tirsdag 30. mai 2017

Hot og flott i Hamarløpet

Både Tim og jeg var "latterlig" slitne rett etter målgang
på Hamar. (Foto: Pål-Erik Langøigjelten)
Lørdagens 10 km på Hamar ble litt av en høydare! Ikke for meg rent sportslig, men for løperhjertet mitt som gledet seg stort. For stort ble det - så stort at jeg ikke har vært med på et større løp på mine kanter - med unntak av Birkebeinerløpet, da.

Selve profilen til Hamarløpet som nå med rette kan titulere seg Hedmarks største mosjonsløp, tror jeg med sikkerhet er nøkkelen til suksessen. Her er ikke tid og plassering riktig så viktig for flertallet av de nesten 400 løperne. At det ble steikende hett gjorde antakeligvis at enda flere ble fornøyd med å gjennomføre sin selvdefinerte utfordring i den flotte løypa på byens solside. Jeg var også selv "latterlig sliten" rett etter målgang på Skibladnerbrygga selv om jeg brukte mye lenger tid enn jeg både håpet og trodde på. Da er det jo også veldig greit å ha varmen å skylde på....

Det nye Hamarløpet på 10 km ble arrangert for 5. gang år. Jeg har tidligere bare vært med på det aller første i 2013. Med nyskadet menisk (før jeg skjønte at det var det) løp jeg den gang inn på 40.35 og husker at jeg var skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg tapte for kompis Arild i spurten, men mest fordi jeg brukte over 40 minutter på en flat 10 km for første gang i dette millenniet.

På lørdag tippet jeg 43 minutter og var langt mindre skuffa. Ja, ja, verdens harde realiteter er kanskje i ferd med sige inn hos - selv om også det går sakte. Av prinsipp er jeg opptatt at en ikke skal akseptere sånne sannheter for lett. I den store sammenhengen er det jeg driver med et prosjekt for å forsinke alderdommen - og den skal jo gå så sakte som mulig....

Fra starten på Skibladnerbrygga med "mætti" kjentfolk både foran og bak.
(Foto: Eivind Langøigjelten)
Opplevelsen rundt selve løpet på Hamar på lørdag ble av det udelt positive slaget. Det er jo ikke mer enn drøye to uker siden jeg var med i BDO-Mila en småsur torsdagskveld med småsurr både med feilløping og resultatservice. Lørdag var det rekordvarmt med 26-28 grader under løpet og ren sydenstemning på Koigen like ved start og mål. Med ei løype som alle bare hadde godord å si om, måtte det bli jo bra på en sånn dag. Utfordringen ble å takle varmen  for både de som brukte 33 minutter og halvannen time. Derfor hadde nok særlig de sistnevnte satt pris på et vannhull til, skulle jeg tro. Selv er det ikke alltid jeg drikker på en 10 km, men denne gangen var jeg ikke særlig fristende å spre fem sekunder. Dessuten var drikkestasjonen lagt akkurat ved vendepunktet så en måtte jo gire ned åkke som...

Løpet mitt gikk omtrent som forventet til nettopp dette vendepunktet, men derfra og tilbake ble det overraskende mye tyngre. Med en fornuftig åpning fra en litt beskjeden plassering i det store feltet med km-tider mellom 4.07 og 4.15, spratt km-tidene opp med over ti sekunder. Inkludert pitstopen rett før 5 km-skiltet, ble det 21.17 på første halvdel og altså et halvt minutt mer på den noe mer kuperte tilbaketuren. Nok en gang jobbet jeg som helt selv om jeg mistet den motiverende ryggen til Frode eller noen av de mange andre kjente jeg hadde i sikte fra start. Det var tydeligvis mange andre som også sleit i varmen, og det ble noen færre foran av de jeg ikke kan unngå å sammenlikne meg med.
Jeg husker ikke om tommelen er på veg opp eller ned her. (Foto: Eivind Langøigjelten)
Hamarløpet var ikke noe løp jeg hadde satt meg noe tidsmål for, og treninga ble opprettholdt fullt ut fram mot løpet. Kr. Himmelfartsdag, to dager før Hamarløpet, fikk jeg f. eks. en fiks idé om kombinere en løpetur fra svigers på  Kongsvinger med å ta noen bilder av starten på Knartamarsjen, et lite løp på Galterud 13 km unna. Det ble både den lengste turen og den aller første på asfalt i år (med terrengsko), så jeg kan vel ikke se bort fra den satt litt i beina på Hamar heller?
Det var mange både badende og løpende på Koigen lørdag.
Med unntak av Sentrumsløpet har de mange konkurransene i mai ikke vært annet enn god distansetrening. Fokus har vært å få et bedre grunnlag, og det er veldig tilfredsstillende å konstatere at jeg har loggført 300 km i mai uten å få noe skavanker av noe slag. Jeg må tilbake til oppkjøringa til Frankfurt Marthon for fem år siden for å finne samme mengde. Med fortsatt god kontinuitet utover sommeren velger jeg å tro at treninga vil gi resultatet på sikt. Foreløpig går det sakte framover, men nå skal jeg våge å slippe opp på mengden de to neste ukene og perse i den nye Birkebeinerløypa - så det så.

REPORTASJEN MIN MED BILDER OG RESULTATER PÅ KONDIS.NO:

HAMARLØPET - VÅRENS VARMESTE EVENTYR


RESULTATER M 55 - 59 ÅR:




onsdag 24. mai 2017

Med hjerte for løping

En av løpingens gleder - ved Loka i Elverum.
Det har vært lite livstegn fra Bakkerolfen de siste tre ukene, så jeg føler det er på høy tid å dokmentere at det står til liv - løperliv for å være mer presis. Våren har vært sur og kald, men hjertet har banket varmt for løping heldigvis. Det har faktisk ikke vært like opplagt det siste halvåret.....

Jeg skal komme tilbake til sesongen som jo bare såvidt har begynt, men for å skjønne bæra av den hemningsløse hyllesten av sakteløpingens kunst må jeg gå et halvt år tilbake.

Etter den siste sjekken i kontrollgruppa i Dialong-studien på Ullevål i november, ble det konstatert både en del forkalkninger og mulige innsnevringer i blodpumpa mi. Et sjokk for meg som trodde jeg beveget meg nok og hadde et rimelig nøkternt kosthold - med unntak av kakemons-syndromet mitt.

Jeg ble satt rett på blodfortynnende og kolesterolsenkende da resultatet forelå rett før jul og samtidig henvist til en arbeids-EKG ved sjukehuset i Elverum. Den måneden jeg måte vente på den var jeg i sterk tvil om hva som egentlig var galt, til tross for at jeg aldri har har hatt noen symptomer på hjerteproblemer. Skitreninga i komfortsona gikk akkurat som som tidligere, men jeg begynte å gruble på grunnen til den totale mangelen av framgang etter de mange og gode intervalløktene i Stangehallen. Var den relatert til hjertes evne til å pumpe ut blod til de store muskelgruppene med åndenød, stivhet og kantete løpesett som resultat?

Fra den ukentlige kvalitetstida i Stangehallen med "The Runners" rett før jul.
Usikkerheten gjorde at jeg ikke tenkte rasjonalt, og litt prikking i huden på det siste syredraget ble ved flere anledninger til stikking både her og der. Jeg var også overbevist om at medikamentene jeg ble beordret om å ta, bidro til lavere oksygentransport. For meg virket det logisk at blodfortynnende midler er det motsatte av bloddoping og dermed direkte prestasjonshemmende. Fra flere faglig hold ble jeg imidlertid forsikret om at Albyl-E og Lipitor i de daglige dosene jeg tar, ikke påvirker de røde blodlegemene og dermed ikke har noe å si for oksygenopptaket.

Baktroppløper i KM på 800 m i Stangehallen i januar.
I slutten av januar fikk jeg time på sjukehuset og satt og tråkket på en ergometersykkel med noe radioaktivt stoff innabords for å se mer nøyaktig hvordan blodet sirkulerer i systemet. Resultat var forsåvidt oppløftende ved at det ikke var noe spesielt å finne. Likevel visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene om det. Jeg slapp å uroe meg for om noe var galt og slapp å tvile på om kroppen tåler tøffe påkjenninger, men på an annen side så er jeg fortsatt like klok - eller dum - etter å ha vært på leting i flere år etter grunner til at det rett og slett ikke fungerer når jeg nærmer meg rød sone.

På ski har jeg jo holdt nivået og delvis hevet meg et lite hakk den siste vinteren, men på løpinga hvor jeg pulsmessig ligger mye høyere, fungerer det ikke. Etter en 5 km på Kondis-landsmøte i mars var jeg så overbevist om at det måtte være noe fundamentalt gærent at det bare var på nippet at jeg ikke fikk fastlegen min til å ordne med en ukes utredningopphold på Feiring. Jeg skulle bare vente til etter Birken. I mellomtiden kom jeg til at fagfolka der nok har andre ting å gjøre enn å lete etter innbilte feil på en halvgammel mosjonist i langt fremskredet panikkalder....

Bildet:
Det er i motbakke det går oppover som her i Vannverksbakken nord for Stavåsdammen. 



Etter å ha sluttet å skylde på feil med systemet, jobber jeg nå med å finne ut av hvorfor all treninga ikke har hjulpet på farten. Det logiske må være at det er noe feil med treninga - og det går det jo an å gjøre noe med. Jeg glemmer nok titt og ofte at jeg heldigvis blir et år eldre for hvert år, så det er naturlig at det må trenes mer for å opprettholde nivået, eller rettere sagt, redusere tilbakegangen. Punkt 1 i vår har derfor vært å løpe mer og skille mer på rolig og harde økter. "Ti om dagen" er målet, dvs. sytti i uka - km altså.

Kapasitetsproblemene mine er opplagte når lårene skriker etter luft bare de må løftes en grad over vater. Punkt 2 er at ukas intervalløkt konsekvent er lagt til lange bakker og kjørt i  form av 6 x 4 min. med 1 - 2 min. pause på terskel. Videre er jeg overbevist om at steget og løpesettet mitt er en begrensende faktor, så derfor er nå - punkt 3 - stigningsløp og drilløvelser på slutten av rolige turer inne i rutinen igjen etter at det er blitt glemt i mange år.

Det var tegn til framgang i BDO-Mila på Hamar. (Foto: Sten Arne Negård)
Når jeg ikke greier å løfte knærne må det mangle styrke i hofteleddbøyerene. Generelt tror jeg at alt fokuset på styrke knærne har gjort at jeg styrkeforholdet og dermed samspillet mellom musklene som skal skape framdrift i steget er blitt endret negativt siden den gang jeg kunne løpe, dvs 2012- sesongen. Punkt 4 i planen som foreløpig strekker seg fram mot Birkebeinerløpet om knappe tre uker er derfor spesifikk, løpsrelatert styrke med fokus på kneløftet.

Elverumtrimmen hver mandag er ukas distanseøkt som sist i uke ble gjort unna i hælene på Rune. 

Mye å jobbe med altså, men jeg glemmer slett ikke gleden ved å jobbe med det jeg elsker aller mest - å løpe. Flyten på de rolige turene er helt digg og jeg kan til og med føle at jeg løper lett noen dager - helt til jeg skal prøve å presse opp mot maks. Med et hjerte for løping gir jeg meg ikke så lett, og fordelen med å ha strevd i motbakke er at en setter pris på selv små skritt i riktig retning.

tirsdag 2. mai 2017

Endelig tilbake i Sentrumsløpet

Happy to be back in town! Foto: Hemning Leira, kondis,no.
Da er løpesesongen i gang på ordentlig. I snart en mannsalder har turen til hovedstaden for å løpe Sentrumsløpet vært som det viktigste vårtegnet for meg. Fornemmelsen av en ny årstid og ditto sesong har liksom ikke sunket inn før byturen i slutten av april er unnagjort. Nesten alltid med godt og varmt i været for en som akkurat har lagt vekk stillongsen og skidressen og viser fram sine bleike legger for første gang utomhus.

I tillegg har den relativt faste løypa fungert som en meget pålitelig realitetsorientering hva form angår. Sesongen med påskudd om dårlig gli, motvind fra alle kanter og tunge forhold er over og en får eksakt beskjed om tingenes tilstand. På de 17 første årene etter debuten i 1997 hadde jeg en ganske formidabel stabilitet med 15 løp på 37-tallet (i tillegg til et på 36 og et på 38). Rett etter løpet i 2013 røk menisken og da jeg prøvde igjen året etter var det meste av steg og løpeform forduftet, og jeg slet meg rundt på fire minutter lenger tid - 41.31. Blogg fra Sentrumsløpet 2014: DNiS - ikke DNS i Oslo.  Etter det har jeg ikke prøvd, delvis fordi kneskader har gjort asfaltløping lite fristende, og delvis fordi jeg har visst at resultatet ikke vil stå i stil med egne ambisjoner.

I år er løpsgrunnlaget det beste på tre år og lysten til å være med på "noe stort" igjen som i gamle dager. Jeg elsker å løpe, gjerne alene, men det er enda mer givende "i flokk".  Ambisjonene var bevisst udefinert på forhånd, og var begrenset seg til en positiv opplevelse underveis.  Håpet om å overraske meg selv var der, men de tre korte karusell-løpene jeg har deltatt på i vår, ga ikke akkurat noe forvarsel om det. Det har kort fortalt gått like trått som det gjorde i hele fjorårssesongen.

Med sen start klokka fire på ettermiddagen var det null stress med en avslappende busstur og god tid til å tusle rundt med madammen og tullprate med gamle løperkjenninger. Matpakka ble inntatt mens jeg utvekslet erfaringer med Neinarn, en av de vittigste bloggerne jeg vet om og som ofte fabulerer om felles opplevelser på skirenn eller som denne gangen på løpetur til byen. Her er Neinarns skråblikk på livet etter Sentrumsløpet 2017.
Klar til start i pulje 3. (Foto Hilde Hagevik Bakke)
Realistisk nok hadde jeg satt meg opp i pulje tre med forventet sluttid mellom 40 og 42 minutter. Jeg kunne satset en del hundrelapper på at jeg ville havne der, men ellers lot jeg tider og skjema være for en gangs skyld. Strategien var å løpe på følelsen og ikke la meg stresse av km-tider eller andre utenforstående elementer.  Etter noen oppvarmingsrunder i Slottsparken fikk jeg hyggelig selskap i startfeltet av søstrene Hanna og Helena fra Trysil og med treningskompis Ole Petter rett bak.

Allerede i Slottsbakken får en beskjed om hva beina og kroppen vil, og denne gangen holdt jeg bevisst igjen litt ekstra. Før Frognerparken nådde jeg igjen Hanna som nylig har fylt bare 14 og har en herlig sans for å løpe langt. Hun syntes nok farten var passende og fulgte meg som en skygge på de neste kilometerne. Jeg var ikke helt obs på løypa gjennom Frognerparken som var adskillig lenger enn sist gang jeg løp i 2014. Kuperingen merktes godt, og som vanlig stoppet jeg opp i de små motene for så å slippe på nedover igjen. Nå må jeg bare ta motbakkeintervaller på alvor ellers så blir løpesesongen 2017 et nytt sorgens kapittel!

Slakt oppover i Bygdøy Allé var det samme leksa, og deretter befriende å slippe på igjen etterpå. Ved Rådhuset etter 7 km kom Svein Ole opp på siden, og jeg prøvde å skjerpe meg. Jeg greide bare nesten å holde anstendig avstand rundt Akershus Festning, og strekket tilbake til Karl Johan ble langt. Den røde Vidar-singletten forsvant nesten mellom løperne. Heldigvis så er ikke oppløpet på den ruglete brosteinen så langt som tidligere, men spurten ble likevel utsatt til det var for sent å hente igjen han jeg hadde festet øynene på.

Likevel hadde jeg en god følelse av å ha gjort det jeg pr dato er god for. Speakeren som leste sluttider for løpere foran meg, ødela imidlertid spenningen som var knyttet til hva klokka ville vise. Følelsen var bedre enn på lenge og mye bedre enn tida hardt og brutalt slo fast: 41.52. Ny negativ pers med 21 sekunder fra forrige forsøk for tre år siden. Isolert sett ingen grunn til å grave seg ned etter å ha blitt sju sekunder dårligere pr. år, men tida fra den gang var jo tidenes skuffelse i to joggesko - så langt. Etter det har det som kjent blitt ganske mange....

Hvorfor er jeg med på dette gang på gang for å oppleve skuffelsen av å ikke nå de måla jeg setter seg? Urealistiske mål, javel, men likevel ikke hardere slag i trynet enn at jeg tåler dem - og de til og med motiverer meg! Dessuten vil den som har slitt i motgang kunne glede seg desto mer over de små fremskrittene....

Tidene over er allerede glemt (helt til neste Sentrumsløp), men opplevelsen av å løpe sammen med 8000 andre er bevart som en happening av de store. Jeg var nær den beste løperutgaven av meg selv akkurat nå. Jeg løp ganske så jevnt og jeg hadde en hyggelig dag sammen med folk jeg trives aller best med. Da får de så være at jeg helst så at klokka gikk både et og to minutter saktere....