Tre glade gutter på Hamar: (Foto: Hanne Wibe) |
Det er som ikke å se skogen for bare trær. Det ene uka etter den andre har gått, og jeg har bare trent og konkurrert det jeg har følt for uten noen som helst slags prioritering. Det har endt opp med en løpskonkurranse annenhver helg i mai, en halvmaraton og 2 x 10 km.
Det har allerede gått fire uker siden min siste blogg fra halvmaraton i Grue 1. mai. Etter det har jeg ikke hatt noen plan, men etter hvert som Grunnlovsmila 15. mai og Hamarløpet 28. mai nærmet seg så følte jeg meg klar. På førstnevnte følte jeg med så klar så jeg "bare måtte" prøve å åpne over evne, dvs, raskere enn det jeg normalt er i stand til å holde helt inn.
Grunnlovsmila 15. mai gikk som det måtte gå. Etter 3 km med kalkulert risiko med overfart var det slutt. Likevel greit i mål under målet om 45 minutter. Etter en tung treningsuke i etterkant våknet konkurranselysten igjen sist uke, og jeg følte meg klar til en ny tier med samme mål på Hamar på lørdag. Litt mindre lettløpt pga, grus, vind og noen småkneiker ift. den flate asfalten på hjemmebane, men litt progresjon må det jo være lov å håpe på...
Hamarturen ble av det trivelige slaget med både fruen og en fetteren i bilen. At Jan Erik stiller på startstreken igjen gir en ekstra dimensjon på opplevelsen. Sist det skjedde var i Tour of Mjøsa for tre år siden. Ikke så rart at han var kledelig beskjeden i målsettingen på forhånd. Lett å skjønne den for meg som blir usikker på formen etter bare ei uke uten å teste meg. Da hans målsetting var snakk om antall minutter bak meg, hadde jeg nok lyst til å korrigere - men lot være. Jeg er jo pedagog!!
Det var under oppvarminga i vinden ved Mjøskanten en eller annen stilte meg det berettiga, ironiske spørsmålet: Fant du et løp? Jeg husker ikke hvem siden det ble en del kåsering før og etter når 300 sjelefrender er samlet med samme misjon. Det sank ikke inn der og da, men i etterkant skjønner jeg at andre kan reagere på litt hyppig konkurransefrekvens.
Det var "god trekk" fra Mjøsa da jeg varmet opp samen med Jan Erik og Geir bort til Domkirkeodden, og godpraten gikk mellom tre som hadde en del å ta igjen etter et par år uten særlig felles opplevelser med startnummer.
Tett i starten på Skibladnerbrygga. (Foto: Stig Evensen) |
Da starten gikk, var det ikke lenge før jeg hadde Jan Erik og min faste sparringpartner Rønnaug klistra i rygg. Siden jeg regne med at det ikke er lyshare (!) langs traséen, hadde jeg satt min virtuelle Garmin-partner på 4.30-fart. Følgesvennene stolte nok også blindt på fartsholderen, men det gikk likevel som vanlig noen sekunder for fort i starten. Etter en kilometer på 4.20 stabiliserte farten seg litt etter skjemaet, men jeg fortsatte likevel i front i motvinden. At Jan Erik med sine beskjedne målsetting la seg der fra start, overrasket meg ikke. Den gutten stiller ikke opp for å bli lekt med, og i den vesle kneika opp fra Mjøsa rett før vending smatt han forbi og fikk med seg Rønnaug - men ikke meg.
Jan Erik vant lett den første fetterduellen på nesten tre år. (Foto: Frode Monsen) |
Typisk meg å dra på et kobbel i motvinden for så å bli liggende alene i medvinden tilbake. Jeg måtte se de to sige i fra sammen med Dorte som jeg hadde et jevnbyrdig oppgjør med i Grue for fire uker siden.
Det ble to ganske like femmere tidsmessig, dog med vinden som er betydelig utlignede faktor. Jeg tapte noen plasser på vegen tilbake og ser på pulsen at jeg ikke greide å holde trøkket oppe selv om jeg fokuserte på de velkjente ryggene foran meg. Han som på forhånd ville være fornøyd hvis han "bare" ble fem minutter bak meg, slo meg med halvannet minutt. Det sier mer om hans løp enn mitt som bare var et snaut minutt bak det jeg hadde håpet på....
Jeg holdt stilen til mål i alle fall. (Frode Monsen) |
Det er dog fortsatt en gåte at det ikke er mulig å løpe raskere enn 4.30-fart når 4-6 minutters intervaller i den farten føles som cruising. Jeg skulle gitt en god slump å for å få fasiten i hånda på hvor bremseklossen(e) sitter. Er virkelig ikke kapasiteten bedre, eller er arbeidsøkonomien så dårlig at det stopper seg etter 8-10 minutter i 4.15 fart? Eller kan det væren manglende styrke i beina som er "the missing link"?
Mest sannsynlig er det en kombinasjon av flere, men jeg har følt meg ok og hvilepulsen har også vist at jeg er i god treningsbalanse. Jeg har imidlertid ikke letta noe på tykket fram mot noen av konkurransene, så det er "von i hangande snøre". Litt tunge bein er trolig en konsekvens av at jeg har fortsatt med maks-styrke på beina inn i løpssesongen. Det skal trappes ned nå. Både knærne og hamstringene har vært litt såre til tider, men uten noe å skylde på skal det bli mer fart i sakene utover. Nå skal det slippes opp med tanke på Birkebeinerløpet som hele tiden har vært hovedmålet i vårsesongen.
Reportasje, resultater og mange bilder på kondis.no:
Vel blåst comeback for 300 i Hamarløpet
Sportsmanden:
Friskt og fint i Hamarløpet med morsomme dueller
Strava:
Vel blåst comeback for 300 i Hamarløpet
Sportsmanden:
Friskt og fint i Hamarløpet med morsomme dueller
Strava:
Resultater M60-64 år: