fredag 17. desember 2010

Fra bånn til topp på to dager

Den siste uka er det svingt skikkelig for meg form-messig. Søndag presterte jeg å bli soleklar jumbo på 10 km klassisk i Sjusjørennet. Hundreogett ute ver det imidlertid ikke selv om jeg ble nr. 101 av 101 juniorer og seniorer som fullførte på Natrudstilen. Tirsdag stilte jeg nemlig i Snøkuten og ble 3. mann av de 18 aktive som gjennomførte den drøyt 11 km lange Houmsrunden.


Søndag var jeg stokk stiv i lårene før jeg var halvveis på den første av de to rundene á 5 km. En sjokkartet opplevelse som i alle fall framkalte tanker om at det kan være lurt å gjennomføre en intervalløkt før en stiller i den første konkurransen for sesongen. Tirsdag ble jeg  til sammenlikning ikke stiv i det hele tatt etter 5 km med mye motbakke og var jeg heller ikke skikkelig sliten etter å ha løpt 11 km i fire blank-fart. Løpsformen ble langt fra brukt opp i sololøpet måneskinnet i Veldre, og onsdagens kortintervall i Stangehallen ble av av det positive slaget. En improvisert miks av 200, 400 og 600 m gikk som en drøm "dagen derpå". Ingen tvil om hva muskulaturen min foretrekker foreløpig.



Onsdag var også dags for en årlig "højdare": Julekaffe med Stangehall-gjengen. Veldre-veteranen Bjørn Tvedt hadde igjen invitert til en sosialt nachspiel for de mange faste brukerne av den åpne friidrettstreninga på onsdager. Alltiid samme opplegg med kaffe, brus, kaker og godteri til alle som ikke trengte å haste rett hjem til julestria. Her kommer en del bilder fra ukens fysiske og sosiale trening:

Jeg valgte å bruke Tore Engen som fartsholder i Stangehallen "dagen derpå" Snøkuten.


Oddvar Fauske og Ole Peter Bergaust brukte økta til pyramidebygging i lag.

Veldretrio i fin fart: Einar Behrns, Agnar Skutbergsveen og Bjørn Tvedt.

Veldredamer i kjent stil: Marie Lovise Svevad, Oddbjørg Haakensveen og Margrethe Bergaust.

Tor Eivind Frøen fikk kjørt seg på på 200 m sammen med Jørgen Elisenberg og Abdiwali Adan.


Julekaffe på galleriet for bl.a. Frode Loraas, Snorre Bråten, Tore Hagen m/ frue, Olav Torseter , Werner Kahdemann og Carl Emil Kåshagen.

Oddbjørg og Marie Lovise rakk også å få med seg at Norges håndballdamer knuste Nederland.


Einar, Agnar, Torbjørn Sandvold, Ole Peter og Margrethe restituerer med kaker av ymse slag.

mandag 6. desember 2010

Trening med fantasi

Det heter seg at en må kjede seg litt for å bli kreativ. Ikke at jeg går rundt og kjeder meg akkurat - over annet enn at ordentlig skiføre lar vente på seg. Mens jeg i fjor på samme tid ble ufrivillig kreativ i treninga pga. av et armbrudd, har i alle fall vær og føre forårsaket litt kreativitet også i år.

Også denne helga var nemlig avsatt til sluking av skimil på Sjusjøen. Med sparsommelige 15 cm med "villsnø" i terrenget, må godskia fortsatt stå lagret i boden. Det ble derfor nødvendig å smøre seg med både tålmodighet og kreativitet for å få litt variasjon på treningsmenyen. I tussmørket fredag kveld fristet det ikke med 15 kuldegrader, og da en tom parkeringskjeller på 40 x 20 m kunne lokke med + 7 ble valget enkelt. Tre kvarter og antakeligvis ca. 100 runder senere var helgas første mil loggført på kreativit vis.


"Aften rød gir morgen sød.."

Etter en spasserstur i solnedgangen lørdag dukket neste gode idé opp: Isen på Sjusjøvatnet har verken lyng eller grus og er jo perfekt for skøyting. Dermed var søndagens morgenøkt i boks. Dermed ble det to økter noe annerledes enn planlagt, men artig variasjon fra helgens mer standardiserte økter: En klassisk tremilstur langs vegene mellom Sjusjøen og Nordseter, samt litt teknikk-fokusering etter søndagens World Cup-renn i kombinert på Natrudstilen. Dessuten ble det også tid til et par koseturer på beina. Sommerens favoritt, Sjusjøvatnet rundt, inkludert.

Litt ujevnt snødekke, men Sjusjøisen viste seg perfekt til en skøyteøkt.

Mens det sist helg var 15 blå og nordasno på fjellet, var det verken lørdag eller søndag noen grunn til å holde seg innendørs. Ca. minus ti og vindstille føles jo behagelig etter en periode med like mange minus ute som pluss i stua. Nå må snøen snart melde seg, vel? Jeg er i alle fall påmeldt til sesongens første skirenn kommende søndag. Tre uker uten startnummer får være nok! Det må imidlertid komme betydelig mer enn de fjonene vi fikk natt til søndag hvis Sjusørennet kan avvikles i de vanlige løypene rundt stadion på Sjusjøen. Trolig blir kunstsnøen på Natrudstilen redningen for arrangørene i år.

tirsdag 30. november 2010

Kald og rolig november

November måned bar preg av at løpsesongen var på hell, og skisesongen ikke har kommet ordentlig i gang ennå. Det siste må  snømangel og kulde delvis ta skylda for. Det ble den roligste måneden på over et år målt i trenings-timer og km. Siden det ikke er dumt med en liten sesongpause, er vel ikke 30 treningstimer og 370 km noen overdreven restiusjonsperiode akkurat, men det har jeg heller aldri fått til. For noen år tilbake haddde jeg f.eks. bestemt meg for å ta fri en hel uke etter Vintermaraton - men sprakk på onsdag. Jeg måtte bare ut og røre på meg! Siden har jeg ikke prøvd, og jeg kan ikke huske at jeg har hatt to treningfrie dager på rad heller. Endorfin-avhengigheten er ikke mulig å bli kvitt.


November har inneholdt to løpskonkurranser med resultater noe under middels, men ellers ganske variert trening. Spinning, styrke, løp med og uten staver samt skitrening i både klassisk og fristil har stått på programmet. Den beste følelsen har jeg hatt under intervalløktene i Stangehallen, men det er vel ganske naturlig Det vil alltid gå tungt i oppstarten av en ny sesong, og det også en av grunnene til at jeg holder det meste gående året rundt. Jeg husker med gru en av mine første løpeturer en vår etter at jeg nesten bare hadde gått  på ski hele vinteren. Det var ikke lett å løfte de knærne!

Siste helga i november skulle skisesongen egentlig kommet ordentlig i gang med en "treningsamling" på Sjusjøen sammen med kollega Erling og Trond fra Odal'n. Det ble mange mil - foran tv og pc. Både WC i Kuusamo og Bislett 24-timers ble fulgt meter for meter, men kan vel neppe noteres i treningsdagboka?

Trond og Erling på sosial treningsleir på Sjusjøen i helga.

15 minus og nordavind gjorde at lørdagens tur langs vegen fra Storåsen ble begrenset til halvannen time. Søndagens økt på kunstsnøen i Natrudstilen ble av samme omfang, men med noe bedre kvalitet i "opp og ned-løyper". Det var hardt å gå riktig diagonal i kneikene selv om skiene satt som klistret på den kalde og trå snøen. Lårene ble fort stive, gitt. Nå blir det nye høydeopphold de neste to helgene. Da får jeg håpe på færre kuldegrader og flere dm med snø. Foreløpig er det bare brukbart med grusskia selv på 900 meters høyde. Merkelig!

tirsdag 23. november 2010

Jubileum i Vintermaraton

Søndagens halvmaraton på Jessheim ble resultatmessig en nedtur med 1.28.02 og 4. plass i M 50-54 år. Med 15-årsjubileum og flott porselenvase med inskripsjon med i bagen hjem, ble imidlertid den  skuffelsen fort glemt. Dessuten har dette blitt en tradisjonsrik avslutning av sesongen for min del. Her møtes mange av de faste milslukerne som jeg jevnlig har målt krefter gjennom sommerhalvåret. Siden 1996 har jeg fått med meg ti hele- og fem halvmaraton i akkurat den samme traséen. Jeg har altså løpt denne runden 25 ganger nå, og kan i alle fall ikke skylde på at jeg ikke kjenner løypeprofilen.


Flott 15-årsvase ble årets beholdning etter Jessheim-turen.

Det er nok ikke noe annet enn en vel optimistisk åpning å skylde på denne gangen. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for å prøve å holde 4-blank fart fra start, men allerede før jeg var halvveis røk det skjemaet. Det gikk noen sekunder for fort på de første fem, og jeg hadde tydeligvis ikke nok km i beina i den farten. Det er andre egenskaper som skal til for å greie å krige sånn på terskel, i forhold til å cruise rundt i maratonfart. Så da har jeg fått meg en ny påminning på at "det er ittno som kjæm tå seg sjøl", som Vømmøl sang. Ultraløping avløst av en måneds fokus på kortintervall for å fart på beina, holdt ikke. Distansetreninga har blitt glemt etter Oslo Maraton.

Tilbake til løpet på Jessheim. Forholdene var lagt mer vinterlige enn lenger nord på Østlandet, og på gang- og sykkelstiene var det helt håpløst å få feste i den løse snøen. Det ble derfor en del virring blant enda hardere trafikkanter uti vegbanen, uten at mange sekunder gikk tapt for min del. Riktignok sløste jeg bort litt krefter der jeg var lovlydige og fulgte gangvegen, men jeg var først og fremst "for hissig på grøten" fram til den første drikkestasjonen. Her var jeg i (litt for) godt selskap, med bl.a. Håvard Ellefsen, Svein Ole Braaten, Steinar Lien og Frode Monsen. Passering 7 km ble gjort noen lunde samlet for pulja på 27.30,  et halvt minutt foran foran mitt skjema.

Les Frodes blogginnlegg her: Jessheim Vintermaraton.
Oppegård-gutta Frode og Steinar som jeg hadde følge med henholdsvis 7 og 10 km. Her rett etter målgang, med Frode som den mest fornøyde.

Etter den første drikkestasjonen fulgte et parti hvor det var til dels vanskelig å få feste, samtidig som det er løypas hardeste parti med en sammenhengende stigning på 1,5 km. Faktisk er høydeforskjellen i løypa rundt Jessheim i følge min Garmin FR 305 overraskende nok 60 m. Det ble strekk i gruppa hvor spesielt Håvard og Svein Ole virket sterke. Også Frode slengte seg på da det toget gikk. Steinar og jeg ville gjerne prøve, men måtte la det bli med tanken. Mila ble passert på drøyt 40.30, et halvt minutt bak skjema. Resten av løpet ble en kamp om å holde moralen oppe. Det kom opp et par små grupper bakfra og km-tidene ga beskjed om at det gikk saktere selv om pulsen stadig ble høyere. Det var beina som ikke var vant til kjøret denne dagen.

Tida ble den den dårligste av mine fem halvmaratonløp siden debuten i 1996, og Lars fra Høvik-joggen kom på slutten og henviste meg til 4. plassen i klassen. Ikke den halvmaraton-prestasjonen jeg ønsket å bli registert med i år, men jeg får glede meg over at fetter Jan Erik viste god Bakken-stahet i ett av sine få løp på distansen i år. Med drøye tre minutter på plassen bak meg, var han meget godt fornøyd med "nederlaget". Også dagens styrmann på Elverum-skuta, Ole Peter, kunne innkassere en ny klasseseier i årets siste viktige konkurranse. Trysil-troikaen, Arne, Jan og Knut var også på plass, og løpsgeneralen i Øverbygda gikk seirende ut av "prestisjeoppgjøret" med Margrethe B. på halvmaraton.


Jan Erik og Ole Petter kjempet en jevn fight på Jessheim.

Nå er fokuset allerde flyttet over på skisesongen for min del, og det er bare en drøy måned til det første turrennet går av stabelen på Sjusjøen. Vintermaraton er unnagjort, så NÅ kan snøen bare komme i bøtter og spann!

torsdag 18. november 2010

Den evige Snøkut-toer?

Sesongens andre løp i Snøkuten gikk i den 9,5 km lange Nordhagarunden tirsdag denne uka. Det var ingen stor overraskelse at det ble 2. plass i klasse M 50-59 år. Etter at jeg rykket opp ved nyttårstider, har det nemlig blitt fire 2. plasser av fem mulige - bak n'Per som ble totalvinner i karusellen for 45. - FØRTIFEMTE - gang. Den rekorden er det bare Per (Briskelund) selv som kan slå! Det er ett hederlig unntak for den evige femtiårige Snøkut-toeren så langt: Den gode Per hadde Syden-permisjon (?) i det omberammede løpet i Houmsrunden i februar. Da ble det klasseseier på meg, gitt - blant hele to deltakere!

Sjarmen med Snøkuten: Snø, kuldegrader, hodelykter, refleksvester og blinkende lykter i alle kryss som viser veg i mørket. Denne kvelden viste også måneden vegen gjennom skogen. Foto: Stein Arne Negård.
  
Vel, vel, nå er ikke plasseringer verken totalt eller i klassen det store poenget i Snøkuten. Her påskjønnes utelukkende lang og tro tjeneste, dvs. deltakelse i minst fire av de seks løpene for å få den ettertraktede karusellpremien. Fokus er på interne dueller og egne tider fra gang til gang. For min egen del ble det 38.33 på den snaue mila på realt snøføre. Jeg valgte under tvil mine robuste Ascics Gel Arctic med pigger, men det var nok ingen dyd av nødvendighet i 8-10 minus. Tidsmessig var det et av mine aller svakeste løp på 25 forsøk. Sammenliknet med de andre 34 som deltok og min subjektive følelse underveis, kan jeg likevel si meg brukkbart fornøyd med gjennomkjøringen før halvmaraton på Jessheim på søndag. Målet blir da å holde samme fart i 21 km i langt flatere terreng.

Etter 4,5 km er den fryktede Meieribakken unnagjort, og Nordhagarunden svinger inn på samme trasé som Kaashagrunden. Her er det Knut Grønvold som følger rett bak meg. Foto: Stein Arne Negård.
     
Etter å ha ligget som nr 9-10 i starten, jobbet jeg meg framover i feltet og ble 5. mann totalt. Bare "strikk-løperen" Miroslaw Baran ga meg pes av de jeg dro på opp til toppen. Den godeste Miroslaw var forresten blid som en sol etter å ha perset med over tre minutter i  løypa. Morsomt med folk som har sånn framgang, særlig når en selv kan være til hjelp og motivasjon for andre! Denne gangen var mine faste sparringpartnere fraværende, og Miroslaw holdt følge i rykk og napp helt til oppløpet. Med enda fornuftigere åpning blir han nok vanskelig å holde bak seg i senere dueller.
                                
Den evige Snøkut-toer på veg mot mål.
                 
Miroslaw ga seg litt på oppløpet og kom i mål 12 sekunder bak. Begge foto: Rune Bakken
   

lørdag 13. november 2010

Og tallet i dag er 4!

Helgens planlagte skitur til Sjusjøen ble skrinlagt pga. usikre snøforhold. Selv om forholdene var helt topp på Natrudstilen sist mandag, er jeg slett ikke deseperat etter å komme på ski ennå. Tidligere har jeg bevisst ventet til etter Vintermaraton med å gå på meg den obligatoriske gangsperrren. Slik blir det i år også. Forrige helgs to skøytøkter blir de eneste før 2010-sesongens siste konkurransemål skal innfris på Jessheim kommende søndag.

Lørdagen ble brukt til annen forhåpentligvis formbringende aktivitet: Vi er i ferd med å innrede et sårt tiltrengt treningsrom på jobben, og lørdag var vi fire kollegaer som sjauet og bar "jønn" i fire timer i strekk. Vi fikk ryddet ut mye museumsklart undervisningsmateriell og lempet inn treningsapparater bit for bit. Fire svære treningsapparater ble fraktet over fra Høyskolen som står på flyttefot til Terningen Arena. Med litt rengjøring og maling blir tilfluktsrommet nok et brukbart treningsrom for hele kollegiet.



Lang i armene men ellers sugen på mer svetting, bar det i fire-tida bar opp i Stavåsbratta med staver i halvmørke. Den halve kilometeren stiger såpass at jeg som vanlig brukte ganske nøyaktig fire minutter opp. Det passet bra med fire turer (med fire minutters pause for å jogge ned igjen) i sone fire før mørket fikk helt overtaket.

Jeg føler nå at de ukentlige øktene med staver i til dels bratte moter begynner å hjelpe på mine fra før "lamme lår". Kanskje det blir jeg som kan rykke i den den fryktede Meieribakken i Snøkuten på tirsdag?

lørdag 6. november 2010

Kunstig skistart på for myrenes konge


Bare kunstig snøvær på Sjusjøen foreløpig.

Lørdag ble skisesongen innledet på kunstsnø på Natrudstilen ved Sjusjøen. Der var jeg ikke alene akkurat! Jeg må nok si jeg foretrekker "villsnø" og snillere løyper for å gå meg inn på skiene. Lørdagens "skrævartur" på tre mil, runde på runde i kø var ikke den store naturopplevelsen. Skiene sklei unna på isen som var dekket med sukkersnø. Det var litt naturstridig med den hvite stripa med grus, asfalt og terreng på begge sider. Jeg følte meg som på skirenn et eller annet snøfattig sted nede på kontinentet. Da fetteren gikk fra meg på sine klassiske ski, var det bare å innse at årets skisesong startet på bar bakke. The only way is up!


Petter Skinstad (til høyre) & Co. kjørte testløp på Natrudstilen.


Odd Eilif Aspebakken (til venstre) er selvsagt i gang med skisesongen.

Dagens andre økt var mer opplevelsesrik. Løpeturen gikk i skitraséene rundt Sjusjøvatnet. Aldri har vel myrløping vært så lett! Med unntak av noen glatte partier der det hadde vært overvann, var det bare å lange ut over faste og fine myrer. I motsetning til formiddagens oversosiale affære på Natrudstilen, var det kun en eneste løper å se på østsida av Fjellelva. Det ble til gjengjeld et spennende bekjentskap. Karen viste seg å være en ung tsjekker på jobb-ærend på Sjusjøen i forbindelse med Stainslaw Rezacs overgang til Madshus.

Vi tok følge over myrene og inn på stien rundt sørenden av vatnet. Det ble likevel mest løping "off track". Det var skummelt glatt på plankene, mens myrene var passende fast slik at jeg kunne konsentrere meg om engelsken som etter hvert fløt bra om treningsforhold og idrett generelt, både i Norge og Tsjekkia. Treningskompisen kunne for eksempel fortelle at inline er en stor idrett i hjemlandet og at løping har hatt et stort oppsving også der de siste årene. Jeg mintes nemlig at jeg ikke møtte ene eneste jogger på mine treningsturer i Praha under et studieopphold  for ca. ti år siden.

Med en anbefaling av det tsjekkiske Woldloppet, Jizerská Padesatka, takket han for guidinga tilbake til leiligheten på Fjellheimen. En minneverdig treningstime sammen med en kar som også visste mye om Birken og norske skitradisjoner.



Det gikk glatt på turen rundt Sjusjøvatnet.



Sjusjøis i motsol.



mandag 1. november 2010

Oktober som normalt

Oktober ebbet ut uten at det ble noen skimil i dagboka. Jeg håper imidlertid å komme på ski førstkommende helg - i alle fall på kunstsnøen på Natrudstilen. Ved nærmere "bokettersyn" i mitt digitale regnskap, viser det seg at jeg bare unntaksvis har startet skisesongen i høsteferie-måneden. Faktisk så har det bare skjedd to ganger - i 2005 i tillegg til i fjor. Ingen grunn til panikk altså! Det har blitt tre økter på rulleski i tillegg til korte økter både med staver og på Brå-sterken. Jeg føler meg derfor klar for skisesongen uten å ha vært på ski ennå. Her er oktober 2010 oppsummert i tremingstimer og km:

Aktivitet              Timer   Km
 Bevegelighet          0.5             -
Løp                    27.1      297.4
 Rulleski/stavgang  4.6        62.7
Styrketrening        2.3             -
 Spinning/Sykling   0.9        25.0

 Sum:                  35.4     386.1

logo
Konkurranse-frevensen har ligget på normalen for oktober måned. Formesssig har pila pekt oppover i de tre løpene som jeg har deltatt i, Gå-Joggen, Snøkuten og Fredrikstad Maraton, med løpet i plankebyen som det klart mest tilfredstillende. Jeg håper å fortsette den trenden i november med to konkurranser i den tredje uka, Snøkuten og Jessheim Vinter(halv)maraton, samtidig som jeg ser fram til å gå meg inn på skiene. Tre av helgene skal etter planen tilbringes på Sjusjøen, og i morgen er det spådd snø i høyden. Ikke meg i mot!

torsdag 28. oktober 2010

Full fart i Stangehallen

Siste uka i oktober pleier å være oppstart for innendørs-treninga i Stangehallen hva friidrett angår, så også i år. Hver onsdag og lørdag (med enkelte unntak) er det fritt fram for futt og fart i (200 meter) lange baner. I yr glede av å føle fart for første gang på veldig lenge, kommer en statusrapport etter den første første treninga onsdag 27. oktober. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at fart er et relativt begrep, men her er det rent subjektivt snakk om råkjør i forhold til den treninga som er bedrevet av undertegnede de siste seks månedene.

"Gamlegutta" som var på plass på åpningsdagen var Ole Peter (Bergaust), Oddvar (Fauske), Tore (Hagen), Kjell Petter (Ellingsbø) og undertegnede. Etter en fast oppvarmingsrunde på 4,5 km ble vi enige om å starte med en pyramide-økt bestående av 10 drag på til sammen 6 km og gode pauser (0.40-2.30 min). Serien bestod av 2 *( 200m+400m+600m+800m+1000m). Men høstens formløper, KP, i spiss gikk det unna med meg på slep og den mer rutinerte trioen et stykke bak.

Stangehallen er topp for kvalitetstrening i vinterhalvåret!


For min del har sommerens intervaller utelukkende bestått av 800 metere i terskelfart, dvs. +- 3 blank. Til sammenlikning gikk begge 800 metrene på 2.48 denne gangen, mens de to lengste (1000 m) ble greit gjennomført på 3.34.  De korteste gikk naturligere nok fortere - i rundt 3.20 fart. En utblåsning på den avsluttende 200 meteren på 34 sekunder gjorde utrolig godt etter en økt hvor jeg formelig kunne kjenne at jeg utfordret O2-opptaket. Jeg hev etter pusten - noe som jeg ikke har opplevd i år annet enn på enkelte kortere konkurranser tidlig på sommeren.

Pulsmessig lå jeg langt under det jeg tidligere har målt på tilsvarende økter. Det har selvsagt med at det bare var gått fire dager siden årets siste maraton. Her er det mye mer å hente når jeg allerde neste onsdag stiller bedre restituert og med en gjennomkjøring i beina. Jeg skal i alle fall bruke de tre ukene som gjenstår til Vintermaraton på Jessheim til å trene fart. Den anledningen skal nemlig benyttes til å få notert en habil tid på årsstatistikk på halvmaraton. Fra tidligere i år har jeg bare tider fra Femundløpet (1.25.35) og Morakuten (1.33.51), begge i terreng/på grus. Dessuten er ingen av dem kontrollmålt. Under brukbare forhold i den flate løypa på Romerike skal jeg avslutte en meget god 2010-sesong med sub 1.25.
I aksjon på Jessheim i fjor da sesongen ble avsluttet med en slakk maraton på 3.15.

søndag 24. oktober 2010

Maratonsesongen er avsluttet

Lørdag tok jeg turen til Fredrikstad for å løpe årets fjerde og siste maraton. Etter å ha stiftet bekjentskap med løypa for tre år siden, var ambisjonene å pynte litt på tida fra 2007 som den gang ble 3.10.53. Noe sub 3 timers løp var ikke realistisk i denne sesongavslutningen. Til det er løypeprofilen for hard med en betydelig stigning halvveis på hver av de tre rundene og en høydeforskjell på 60 meter.

Forholdene i plankebyen var nærmest perfekte på denne årstida med noen få varmegrader, tilnærmet vindstille og lettskyet vær. Bare noen rim/snø/is-flekker i skyggepartier i undergangene på gangstien og i skogen var å bemerke på ellers optimale forhold. Jeg valgte mine lette konkurransesko med lufthull i såla og korte tights, og det fungerte helt perfekt.

Starten. Foto: Hege Tokerud.

Jeg la av gårde helt etter eget skjema på 4.15 pr. km og følte det helt bekvemt. Pulsen lå stabilt i underkant av 150 - noe høyere enn på forrige maraton i Oslo for fire uker siden. Jeg fikk følge av Ole Arne Eiksund på den første runde, en kar jeg hat løpt relativt likt med med bl.a. i Oslo. Første runde gikk på ca. 1.01 inkl. de 195 m ekstra helt i starten. Altså fart til en sluttid rett i overkant av 3 blank.

Ut på andre runden falt Ole Arne litt tilbake, og resten av løpet ble det lite selskap å få dessverre. Jeg slet litt med magekramper på midtrunden, og det passet veldig godt med en kort visitt innom klubbhuset ved siste runding. Rundetida gikk opp et drøyt minutt, men på veg ut på siste runden prøvde jeg ”å ta igjen det tapte”. Det føltes som jeg økte farten, men klokka viste noe annet. Det ble ytterligere et par minutter opp og 3.09.09 i sluttid.

Det særegene med Fredrikstad Maraton er forpleiningen av løperne etter løpet. Her er det alltid ertesuppe, kaffe og kaker så mye man orker. Og det er jo ikke lite etter tre-fire timers arbeid! Ølkrus i deltakerpremie til alle er også standard.

Ole Arne Eiksund (til høyre) som jeg fikk selskap i første del av løpet. Her sammen med Lars Christian Dørum, vinner av M 55-59 år, i sosialt lag etter løpet.

Pulsmessig var det meget jevn belastning på systemet. Det var positivt at jeg greide å holde trykket oppe på 148 (87 % av maks.) i snitt på alle tre rundene. I ettertid kan jeg si at jeg burde jeg lagt meg litt lavere på første runde, men alt i alt en positiv opplevelse. Beina fungerte igjen helt til mål, men det er tydeligvis ikke fart nok i dem til å utfordre tre timers grensen etter en ultrapreget sesong. (Det er forresten tre år siden jeg har greid.)

I tillegg til mine rene maratonløp i Stockholm, Kongsvinger, Oslo og Fredrikstad, har jeg fått notert maratonpasseringer også i de to korteste av mine tre ultraløp i år, i Ulvådalen og Romerike 6-timers. Med fire seire i klasse M50-54 år i år, er det ingen grunn til å grine over at det står 3 timer i alle resultatlistene. Så får jeg se an om det blir mer spesifikk maratontrening for å utfordre min private drømmegrense i 2011. Den virker slett ikke urealistisk! Sesongen 2010 skal i alle fall avsluttes med en halvmaraton på Jessheim om fire uker. Jeg må jo få notert en anstendig tid på den distansen i år også!

Resultater klassevis

Resultater totalt pr. kjønn

Reportasje på kondis.no

Løpslogg på Garmin Connect

onsdag 20. oktober 2010

Snøkut i rykk og napp

Tirsdag kveld stilte jeg for 14. året på rad opp i sesongpremieren i Snøkuten i Veldre. Det er akkurat som i den gamle melke-reklamen: Bare MÅ ha det! En tradisjonsrik vinterkarusell som nå er snurret i gang igjen for 32. gang - fortsatt med Oddbjørg Haakensveeen som boss. Det er hver vinter seks løp i tre forskjellige traséer med fire ukes mellomrom og avslutning 8. mars 2011 (på min 51-årsdag). Dette var mitt 71. løp totalt og det 27. i den 6,9 km lange Kaashagarunden.

De siste par årene har jeg stort sett dratt alene fra Elverum til Byflaten, men denne gangen fikk jeg gledelig nok selskap i bilen. Både Kjell Arild og Rune gjorde comeback - riktig nok i trimklassen, men med ambisjoner om å fullføre vinterens karusell og senere teste seg mot klokka. Det sosiale er alltid i fokus for majoriteten av de 300-400 deltakerne som deltar i sitt eget tempo - men også for "øss gærninga som flyg som vi har støli skoa."

Denne gangen ble det oppvarming med Gjøvik-kara som alltid har noe lureri på gang. Sjefen over alle Snøkut-sjefer (ute i løypa), Per, er slett ikke bare opptatt av egne prestasjoner. En humørfylt kar som alltid har en kommentar og en plan på lur! Nå var det Jan Olav og Settar som han tydeligvis hadde motiverte til innsats - blant annet for å tukte undertegnede. Det blir det alltid noen artige dueller ut av og som jeg ser fram mot hver måned.

Settar, min duellant i årets første Snøkut, kunne kose seg med varrm saft, prestisjeseier og ny løypepers.

Etter en oppvarming ”gæli veg” med karer fra ”gæli sida”, var jeg og 54 andre klare til innsats mens det fortsatt var litt daglys igjen. Kaashagarunden medsols starter på asfalt i en motbakke før den flater ut forbi den nye flotte kirka i Veldre, for så å gå over i en 1 km lang, seig bakke på grusveg. Mye av grovarbeidet er dermed gjort etter 2,5 km.

For min del ble det et veldig ujevnt løp. I den første bakken følte jeg meg sprek og la av gårde rett i rygg på tetgruppa. Det holdt bare til langbakken hvor den ene etter den andre av mine jevnbyrdige konkurrenter passerte. Jeg løp meg egentlig ikke ordentlig stiv, men merket at jeg ikke fikk nok luft. O2-opptaket er rett og slett begrensningen for UltraBakken på sånne ”underdistanser” om dagen. På den litt småkuperte vegen gjennom skogen gikk det igjen lettere, og beina fikk etter hvert fart på seg. Jeg prøvde meg til og med noen smårykk på toppen i det jeg nådde igjen bl.a. Jan Olav og Settar.

Nedover-løpinga mi var nesten av gammelt, godt merke, og det var bare Settar som hang på. Han har gjort store framskritt siden forrige Snøkut og var allerede før målgang nysgjerrig på hvilken tid vi lå an til. Jeg tippet på 25-tallet - og fikk rett. Han var klart sterkest av oss to på slutten og tok meg med seks sekunder. Jeg var likevel godt tilfreds med å greie målsettinga mi under 26 minutter med seks sekunders margin. Det holdt som forventet til 2. plass i 50-årsklassen bak Per som bare var tre sekunder fra å ta totalseieren. Imponerende av en 51-åring som i fjor på denne tida bare kunne ta helt rolige spasererturer pga. sin alvorlige sykkelulykke.

51 år unge Per i mål til 2. plass i Kaashagarunden - to minutter før nestemann over 50 år!

For Snøkuten sin del var det nok skuffende med en nedgang i deltakelsen på nesten 100 fra i fjor. Startkontigenten var økt fra 60 til 75 kr, og kan kanskje ha bidratt negativt? Ellers ble det en sesongåpning som vi er vant til i oktober: Fine løpsforhold i behagelig temperatur på tørre og fine veger. Vinden tok riktignok godt tak i refleksvesten på sine steder, men vinterens øvrige fem løp vil helt sikkert by på langt større utfordringer hva vær og føre angår. Jeg gleder meg allerede til 9,5 km i Nordhagarunden 16. november!

mandag 18. oktober 2010

Herlig høstferie på barmark

Årets høstferie kom en uke senere enn vanlig, men likevel ble det ingen forsmak på vinteren. Like greit egentlig, siden jeg (som vanlig) har bestemt meg for å forlenge maratonsesongen ytterligere med tur til Fredrikstad kommende lørdag. Dessuten innbød jo det fine høstferieværet til trening og turer i fjellet som fullgod erstatning for skiturer. I løpet av to helger med en friuke i mellom, ble det tid til variert trening for å holde maratonbeina i gang, samtidig som det ble tatt hensyn til at skisesongen er like rundt hjørnet - i all fall på Sjusjøen.

Herlig om høsten på Sjusjøen - også uten skispor! Her med utsikt fra Sjusjøfjellet mot Kroksjøen.

Treningsstatus for de ti dagene ble ca. 14 timer og 150 km trening, hvorav 10 timer og 100 km var ren løping. Det ble også tid til et par korte rulleskiturer, en liten tur på terrengsykkelen samt en økt med styrke på overkroppen. I tillegg ble det et par fine og sosiale fotturer med familien på Sjusjøen som ikke er loggført som trening.

Rune, Bjørg (fotograf) og jeg nyter en solbærtoddy ved Lunkevatn søndag.

Kvaliteten på treningen har subjektivt sett vært bra, med to rolige langturer på beina, en oppløftende økt med såkalte Yasso-intervaller, to korte men intense motbakkeøkter med staver og ellers kosetrening i klar og fin fjell-luft. Innledningsvis i høstferien var jeg også på en Tøff terrengtur i Tufsingdalen som jeg skrev om i mitt forrige innlegg her på bloggen. Med ordentlig nattefrost siste del av ferien, ble underlaget på favorittrunden rundt Sjusjøvatnet også fast og fint.

På tur over Elgåsen på Nordseterrunden sammen med Bjørg (fotograf) på lørdag.

Totalt sett er herlig høstferie og en utbytterik treningsperiode. Jeg blir nesten hver gang overrasket over hvor lett treninga går når jeg samtidig bare kan slappe av uten andre forpliktelser. Et herlig liv!

Mest oppløftende var tirsdagens 800 m-intervaller etter Yasso-prinsippet som jeg har fulgt så godt som ukentlig i sommer, bare med tilpasning mht. antall repetisjoner. Første økt ble gjennnomført i juni med 3.08 i snitt på fem rep. Nøyaktig tre måneder senere gikk sju rep. unna 10 sekunder raskere! Alle intervalløktene blir utført med like lange joggepauser i tid som det  800 m-dragene tar, dvs. ca 3.00 min. eller rundt 550 m jogg. Yasso-teorien går ut på at tida i min/sek på 10 x 800 m  tilsvarer maratontida du har inne målt i t/min. Mer om Yasso-trening finner du på Jan Olavs blogg: Nordsinni multisport og gym

På grunn av tett og langt konkurranseprogram i høst har jeg ikke turt å ta "full dose", men variert mellom fem og åtte rep. Det blir spennende å se om teorien stemmer i sesongens siste maraton i Fredrikstad på lørdag. Den er ikke spesielt flat og lettløpt, så jeg kan vel neppe stole på at teorien stemmer uansett forhold slik og jeg bare kan cruise inn til 2.58? I 2007 løp jeg de tre rundene á 14 km på asfalt og grus i plankebyen på 3.10.53. Det bør absolutt være innen rekkevidde.

Før det er det imidlertid klart for det første løpet i Snøkuten i Veldre. Det er 6,9 km som er åpningsdistansen, og jeg kan trygt si å ha et sammenlikningsgrunnlag i og med at dette blir min 14. sesong. Tirsdagens løp blir mitt 71. løp i den populære vinterkarusellen totalt, og mitt 27. i Kaashagarunden. Persen er fem år gammel og lyder på 25.04, mens jeg 15 av gangene har kommet inn under 26 minutter. Det blir  målet også denne gangen.

tirsdag 12. oktober 2010

Tøff terrengtur i Tufsingdalen

Helga markerte innledningen på høstferien for min del, og et par dager ble tilbrakt i min barndomsdal, Tufsingdalen. Som seg hør og bør, ble det anledning til å trene på noen av stiene og vegene hvor jeg tråkket jevnlig på 60- og 70-tallet. Den gang var det ikke så mange turer i trenings-øyemed, men heller for å følge kuene på beite eller for å plukke multer.

Elgjegerne i dalen hadde en pause til og med lørdag, så jeg benyttet den dagen til en real tur "off track". Jeg prøvde å følge stien fra gården og rett opp på Bakkfjellet. Det var neimen ikke lett! Hadde jeg ikke visst hvor den går fra før av, hadde jeg nok mistet den mange ganger. Uten husdyr som har brukt utmarka på flere tiår, har de gamle krøtterstiene vokst helt igjen mange steder. Bakken østre, eller Sumundsgården som den benevnes lokalt, ligger på 688 moh. Etter et kvarters løping var jeg på toppen av Bakk-kletten på 926 moh., det høyeste punktet på Bakkfjellet. Deretter bar det videre nord-vestover forbi begge Rotjønnan og i flatt myrterreng til Litj-krabbtjønna. Svingte deretter vestover og løp paralllet tilbake med fin utsyn over Siksjøen mens sola stod rett over Sålåkinna i vest. Helt vindstille og fredelig - herlig!

Sålekinna sett fra Litj-krabbtjønna.

To unger og to damer satt og koste seg på toppen da jeg kom tilbake, og jeg svinget oppom for å utveksle noen ord om hvor flott det var i fjellet idag. De hadde fulgt meg hele vegen fra sitt utsiktspunktet, og fikk meg til å føle meg som en ustyrlig fuglhund slik jeg hadde streifet omkring tilsynelatende uten mål og mening. På de to kilometrene ned igjen fant jeg det best å fortsette utenfor stien som var for sleip til stole på. Jeg spratt i stedet fra tue til tue og følte at jeg kunne slippe bra på ned de 150 høydemetrene før jeg igjen stod på tunet.
Utsyn fra Bakk-kletten nordvestover Siksjøen.
Det er nesten litt rart å tenke på at jeg i løpet av en drøy time rakk over store deler av fjellet som jeg i min barn- og ungdom brukte store deler av dagen på å rekke over. Da var riktignok motivet et annet, men opplevelsen denne fine første høstferiedagen får meg til å tenke på at jeg bør prøve å gjenoppdage flere stier fra barndommen. Med min nåværende aksjonsradius ligger også mulighetene til rette for at jeg kan oppdage noen nye....
Utsikt fra Bakk-kletten utover Tufsingdalen med Femund så vidt synlig i horisonten

tirsdag 5. oktober 2010

Topp sesong med lavt O2-opptak

Egentlig skulle jeg ha re-testet O2-opptaket i forkant av høstens viktige konkurranser, men det fikk jeg aldri tid til. I ren konkurranse-abstinens slengte jeg meg derfor på mølla på formtestsenteret på Høyskolen tirsdag 5. oktober. Det sier seg selv at høstsesongens nokså seige konkurranseprogram hadde satt sine spor. I august og september har jeg i tur og orden gjennomført Kongsvinger Maraton, Romerike 6-timers, Morakuten (halvmaraton), Brenneriløpet (10 km), UltraBirken og Oslo Maraton. Altså to ultraløp og to maratondistanser. Ikke akkurat øvelser hvor maks. O2 er det mest avgjørende. Treninga har også vært så godt som syrefri og foregått på behagelig avstand til den berømmelige terkskelen.
           
Testrapport 29.04.2010
           
Vårens test på Gjøvik ga 64,4 mlO2/kg/min, og med bakgrunn i høstens trening hadde jeg forventet at O2-snappinga ikke var på samme nivå som etter den gode avslutningen av skisesongen. Etter et kvarters oppvarming, var jeg klar til innsats på Vidar Sætereies nyanskaffede vindunder av en mølle i full forvissning om at dette ville bli vondt. Der tok jeg feil! Kurven pekte veldig fort nedover igjen etter at jeg såvidt hadde startet på det fryktede maks-draget som ble satt til 15 km/t med 6 % stigning. Det føltes ikke som jeg hadde tatt ut alt, men datamaskinen fortalte noe annet. Dermed ble det usle 56,8 mlO2/kg/min som resultat - det dårligste opptaket som jeg har målt på 12 år! Altså tar systemet mitt opp 12 % mindre oksygen etter denne sesongen med maraton og ultraløp enn etter skisesongen.

Testleder ved Formtestsenteret ved Høyskolen i Hedmark,Vidar Sætereie, i aksjon.

Mengden utholdenhetstrening har i antall timer vært ganske identisk. Så den overraskende store nedgangen må tilskrives den totale mangelen på maks. O2-økter. Den eneste unnskyldningen jeg har å komme med i tillegg, er at denne testen kom for nær mine to siste langløp, slik at jeg ikke var fullt restituert - selv om det føltes slik. Terskeløkta med 6 x 800 m sist lørdag har aldri gått raskere og lettere i år, og beina har vært overraskende fine allerde dagen etter begge de to løpene. Forskjellen på O2-testen og terskeløkta med tre dagers mellomrom viser den store forskjellen fra i vår: Jeg kan ligge "timesvis" i sone 3, men har ikke laktat-toleranse i det hele tatt. Nok en gang: En blir god til det en trener på, i dette tilfelle å løpe langt i et behagelig tempo.
       

tirsdag 28. september 2010

På hei(s)atur i Oslo

Oslo Maraton er gjennomført, godt over forvetningene for min egen del. Etter som jeg stilte til start åtte dager etter UltraBirken, var jeg mentalt forberedt på at det ville bli tungt på et aller annet tidspunkt. Det tidspunktet kom aldri, og hele byturen ble en meget positiv opplevelse. Perfekt vær, masse heiarop fra kjente og ukjente  og i tillegg ble jeg etter hvert skikkelig rusa av den gode løpsfølelsen. Det ble en real heisatur - helt uten bakrus.

Bakkerolfen på heisatur i byen. Her midt i gruppa som ledes av "mosjonisten", Espen Ringom. Foto: mosjonsisten.com

Selv om Bergausts ble plukket opp som avtalt i grålysningen og turen gikk prikkfritt, ble det som vanlig litt stress før start. Jeg hadde for første gang klargjort spesialdrikke for å slippe å gå lei av søt sportsdrikke som under sist helgs ferd over fjellet. To flaske med cola blandet med Ringer var gjort klar, men det var vanskelig å få hjelp av arrangøren til å få plassert de ut. Med god hjelp av Margrethe, Gjermund S' bedre halvdel, fikk jeg det på plass på 30 km i tillegg til ved runding halvveis. Det er jeg takknemlig for i etterkant, og en av de viktige erfaringene jeg tar med meg etter mitt 46. godkjente maratonløp.

Starten ble meget fornuftig i og med at jeg ventet på 3.00-fartsholderen som stod litt lenger bak i feltet. Da "pinnemannen" kom, merket jeg imidlertid etter bare noen få km at jeg det gikk akkurat litt for fort. Jeg lot gruppa gå og innfant meg med det jeg hadde forventet: Sub 3 timer var ikke realistisk i dag.

Halvveis fikk jeg i meg halvparten av den ene flaske med medbragt og parkerte den strategisk slik at jeg kunne ta resten på returen fra Sjursøya. Dermed begynte oppturen! I stedet for en sedvanlig tung start på den andre runden, løp jeg km-tidene ned fra 4.22 til 4.10 fram til 25 km. Det ble ny påfyll etter 28 km, og ved Stortinget etter ca. 30 km fikk jeg med meg neste flaske og tilhørende gel. Oppturen fortsatte, selv om splitttidene viser at det gikk saktere. Fra 30 til 35 km er imidlertid det mest kuperte partiet og km-tidene gikk betydelig opp igjen. Det var her jeg for alvor begynte å få følelsen av å avansere i feltet, og beina var fortsatt fine. Her kom det to kjente travere bakfra i enda bedre driv. Frants og imponerende nok, Sten Gunnar (som også var på fjelltur sist helg), hadde en skikkelig progressiv langtur på gang, og jeg slo følge fram til Schøyen. De var virkelig i siget, og jeg måtte motvillig se de sakte men sikkert forsvinne.

De defensive tankene ble imidlertid raskt glemt da jeg på egenhånd fortsatte å plukke mange kjenninger. Odd Gunnar sleit nok, Håvard hadde ikke dagen sin, Lars Christian trippet fortsatt lett men hengte seg ikke på - og til slutt ble martondebutant Jan Olav rundet på "strafferunden" før Aker Brygge. Oppløpet på brosteinen var forferdelig, men med 4.18 i snitt på de siste 7 km, ble det et av mine to maratonløp hittil som kan kalles veldisponerte. Helt herlig - og med den følelsen i beina. Ingen tendenser til kramper eller stive legger - mot normalt. Konklusjon: Ringer Drink har noe for seg.

Tallenes tale:
3.04.48 - 4.23 min. pr. km i snitt
117. plass totalt (av 1613)
109. plass av herrene (av 1355)
4. plass i NM maraton M50-54 (av 11)
Fra 14. plass etter 10 km til 5. plass i mål i M50-54 (av 107)


Bilder: Jeg hadde ingen problemer med å slå om og holde den siste jeg nådde igjen bak meg over målstreken. Foto: Marathon-Photos.

Les og se bilder fra Oslo Maraton på kondis.no

søndag 19. september 2010

En ekte ultrabirkebeiner

Da er årets høydepunkt over, og jeg kan kalle meg en ekte ultra-birkebeiner! Å ja, jeg er litt stolt! Stolt av å bli kalt seigmann, harding, gæern, klin gæern og andre hedersbetegnelser. Som i tidligere utgaver av gjørme-Birken, hjelper det også på selvfølelsen å ha gjennomført under vanskeligere forhold enn vanlig. Pussige greier at vi i forkant leser alle værprognoser med positive øyne og håper det beste, for i etterkant å lete etter bevis på at det nettopp i år var vanskeligere enn noen gang...

Litt mindre stressende med 100 ultraløperene enn 15000 skiløpere på Rena.

Jeg lar den ligge, og rykker tilbake til start. Nærmere bestemt lørdag morgen kl 0700 på Rena skole. Jeg hadde alliert meg med Harald Borthen Singstad og frue ang. skyss til start på morgenkvisten for å få best mulig søvn natta før min kanskje største fysiske utfordring noen sinne. Vi var på plass en halv time før start, og chip, startnummer, dropbager og bagasje ble plassert på anviste plasser. Det ble også tid til et obligatorisk men køfritt dobesøk, før det bar rett på startstreken. Litt av en kontrast til de mange mars-morningene jeg har tilbrakt 2 km lenger vest!

Harald var mer våken enn det virker på dette bildet og klargjør bagasjen.

1. etappe: Rena-Djupa:
Dette er etappen med klart best underlag å løpe på, og det er lett å "glemme" stigningen. Jeg lå trolig litt høyt i puls (se Garmin tracking med akitvert pausetid), men syntes likevel at jeg la meg fornuftig i feltet. Rett før Skramstadsætra fikk vi en forsmak på hva som ventet: Vann og gjørme. På denne etappen passerte jeg de to beste jentene. Først Miriam G. som vant i fjor og viste seg sterkest også i år, og senere Maria L. i sumpområdene ved kryssing av skitraséen. På vegen etter matstasjonen fikk jeg først selskap av en løperkjenning fra Flisa, Geir Sørmo, som er nyetablert hytteboer på Sætra. Deretter kom også to velkjente ultrakompiser Anders og Sten Gunnar sigende i ruinert driv. Her var det bare å slå følge! Det bar ned til Dupa hvor jeg visste at Bjørn H. stod klar med kameraet.

2. etappe: Djupa-Åkersætra:
Over Djupa overså jeg tauet som en kunne holde seg i, men vasset over den strie åa uten problemer. Opp på den andre siden er den bratteste stigningen i hele løypa, så her var det bare å klatre i vei. Videre innover i urskogen holdt jeg følge med Anders, Sten Gunnar og en annen løper (som jeg ikke er sikker på hvem var). Vedkommende fant i alle fall en chip i myra, så det er godt mulig at det kom en til mål som ikke fikk registert tida si, for det jeg vet. Videre i sikk-sakk vestover Birkebeinerstien og derretter nordover Rondanestien fotsatte jeg som "reiseleder" med Anders og Sten Gunnar hakk i hæl. Vi hilste på verdens sprekeste 70-åring, i alle fall på ski, renaingen Finn Magnar Hagen og jobbet oss jevnt og trutt oppover i motbakke-myrene mot  Bjønnåsberget. Dette var fjerde gang jeg løp løypa, og jeg har aldri opplevd dette partiet så "kort", takket være en jevnt, godt sig og ikke minst "trevligt" selskap.

Ved Godbakkadammen fikk jeg et akutt behov for å besøke utedoen like ved løypa, og dermed ble jeg løpende alene fram til matstasjonen på Åkersætra. På dette strekket gikk jeg skikkelig på trynet et par ganger, og jeg kan hilse alle som synes det går i raskeste laget i nedkjøinga til Nysætra med at det nå var skikkelig sug - det er det forresten alltid her sommerstid. Så fulgte en 2 km lang fartsetappe på grusvegen, så en stedvis usynlig sti vestover i retning Åkersætra. Om ikkke stien var lett å få øye på, så hang de rød-oransje båndene tett og gjorde det lett å navigere selv med et hue som begynte å leve sitt eget liv. All honnør til arrangørene for god merking!

Så ventet dagens forventede høydepunkt (bortsett fra det å krysse målstreken): Vading, elller skal vi heller si horisontal rapellering av Åsta. Vannstanden nådde på det djupeste opp til Bakkerolfen junior, og stryket var tilsvarende stritt. Tauet kom virkelig til nytte! Vannet virket heller avkjølende, kan man trygt si. Det iste bra i lårene som på forhånd var begynte å ble møre, og virkningen var neste ubeskrivelig. På de få metrene bort til dropsonen og matstasjon nr. 2 var de som nye. Eller var det tanken på forfriskninger som gjorde det, tro? Kanskje en kombinasjon.

3. etappe: Åkersætra-Sjusjøen:
Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å bytte verken klær eller sko hvis det ikke dukket opp spesielle problemer som gnagsår eller liknende, så jeg stimet nyvasket og målbevisst forbi Anders og Sten Gunnar og rett i matfatet. Jeg hadde allerde merket en uvilje mot det søte klisset jeg hadde "gått på" så langt, så her var utrolig godt med potetgull. Vann, bananer og noen kjekser gikk også litt motvillig ned. Mine to tidligere følgesvenner var raskt i siget igjen, og her måtte jeg bare prøve å henge på. Opp til Ljøsheim stiger det litt ujevnt, og det ble vekslet mellom kjapp gange og løp. Før vi var på vegen gjennom hytteområdet, merket jeg at det gikk litt for fort i løpemodus. Det var ingen vits å utfordre skjebenen. Jeg kom aldri ajour i den siste bakken, og det trivelige selskapet tok slutt for min del.

Løpinga på de lange kloppelagte myrene ble likevel en fryd. Jeg måtte en tur i buskene før jeg kom så langt. Dermed var ikke kompisryggene å se, bortsett fra i et glimt da de forsvant over Snørvillen. I den etappevise oppstigningen mot UltraBirkens høyeste punkt, ble alle motbakker merkelig nok hilst velkomne. Da var det nemlig legitimt å gå - eller sagt på en annen måte: Jeg slapp å løpe! Fra 995 moh. ned til Sjusjøen på 850 moh. gikk det igjen lettere, spesielt på kloppene i utforbakke. Etter å ha forsert også det eneste snaufjellet i t-skjorta, var det nå herlig å få varmen i fingrene igjen. På den noe kronglete stien fra Fjellelva til "pitstopen" på Sjusjøen ble jeg passert av en løper, og jeg ble ønsket velkommen  til matstasjonen ved Sjusjøtunet "i ensom majestet" - ja nesten helt "konge av camingplassen."

4. etappe: Sjusjøen-Lillehammer
"Innsjekking" på Sjusjøen ble gjort ganske nøyaktig i tråd med mitt drømme-skjema til åtte timer. 6.05 var bare fem minutter bak det jeg hadde oppgitt som første mulige passeringstid til fruen og svigermor som ventet litt lenger vest i vårt velkjente ferie-paradis. Nedturen på matstasjonen var imidlertid stor da absolutt ingen ting matchet det magen min hadde lyst på. Vann gikk an, men resten fristet ikke. Det samme gjentok seg dessverre på alle de fire stasjonene nedover i lia til Lillehammer. Ikke noe salt, ikke noe kaffe - og heller ikke noe cola. Med gel og energibarer og for sterkt blandet Maxim sportsdrikke i sekken, ble det så som så med inntaket. Den helt beregnede nedturen fra Sjusjøen ble en vekslevis kappgang i alle de gjørmete stipartiene og småkneikene og løping på flater og utfor. Det gikk overaskende bra. Ingen ubehag av å løpe nedover verken i lårene eller leggene. Overaskelse! 

Det hjelp selvsagt å nå igjen flere og flere gående og småjoggende ordinære birkebeinerløpere som hadde startet fra Sjusjøen over en time før meg. Nå har jeg aldri løpt etter 6000 birkebeinere ned lia, men jeg har aldri sett løypa så sleip og gjørmete. Det var bare på grusvegene at det var sikkert fotfeste. Selv på de brede skogstiene før Birkebeineren skistadion, var det stedvis veldig sølete. Etter å ha gitt opp drømmen om åtte timer litt før Sjusjøen, brukte jeg hvert eneste km-skilt til å motivere meg til å komme under 8.30. Jeg ble riktig nok skjøvet ytterligere en plass  ned på totalista på de siste tre kilometerene, men i de siste bakkene og på den paddeflate "æresrunden" sør for hallene kom følelsen av å masse krefter (?) igjen. Herlig!

Etterpåklokskap:
Det er ingen sak i etterkant å konkludere med at de 26 minuttene som gikk tapt på siste halvdel, kunne vært spart med en enda mer fornuftig åpning og et bedre næringsinntak. Jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg ikke stoppet og tok fram nistepakka med fire blingser med peanut-smør. Nam-nam!  Sekken var forresten aldri av ryggen og av det medbragte var det bare to geler og to barer i sidelommene og 1,5 liter sportsdrikke/Ringer som ble fortært. Den nyinnkjøpt Camelbaken irriterte meg forresten på hele turen ved at stroppene løsnet slik at jeg måtte heise opp dekken hele tiden. Her må det justering til skal den få fornyet tillit til "Pingle-Birken" i mars!

Men selvsagt må jeg i all hovedsak være enig med meg selv i at det var en respektabel prestasjon. Mye fungerte jo tross alt perfekt. Mine relativt nye Adidas Adizero XT var det ingen grunn til å bytte ut underveis. Påkledningen med kort 2XU tights og Ullmax t-skjorte var også perfekt. Jeg burde imidlertid satset på lange strømper. Ikke nødvendig for kompresjonseffekten, men for å skåne leggene fra kvist og kvast.

Det avgjørende og aller mest positive var hvordan benmuskulaturen taklet en drøy arbeidsdag med kontant arbeidspress. Selvsagt ble beina tunge, men den stadige variasjonen var nok grunnen til at jeg aldri var i nærheten av krampetendenser verken i legger eller lår - ikke undervegs og heller ikke etter målgang. Atipisk! Dagen derpå er det bare en hoven venstre ankel som merkes i skrotten, trolig etter et nesten-overtråkk et eller annet sted mellom Djupa og Nysætra. Selv om riktig nok syntes at skoen var snørt litt vel stramt, reflektert jeg ikke mer over det underveis. Det plaget meg ikke nevneverdig, trolig mye fordi beina jo var under konstant nedkjøling. Altså helt korrekt, men ikke særlig bevisst førstehjelp....

Bottom line: 8.26.03 og 18. plass! (Passeringstider - klikk her!)

onsdag 15. september 2010

Tre dager igjen!

Det er onsdag kveld og jeg har akkurat gjort de nest siste treningsmessige forberedelsene til sesongens hovedmål - UltraBirken. Egentlig synes jeg oppladning er en pine. Nedtrapping av trening gjør meg rastløs, og overskuddet har som regel ført til at jeg har klint til på både en og to tester uka før det virkelig gjelder. Denne gang har jeg imidlertid greid å holde meg i skinnet siden mandag. Motbakketesten i Stavåsbratta tirsdag var fristende, men jeg nøyde meg med fotografering. Under torsdagens rulleskikarusell har jeg tatt på meg arrangørjobb i stedet. Flink, fornuftig gutt!

Lørdag var jeg med i Brenneriløpet i Løten for å stresse beina litt i realt terreng. Det gikk tungt fra første meter, men siden klasseinndelingen (50 - 100 år) var rimelig gunstig for en 50-åring, ble det klasseseier og STOR premie i løpet som Kjell Petter Ellingsbø med god hjelp av hele familien arrangerte for første gang.



Terrengløpet i Løten fungerte imdlertid som en perfekt gjennomkjøring, og beina var lette og fine på mandag. Elverumstrimmen var nemlig en oppløftende, siste test hvor jeg noterte min beste tid (21.02) på over tre år i den 5,5 km lange og småkuperte løypa. Jeg fikk riktignok en perfekt rygg av Rune Gilde hele vegen, men jeg gikk ikke helt i kjelleren heller. Pulsen bekreftet at jeg hadde mye å gå på, og følelse å slå om takten i alle småkneiker var herlig. Jeg må gå 35 mandagsløp bakover i statistikken for å finne en bedre tid, nærmere bestemt til 18.juni 2007! Det gir selvtillit og tro på et godt løp på lørdag. Selvfølgelig er 5 km og utraløp to vidt forskjellige idretter, men lette bein er kjekt å ha uansett!

I kveld (onsdag) ble det bare en times koseløping med min helt nye Camelbak Ocatane som ble avsluttet med 6 x 200 m i fri flyt. Sekken og drikkesystemet fungerte som forventet, beina gikk av seg selv, og det var vanskelig å avslutte økta. Hadde bare lyst å løpe mer! Nå blir det bare en liten luftetur tidlig på fredag og ellers spare på kruttet som ikke må fyres av for brått på lørdag. Nok søvn, stresse ned på jobb og privat, spise og drikke godt de to siste dagene. Vær og føre bekymrer meg ikke. Dette bli MORO!

onsdag 8. september 2010

3 X Mora og 2 X U

14 dager etter Romerike 6-timers var konkurranse-abstinensene merkbare, og jeg fulgte planen og stilte sist lørdag opp i det helt nye halvmaratonløpet, Morakuten, i Rendalen. Det var også siste del av den nystartede Moratrippelen som jeg tok med meg siden jeg slengte med med på sykkeldelen i juli.


Jeg var nok mer optimistisk før løpet enn det virker her. Foto: Morten Gustu.

Løpet var altså et nytt, positivt bekjenskap, og det var jammen nyheten i løpetøy-kolleksjonen min også! Jeg gikk dagen i forveien til innkjøp av en kort løpetights av typen 2XU i str S. Herligere løpebukse har jeg ikke kjent. Nei da, jeg har ikke betalt for å skrive dette, men jeg må jeg si jeg likte føleslsen som dette pølseskinnet ga både mine rectus femoris og ikke minst gluteus maximus.Skal ikke påstå at det ver derfor jeg vant løpet, men jeg følte i alle fall at jeg var smidigere i de nevnte, meget sentrale partier denne gang. Og med trua kommer en som kjent langt!


Ubetalt reklame på bloggerolfens lår! Foto: Morten Gustu.

Back to the facts: Oppladningen til Morakuten var ikke all verden. Den bestod stort sett bare av fridag på fredag, og ellers helt standard uke for meg. Dvs. 5,5 km med full spiker i Elverumstrimmen på mandag, styrkeøkt med bra kvalitet på overkropp på tirsdag, Yasso-intervaller (6 x 800 m) på onsdag og 18 km rulleskikarusell med bra trøkk på torsdag. Følgelig ikke veldig lettbent på start lørdag formiddag.

Det var ikke det store feltet som la avgårde på to runder i den nokså kuperte og drøye 10 kilometeren, men et par gode målestokker ble observert før start. Det ble som antatt følge ut på den første runden av min jevnbyrdige konkurrent i 50 + både sommer og vinter, Jan Erik (Gjerdalen), i tillegg til Severin (Myrbakken)som normalt er strået vassere. Begge hadde vært plaget med skader i sommer, så vi hadde for så vidt reservert oss passende mye før start alle tre.

Ingen av de andre ville være med på farten vår, så vi dannet raskt en ledertrio. Etter en del stigning oppover Moravegen, slapp vi oss først bratt nedover på en sti med flott utsyn over nordenden av Storsjøen. Deretter gikk det opp igjen på den samme vegen og litt tilbake igjen før det bar opp i skitraséen for Moraløpet. Her var det grovplanert med gravemaksin, men nokså ulendt og med enkelte bløte hull. Jeg oppdaget til min overraskelse at Severin slapp, og at heller ikke Jan Erik ville ha noe hardere kjør. Positive tanker gikk umiddelbart til sommerens "off-track"-trening. Asfaltsubberen hadde kanskje fått lagt om steget litt likevel?

Etter å ha dratt mesteparten av løpet, slet jeg imidlertid i de seige stigningene på grusvegen ut på "andra varvet". Jan Erik er nemlig en dreven motbakkeløper og gjør det blant annet veldig bra i Geiranger Halvmaraton hvert år. Jeg greide imidlertid å skjerpe meg, og med god tro på at kompresjons-tightsen gjorde sitt, var vi oppe. Med et allerde avdekket overtak i de lette partiene, var trua på seier til stede. Ca. 1 km før mål går det en del nedover på sti, så jeg ventet med å slå til der.


Ungdommen måtte ufrivillig bøye seg for gamlingen etter et heftig spurtoppgjør.
Foto: Morten Gustu.

Det virket  - men på vegen, rett før målgang på skoleplassen, hører jeg plutselig kjappe skritt bak meg. Kommer'n Jan Erik tilbake? Det var imidlertid en av ungguttene i trimklassen som hadde disponert kreftene for godt og ville leke med et gammetl skinn. Dermed ble det en real spurt på oppløpet likevel. Tror nok jeg tapte den på fotofinish, men totalseieren på historiens første utgave av Morakutens halvmaraton var et faktutum. Moro å vinne unasett, selv om jeg er litt usikker på hva nesten 1.34 i denne løypa står for. De to habile ungguttene som var klart raskest på  10 km, løp inidlertid bare marginalt raskere på den halve distansen, så jeg må si meg fornøyd. 3 x Mora i 2010 og 2 x U er herved notert på plussida i årboka.


onsdag 1. september 2010

Allsidig avslutning av august

Det ble en variert avslutningsuke av august for mitt vedkommende. Den siste uka bar preg av korte, allsidige økter som restitusjon etter Romerike 6-timers. I tur og orden har det blitt sykkeltur, løpskarusell, styrkesirkel, løpsintervaller, rulleskikarusell, før helga de i helga ble tre løpeturer i bløtt og variert terreng på Sjusjøen. Til sammen sju økter på 7,5 timer og knapt 70 km på beina.

Det er bløtt i terrenget og det ville være kjekt med ordentlig tørrvær fram mot Birkebeinerløpet/UltraBirken om tre uker. Her fra stien mellom Sjusjøfjellet og Lunkefjell.

Status for august måned ble 41,5 timer trening. 515 km er loggført, fordelt på 330 km løping, 140 km sykling og 45 km rulleski. I tillegg har det blitt en trekvarters styrkeøkt ukentlig. De to konkurransene som jeg satset på, Kongsvinger Maraton og Romerike 6-timers ble en opp- og en nedtur. De er grundig evaluert i tidligere innlegg, så de lar jeg ligge nå.

Månedsrapport i STÅ-PÅ: 
http://www.sportsys.nu/KO_grid_dotcom.asp?QID=rol-ba2@online.no

Vasalopp-forberedelsene er også godt i gang midt oppi ultrafokuset. Gjennomføringen både av den faste styrkesirkelen og rulleskikarusellen viser at jeg ligger bedre an enn i fjor da forberedelsene til BB-rittet stjal en del tid og energi. Etter å ha bivånet årets Kulde-gjørme-Birk på nært hold, angrer jeg ikke på at jeg droppet den utfordringen i år. Jeg har imidlertid noe igjen å bevise for meg selv på sykkelsetet etter fjorårets fiasko, men det kan vente.

Kjell Arild har fått på seg tørre votter prøver å få i seg drikke på Storåsen. Det kribla ikke så mye som vanlig etter å delta akkurat denne dagen.

Det mest spennende med Birken for meg denne gang, var at i jeg kraft av "jobben" som lokalredaktør for kondis.no i Hedmark en var gjest i NRK Hedmark og Opplands formiddagssending midt under oppkjøringa til den store rittdagen. Selv om jeg langt fra er noen sykkelekspert, ble jeg invitert til å snakke om trening generelt og Birken spesielt. Min jobb var egentlig å balansere synet på Birken som ble frontet av den ikke ukjente idrettshateren Per Inge Tokelsen som mener at den slags er for egoistiske, middelaldrende menn med tjukk lommebok.

Jeg ble behørig presentert som redaktør for kondis.no i Hedmark både på NRK's formiddagssending og på nettsidene. Foto: Helle Therese Kongsrud/NRK.

Jeg synes jeg fikk fram at det positive ved at så mange setter seg et mål som Birkebeinerrittet, Oslo Maraton, Vasaloppet osv., langt overstiger de få ekstreme utslagene som kan oppleves som negative. Utstyrsfokus ja, men den store sykkel-, turrenn- og løpebølgen som har skylt inn over oss, er i all hovedsak positiv for samfunnet. Det irriterer meg at media er så flinke til å hjelpe folk med å finne påskudd til ikke å ta ansvar for helsa si - om det er fare for hjertflimmer, utsyrshysteri, kaksesport eller andre grelle eksempler som blir trekt fram. Den største faren for denne gruppen er og blir dem selv hvis de ikke kommer seg opp av sofaen!

Det var en ny opplevelse å svare på spørsmål både fra programlederen og lyttere på direkten. Litt diplomat må man være, men jeg er likevel fornøyd med hvordan jeg fikk fram "det glade budskap". I løpet av en drøy time tror jeg osgå at jeg ble presentert som kondis-representant minst fem ganger, så da ble det bra gratisreklame for nettstdet vårt i tillegg.

Lnk til formiddagssendinga på NRK Hedmark og Oppland fredag 28. august:
(Intervju fra 23.30 min. og utover)

Temaet på nrk.no:

Forholdene i Birkebeinerland mandag morgen stod i skarp kontrast til de tøffe forholdene to dager i forveien. Her på Sjusjøfjellet med Lunkevann og Kroksjøen i bakgrunnen.