"Jeg fant, jeg fant!"

Tre glade gutter på Hamar:
(Foto: Hanne Wibe)

Hørt på Hamar lørdag: Fant du et løp Bakkerolfen? Ikke vanskelig å tolke hva som mentes med den kommentaren, og ganske på sin plass skulle jeg tro...

Det er som ikke å se skogen for bare trær. Det ene uka etter den andre har gått, og jeg har bare trent og konkurrert det jeg har følt for uten noen som helst slags prioritering. Det har endt opp med en løpskonkurranse annenhver helg i mai, en halvmaraton og 2 x 10 km. 

Det har allerede gått fire uker siden min siste blogg fra halvmaraton i Grue 1. mai. Etter det har jeg ikke hatt noen plan, men etter hvert som Grunnlovsmila 15. mai og Hamarløpet 28. mai nærmet seg så følte jeg meg klar. På førstnevnte følte jeg med så klar så jeg "bare måtte" prøve å åpne over evne, dvs, raskere enn det jeg normalt er i stand til å holde helt inn.

Grunnlovsmila 15. mai gikk som det måtte gå. Etter 3 km med kalkulert risiko med overfart var det slutt. Likevel greit i mål under målet om 45 minutter. Etter en tung treningsuke i etterkant våknet konkurranselysten igjen sist uke, og jeg følte meg klar til en ny tier med samme mål på Hamar på lørdag. Litt mindre lettløpt pga, grus, vind og noen småkneiker ift. den flate asfalten på hjemmebane, men litt progresjon må det jo være lov å håpe på...

Hamarturen ble av det trivelige slaget med både fruen og en fetteren i bilen. At Jan Erik stiller på startstreken igjen gir en ekstra dimensjon på opplevelsen. Sist det skjedde var i Tour of Mjøsa for tre år siden. Ikke så rart at han var kledelig beskjeden i målsettingen på forhånd. Lett å skjønne den for meg som blir usikker på formen etter bare ei uke uten å teste meg. Da hans målsetting var snakk om antall minutter bak meg, hadde jeg nok lyst til å korrigere - men lot være. Jeg er jo pedagog!!

Det var under oppvarminga i vinden ved Mjøskanten en eller annen stilte meg det berettiga, ironiske spørsmålet: Fant du et løp? Jeg husker ikke hvem siden det ble en del kåsering før og etter når 300 sjelefrender er samlet  med samme misjon. Det sank ikke inn der og da, men i etterkant skjønner jeg at andre kan reagere på litt hyppig konkurransefrekvens. 

Det var "god trekk" fra Mjøsa da jeg varmet opp samen med Jan Erik og Geir bort til Domkirkeodden, og godpraten gikk mellom tre som hadde en del å ta igjen etter et par år uten særlig felles opplevelser med startnummer. 

Tett i starten på Skibladnerbrygga. (Foto: Stig Evensen)

Da starten gikk, var det ikke lenge før jeg hadde Jan Erik og min faste sparringpartner Rønnaug klistra i rygg. Siden jeg regne med at det ikke er lyshare (!) langs traséen, hadde jeg satt min virtuelle Garmin-partner på 4.30-fart. Følgesvennene stolte nok også blindt på fartsholderen, men det gikk likevel som vanlig noen sekunder for fort i starten. Etter en kilometer på 4.20 stabiliserte farten seg litt etter skjemaet, men jeg fortsatte likevel i front i motvinden. At Jan Erik med sine beskjedne målsetting la seg der fra start, overrasket meg ikke. Den gutten stiller ikke opp for å bli lekt med, og i den vesle kneika opp fra Mjøsa rett før vending smatt han forbi og fikk med seg Rønnaug - men ikke meg. 

Jan Erik vant lett den første fetterduellen på nesten tre år.
(Foto: Frode Monsen)

Typisk meg å dra på et kobbel i motvinden for så å bli liggende alene i medvinden tilbake. Jeg måtte se de to sige i fra sammen med Dorte som jeg hadde et jevnbyrdig oppgjør med i Grue for fire uker siden. 

Det ble to ganske like femmere tidsmessig, dog med vinden som er betydelig utlignede faktor. Jeg tapte noen plasser på vegen tilbake og ser på pulsen at jeg ikke greide å holde trøkket oppe selv om jeg  fokuserte på de velkjente ryggene foran meg. Han som på forhånd ville være fornøyd hvis han "bare" ble fem minutter bak meg, slo meg med halvannet minutt. Det sier mer om hans løp enn mitt som bare var et snaut minutt bak det jeg hadde håpet på....

Jeg holdt stilen til mål i alle fall. (Frode Monsen)

Min kjære Sjusjø-treningspartner, Frode, var også på plass og tok helt oppskriftsmessig klasseseieren med solid margin med meg som 3. mann av de 11 på lista. Jan Erik tok glatt seieren i klassen over, og det ble av forståelige grunner ikke noe mindre godprat i bilen hjem. Hamarløpet 2022 er herved grundig evaluert, og jeg holdt meg godt innafor den bedre halvdel av feltet. Det er ingen selvfølge lenger, og med tre hundre i ett og samme felt blir det moro da!

Dagens tre meste voksne klassevinnere: Ole Peter, Jan Erik og Frode.

Det er dog fortsatt en gåte at det ikke er mulig å løpe raskere enn 4.30-fart når 4-6 minutters intervaller i den farten føles som cruising. Jeg skulle gitt en god slump å for å få fasiten i hånda på hvor bremseklossen(e) sitter. Er virkelig ikke kapasiteten bedre, eller er arbeidsøkonomien så dårlig at det stopper seg etter 8-10 minutter i 4.15 fart? Eller kan det væren manglende styrke i beina som er "the missing link"?

Mest sannsynlig er det en kombinasjon av flere, men jeg har følt meg ok og hvilepulsen har også vist at jeg er i god treningsbalanse. Jeg har imidlertid ikke letta noe på tykket fram mot noen av konkurransene, så det er "von i hangande snøre". Litt tunge bein er trolig en konsekvens av at jeg har fortsatt med maks-styrke på beina inn i løpssesongen. Det skal trappes ned nå. Både knærne og hamstringene har vært litt såre til tider, men uten noe å skylde på skal det bli mer fart i sakene utover. Nå skal det slippes opp med tanke på Birkebeinerløpet som hele tiden har vært hovedmålet i vårsesongen. 

Reportasje, resultater og mange bilder på kondis.no:
Vel blåst comeback for 300 i Hamarløpet

Sportsmanden: 
Friskt og fint i Hamarløpet med morsomme dueller

Strava: 

Resultater M60-64 år:

"Gærartig" med Grue Halvmaraton

To fornøyde gutter i Gruehallen etter løpet.
(Foto: Arne Post)

Jeg prøvde meg først med overskriften "Gøy på landet", men det ble for dumt. Er jo ikke spesielt urban sjæl, og det spiller ingen rolle om det er i byen eller på bygda - bare en har det  gøy. Og Grue Halvmaraton 1. mai var virkelig  gøy. 

Denne gangen fortjener selve arrangementet Bakkerolfens oppmerksomhet mer enn han egen prestasjon, for dette var "gærbra" som de sier i Solør. At agnet var en rask løypa som mange ville bite på ante meg,  men at solungene skulle møte opp i hver eneste avkjøring med flagg og heie av høy hals så jeg ikke for meg. Jeg er gift med en solung og kjenner mange i distriktet mellom Elverum og Kongsvinger, men her bomma jeg gitt....

At enkelt ting kan gjøres enda bedre ved neste korsvei skulle bare mangle, men alt i alt så er det ganske fantastisk at nesten 200 stiller opp og løper 21 095 meter på relativt kort varsel. Det var ikke lenge siden jeg selv ble klar over den spennende nyheten på en ellers meget rikholdig løpsmeny denne våren. Jeg tror det bare er to måneder siden løpet ble lansert, og nå er allerede neste års løp under planlegging. Dette kan bare gå en vei! At lokalavisa Glåmdalen stiller opp og sender løpet direkte, sier litt om interessen. (Bare så synd at å se seg selv etterpå er en lidelse. Går det an virkelig an å løpe så sakte...) 

I samtale med Jann Post om løypa før start. (Foto: Andre Berge)

Løypa  ble lovet å være rask, og bortsett fra den omtalte nedoverbakken mot mål så innfridde den forventningene. Den var ikke SÅ lang. At løypa er lagt med omhu innenfor reglene for godkjenning av tider, er jo selve merkevaren her. Alle kan jo ikke lage løyper som er "perseløyper" eller "Norges raskeste", men at det er mange av oss som er opptatt av å sammenlikne tider både med seg selv og andre er helt tydelig. Med åpne jorder på begge sider av vegen er løypa vindutsatt, men den velse trekken fra sør-vest var nok mer en mental enn fysisk motstand. Jeg opplevde også at den avtok en smule på andre runden. 

At starten er et stykke unna mål (4 km) og alla andre fasiliteter er jo ingen fordel, men man oppnår en løype uten vendinger og skarpe kurver samtidig som det er innenfor i forhold til avstand fra A til B og netto fall. Løypemerkinga var helt presis, stemningen langs hele løypa var som nevnt helt fantastisk og fasilitetene i Gruegallen i akkurat passende nedjogg-avstand fra mål, er jo i utgangspunktet like gode som i Hytteplanmila som er nevnt som en parallell.

Premieutdelingen og det som skjer etter målgang bør tilrettelegges slik at det blir mer stemning rundt. Nå ble det litt bortgjemt med lite folk til stede. Jeg tror et podium utendørs, gjerne med en back-up innendørs i tilfelle dårlig vår, er best ved sommer-arrangementer. Det var høyt nivå både på de seks premievinnerne og uttrekkspremiene, men de fikk ikke den hyllesten de fortjener. 

Bakkerolfen i sitt ess med Dorte og Ingulf i "utforbakken"
2 km før mål. (Foto: EF Sportsfoto)

Kort om eget løp: Jeg var litt på stålet etter vel rask progresjon i løpinga etter at skia ble parkert. Derfor bevilget jeg meg to fridager i forkant og stilte med en edruelig ambisjon om å kopiere løpet i Fredrikstad fire uker tidligere hvor jeg jobbet meg inn under 1.40 i en helt sammenliknbar løype.

Det var et drøss med kjentfolk med samme oppgitt sluttid i deltagerliste, men det skulle raskt vise seg at det var Ingulf som var min mann for dagen. Som ventet gikk det litt raskere enn programmert 4.45-fart fra start, men jeg fortsatte med stålkontroll på både puls og fart på den første runden. Jeg klokket for ordens skyld tida akkurat halvveis, og benyttet negativ splitt i tillegg til synkronløping med Ingulf som motivasjon. I tillegg virker det jo alltid positivt å plukke løpere underveis, og det var ikke negativt da de rosa strømpene til Dorte kom sakte men sikkert nærmere heller.....

Summa sumarum: Stor fornøyd med 1.37.40 og 2.17 raskere enn i Fredrikstad 3. april. Litt muskulært får man det jo, men jeg var meget overrasket hvor høyt jeg lå i puls på andrerunden uten at jeg følte jeg gikk i kjelleren. Jeg må i all fall revidere min makspuls siden jeg noterte 160 i "spurten" - og jeg har lagt inn 158 på klokka.... På sikt tror jeg nå på sub-1.35 i løpet av sesongen. Her mine laps-facts: 

Så sliten var jeg ikke etter løpet, da. Løypemaker
Arne Post var også fornøyd. (Foto: Ingulf Nordahl)

Igjen egen selvgodhet til side. Det som var minst like "gærartig" som at både arrangørene og jeg lykkes tett oppunder 100%, var det faktum at Kondistreninga i Elverum stilte med ikke mindre enn ni løpere på søndagens halvmaraton. Nesten uten unntak så innfridde alle sine egne forventninger, og det ble satt perser i fleng. Når vi også reiser og lykkes sammen på denne måten, blir jeg både rørt og glad. Dette må vi gjøre igjen!

Grue Halvmaraton på Strava

ANDRE "PRESTASJONER" ETTER GRUE HALVMARATON:

Sterke tider i premieren på Grue Halvmaraton

Cato Thunes' opplevelse av Grue halvmaraton 1. mai