Rett på sak og rett på ræva i Budorrennet

Da er også sesongens første maraton unnagjort. Det ble en real tre-timers jobbeøkt i nysnø og tåke med et par innlagte C-momenter. Ingen grunn til å klage på at de vanlige trikkeskinnene manglet på Hedmarksvidda på lørdag. Snøen har jo alle skiglade lengtet etter, så da kan vi ikke si noe på at den kom i rikelig monn i forrige uke. Dessuten er det kjekt med mjukt landskap når en ikke greier å stå på beina, erfarte jeg....

Etter at Romjulsrennet ble staket for en drøy uke siden var det oppe og avgjort at hele kroppen skulle aktiviseres i større grad når arbeidstida ble tilnærmet dobbelt så lang. Med de forholdene det ble på renndagen hadde jeg nok ikke staket uansett, selv om jeg heller ikke er noen klassiker som profitterer på løse forhold. 

Det er et av mine prinsipper i skitreninga at jeg skal være i stand til å gjennomføre på en grei måte uansett forhold og ikke spesialisere meg på staking. Med veksling mellom klassisk, staking og skøyting kan jeg trene mer uten å bli muskulært sliten. Dessuten gir variasjonen god motivasjon, selv om jeg blir bare halvgod i alt. 

Det er selvsagt enkelt når en skal "stake lell", men min tilnærming til Budorrennet var også enkel og grei. Med kurante smøreforhold gjorde jeg ferdig skiene med blå extra kvelden i forveien og la dem ut på startsletta ved ankomst uten å teste gli og feste. Dermed kunne jeg varme opp med joggesko og staver helt uten stress, og gikk rett på sak i stigningene den første mila. Ikke helt spikerfeste fra start, men hvis jeg hadde testet ville jeg sikkert lagt på et "nervelag" og kanskje tapt  litt av den gode gliden.

Som vanlig ble det stilstudie signert Stein Arne Negård,
her i diagonal etter ca. 6,5 km.

Oppe på Målifjellet hadde tåka lagt seg tjukk som graut. Hadde jeg ikke gått her mange ganger tidligere, hadde jeg ikke hatt peiling på hvor jeg var i løypa. I den lange nedoverkjøringen mot Gitvola var det ikke mulig å se hvor løypa gikk. Alt var hvitt, og med spor som var skrenset opp i svingene var det ikke lett å føle seg fram i 30-40 km/t. Det måtte gå gæli, ikke bare en gang, men jeg hadde så vidt fått opp farten igjen uten å bli overkjørt, før det ble en uønsket reprise. I bunnen av bakken er det en krapp høyresving der jeg observerte en løper som var laaangt utafor løypa, så jeg var nok ikke den eneste som overvurderte egne skiferdigheter. Jeg som jeg trodde jeg kunne stå på ski....

Resten av turen ble som jeg hadde regnet med en jevn og grei jobbeøkt. Jeg fikk følge med en gruppe som gikk ganske samlet fram til stigningene opp mot Målia før det sprakk litt opp pga. ulik teknikkbruk. Jeg er ikke fornøyd med at jeg ikke fikk i meg mer enn en av de fire gélene jeg hadde med i magebeltet, så der må rutinene skjerpes. Et saftkrus på de fire drikkestasjonene blir litt for lite skal en være pigg i tre timer, ble jeg minnet på.

På den siste mila er det mye lett staking, og jeg følte at gliden ikke var noe dårligere enn de som gikk på blanke ski. På turen nedover ble jeg overrasket da Vidar nådde meg igjen for tredje gang for dagen uten at jeg hadde registrert at jeg hadde passert han. Det visste seg å være en liten feilnavigering i tåka fra hans side, men da fikk jeg en rygg å jakte på helt på tampen. Det endte med samme tid rett over tre timer - en halv time lenger enn i mitt forrige renn i 2019. 

REPORTASJE, BILDER OG ALLE RESULTATER PÅ KONDIS.NO

Kun listefyll som nummer 11 av 16 i klassen og godt plassert på nederste halvdel av totallista, men det er ikke så viktig akkurat nå. Alt er trening for å få opp igjen kapasiteten. Da må flere rutiner skjerpes, ikke bare i forkant, men også i etterkant. Som vanlig bar det rett på "jobb" med kamera uten å skifte til tørt på beina, som jeg jo vet så altfor godt er avgjørende for å holde seg frisk, men det glapp også. Dermed har det gått snart en uke hvor det har vært mer fristende å holde senga enn å trene. Det var i alle fall bare en strek på covid-testen jeg tok for sikkerhets skyld, så da er deg bare å håpe at snørr-produksjonen avtar og treningslysten øker igjen snart... 

Jeg burde ha droppet fotografering på stadion med blaute bein
- eller i alle fall tatt meg tid til å skifte...

Stuttenkt comeback i Romjulsrennet

Her kikker jeg bort på Sportsmanden som tok masse
fine bilder i årets Romjulsrenn. Residensen vår i
skieldoradoet har han også fått med i bakgunnen. 
(Foto: Frode Monsen)

Etter to år uten min faste romjulstradisjon på Sjusjøen, var det klart for Romjulsrennet igjen på fjorårets nest siste dag. At jeg ikke har konkurrert i "godt selskap" på over et halvt år gjorde ikke den ordentlige sesongdebuten mindre spennende. At jeg bestemte meg for å stake den snaut 24 km lange løypa var kanskje ikke så gjennomtenkt - på lang sikt.

I utgangspunktet og av gammel vanetenking var det ganske opplagt at jeg "måtte" stake denne gangen. På alle de vanlige klassiske turene jeg har gått så langt i vinter, har jeg merket godt at motoren er ikke helt reparert etter treningspausen i sommer og høst. Jeg orker rett og slett ikke å gå bakkene ennå, i alle fall ikke hvis de blir lange. Pulsen blir fort høy, og syra i merkes i låra. 

I stakinga som jeg ikke trener særlig systematisk på, er jeg ikke muskulært tilvendt/sterk nok til å komme opp i samme puls. Jeg var derfor rimelig sikker på at jeg ville komme meg rundt Romjulsrennet med bare tre markante stigninger minst like bra som jeg ville gjort med høyere puls med feste. 

Ikke rart du blir gira på skirenn når dette møter deg på stadion!
(Foto: Dorte Finstad/Brøttum IL)

Styrken i beina bør være bedre enn på flere år etter den tida jeg har ofret på diverse styrkeøvelser i høst, men jeg har et stykke igjen på o2-kapasiteten. Jeg har testet meg i noen uformelle løp på 5 og 10 km i løpet av de drøye to månedene jeg har trent for fullt igjen, og de har vært et til to minutter bak sammenliknet med på samme tid i fjor. Likevel er jeg godt fornøyd med opptreningsperioden som har gått akkurat så bra som jeg kunne håpe på. Det betyr at det har blitt mye trening siden 18. oktober, og det var ikke å vente at det skulle være noe sprut i kroppen ennå. 

Utgangen i Romjulsrennet passer meg svært godt fordi den er så lett, og man slipper å gå rett inn i en bakke som på de fleste andre turrenn. Den litt rustne dieselmotoren rakk å bli ordentlig varm før det begynte å stige opp mot Sollifjell. Før det prøvde jeg å henge meg på Sjusjøen- og klassekollega Gunnar fra start, men ikke spesielt overraskende for meg ble det luke da det begynte å stige. 

Jeg "glemmer" å bruke riktige muskler i tyngre staking. Jeg rekker ikke å komme opp og fram over stavene. Etter løpet kjente jeg ikke noe annet enn at jeg hadde brukt armene og skuldrene. En bør jo kjenne det både i magen og leggene hvis en har staket hardt og riktig. Jeg må fortsatt tenke på sit-ups for å kunne stå i mot med magen, men det blir fort glemt når en må ha fokus på andre ting rundt seg siden teknikken ikke er automatisert ennå. 

Jeg fikk etter hvert en fin gruppe med fire damer rundt meg som gikk fra meg igjen over Gjestbuåsen. Jeg var imidlertid positivt overrasket over piggingen i lett-terrenget, og jeg dro på gruppa fram til de siste stigningene etter Kroksjøen. Jeg ble som vanlig litt lang i armene i den siste knekkeren opp mot stadion, men jeg var egentlig ganske fornøyd med gjennomføringen der og da. Faktisk så fornøyd at jeg innbilte meg selv og andre at jeg var rett bak tida mi fra forrige forsøk med samme teknikk men under litt raskere forhold i 2019. Jeg visste jo egentlig at jeg den gang kom inn på 1.20, men kanskje var det endorfinene som fikk fritt utløp på oppløpet da speaker Lars forkynte Bakkerolfens ankomst, som gjorde meg stuttenkt?  

Godt i gang etter 4 km. (Foto: Sportsmanden/Frode Monsen)

I etterkant er jeg ikke riktig så fornøyd med å være ti minutter lenger bak de store gutta, men det var uansett en fin reality-check i starten av en forhåpentligvis begivenhetsrik turrenn-sesong. For fortsettelsen skal jeg være mindre stuttenkt og tenke lenger enn til målstreken på neste renn.

Konkurranser er jo den aller beste treningen du kan få, så hvorfor da velge minste motstands vei? Egentlig helt motsatt logikk siden jeg får trimma blodpumpa og blåsebelgen klart best ved å variere teknikken og bruke beina. Det skal jeg ta konsekvensen av allerede ved neste mulighet som blir Budorrennet kommende helg - hvis det ikke skulle bli veldig lett føre da.....

Planen for vinteren er ikke hugget i stein foreløpig, men jeg har en ambisjon om å gå et renn annen hver helg så langt terminlista tillater det. Da vil januar og første halvdel av februar bli brukt til å få bygd opp kapasiteten med varierte konkurranser i klassisk og fristil. 

Jeg har nemlig veldig lyst til å skøyte Vasan i år. Det er nå 5 år siden Team 55+ så dagens lys og Rune og jeg gjennomførte Nattvasan sammen. Nå er det åpnet for at en kan gjennomføre alene, men trolig velger jeg Öppet spår på mandag i den store Vinterveckan siden det er åpnet for fristil den dagen!

Da håper jeg å se mange av min blogglesere med startnummer på brystet i turrenn i vinter. Det er for det første den beste treningen, og hvis alle skal vente til toppformen er inne med å stille på turrenn, blir det ingen turrenn å stille opp i. For det andre så er vi som bor i Innlandet privilegerte som har et så rikt utvalg av gode arrangementer i snøsikre skiområder både på Hedmarksvidda, i Trysil og på Ringsaker/Lillehammer/Øyerfjellet. Alle arrangører fortjener å få litt mer igjen for strevet nå etter to vanskelige år.

RESULTATER M61-65:

ALLE RESULTATER

Min reportasje på Kondis:

Sekundstrid i det 10. Romjulsrennet på Sjusjøen

Reportasje på Sportsmanden:

Se hvor flott det var i Romjulsrennet på Sjusjøen

STRAVA: