![]() |
Oransje løper på den blå løper etter 42 km (Foto: Bjørg Enger) |
Mer om den siden av tilværelse i Østlendingen 15.09 her: – Så var jeg kanskje ikke bare han plagsomme gymlærer'n likevel (NB! Krever Amedia-innlogging!)
Nok om det, nå er det tida i joggeskoene i sommer som skal evalueres. Etter en vårsesong med fokus på planmesig bakketrening fram mot halvmaraton på Beitostølen og i Birkebeinerløpet, ble det en juli måned i km-sankingens tegn. Medregnet turgåing ble det flere km-på beina enn jeg noen gang har registert, nemlig 575 km. Nå må det sies at jeg har blitt veldig "flink" til å registere all forflytting av legemet "på mine gamle dager" da.... Hvis jeg blar tilbake i den digitale treningsdagboka, ser jeg at ingen turgåing er tatt med. Ikke en gang de lange fjellturene ble regnet som trening i mine sprekere dager. Juli har likevel alltid vært den måenden jeg har løpt mest, og med 350 km så ble det kvantitativt en av de aller beste "løpeferiene" all time.
Juli ga altså et bra grunnlag for høstens maraton, og jeg tok den første på Kongsvinger helt uten oppladning allerede den første helga i august. Til tross for varmen holdt jeg distansen brukbart og kom inn på 3:51:51 etter samløp med Ola Mellem. Målet for sesongen har vært å løpe fulldistansen i Oslo Maraton igjen for første gang på 12 år. Siden ensidig terskelintervaller og lite konkurranser i vårsesongen ikke ble noen ubetinget suksess, har jeg lagt inn flere konkurranser igjen fordi det er den beste treninga og fordi det er det som er aller mest gøy. Etter at vårsesongens mål var i boks, har det blitt ikke mindre enn fire løp på ca. 10 km og en halvmaraton, alle uten oppladning hvor målet har vært å øve disponering rundt terskel.
Det har vært brukbar progresjon fra bunnivået som ble nådd med over 50 minutter på 10000 meteren på Hamar halvannen uke etter Birken, til HOKA-mila i Moelv den siste helga i august. Planen fram mot Oslo Maraton var å løpe HOKA-mila i halvmaratonfart og halvmaraton i Trondheim i maratonfart, dvs. 5 min/km. Det gikk litt raskere på HOKA-mila, men med varmen i Trondheim føltes det mer som en maks. løp enn et kontrollert løp i maratonfart. Det skyldtes i tillegg til varmen også mangel på oppladning.
Etter 1:45:37 på halvmaraton to uker før i Trondheim var det vel å tro på julenissen at jeg skulle greie å holde samme fart dobbelt så langt i Oslo. Jeg var likevel fast bestemt på å følge 3:30-toget fra start. Jeg kom meg litt seint på plass i startslusa og havnet et stykke bak flaggene med 3:30 på. Med unntak av i Valencia i fjor tror jeg at jeg aldri jeg har stått og gått så lenge (1:40 min) før jeg passerte startstreken. Et tegn på at det nå er blitt andre dimensjoner over Oslo Maraton enn det man er vant til her på berget.
Det var jo ingen vits å løpe sikk-sakk og brenne av unødig energi for å ta igjen fartsholderne, så jeg kom meg aldri på det toget jeg hadde billett på. Jeg fant imidletid min debutantnevø Emil, dvs. han fant meg i Frognerparken, og med litt konferering underveis var plutselig den førsterunden unnagjort nesten på sekundet på samme tid som da jeg bokstaveligtalt var helt ferdig i bartebyen for fjorten dager siden.
Jeg led for øvrig valgets kvaler før løpet mht. til skovalg. Skulle jeg kjøre safe med Alpafly som jeg har løpt begge mine to siste maraton i, eller skulle jeg være litt offensiv å satse på nyanskaffelsen Endorphin Elite som jeg bare hadde to kortere tempoøkter i. Nike med maks. demping versus Saucny med klart bedre repons og rocker som det heter. Jeg gikk for det siste - og angrer ikke. Det er både de dyreste og de beste skoene jeg har hatt på føttene. Jeg kjørte siste tempoøkta med begge parene for å føle på forskjellen - og den var merkbar. Mens jeg klasket i asfalten med Alphafly følte jeg at jeg ble dyttet framover med Endorphin Elite.
Akkurat som da jeg løp Birkebeinereløpet i helt nye Tecton X for to år siden, fikk jeg vondt under tåballen pga. for stramme lisser. Ved inngangen til Frognerparken andre gang måtte jeg bare stoppe å lette på trykket på høyre foten uten at det ble helt borte. Jeg fryktet på forhånd at de fastere og reponsive skoene kunne gi leggene juling, men jeg slapp unna alle krampetendenser både der og andre steder. At jeg blir sliten i hamstrings er jeg vant til, men jeg vet ikke hvor mye det hemmer meg underveis egentlig. Det er bare skikkelig vondt i sitteknutenene i bilsetet og på kontorstolen etterpå.
At det ble seks minutter opp på andre runden vil jeg med min maraton-CV ikke betegne som en direkte sprekk. Pulskurven var pen den, men den muskulære trøttheten kom snikende som denne videoen fra passering Rådhusplasen etter 34 km viser: