Vårens mest sosiale eventyr

12 av 15 rosa EUS-pantere klare for Kollen
(Trykk på bildet for stor utgave)

Den andre lørdagen i mai var jeg nødt til å gjøre et unntak fra selvpålagt konkurranseforbud med løpesko. For første gang i historien mønstret vi nemlig lag på skolen i Holmenkollstafetten, og da ville det vært for kjipt ikke å stille opp. Treningspresset på jobben har nemlig økt omvendt proporsjonalt med mine muligheter til å drive allsidig aktivitet. De siste to-tre årene har generasjonskiftet i lærerstaben gitt oss gamlingene mange yngre, spreke kolleger, og tilbudene om felles, fysiske utskeielser i form av fotball-, volleyball- sykkel, og ski-, styrke- og løpetrening florerer ukentlig. Treningspress er vel ikke det verste presset en kan føle på jobb, så det er absolutt til å leve med.... Uheldigvis har jeg vært kneskadet like lenge, og har ikke tatt nevneverdig del i det sosiale fellesskap annet enn å heie når EUS' stoltheter i rosa drakter har spilt fotballkamper.

Allerede etter fjorårets vakreste eventyr (som var det første på nærmere tjue år som jeg frivillig stod over) var det klart at vi også skulle stille i den største klassen for bedriftslag med flertall menn i Holmenkollstafetten  2015.I utgangspunktet hadde jeg tinget på en av de første eller siste etappene slik at jeg kunne løpe i soloklassen i tillegg. Det ble ikke mye aktuelt med min løpegrunnlag det siste halve året, så jeg ble konvertert til motbakkeløper for å spare knærne mest mulig. Store Besserud på 1780 m har vel tradisjonelt vært den delen av løypa jeg har løpt aller dårligst, men denne gangen var det andre hensyn som måtte gå først.

Kollen-sjæf - Askild - koller siste detaljer i programmet, vanligvis sjæf - Stine - lader opp med energi mens optimist-sjæf - Therese - med begge tomlene opp på Lille-Bislett før start. Til venstre transport-sjæf - Dan - som fikk oss trygt hematt.

Vi var på plass på lille Bislett da eliten la avgårde, og iført rosa lett gjenkjennelige fotballdrakter gjorde vi de siste avtaler. Vi stilte med en munter blanding av menn og kvinner og uten innleide racere, hvis vi ser bort fra "gammelrektor", Atle som sluttet i fjor, da. Med en god del debutanter i dette miljøet, var det nok andre som var mer spente på gjennomføringen enn vanligvis så konkurransefokuserte meg. Her var de sosiale ambisjonene om å fullføre som et lag som gjaldt, og for min del passet jo det godt når jeg ikke har "løpt" fortere enn 6 min/km på et halvt år.

Foran maratonporten klar til å yte før avjogg til Besserud.

SK Vidars damer var overlegne og ferdig med stafetten lenge før vi begynte å bevege oss ut  i løypa.

Ren-Engs damer overrasket med en historisk 3. plass. Her er det Britt som gir pinnen videre til Maren på siste etappe.

IK Tjalve viste som ventet alle herrelagene ryggen. 

Litt dypdykk i konkurranse-statistikken måtte jeg likevel gjøre for å lage min egen lille konkurranse. Jeg har jo løpt nøyaktig samme etappe sju ganger underveis i sololøpet og har kontroll på alle etappetidene  mine. Jeg var ganske stabil i årene 2006 - 2013, og tidene har ikke variert mer enn 28 sekunder med 8.40 som det beste. Min egen beskjedne målsetning var derfor å perse på etappen, siden jeg skulle løpe bare én og ikke femten etapper etter hverandre. I tillegg var det jo litt spennende å se hva laget havnet på i forhold til mine tider som har variert mellom 1.12  og 1.18 med noe varierende løypelengde.

Underveis fra start opp til toppen småjogget jeg av gammel vane alle etappene og fikk med meg det yrende livet og stemningen. Også etter at jobben med pinnen var gjort lusket jeg gjennom resten av løypa og bokførte drøye to mil i byen, men passet fornuftig nok å unngå asfalten alle steder der det var mulig. Dette av hensyn til de fordømte knærne som fortsatt ikke er helt enig med resten av en våryr kropp som aller helst vil gjøre bare tre ting: Løpe, løpe og løpe...

Med min sekkejogg fikk jeg jo også med meg mer av livet i de store klassene i de bakre rekker i rekordutgaven av stafetten. Det slo meg ganske tidlig på ettermiddagen at det er alt annet enn det sportslige som stod i fokus! Basert på all pratinga som jeg overhørte kjente og ukjente løpere i mellom var det ikke løpinga, men hva som skulle skje etter stafetten som folk var opptatt av! Det gjaldt forsåvidt de "RÅSA" også, siden lagleder Askild hadde greid det kunststykket å få reservert plass til hele laget på en restaurant på Majorstua....

Tett i vekslingsfeltet på toppen Besserud.

Etter å ha jogget uten stopp til toppen og parkert sekken på Besserud , gikk jeg fornuftig nok ned til starten på Slemdal og ventet på at Atle skulle dukke opp på estimert tid 17.23. Det ble ikke lenge å vente, og jeg la kontrollert avgårde med både fysiske og psykiske reserver til de bratteste partiene av etappen. Jeg plukket da noen løpere underveis, og jeg tror ikke det kom mer enn to-tre opp bakfra. På toppen var det igjen krefter til en liten spurt for galleriet, og der stod David lett synlig og klar til å hive ser utfor ned til Gressbanen.

Kjapp sjekk av klokka sa 8.32, en differanse på åtte sekunder fra mitt første og beste sololøp i 2006. Sjekken i etterkant av etappeplaseringer var ikke mye å skryte av. Jeg løp laget opp 13 plasser skulle det vise seg, og jeg hadde nesten like mange foran meg som bak meg på etappen. Da var det greit å ha parat unnskyldningen om at "alle" setter sin sterkest løper på klatreetappen... Nå var det imidlertid det kollektive som gjaldt, og med unntak av kluss i siste veksling kom vi i mål til alles tilfredshet på 1.16.36. Det ble innenfor beste 1/3 i klasse A1, og hadde vi hatt en dame til og stilt i A2 ville vi blitt blant de 100 beste. Noe å vurdere til neste år kanskje? At EUS stiller med (minst) et lag i vårens vakreste og mest sosiale eventyr også neste år, er allerede opplest og vedtatt. Går det som lagets største egoist vil, kan det bli et tredje "lag" også - i HKS-alene. Det ene  utelukker ikke de andre, spesielt når jeg ikke løper noe raskere om det er 18 x 100 m eller 18 km... Det kan jo bli en morsom duell mot meg selv på laget hvis jeg greier å finne tilbake til noen lunde samme løpeform som for et par år tilbake....

7224 - Elverum Ungdomsskole
Klasse: A1 -  Andre lag mix flertall menn
Plass klasse	Plass kjønn	Plass total	Punkt	Tid	Splitt
977	1318	1437	Louisesgate	04:36	04:36
599	879	954	Wolffs gt	08:48	04:11
611	890	971	Wilh.Færdensv.	11:11	02:23
516	759	827	Forskningsparken	19:01	07:49
830	1202	1310	Vindern/Holmenveien	25:19	06:17
701	1006	1102	Stasj.veien Slemdal	30:53	05:34
688	998	1086	Besserud	39:25	08:32
535	797	867	Gressbanen	44:44	05:19
545	820	888	Holmen	47:17	02:32
395	619	675	Frognerparken	56:40	09:23
386	606	663	Nordraaksgate	1:02:47	06:07
385	601	658	Arno Bergs pl	1:04:08	01:20
440	671	730	Camilla Collets vei	1:09:15	05:06
426	655	712	Maratonporten	1:12:27	03:12
565	835	908	Mål	1:16:36	04:09

Fra suksess til fiasko i Birken - del 1

Etter årets store begivenheter i Birkebeinersporet har jeg mest lyst til å sammenlikne meg med Ole Brumm. Den velmenende tøybamsen greide som kjent ikke å velge mellom melk og honning. Selv om jeg hadde honning i solbærsafta i Camelbaken over fjellet, var det å velge mellom StafettBirken og Birken som ga meg assosiasjonen....

Som de to foregående årene var svaret mitt: "Ja, takk begge deler" da det ble aktuelt å forsvare Elverum kommunes ære i StafettBirken på fredag som oppkjøring til Birken. Det gikk jo ganske bra for to år siden, og i fjor ble jo StafettBirken redningen for en gira birkebeiner. Med et like sterkt mannskap i år og både en 1. og en 2. plass å forsvare, var det med en uvanlig ro og forventning jeg stod klar på Kvarstadsætra for å gå løs på 3. etappe fredag formiddag.

Føreforholdene var mildt sagt vanskelige da jeg avslappet skled ned fra Sjusjøen til starten på etappen etter rå ha "parkert" ankerkvinne Lill Hege på stadion. Nullføre og nysnø gjorde det vanskelige å få feste med Swix-rådet som var VR55. Det ble både et og to panikklag med VR62 for å være på den sikre siden opp Kvarstadlia og over Midtfjellet.

Temperaturen steg tydeligvis godt over null, og bare få fraspark etter at Rolf S hadde ankommet Kvarstad mer presist enn NSB, skjønte jeg at her ble det bruk for staketreninga mi. En god del fredagsbirkebeinere hadde jo passert, og hovedsporet på Birkebeinerbanen var allerede speilblankt. Dermed var det å søke ut i "turistsporet" til venstre nederst i lia. Det hjalp ikke det spor (!), og det var ikke mulig å få feste "på perrongen" heller. Dermed ble det 12 km med staking kun avbrutt med  løping i fiskebein. Det gikk greit nok - der det var bratt nok - men jeg måtte virkelig skjerpe meg for å ikke gå over i glidende fiskebein da stakemusklene ellers trengte litt avløsning.

Jeg hadde i bakhodet at jeg ikke skulle gå helt i kjelleren hvis det ikke var nødvendig for å forsvare en pallplass. Som årets selvutnevnte lagleder hadde jeg regnet med at Hilde GP's familielag ville bli våre hardeste konkurrenter i miks-klassen. Ganske så riktig hadde Kjell gjort jobben sin og skaffet oss et forsprang på Ida GP på det meget vanskelig føret opp til Skramstad. Rolf S måtte naturlig nok la den svenske landslagsprinteren (og Ida GP's sambo) Johan Edin, passere på den lengste etappen.

"Same procedure at Kvarstad": Same name, same place, same time...

Jeg hadde regnet med at vi ville bruke noen minutter lenger tid under de rådende forhold, og var bare så vidt klar etter et kvarters jogg med staver langs Åstaelva da Hilde la i veg med bare et par proffe herrelag foran seg. Noen få minutter senere dukket OL-medaljøren fra Sarajevo - og Sørskogbygda - opp, overraskende nok nesten på sekundet på samme tid som ifjor. Jeg hadde et herrelag på skuddhold foran meg, men ingen i trusler like bak. Her kunne jeg gå mitt eget løp uten å kave og sløse for mye med krefter.

Etter å jobbet meg sakte men sikkert inn på Team Non-gStop før Midtfjellet, var jobben gjort. Jeg var rimelig sikker på å kopiere den flotte 2. plassen fra ifjor. Hilde regnet jeg med ville øke noe på meg uansett.... (Det viste seg å bli 45 sekunder til Hilde - som også "la igjen" feste ved Kvarstad) Det glatte sporet ga god glid innover mot Sjusjøen, og de små kneikene etter Fjellelva og opp mot stadion har jeg spesialtrent stakeintervaller i mange ganger.

Lill Hege var selvsagt på plass ved nettinggjerdet, og jeg kunne overlate reflekspinnen til den drevne ankerkvinnen på en sikker 2. plass. Jeg ble imidlertid ganske overasket over min egen etappetid (48.40) som var nesten på sekundet lik fra mine to foregående år under helt andre rammebetingelser. God glid, ja vel, men å forsere Kvarstadlia og Midtfjellet uten feste på nesten samme tid får jeg nesten ikke til å stemme....

Ved å studere GPS-loggene mine for de tre identiske etappene mine, fant jeg i etterkant ut at jeg brukte to minutter mer til toppen av Midtfjellet som er ganske akkurat halvveis på etappen, og jeg staket og gled tilsvarende raskere på den lette halvdelen.

For å få foreviget målgangen, slengte jeg meg tilfreds i bilen og rakk ned til Birkebeiner skistadion akkurat i tide til å ta i mot den blide ankerkvinnen. Eiendomsjefen, idrettskonsulenten, kroppsøvingslæreren og helsesøsteren hadde avsluttet det drøyt tre timer lange kommunale, tverr-etatlige Birken-prosjektet på (nest) best mulig måte.

Lill Hege kunne upresset sikre 2. plassen uten mulighet til gjøre noe med Tove LP på ParkettPartners suverene miks-lag som bestod av tre damer! Da er det bare "å bøye seg både i støvet - eller hatten"....

Resultater - tre beste:

Plass	Navn	Startnr.	Pulje	Skramstad 1. etappe	Kvarstad 2. etappe	Sjusjøen 3. etappe	Mål 4. etappe
Klasse: SX, (Stafett Mix)		Makstid:
1	Parkettpartner As, Ida Gjermundshaug Pedersen Johan Edin Hilde Gjermundshaug Pedersen Tove Lundgård Pedersen	40289	2	00:45:12	01:41:39	02:29:34	03:07:57
2	Elverum kommune, Kjell Karlsen Rolf Storsveen Rolf Bakken Lill Hege Bjørklund Heramb	40293	2	00:39:58	01:45:25	02:34:05	03:12:31
3	Skog og landskap, Bjørn Håvard Evjen Knut Ole Viken Kaja Maria Stabursvik Kari Winquist	40306	2	00:48:24	01:55:05	02:45:48	03:30:06

Alle resultater - StafettBirken

Hypermosjonisten

Det må bli litt agurknytt her på bloggen denne uka siden det er hele 14 dager (!)  mellom to konkurranser nå i mai, hvis jeg ikke tar med 800 meter-etappen min på vår lokale variant av TINEstafetten, da. Den hadde jeg hovedansvar for for 20. gang, tror jeg. Jeg er litt usikker på om vi var med det aller første året den ble arrangert, men før den tid arrangerte vi på Elverum Ungdomsskole stafetten under navnet "Maikuten" med 15 etapper mellom 80 og 800 meter.

I år var det over 100 000 løpere med over hele landet, og de fleste arrangementene gikk av stabelen tirsdag 14. mai, altså tre dager etter Holmenkollstafetten. Jeg pleier å kalle vår stafett for "vårens vakreste, lokale eventyr", og det avstedkom god pressedekning. Det ble riktig nok vel mye personfokus rundt Østlendingens dekning av et begivenheten, men hva gjør man ikke for å få PR rundt et løp med 420 løpende ungdommer  (+ 60 ungdommelige voksne - i alle fall i hodet)? Under er faksimiler fra Østlendingen 15.05. Det dukket opp to enda større ører i nettutgaven her: Løper mellom 80 og 100 km i uka

Førstesideoppslag !

Hypermosjonsisten - etter eget utsagn!

Og litt fokus på at andre også løp - mye fortere enn meg!

De aller fleste på langetappen før startskuddet smalt. Jeg er glad det ikke ble tatt etappetider tre dager etter "Holmenkollstafetten".....