onsdag 27. juni 2018

Med hue og Hoka på plass i Hamar Maraton


Grunde Wahl og ego i idylliske omgivelser på Domkirkeodden
(Foto: Sylvain Cavatz) 
Det er rart hva innstilling og motivasjon har å si for løpopplevelsen, gitt. Det gjelder å bruke hue like mye som beina. I helga var jeg med på "verdenspremieren" for H3 Hamar Hoka Maraton - selv om det egentlig bare var halve sannheten siden det var halvmaraton. Maraton kommer neste år, nemlig.

Egentlig skulle/burde/ville jeg ikke løpe, men jeg meldte meg på i et øyeblikks optimisme tidlig i vår og da er det mer enn formsvikt og ømme ribbein som skal til for å overbevise meg om at den startkontingenten går til en god sak åkke som. Dessuten kunne jeg ikke bruke reserve-unnskyldningen heller siden jeg visste om ikke mindre enn to eminente fotografer ute i løypa.

Med forrige helgs tidligsprekk på knappe mila i Trysil friskt i minne, la jeg avgårde uten tanke på km-tider eller kjente rygger og bare cruiset avgårde fast bestemt på ikke å sjekke klokka før jeg var ferdig med den første av to runder. Selv om det var aller første utgave, er løypa velkjent og lettløpt - uten bakker heldigvis. Klokka var stilt på puls og sone og ikke noe mer, men jeg trengte egentlig ikke så mange blikk på den for å vite at jeg lå pent og pyntelig i sone 3. Det var en fryd på kjenne at bein og hue var synkronisert - vel og merke i 4.40-fart viste det seg da jeg sjekket løpsloggen i etterkant.
I følge med Line Hoff fra start. (Foto: EF Sportsfoto) 
Med skravling med medløpere og "fans" langs løypa samt hilsing på møtende løpere i begge ender av løypa, gikk kilometerne uten at jeg hadde tenkt på at jeg hadde gjort unna den første mila. Som en langtur - bare litt raskere liksom. Herlig følelse! Det er ikke så ofte jeg har med meg noen på langkjøring, og nå var det nesten et par hundre - selv om ikke alle var like sosiale av seg da......
Sammen med Svend Erik Schultz Westlye langs Ridehussstranda på første runde.
(Foto: EF Sportsfoto) 
Så, på returen fra Espern rett før runding, skjedde det noe med kroppen som jeg ikke skjønte verken da eller eller etterpå. Pulsen spratt opp ti slag uten at det var noe som tydet på økt anstrengelse fra min side. Ikke var det bakker, ikke løp jeg fortere og ikke hadde jeg slurvet med drikke heller. Riktignok var det litt motvind og litt løsgrus et par km, men det skal ikke ha SÅ mye å si.

Merkelig, men jeg vet jo at jeg ikke kan løpe særlig lenge i sone 4 for tida uten å få det, så jeg justerte tempoet ned for å holde stilen på andre runden. Dermed ble det nesten sololøp med unntak av et kort samløp med halvmaratondebutant Lars, en tidligere elev som jeg ikke kjente igjen før løpet var over.
Javisst, det vises at pulsen hadde gått opp på Domkirkeodden  på andre runden.
(Foto: EF Sportsfoto) 
Jeg sjekket klokka kun ved runding og den var for en gangs skyld synkronisert med hue og viste noen sekunder under 50 minutter. Det gikk tre minutter mer på runde to - med sju slag høyere puls. Jeg kunne sikkert ha tynt meg inn under 1.40 hvis jeg hadde hadde "gutsa" fra start og vært innstilt på å få det vondt, men dette var ikke dagen for å sjekke kapasiteten.

Selv etter to og en halv uke med ribbeinsbrist er det fortsatt ikke helt leget. Jeg får en slags krampe i magen som minner litt om lett hold på slutten av alle løpeturer. Selv om jeg også denne gangen måtte ty til lokalbedøvende gél, puster jeg nok ikke "med magen" og påvirkes negativt? Kanskje var det som spilte meg et puss halvveis. Forøvrig er det ingen annen forklaring enn at jeg mangler trening og følelse på terskel. Derfor blir det en juli helt på grensa i år - syregrensa altså. Mer om det når planen er lagt for treningsferien - for det meste på Sjujsøen.

Hva så med det nye H3-konseptet i Hamar? Dette var det første av ikke mindre enn tre nye kondisjonsarrangementer i byen i sommer. Open Water og By Triatlon kommer i august og september

Omgivelsene i løypa på lørdag er helt enestående, spesielt den delen som går vestover. Øst-sløyfa er også flat, men med med mye løsgrus stjeler den nok en del krefter og sekunder. Dessuten er stien mellom jernbanelinja og Mjøskanten såpass smal at den forbyr tur-retur løping med store felt. Personlig synes jeg at det er  positivt å møte løpere som både er raskere og langsommere enn meg underveis, men det betyr at det bli 360 gradersvinger også. 

Når maraton skal på programmet i andre utgave i 2019, er det nok ikke så mange som ønsker seg fire runder, f.eks. som Vintermaraton på Jessheim. For den som ikke har prøvd, så er det faktisk psykisk tøft å ga ute på runde fire når en har passert tre mil. Det er jo som kjent da et maratonløp starter. Løsningen i Hamar blir trolig 3 x 14 km med mer løping i sentrum for å "vise oss fram". Tre runder har jeg ikke løpt noen steder jeg kan komme på i farta, så det blir spennende. Uansett pr. dato er det et mål å kunne være i habil maratonform til den aller første fullverdige H3 Hamar Hoka Maraton om et års tid.

Her kommer Hennings bildeserie av målgangen (Det var ikke planlagt - bare helt spontant - og jeg visste jo heller ikke at den ble foreviget på denne måten. Kan det tyde på at Baske-rolfen er i ferd med å få igjen løpehumøret, tro?









(Alle foto: Henning Mortensen)

PS! Det ble veldig lite HOKA i dette innlegget selv om tittelen skulle antyde det, men mine Clayton 2 var i alle fall med og gjorde jobben sin, de. Forøvrig med ekstra hælinnlegg for å begrense ribbeins-ristinga.....

RESULTATER KLASSEVIS FOR DE ELDSTE KLASSENE: 


Reportasje med link til mange bilder: Flott start for H3 Hamar HOKA Maraton 

fredag 22. juni 2018

Med hue på feil kropp

Moro utafør løypa med (fra v.) Geir, Arne, Jan Erik og Ole Petter,
 men ikke like moro i selve Strandvoldrunden i Trysil. 
Fjorten dager med ribbeinsbrist til tross, det er andre skavanker som opptar meg mer om dagen. Det ikke å kjenne igjen sin egen kropp er ikke noe moro. Det er liksom ikke min kropp slik jeg har kjent den siden jeg var ferdig med puberteten - og det begynner jo å bli noen somrer siden. Overgangsalder nr. 2, kanskje? Jeg liker ikke å dra opp pensjonistkortet, så jeg venter med den enkle forklaringen.

Først en situasjonsrapport etter Birken:
Uka etter å ha sikret meg et nytt BB-merke skjønte jeg litt bedre hvor godt gjort det var å komme meg gjennom med rekka intakt. Ribbeina ble som ventet verre den første halvannen uka før det igjen ble mulig å sove mer enn en time i strekk. Til daglig har det fungert greit bortsett fra at jeg måtte forsake alle prestisje-oppgjørene mot elevene på vårens fotballturneringer på skolen. Det var ikke akkurat fristende å gå i nærkamper med kjappe og topptente elever. Dessuten er jeg som Leo: Best uten ball!

Men - uten ball har også blitt bare ball med treninga. Birkebeinerløpet skulle liksom gi en bekreftelse på at i alle fall grunnlaget er i orden selv om hamstringene fortsatt forbyr særlig tempotrening. I stedet har det blitt alternativ trening  med et par krampeaktige eksperiment på om det i hele tatt er mulig å løpe.

Strandvoldrunden i Trysil lørdagen etter BB-løpet ble en vond opplevelse med pustebesvær så store at i jeg i eget hue var innom både overtrening og astma før jeg krabba til mål etter 9 km's bensleping på 40 minutter. 2 km i ræva på fetter'n på flat asfalt var 2 for mye. Lunga fikk ikke luft, låra skrek om å slakke på farten, og som vanlig var det beina som måtte få viljen sin. Enda verre bomma hue på mandagen da det var siste sjanse for å rette opp vårens begredelig tider i Elverumstrimmen. Kontrollert rolig åpning til tross, det var millenniets verste løpsopplevelse - uten å overdrive. Total kommunikasjonsvikt mellom hue og beina  før det var for seint. Beina hadde nok ikke sagt i fra til sjefen at de ikke skulle på jobb den dagen....

Jeg fikk utretta noe positiv i forbindelse med åpning av den nye Strandvoldrunden i Trysil da jeg fikk gitt fra meg løpets 25 år gamle vandrepokal til Mr. Strandvold og Mr. Øverbygda: Arne Moren. 
Når nøden er størst, er som kjent hjelpen nærmest! Uten å overdrive elendighetsbeskrivelsen, var jeg rimelig fortvila over tingens tilstand. Da er det godt med gode råd fra mine hardeste konkurrenter og beste treningskompiser. Team 55++ har som tallet tilsier en del års erfaring fra opp- og nedturer i idrettslig sammenheng, og Jan Erik og Rune fikk meg til å tenke positivt og få igjen trua på at jeg kan bedre enn de siste tallene sier. Enkel fysiologi egentlig, men betennelser eller smerter et sted i kroppen kamuflerer andre mindre dominerende og setter andre sanser ut av spill.

Jan Erik i oppvarming over Trysilelva på nyåpnet bru før den nye Strandvoldrunden.
Et par dager med lett restitusjonstrening, og en ny tur til fysio (som funka som like mye som psyko), så var hue på plass igjen. På'n igjen i kjent bakkerolfen-stil i sesongåpningen for rulleskikarusellen på torsdag. Bevisst valgte jeg å gå med fraspark for å finne ut om blodpumpa og lungene hadde tatt ferie for godt.

Jeg har titalls testresultater på egen hånd eller i kamp med Rune i den vel 3 km lange motbakketesten i Hernes. Vestlandsvær med regnbyger og motvind til tross, klokket jeg inn til min 3. beste tid ever, bare sekunder bak 2008- og 2015-utgaven av figuren med samme hue og kropp. At det to kompisene samtidig valgte å pigge opp var jo snilt gjort - slik at jeg slapp å se de to ryggene for første gang på lenge. Takk, dere skjønte jeg trengte å få hue på riktig plass igjen, ja...
Rulleskigjengen på toppen Hovindberget på trorsdag. 
Nå ligger sommerferien foran meg som et stor hvitt ark med fargestifter tell etter en juni med rabling med gråblyant. Den skal brukes godt med variasjon og ikke minst struktur i treninga. Jeg skal bruke kommende uke til å legge en overveid plan for juli som skal sikre at jeg både beholder overskuddet og sikrer at jeg får de ukentlige kvalitetsøktene rett under terskel som jeg totalt har neglisjert - uten en eneste konkurranse før jeg skriver august.

Korpreiret på grensa mellom Elverum og Løten er ett av Ti-på-topp-postene som flittig skal benyttes til aktiv restitusjon for hue  og kropp i starten av ferien. 

søndag 10. juni 2018

Fortsatt verdens meste birkebeinerløper

Birkebeinerløpet er atter en gang gjennomført innenfor merkekravet, men det var jaggu meg bare så vidt det holdt denne gangen. Det var for øvrig det tredje løpet i min etter hvert så lange og brokete historikk at det var merke og bare det som gjaldt.

I utgangspunktet et defensivt opplegg på lik linje med "akilles-året 2001" og "jumpers-året 2015". Jeg er passelig lei av på skylde på skavanker, men denne gangen var det mer uflaks enn normal dumskap som var årsaken til det plutselig forfallet. Hamstringene er nemlig i bedring takket være behandling og mer variert trening.

Variasjon med stisykling kan imidlertid ha sin vonde pris. Onsdag stoppa forhjulet i den løse sanden, og jeg rakk ikke å ta meg for før jeg landa på venstre sida i sandkassa på furumoen. Pusten fikk jeg igjen etter noen sekunder og jeg kan love at jeg fikk fortalt furuleggene noen stygge gloser om syklingens fortreffelighet. Jeg fortsatte en runde til med bange anelser om mer langvarige mén, siden ribbeinsbrist har en lei tendens til å merkes mer og mer de første dagene....

En øm ribbeins-jogg på torsdag la premissene for lørdagens løpsopplegg. Her ble det som de to tidligere nevnte unntaksårene bare snakk om å gjøre et ærlig forsøk på å beholde merkerekka. Å ikke gjøre et forsøk ble selvsagt ikke vurdert. Typisk nok føltes beina brukbare, men noe mer enn saktejogg i 6 min/km-fart var uaktuelt. Her måtte det legalt dop til for å ha sjanse på merketida som jeg regna med ville ligge på 1.45.

Baris-fotograf på Sjusjøfjellet.
Med de nederste ribbeina godt masert inn med lokalbedøvende, pluss litt ekstra sentralbedøvende, føltes det greit å jogge opp og ned på Sjusjøfjellet på morningen for å ønske de ordentlige birkebeinerløpene god tur, men det føltes allerede varmt....

Som alle de siste årene var jeg også i år "overseeda" med optimistisk påmelding i pulje 2 gjort for et år siden. Jeg la meg derfor pent og pyntelig  helt bakerst i pulja på BB-stadion og syntes jeg kom ganske så greit i gang. Med mange motbakker på de første 7,5 km var både følelsen og min egen mellomtid av det brukbare slaget, bare et minutt etter fjorårets gjørmeløp Jeg holdt meg under terskel og avanserte sakte men ganske sikkert i pulja. De to kilometerne deretter ned til Mesnasaga er av det lette slaget, men venstre stortåa trivdes ikke inne i de nesten ubrukte Inov-skoa. Tabbe-valg på ørkenføre!
Fortsatt ganske sprek litt før halvveis. (Foto: Stein Arne Negård)
Med doble krus på hver drikkestasjon og en ekstra kjærkommen cola-oppstiver av Anders vel halvveis, fikk jeg i meg mer væske enn noen gang på en (snau) halvmaraton. Likevel begynte det å røyne på når det bikket nedover. Lia nedover var uvanlig lang med brekket på for å unngå et nytt magaplask samtidig som både stortåa og ribbeina bare tillot tripping.

De lysende tavlene med merketider ble studert med et uvanlig interessert blikk på lørdag, og med mellom to og tre minutter til gode både ved Mesnasaga og ved Kroken var jeg rimelig trygg på at dette burde gå. På ski er det vanlig å ta inn minutter i forhold til merketida nedover, men det gjaldt ikke meg denne gangen. Det viste seg til og med at jeg tapte et minutt og hadde bare 1 minutt og 33 sekunder til gode da jeg satte en solid verstenotering med 1.46.01. I forhold til i fjor tapte jeg fem av de åtte ekstra minuttene på de siste seks kilometerne.

All elendighets-beskrivelsen til tross: Jeg greide det som ble det nøkterne målet for dagen og kan fortsatt kalle meg "verdens meste birkebeinerløper" - med 19 merker i Birkebeinerløpet og 2 x UltraBirken godt innafor maksimaltida.

Flere bilder: