tirsdag 30. januar 2018

Fortsatt mye å lære etter 17 år i Trysil-Knut-rennet

Ingar, Trysil-Knut-sjefen, smilte om kapp med den ivrige kolonien på
Tyttebærmyra mens staker'n  bakgrunnen har nok med sitt, stakkar!
(Foto: Atle Rømo)
Lørdagen med Trysil-Knut Rennet i Søre Osen ble en strålende skidag på mange måter. Jeg ble mange nyttige erfaringer rikere etter årets andre skimaraton. Går alt på skinner så har en sikkert gjort mye riktig, men reflekterer kanskje ikke så mye over hvorfor det gikk som det gikk. Gjør man noe tabber i forkant eller underveis er i alle fall hue mitt skrudd på slik at jeg prøver å merke meg det og lære av det til neste anledning. Egentlig hele "verdigrunnlaget" for Bakkerolfen for snart ti år siden. Hensikten med bloggen var i utgangspunktet å bli flinkere til å notere meg erfaringer fra mine mange påfunn i trenings- og konkurranse-sammenheng.

Tilbake til Søre Osen lørdag morgen der rammebetingelsene ble noe annerledes enn forventet. Selv om fasiten, dvs, resultatliste ble helt feil, er jeg, tror det eller ei, fornøyd med mye likavæl. Det var først og fremst antall kuldegrader som overrasket meg og de fleste av de  250 løperne som valgte å ta turen til det tradisjonsrike rennet med historie tilbake til mellomkrigstida. Det var 19 blå da jeg ankom start- og målområdet i halv 11-tida, men på veg over Flishøgda var temperaturen oppe i 11 grader. Med vindstille og knall sol ville dette bli en gnistrende vinteropplevelse.

For fjerde gang på like mange renn i vinter, var det ikke gitt hva det ville være lurt å velge for oss som tror vi kan stake sånn noen lunde. Med 6-8 minusgrader varslet på yr.no og mildvær i midtuka og prat om klister i bånn, var avgjørelsen relativt udiskutabel dagen i forveien. Stakinga i fjor gikk over forventningene, så i år skulle suksessen gjentas i den samme traséen. Bare jeg kom meg opp til den første drikkestasjonen ved Korsmyrkoia så var det meste gjort.

Mens jeg på de tre første rennene i år har halvgardert med å klargjøre to par, valgte jeg å satse alt på ett kort og heller gjøre meg mer flid med DP-skia. På med "skikkelige" glider for første gang i vinter, lagt forskriftmessig ift. arrangørenes smøretips. Det gikk ikke helt "som smurt".

De kjappeste Trysil-Knutene gjør eg klar til start. 
Trå nysnø og Stakerolfen er dårlig match, spesielt med flour under skiene. Jeg ante tegninga under oppvarmingen i de små kneikene opp fra sjøen hvor det ble fristende å sparke litt fra med det ene beinet i stedet for å dra seg opp på armene. Slett ikke verst feste (!) - men det var jo ikke verdt å tenke mer på det når det ikke eksisterte noe alternativ.  Spesielt ikke denne gang da jeg for første gang skulle prøve å stake med skøytesko i håp om jeg skulle stå mer stabilt og tørre å komme mer frampå og over stavene.

Pulje 1 sett bakfra rett før start.
En annen utfordring på lørdag var påkledningen siden temperaturen var på grensen tid det en er vant til å trene hardt i. I motsetning til valgene av ski og glider, er jeg meget fornøyd med de vurderingene i forkant. Oppe i lia gikk som forventet temperaturen opp både "innabords og utendørs".  Ullmax-super'n gjorde susen og i det vindstille været og var akkurat passende mye under skidressen. Med kuldekrem på føttene og hendene og tynne overtrekk over skøyteskoene var kulda aldri noe problem. Litt stiv i maske i nedkjøringen mot mål var det eneste jeg enset til den.

R(ud)olf er rød på nesen!
I tillegg ble jeg minnet på at det kan være lurt å gå med solbriller i skirenn. Jeg er ikke spesielt glad i år bruke briller til vanlig , men etter øyeoperasjonen for et drøyt år siden ble jeg anbefalt å bruke det for å beskytte øyene mot vær og vind. Lørdag var det såpass skarp sol på de kritthvite omgivelsene, så de satt for det meste på plass på nesen i stedet for å være til pynt oppå lue - heldigvis. Jeg kom nemlig i mål ble kledelig rød nese etter å ha vært farlig nær en stavpigg da jeg var som ivrigst i partiet før Tørberget.

Ellers erfarte jeg lørdag at jeg må bli mye flinkere til å drikke, og spesielt når det er kaldt. I lav temperatur føler jeg ikke meg ikke så tørst, og da blir inntaket deretter. Med et halvt krus på hver drikkestasjonen kan jeg vel regne med at jeg fikk i meg 2 dl væske til sammen. Når jeg samtidig ikke greier å tvinge meg til å drikke noe særlig på forhånd, var det opplagt en grunn til at det kjentes tomt ut fra siste drikkestasjonen og inn.

Stakinga ble det ikke noe svung over denne gangen av flere grunner. Uka før TK-rennet var jeg rimelig sikker på at surklinga i brystet og hostekulene var i ferd med å slippe taket, men med da pulsen og pusten gikk opp i kneikene opp fra Osensjøen i 12-15 minus klødde det forsatt heftig i halsen. Undersøkelsen hos legen på mandag (som jeg egentlig skulle tatt på fredag) viste at det ikke var noe gærent. Jeg tålte altså å hoste meg gjennom to og en halv time i 10-15 minus.

Selv om det nok ikke var noen fordel å gå med kaktusen nedi halsen, så er jeg likevel sikker på at seig staking i nesten fire mil "uten luft", er god trening. Trening med stor belastning kan ikke være feil, dessuten gikk det som det pleier å gå for Bakkerolfen på alle ned-turrenn. Det blir som å gå intervallstart - altså en ensom affære. Sett fra den positive siden så kan jeg si at jeg fikk god mental trening på kjøpet.

Summa summarum: Ingen grunn til å grave seg ned i snøhaugen ennå selv om det om årets fjerde forsøk gikk enda treigere enn frykta.  Jeg går (eller står) mot lysere tider - i dobbelt forstand. Nå blir det nok pause et par helger før Trysil Skimaraton, men i mellomtiden skal dieselmotoren trimmes og rusket blåses ut av forgasseren med litt råkjøring i et par klubbrenn....

Reportasje på kondis.no: 
Tysil-Knut Rennet i strålende vintervær



tirsdag 23. januar 2018

Staking, surkling og snorkling rundt Furnesåsen

Etter fri sist helg, var det var på'n igjen lørdag morgen. Med unntak av Vasan og Birken er det ikke noe renn som jeg pleier å stille på så som starter så tidlig som kl 0945. Furnesåsen Rundt er drøye to mil og passer godt å ta med seg i første del av sesongen. Det er godt å speede opp litt og prøve å holde trøkket opp en drøy time uten å legge så mye i det annet enn som god trening.

Dilemmaet ble igjen feste eller blanke ski. Nysnø, nykjørte spor og kurant blåføre var gode argumenter for det første - i tillegg til "mørdarbakken" rett etter starten. Med unntak av de aller beste, landet de fleste på den løsningen. Jeg kjente litt på gliden - og pusten - og bestemte meg for å satse blankt. Det avgjørende var egentlig at jeg følte at jeg pustet gjennom en snorkel. Det surklet skikkelig i bringa når profilen og pulsen gikk opp, og åndenøden var absolutt mer merkbar i diagonal-teknikk enn i "do-teknikk" i motbakkene.

Rune og jeg var ute i god tid i grålysningen og fikk i alle fall god nok posisjon i startfeltet. Da starten gikk etter litt om og men, ség jeg derfor sakte men sikkert bakover blant de snaut 90 morgenfuglene - de aller fleste menn i godt voksen alder. De aller fleste høydemeterne kommer på de tre første kilometerne, men der må de fleste ut i fiskebein åkke som. Et minutt eller to la jeg nok igjen i do-stilling nede på jordet, men plutselig var jeg sammen med en gruppe på fire-fem mann ved idylliske Vollkoia. Dermed var mye av jobben gjort!

Inne på myrene var det  verken løst eller spesielt trått, og som i mine bedre stakerenn i fjor distanserte jeg løpere med feste i de slake stigningene. Nedturen var nok en gang at jeg ble distansert av løpere med festevoks under skiene på de rene glistrekkene. Litt pga. vektforskjeller men jeg har noe å gå på mht. glid tydeligvis. Jeg har gått på flourfritt på kaldføret som har vært i alle tre rennene hittil i sesongen, og hvis jeg ikke husker feil så har jeg brukt Swix CH6 hver gang. Det er kanskje en idé å bruke opp restene av flourprodukter før det blir forbudt? Jeg sparer vel ikke miljøet ved å kaste det i søppelsekken, eller?

Nedkjøringen til stadion var ikke noe problem på tørrføret, og jeg kom meg inn rett under 1.15 på de drøye to milene. (Tidene ble ganske akkurat et minutt feil på de fleste pga. trøbbel med starttida - trur eg!). Sist jeg gikk akkurat samme runden med feste i 2015 var jeg to minutter raskere, men jeg tror ikke jeg tapte noe på å stake meg rundt i den forfatningen jeg var i på lørdag....

Arild debuterte som stakemaskin i Furnesåsen rundt og nærmere seg med stormskritt bafra.
Neste gang er det ikke sikkert jeg rekker å få opp kameraet, Arild?
Konklusjon: En fin stakerunde med bra trøkk hele vegen som endte som listefyll på klasselista - uten at det spiller noen som helst rolle denne gangen. Totalt sett ble jeg også godt gjemt nedi sekken som akkurat 50. mann. Furnesåsen Rundt ble likevel et stavtak eller to riktig retning, så Trysil-Knut - se opp!

REPORTASJE MED MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Halve moroa med turrenn er den sosiale greia etter løpet.
Her er det Jørgen og Rune som har det "helt ålreit" over kaffekoffen. 








fredag 19. januar 2018

Vinterens fristelser


Foto: Budor.no
Det er vel ikke akkurat "fake news" at 2018 så langt har vært en drøm for oss som tagger instabildene med #denkaldefinetida eller #denhvitefinetida - eller gjerne begge deler. Pudderesnø-alarmen har flimret over ruta - ikke tv-ruta - men vindusruta i dagevis i strekk. Snømåking har vært en fryd selv om det har blitt to styrkeøkter som ikke var tatt med verken i tids- eller treningssplanen.

Jeg skal ikke romantisere for mye og erte på meg de som har har strømtilførsel som et svensk blinklys (funkar - funkar inte), men jeg må bare innrømme at det har vært en smule nostalgisk de siste kveldene når jeg har måttet tråkke meg løype i løssnøen og bøye meg ned under portaler lagd av trær som har gitt etter  for snømengdene. At #stakelell ikke har blitt brukt riktig så flittig brukt her i gården pga. løse og tråe forhold for så være. Like sikkert som at det blir sen vår hvis skaran bærer en voksen mann St.Hansaften, blir det nok holke og stakeføre denne vinteren også. Den tid - den sorg!

Ingen uvanlig snødybde i år!
Oppkjøringen til vinterens fristelser på terminlista, har for øvrig ikke helt gått etter planen. Forrige fristelse, Budorrennet, ble for fristende selv med en påbegynt influensa. Resultatet ble en uke uten trening, men forrige helg var det jo NM på ski på Gåsbu så da var det var bare kondis.no som ble litt skadelidende av min formsvikt. Nå er jeg ikke sikker på om det har vært så veldig negativt ellers heller, siden det nok var på tide med litt "naturlig periodisering" i treninga. Spesielt merkes det at hamstringene mine hadde godt av noen dager helt i ro. Fortsatt er det litt gruff i systemet, men ikke verre enn at det er på'n igjen denne helga med Furnesåsen Rundt på lørdag.

Jeg har selvsagt sjekket historikken og funnet ut at sist det ble logger "sjuk" i treningsdagboka var i 2014, så statistisk sett så var de to dagene jeg måtte skulke jobben pga. sjukdom forrige uke de to siste før jeg går av pensjon. Såpass tro må man ha til statistikk - og egen helse!

Ingen planlagte konkurranser gikk uten Bakkerolfen selv om jeg hadde tenkt å kute Snøkuten den andre tirsdagen i januar. Da ble det imidlertid for kaldt i Veldre slik at det ikke ble noe løp på tid. Eneste bekymringen er at det er er bare to løp igjen og jeg mangler tre løp på å få godkjent en ny karusell. Det blir vanskelig å unngå at statistikken med 20 år på rad i Snøkuten  ryker.

Vinteren er ennå ung og jeg har veldig mye å glede meg til, siden det neppe blir noen problemer med avslysninger av lokale skirenn. Så langt ser konkurranse-planen min ser ut:


Konkurranseplan - Rolf vinteren 2018:
Dato
Arrangement
Idrett
Idrett
30.12.2017
Romjulsrennet Sjusjøen
Ski-klassisk
23 km
06.01.2018
Budorrennet
Ski-klassisk
38 km
15.01.2018
Klubbrenn Strandbygda IL
Ski-klassisk
4 km
20.01.2018
Furnesåsen Rundt
Ski-klassisk
21 km
24.01.2018
Klubbrenn Hernes IL
Ski-fri teknikk
10 km
27.01.2018
Trysil-Knut rennet
Ski-klassisk
40 km
06.02.2018
Snøkuten - Glestadrunden        
Løp
7,4 km
07.02.2018
Klubbrenn Hernes IL
Ski-klassisk
10 km
14.02.2018
Klubbrenn Hernes IL
Ski-fri teknikk
10 km
17.02.2018
Trysil Skimaraton
Ski-klassisk
42 km
25.02.2018
Hafjell Skimaraton
Ski-fri teknikk
44 km
02.03.2018
Nattvasan
Ski-fri teknikk
90 km
06.03.2018
Snøkuten - Kaashagarunden        
Løp
6,9 km
10.03.2018
Landsmøteløpet - Kondis
løp
5 km
17.03.2018
Birkebeinerennet
Ski-klassisk
54 km

Jeg har noen flere fristelser i kikkerten også, men i utgangspunktet tar jeg sikte på å få med meg disse 15 konkurransene. De to hovedmålene er som for de fleste i mars, men det blir garantert noen skirenn etter Birken også....

I alle fall sesongens største eventyr for Jan Erik og meg. 

mandag 8. januar 2018

Det er lov å bruke hue!

Lørdag var det klart for sesongens første ordentlig lange turrenn og seedingsrenn for både Birken og Vasan, Budorrennet. Erfaringene fra i fjor på samme tid og sted tilsa at jeg ikke skulle drive å vingle før start om jeg skulle stake eller ikke. Det ble etter mye om og men staking på trå ski i fjor, derfor hadde jeg bestemt meg kvelden i forveien for å stake i år også -  med bedre grunnlag og glattere ski....

Mye av greia med staking sitter i hue. Det bare å bestemme seg og ikke tenke på alternativet. Denne gangen endret rammbetingelsene seg og minnet meg på at det fortsatt er lurt å bruke hue. Selv om vi ikke merket det i det hele tatt i start- og målområdet, blåste det 11 m/s dvs. liten kuling på Hedmarksvidda før start. Kombinert med den lette nysnøen som hadde kommet den siste tida, ble det vurdert som uforsvarlig å slippe løperne ut i åpent lende på vidda. Det skulle derfor benyttes en 9 km lang reservetrasé nedi skogen mellom skistadion og alpinanlegget som skulle gås fire ganger.  Kjedeligere med opp og ned-løype, men helt sikkert det beste mtp. forholdene. Jeg var ikke oppå vidda på lørdag, men tviler vel på om det hadde vært noe spor å se mellom Gitvola og Brumund.

Frisk og rask før start!
Med 3 km sammenhengende motbakke i starten på hver runde, ble det klart mer krevende å stake selv om 4 x 150 høydemeter ikke tilsa flere totalt sett. Dessuten ville det garantert bli ganske opphakket av ekspertene som #stakerlell. Da flere sterkere stakere enn meg, bl.a. reisekompis Rune, vurderte staking for vel krevende under de rådende forhold, koblet jeg inn hue og endret strategi etter ankomst på stadion. Dermed stilte jeg til start med samme ski og festesmøring som på Sjusjøen en uke tidligere. Ordentlig blåføre for andre uka på rad - og slik kan det kan godt fortsette utover vinteren for min del.

Sist helg tvilte jeg på om stavtakene var faste nok og valgte å gå med "stakestavene" som er 2,5 cm lenger (150 cm) enn de vanlige klassisk stavene og med større trinser. På Budor gikk  jeg med de vanlige klassiske stavene med små trinser. Ikke spesielt rutinert, kan jeg slå fast i ettertid. Det ble løst, og jeg valgte derfor det minst brukte og kanskje litt tråere  sporet helt til venstre oppover på de tre siste rundene. Problemet ble likevel at jeg ble veldig stiv nederst i ryggen, trolig pga. av at jeg ble gående uvant foroverbøyd.

En hel annen sak var at hvis jeg virkelig hadde brukt hue, så hadde jeg ikke stilt til start i det hele tatt. På veg hjem fra jobb på fredag merket jeg en begynnende kløe i halsen. På lørdag morgen konstaterte jeg at det det ikke var blitt noe verre, og at det nok bare satt helt øverst i halsen og ikke var til noe hinder for pusten når jeg kom i gang på oppvarminga. Jeg hadde jo minst to andre alternativer til å bli hjemme. Jeg kunne valgt halvdistansen på to runder, og jeg hadde jo en unik mulighet til å få dekket rennet i rundløypa hvis jeg bare hadde nøyd meg med å være Kondis-reportere....

Må innrømme jeg hadde lyst til å ta denne retningen ved 3. vending, men hue mitt var med - og da er DNF aldri aktuelt.

Gjennomføringen av rennet er det ikke så mye å legge vekt på med det utgangspunktet jeg hadde. Jeg vet ikke hvor mye basseluskene hindret meg, men med ti slag over vanlig hvilepuls døgnet i forveien er det jo mulig å skjønne at noe er i gjære.... Det gikk overraskende mye tyngre å komme seg opp for hver runde og jeg raste bakover etter en vel optimistisk startposisjon. De to siste rundene gikk knapt raskere en rolig langturfart. Utviklingen var rimelig lineær siden gps-en viste at jeg brukte akkurat et minutt mer for hver runde og endte opp med 3.33 blank på rennet jeg målte til 37,5 km. Totalt sett ble jeg faktisk et stykke innenfor beste halvdel totalt med 183. plass av 450 som fullførte (og 533 startende på den lengste distansen) og premiert med 10. plass av 31. i mål (men 38 startende) i M55-59 år. Hvordan det hadde gått hvis jeg hadde staket, blir helt hypotetisk, men en ting er sikkert: Det hadde i alle fall ikke gått raskere...

Så ble det ikke noe elg på  meg i år heller, selv om kjerringa krever det hver gang det er noe matnyttig å hente.
Det var ikke så lagt unna denne gangen - hvis jeg hadde sluppet den siste runden, vel og merke. 
TOPP-20 M55-59 ÅR:




REPORTASJE MED MASSE BILDER PÅ KONDIS.NO:
KLARE VINNERE, REKORD OG MANNEFALL I BUDORRENNET







mandag 1. januar 2018

Ski out 2017 and ski in 2018

God grunn til å være fornøyd med skiforholdene ved
inngangen til det nye året. (Foto: Finn Olsen)
Et år er omme, og vi starter alle mer eller mindre med "blanke ark og fargestifter tell". For min del ble det ikke det store årsoppgjøret med med meg sjøl. Jeg skal nok fortsette å gjøre mye av det samme som jeg har gjort de siste to månedene, nemlig med fokus på skisesongen. Jula ble jo riktig så bra etter hvert med masse snø også på hjemmebane, og med en fortsatt hemmende hamstringskade er det ingen grunn til ikke å gå "all in" for skisesongen 2018. Hvis jeg skal rangere mine mange forsetter på treningsfronten, er det ingen tvil om at ønsket om å stille "fit for fight" til løpsesongen utpå våren kommer aller høyest opp.

Nå er det altså ski som gjelder, og jeg er godt i gang. Med 75 mil før årsskiftet er jeg ca. 10 mil foran fjoråret i alle fall. Konkurranse-lysten har som vanlig vært større enn evnen. Et par testrenn i staking, et skøyterenn og den "ordentlige" sesongdebuten på  Romjulsrennet ble ikke noe å ta av for. Det har  gått ganske som forventet egentlig siden jeg aldri har vært noen "julestjerne" - snarere en "påskelilje" i ski-sammenheng....

Strava har oppsummert 2017 for meg - så da slipper jeg å telle opp selv. 

Rett før jeg gjøv løs på julematen, var det tre mann av oss som kjørte et testrenn hvor vi staket 3 runder i en rundløype på 6 km. Differansen fram til sparringpartner, Rune, var den sammen som i vår første test på Budor 14 dager tidligere og sånn sett helt ok.

Kåring av dagens vinner av pre-ribbe-testen med Anders og Rune lillejuleaften.
(Foto: Ulf Erik Strand)
Verre var det da jeg fikk brålyst til å prøve meg på Budor fristil fem dager senere. Med masse nysnø, mye brattere bakker og bare sånn passende overskudd, hjalp det ikke mye nye skøyteski, gitt. At jeg ble sist i seniorfeltet var jeg inneforstått med på forhånd, men ikke SÅ langt etter. Nok om det, hele poenget var å få en hardøkt, og med nærmere 40 minutter rundt syregrensa lyktes jeg i alle fall med det.

Starten på skøyte-sjokket på Budor 4. juledag. (Foto: Stein Arne Negård)
På årets nest siste dag er det Romjulsrennet på Sjujsøen som gjelder hvert år - uansett form. På løypesjekken kvelden før bestemte jeg meg, i motsetning til i fjor, å gå med feste. Traséen var fast og fin til tross for mye nysnø, men med varslet skikkelig kaldføre vet jeg at jeg ikke er sterk nok til å stake opp de to-tre trøkkene som er underveis. De to stakestestene jeg har kjørt på forsesongen har  vært tøffe nok selv om begge har gått å ganske lett føre og i lette traséer. Dessuten må jeg holde beina  i gang. Kapasiteten er så dårlig at jeg ikke orker å gå diagonal i bakkene for tida. Om det skyldes hamstringskaden, manglende styrke i beina eller at jeg mangler max-O2-økter er jeg ikke sikker på. Trolig en kombinasjon av alle tre. Det kan forsåvidt høres ut som et godt argument for å stake, men på sikt tror jeg at jeg har igjen for å bruke beina på en mer naturlig måte. Samme tilnærming vil jeg nok ha til turrennene utover vinteren - er jeg i tvil går jeg med feste!

Romjulsrennet ble etter hvert en duell med Anders som også var med på stakestesten uka før. Jeg hadde forsåvidt mange andre jeg håpet på å kunne følge, men den ene etter andre seig ifra. 10-12 minusgrader gjorde festesmøringsjobben veldig enkel. Tre tynne lag med VR30 og litt VR 40 inni holdt lenge, mens den grønne Skigo-glideren nok kunne vært glattere. Klassisk-skiene mine ble ikke brukt i konkurranser på hele fjorårssesongen, så de trenger nok en slip, fant jeg ut ved nærmere øyesyn.

Det ble veldig mye avlastende dobbelttak med fraspark i den 23 km lange runden. Sånn sett stod teknikken i stil med den gamle, gode Swix-dressen som jeg gikk med. Noe var definitivt bedre før, og denne mørkeblå noen og 90-modellen er akkurat like god nå som da den fikk æren av å være med på mitt første Birken-merke for akkurat 20 år siden!

Diagonal ble akkurat som tidligere fort tungt. Ikke teknikken i seg sjøl, for jeg kunne jo ikke hatt bedre feste. Jeg får altså ikke luft, og da merkes det veldig fort i lårene - akkurat på samme måte som når jeg løper motbakke på beina. Kanskje belaster jeg muskulaturen annerledes og jobber mindre økonomisk også på ski når hamstrings ikke fungerer som de skal?

I retro-stil ved passering Midtfjellkoia. (Video: Roar Øfstedal)

Før den siste av de tre ordentlige stigningene over Gjestbuåsen nærmet jeg meg Anders og en stakende Torleiv som ga meg litt ekstra motivasjon. Før det hadde jeg allerede blitt tatt igjen av en del unggutter som startet i pulja fem minutter etter meg. Etter å ha hatt dagens duellant på bakskiene fra Kroksjøen og inn, prøvde jeg meg med et lite rykk i den siste vesle kneika før stadion. Anders hang imidlertid på og ble, i motsetning til i vår forrige test, for sterk på stakinga inn mot mål.

Med Anders på bakskiene et par km før mål i Romjulsrennet. (Foto: Lene Faraasen)
Jan Erik så jeg omtrent ikke etter starten gikk, men han hadde da rukket å komme seg helt igjen etter at jeg krysset målstreken på i underkant av 1.25 - ca. fire minutter mer en i fjor. Prestisjetapet for fetter'n, som jeg gikk hade fotofinish med ifjor, ble i underkant av minuttet.

Plasseringsmessig ble det også flere hakk ned fra i fjor, og et godt stykke unna den uttalte målsettingen om å bli blant den bedre halvdelen i dette tøffe turrenn-selskapet. 276 var foran og snaut 200 bak. I aldersklassen var likevel ikke avstandene framover til 10 av de 11 foran meg avskrekkende, den daude følelsen tatt i betraktning.

Romjulsrennet var uansett en opplevelse å ta med seg med ren vinteridyll som jeg ved god hjelp av både Finn og Kjell Arild fikk dokumentert grundig på Norges beste nettsted for kondisjonsidrett - kondis.no. Les og se masse flere bilder her:



Resultatliste M56-60 år: