Leggene må jo også herdes!

Ned mot sentrum, eller Leiret for lokalkjente, innså jeg at turen ble kortere enn jeg hadde trodd så det måtte legges inn noen sløyfer på asfalten før jeg fant stien langs Glomma retning Strandbygda. Tankene fikk litt mer spillerom etter hvert som fokuset på pulsen ble skrinlagt. Uten at det var planlagt kom jeg til å tenke på at jeg hadde vært innom mange av de stedene i Elverum som virkelig har vært en stor del av livet mitt de siste 40 årene:
- Stiene og løypene i Stavåsen og Hernes kan jeg vel med en klisjé kalle mitt andre hjem i 25 år.
- Hernes og Øyenbanen hvor jeg tilbrakte store deler av fritida mi på 80- og halve 90-tallet.
- Sykehuset Innlandet, den gang Hedmark sentralsykehus, hvor sønnen ble født for vel 30 år siden.
- Elverum ungdomsskole som har vært min arbeidsplass de siste vel 30 årene.

Glomma "måttes" kysses for at turen skulle bli lang nok....
Man kan bli nostalgisk av mindre, men tilbake til nåtiden og framtiden. Drømmen om å kunne dokumentere en 100% vellykka langtur ved hjelp av pulsloggen lever selv om den ikke ble oppfylt denne dagen heller. Den kan vel i så måte sies å være 70 % vellykka siden det ble 45 minutter/7 km med litt for høy puls (i sone 2) og 2 t  og 20 minutter/21 km med riktig intensitet. HF-snittet var 114 slag (71%) og den høyeste målte pulsen var 127 (78 %). En rolig og fin langtur i mitt eget selskap ble det i alle fall.

Turen på Strava: 


lørdag 13. juli 2019

Årets viktigste tur

Utsikten fra Veldreåsen som jeg setter ekstra  stor pris på en gang i året. 
Det er lett å miste perspektivet i hverdagen, og bagateller kan bli grunnlag for irritasjon og kanskje også konflikter. Selv var jeg nok ikke noe bedre enn andre verken i dagliglivet eller da jeg gikk inn i trenings- eller konkurransebobla. De fem siste årene har imidlertid lært meg at skader og "filleting" i dagliglivet er uvesentlig i den store sammenhengen, og hvor heldig jeg er som er "frisk og rask" og kan drive med det jeg har lyst til.

11. juli har de siste årene blitt den viktigste datoen også i treningsåret mitt. I fem år har jeg nå tatt turen til Furnes kirke for å minnes min to år yngre bror som tapte sin korte kamp mot kreften. Etter å ha vært gjennom de naturlige prosessene og akseptert realitetene, bestemte jeg med for å hedre ham  på min egen måte. Tiden leger alle sår sies det, men det betyr ikke at at en skal glemme. Selvsagt dukker minnene fortsatt opp titt og ofte, men den 11. juli er det ekstra viktig å kjenne på at jeg lever ved å slite litt mer og lenger enn jeg gjør ellers i året. Det har også passet seg godt at jeg har tatt den ca.10 mil lange turen på andre måter enn det jeg er trent for - nettopp fordi jeg skal slite med å gjennomføre for å kjenne godt nok på følelsene.

De tre første turene tok jeg fra mitt andre hjem på Sjusjøen, så også i år. Det var også herfra vi tok den siste lange turen i bil en fredagsmorgen i 2014. Unntaket var i fjor da ferden gikk fra Elverum og jeg fikk min lengste og tøffeste tur noen gang på rulleski. Det ble en blodig og stekende tur i ferietrafikken på riksveg 3, og de synlige sårene er fortsatt synlige på kneet mitt nå et år etter. De fire turene på sykkel fra Sjusjøen har gått helt uten uhell, men sitter godt i minnet en stund enten pga. svette klatringer på tilbaketuren og noen reale regnskurer undervegs.

I år var det varmt nok men ikke ekstrem-forhold som i fjor. Bakkene på tilbaketuren var det som igjen fikk meg til å kjenne på at jeg lever. Med splitter ny sykkel, men kun én times-tur på rumpa før årets "lidelsestur" måtte jeg som forutsatt jobbe med meg som sjøl denne gangen også. Jeg velger hvert år ulike ruter gjennom Ringsaker på langs, og i år falt valget på Ellefsæterhøgda på tilbaketuren. Den er den korteste - men ikke den letteste, fant jeg ut. Jeg hadde "glemt" at jeg skal opp 400 høydemeter på en snau mil to ganger på returen, og mental etappe-strategi  måtte til da det begynte å røyne på i år også. Først fra Byflaten over Ellefsæterhøgda, så på verdens lengste vaskebrett på grusvegen ned i Næroset før det måtte cola til for å komme meg opp i Åsmarka og bakkene fra Mesnali opp til Sjusjøen ble tatt på ren vilje.

Min årlige egotrip har ingen verdi for andre, men den er til desto bedre hjelp for min egen mentale helse. Aldri i året føler jeg meg mer i psykisk og fysisk balanse enn 11. juli. Ganske fysisk sliten etter fem timer med mine egne tanker der gamle minner fra barndommen dukker opp. Det blir helt annerledes enn under et maraton- eller ultraløp hvor du hele tiden jobber med deg selv med fokus på prestasjonen.

Med bare to år i mellom Knut og meg var vi som Knoll og Tott de første 15 årene og delte de fleste opplevelser på godt og vondt. I år var det naturlig nok hans lidenskapelige forhold til Liverpool FC som opptok meg mest på turen, og Liverpool-legenden Bill Shankly sine ord om fotballens betydning ble på en merkelig ironisk måte veldig aktuelt:

“Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”


Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2015
Sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2016
Bløt og kald sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. juli 2017
Stekhet rulleskitur Elverum-Furnes kirke 11. juli 2018
Varm sykkeltur Sjusjøen-Furnes kirke 11. julii 2019

fredag 5. juli 2019

Hvor ble Bakkerolfen av?



Vinteren og våren 2019 ble året da Bakkerolfen forsvant helt fra "mediebildet". Ikke fordi det ikke har skjedd noe spesielt - men paradoksalt nok fordi det har skjedd uvanlig mye (unntatt på konkurransefronten) slik at det ikke har blitt tid til å oppdatere "mitt varemerke". Som kjent for de fleste har også bloggeren og egoisten blitt team-medlem som også krever at jeg bidrar. Mine trenings- og konkurranse-rapporter er derfor blitt lagt ut på Team 55+ sin facebookside i stedet.

For at det likevel ikke skal være noen tvil om at Bakkkerolfen lever i beste velgående, har jeg  kopiert inn linker i kronologisk rekkefølge til noen av vårens begivenheter som har skjedd siden forrige innlegg fra Sentrumsløpet for over to måneder siden.

Hovedgrunnen til at jeg har konkurrert uvanlig lite er forøvrig at jeg for tiden er godt i gang med mitt første ordentlige maratonprogram noen gang - nemlig "Marius Bakken's The 100 Day Marathon Plan". Erfaringene fra første halvdel av programmet er lagt ut her (forbeholdt Kondis-medlemmer): Bakken tester Bakkens maratonplan

Mandag 20 mai: Elverumtrimmen 2.løp 
Tørste fettere etter en av årets få dueller.
Lørdag 25. mai: Langtur i Stavåsen
Stavåsdammen - Stavåsens perle.

Fredag 01. juni: Løpetur med Therese Johaug
Starstruck?
A Therese og je? 
På treningstur i Lillehammers gater (Foto: Bjørg Enger)
Midt mellom den gørspreke og halvfete (?)  utenfor Østlendingen. (Foto: Jan Morten Frengstad/Østlendingen)

Stedvis omtrentlig terrengløping i BB-løpet.  (Foto: Stien Arne Negård/Kondis)

Lørdag 15. juni: Birkebeinerløpet
I sola med Kristin og Vidar etter BB-løpet. (Foto: Frode Monsen/Sportsmanden) 
Søndag 23. juli: H3 Hamar Hoka Maraton
I godt selskap ut fra start på Stortorvet på Hamar. (Foto: Eivind Flensborg/EF Sportsfoto)
Tommel opp i 41 km (!) under H3 HH Maraton. (Foto: Heidi Syversen)

Søndag 30. juni: Ti-toppers-tur på Sjusjøen
Jeg avsluttet en begivenhetsrik juni på topp med dagens med 10. og siste topp - Natrudstilen.