mandag 20. mars 2017

Den 21. og letteste Birken

Ikke spesielt sliten birkebeiner sekunder etter målgang
(Foto: Finn Olsen)
Stakedebuten i Birken er unnagjort og jeg kan ikke annet enn å si meg godt fornøyd. Hvis jeg tenker på selve opplevelsen bør jeg si strålende fornøyd, men så var det disse minuttene som gikk litt fort på slutten da. Underveis var jeg nemlig ganske sikker på at jeg ville greie å slå persen min fra 2010 på 3.21.17.

Litt blærete ikke å si seg 100% fornøyd med å stake over på 3.24.12, men det var bare de knappe tre minuttene som manglet på å sette prikken over i-en. Med fare for å bli stemplet som eplekjekk tør jeg påstå at det var min letteste tur over fjellet noen gang. Selv om jeg glemte igjen pulsbeltet mitt på Sjusjøen etter HalvBirken forrige helg og derfor ikke har noen pulsdata å slå i bordet med, er jeg ikke i tvil om at belastningen i alle fall på hjerte og lunger ved staking er betydelig lavere enn ved tradisjonell klassisk langrenn. Når jeg så ikke fikk noen vondter verken under løpet eller nå i dagene etter løpet, så skal man vel ikke klage? Riktig nok hadde jeg litt krampetendenser i magen da jeg skulle rett meg opp og hogge til med stavene igjen i en slak stigning da det var igjen 8 km, men det tar jeg bare som et tegn på at jeg bruker magemusklene riktig.

Rammene rundt vinterens høydepunkt ble enda bedre enn det jeg og de 7777 andre deltakerne hadde håpet på. Stabile temperaturer på minussiden og minimalt med vind over hele fjellet ga nesten rekordføre. Det meste gikk egentlig på autopilot på lørdag. Forberedelsene var gjennomført med en stoisk ro og "superstake-fetter" Jan Erik og jeg hadde all verdens tid etter at vi ankom start en god time før startskuddet smalt for henholdsvis pulje 2 og 3. Selv om det tegnet til å bli uproblematisk mht. festesmurning, var det befriende å slippe å tenke på nervelag og ta det med kunsende ro at skia var så bakglatte som mulig. Ingen av oss er noen smøreeksperter og kanskje er det litt derfor at vi med glød har kastet oss over stavene? Jan Erik tok spranget tidlig i fjorårs-sesongen, mens jeg har kommet piggende etter - bokstavelig talt - i år.

Gutta krutt med trua på egne stakeferdigheter før start!
Jeg fikk startposisjon i første rekke i pulja med start ti over åtte og hadde god tid å bivåne veteraner, kvinner og menn elite legge av gårde mens helikopteret suste over tretoppene. Etter noen minutter med jogging og filming, var jeg skjerpet og klar. Ikke stresset, bare utålmodig på å komme i gang og finne rytmen i pigginga som skulle holdes nesten uforandret i de realtivt jevne stigningene opp til Skramstad.

Solbriller bruker jeg bare når jeg må, så de puttet jeg i sekken. Det  viste deg å være litt pessimistisk, i påskesola som kom enda tidligere enn anmeldt, men forøvrig fungerte alt tekniske fra første meter. Litt overrasket at det var så få å se som pigget seg av gårde i pulja mi, og som seg forventet ség jeg litt bakover i pulja på de første kilometerne. Før jeg ble ordentlig varm må jeg innrømme at jeg nok kunne tenkt meg å ta noen fraspark. Stavtakene var overraskende opphakket og løse på sine steder på den første mila og gjorde at jeg kom ut av rytmen, men hjulet gikk da rundt og Skramstad ble passert rett over 41 minutter. En av mine aller raskest åpninger så langt jeg kan huske, og en kontrollert og fornuftig start.

Opp mot Hemmelfjellet kom første "Technical Control" og jeg skjerpet meg 100 % i de få fiskbeinstakene jeg fant det for godt å ta for å løse opp. En varm toddy av Kjetil i dumpa før Dølfjellet var god variasjon fra Squeezy-blandingen jeg allerede hadde supet flere ganger av. Planen var å greie meg med den og noen Maxim-géler og ikke stoppe på noen av matstasjonene, noe som holdt bra denne gangen. I kjøligere vær har jeg hatt problemer med at den isolerte slangen på Camelbaken har frosset igjen. Ned fra Dølfjellet trælet jeg litt med å få lirket opp den første gélen fra sidelomma på sekken, men jeg fikk den ned samtidig som jeg meget tilfreds konstaterte at jeg i alle fall ikke hadde dårligere glid enn snittet på dagens første fartsetappe.

I en av de bittesmå kneikene rett etter Dambua løftet jeg ikke stavene høyt nok og gikk rett på trynet. Dagens andre (og siste) banneord ble servert, men jeg tapte minimalt og tok det som en påminning om å skjerpe teknikken. Partiet over Raudfjellet og over Nysæteråsen er et vakkert skue på sånne dager, og da Simon kom opp på siden utenfor sporet, slengte jeg meg ut og fikk en enda billigere reise ned i Åstadalen.

Mot Kvarstad fikk jeg etter litt om og men i meg nok en seig oppkvikker og søg innpå rikelig med medbragt for å være ladet for å restarte i dagens Birk. Vidar kom frisk og rask bakfra nederst i lia, men jeg var fullt fokusert på å stå mitt eget løp de neste 6 kilometerne til jeg hadde rundet Midtfjellet. Dagens andre lille fiskebeinsone ble som planlagt gjennomført akkurat der Stein Arne som vanlig stod og knipset slitne bilder i den øverste del av lia.




Stilstudie i Kvarstadlia tatt på mitt aller slakkeste. Neste år må du stå et annet sted, Stein Arne!
Hilde til Jan Erik stod ved stolpen sin mellom Grunna og Midtfjellet og ropte "fire minutter bak". Det kunne jo  tolkes på to måter siden han startet fem minutter før, men jeg valgte realistisk nok å tolke det som ni minutter etter i tid og fire minutter etter i løpstid. I ettertid viste det seg nok at det var en sympatisk sekundering alá Finn Hågen Krogh vs. Sergey Ustiugov i stafetten Lahti, da jeg nok i realiteten var et par minutter lenger bak. Det var fire minutter på Kvarstad og sju på Sjusjøen - til superstake-fetter'ns favør selvsagt - som ble til 9.24 min. i mål. Imponerende av en 60-åring å perse med sju minutter når han har prøvd 25 ganger før!

Oppe på Midtfjellet kom Ola som jeg hadde hatt selskap av ved Skramstad tilbake, og jeg klistret meg til bakskia hans og fikk en fin tur fram til de små kneikene etter Fjellelva. Her stod Kjell Arild med etterlengtet cola som gikk ned på styrten før jeg hev meg over stavene for å få bakskia til Ola igjen. Han hadde nok litt mer å gå med opp til Sjusjøen, og det viste seg også at gliden var hakket bedre, så det ble med forsøket.

Turen nedover lia gikk som en drøm og jeg regnet meg som vanlig fram til sluttida ved hvert km-skilt. Allerede før Kvarstad hadde jeg grovt anslått at målet om pers var godt innenfor rekkevidde. Selv om jeg følte at det gikk bra unna i de stødige sporene nedover Sjøsæterlia, og de var en strek i regninga da jeg skjønte at det faktisk gikk saktere enn med sug på de samme skia under HalvBirken seks dager tidligere. Da ble det 33.36 mens det nå utrolig nok ble over tre minutter lenger tid. Jeg hadde kalkulert med at det ville gå minst like fort siden jeg hadde brukbar gli i forhold til de aller fleste, og det ble en aldri så liten nedtur da jeg så at det ikke ville gå allikevel. Lett både i kropp og sjel tok jeg likevel av meg lua for egen prestasjon da jeg passerte målstreken. Dette var da ingen sak for Stakerolfen!

Etter rennet har jeg lekt meg med å sammelikne StakeBirken med mine seks foregående gjennomføringer med feste. Det har selvsagt vært store variasjoner i føret, men likevel en artig "studie". Her er passeringstidene de siste sju gangene:

År Skramstad Kvarstad Sjusjøen Mål
2010 00:40:55 01:51:20 02:44:10 03:21:17
2011 00:42:01 02:01:47 02:55:04 03:32:29
2012 00:46:22 02:05:02 03:00:59 03:42:26
2013 00:42:29 02:00:13 02:57:26 03:39:29
2015 00:42:22 01:57:22 02:53:21 03:29:19
2016 00:42:25 01:55:17 02:50:11 03:30:09
2017 00:41:14 01:52:27 02:47:27 03:24:12

Og her er de tilsvarende strekktidene :

År Start-Skram Skram-Kvar Kvar-Sjusj Sjusj-Mål
2010 00:40:55 01:10:25 00:52:50 00:37:07
2011 00:42:01 01:19:46 00:53:17 00:37:25
2012 00:46:22 01:18:40 00:55:57 00:41:27
2013 00:42:29 01:17:44 00:57:13 00:42:03
2015 00:42:22 01:15:00 00:55:59 00:35:58
2016 00:42:25 01:12:52 00:54:54 00:39:58
2017 00:41:14 01:11:13 00:55:00 00:36:45

Oppsummert forteller tallene at jeg "tapte persen" mellom Kvarstad og Sjusjøen (dvs. Midtfjellet), noe som stemmer med min subjektive følelse. Jeg var ikke muskulært sliten, men ble for treg i det avgjørende partiet som hvert år "skiller klinten fra hveten." Plasseringene i klassen understreker utviklingen som var 59 på Skramstad, 49 på Kvarstad og 60 både på Sjusjøen og i mål. Da er det vel bare å ta enda flere og tøffere økter opp fra Kvarstadlia til vinteren - med eller uten feste? "That's the question!- Taim vill sjåv!"

Det blir jo helt hypotetisk, men ut fra det grunnlaget jeg har lagt i vinter bl.a. ved å stake alle turrenn på blanke ski, tror jeg neppe jeg hadde gått noe fortere med feste selv om forholdene ikke var særlig utslagsgivende verken i den ene eller andre retningen denne gangen. Mer kurante smøreforhold er det vel vanskelig å få? Det eneste jeg overhørte av klager på ski i Håkons Hall lørdag var noen få som hadde vært litt for rause med festesmurningen.

PS! Selv om tidspersen røk ble det da plasseringsmessig bestenotering med 60. plass i M55-59 - 3 plasser fram fra i fjor! Forsetter det sånn er jeg jo i rute til å ta seieren 20 år - 10 år før planen min om å være best i Birken i M85-89 år.... :-)

Les også reportasjen min på kondis.no: Birken 2017: En feiende flott ferd over fjellet

torsdag 16. mars 2017

Står over Birken i år

Slått av skilpadda på lørdag?
"The point of no return!" Avgjørelsen er tatt etter at jeg torsdag ettermiddag inspiserte forholdene i Birken-løypa fra Skramstad til Dølfjellet og testet ski og kropp.  Bakkerolfen gjør som mange tusen andre og går ikke Birken i år - han står over! Tipper det slår ned som en bombe i det internasjonale skimiljøet på lik linje med at Martin ikke drar til World Cup-avslutningen i Cananda - or NOT?

Litt tabloid må jeg vel få lov å være, for som kanskje mange allerede har gjettet: Jeg er ikke av de som svikter Birken etter å ha vært påmeldt og klar hvert år siden 1995. Jeg skal skal stå over bare i bokstavelig forstand. Skigåing i ordets rette forstand blir det jo ikke - bortsett fra noen fiskebeintak i den siste bakken opp mot Midtfjellet da kanskje....

Tulla, satser på venstrefila!
Det blir altså definitivt staking på lørdag. Ingen vits å sesongdebutere med feste nå, når den eneste konkurransen jeg har gått på ski er et et 3 km langt lysløyperenn. Et  kretsrenn og seks turrenn har det blitt uten et eneste forsøk på å lete fram blå-swixen. Et godt argumentet mot feste er jo at hvis det skulle bli nødvendig med klister, så ville det bli for første gang på nøyaktig et år. "Dætta går bra, aldri i væla", ville Ludvig ha sagt da - og fått rett.

Torsdag ettermiddag var det fire varmegrader og frisk sørlig vind da jeg inspiserte forholdene i løypa på Skramstadsætra. Forholdene på fjellet på lørdag formiddag vil jo bli helt annerledes, så testing av glid var jo ikke noe poeng. Jeg måtte bare kjenne litt på stigningene opp mot Dølfjellet for å være psykisk forberedt også på å pigge det partiet. Dessuten var poenget å kjenne litt på forskjellen på stakeskia og det langt stivere alternativet på typisk sugeføre i motbakker.

Dølfjellet torsdag ettermiddag!


Heldigvis ser det ut til bli kuldegrader hele vegen på lørdag, og da blir valget enkelt siden Fischer Speedmax DP er klart å foretrekke oppover - og det er jo noen motbakker i Birken! Selv om jeg torsdag staket fra Skramstad til toppen av Dølfjellet med de stive klisterskiene på akkurat samme tid som i fjorårets konkurranse, buttet det merkbart samtidig som gliden i de blanke sporene følte ganske likt som med DP-skia.

Best å la noen andre få denne - dessuten har jeg 10 min. tillegg...
Etter en liten inspeksjon av startområdet, startnummerhenting, skryting til gamle kjente og innkjøp av litt godteri underveis, bar det så hjem for å finjustere utstyret og fylle lagre. Joda, det kjennes at Birken nærmer seg - selv om de siste forberedelsene byr på et dilemma mindre enn de 22 foregående årene....

Lykke til alle kjente birkebeinere både fredag og lørdag!

Porten til stakehelvete - eller lykkens portal?




mandag 13. mars 2017

Rolig nå, Uroligrolfen!

Stakerolfen etter 20 km i HalvBirken (Foto: Stein Arne Negård)
Etter en drøy uke med forkjølelse i vinterferien har det bokstavelig talt gått i hundre den siste uka. Med en periode ute av den daglige rytmen treningsmessig må jeg alltid teste hvor jeg står igjen.

Løpsformen er ikke 1. prioritet akkurat nå, men både den 6,6 km lange Kaashagarunden i Snøkuten sist tirsdag og det årlige 5 km lange landsmøteløpet i Kondis på lørdag ga likevel en god pekepinn på kapasiteten samtidig som det er eneste måten å få vekket kroppen skikkelig på. Begge gikk omtrent som forventet. 29.32 på delvis isete underlag i Veldre var akkurat samme tid både som for et år siden og i motsatt retning i desember. Det er verdt å nevne at jeg stilte med vanlige piggsko på isen helt uten demping for første gang på x antall år på tirsdag. Jeg tror jeg kan si at jeg har løpt fra kneproblemene nå!

Tirsdag:
Klar til start i historiens minste Snøkut! (Foto: Stein Arne Negård)
Tirsdag:
Med 20-årspremie i Snøkuten etter løpet. (Foto: Stein Arne Negård)
Den kontrollerte 5 kilometeren på Romerike ble årets herlige debut på bar asfalt i kortbukse og t-skjorte. Jeg regnet med en tid mellom 20 og 21 minutter - og med 20.59 holdt det jo akkurat. Følelsen når jeg presser maks er imidlertid ikke god. Etter fem måneder med ukentlig kvalitetsøkter på beina burde jeg notert litt framgang nå, men den gang ei. Jeg har noen teorier om hvorfor O2-snappinga ikke funker, men det må jeg komme tilbake til etter Birken. Der vil den ikke være den mest begrensende faktoren uansett plan for gjennomføring.

Fredag og lørdag:
Hedmarks-utsending i halvsvime på Landsmøte i Kondis. (Foto: Oddvar Røsten)

Lørdag:
Fra starten på Vinterkarusellen i Lørenskog. (Per Inge Østmoen)

For å bli tryggere på plan DP i Birken stod HalvBirken på programmet søndag. Med full rulle på jobb de siste ukene og årets landsmøte i Kondis på Romerike i helga, var det ikke akkurat Stakerolfen i fullada utgave som stilte til test på Sjusjøen søndag formidddag. Tid til ordentlig prepping av ski ble det heller ikke. Med nysnø natta før rennet og nullføre på start og deretter varmegrader, var det ikke noe sjakktrekk å ha klargjort kun stakeskia. De er veldig mjuke og har lange kontaktflater som jo er nødt til å suge i glasserte spor. Pulver eller noe annet lurium var heller ikke prioritert i stresset. Det eneste jeg gadd å gjøre når jeg skjønte tegninga, var å dra over med 1 mm rettrill.

På veg bort til stadion kjentes det ikke så gæernt ut, men allerede fra start var suget i det mest brukte sporet merkbart. Ved hjelp av god jobbing hang jeg likevel godt med fra bakerste rekke i pulje 1 i eget spor mot Kroksjøen og avanserte også flere plasser over Gjestbuåsen, den eneste ordentlige stigningen i løypa. Jeg merka at det ikke var noen spesielt "pigg dag", men hovedsaken var jo å få en gjennomkjøring på overskrotten og jeg syntes egentlig at jeg holdt hjulet bra i gang.

Jeg vet ikke om det var kortere staver som gjorde at jeg fikk litt vondt i ryggen, men siden det var såpass lett løypa valgte jeg å prøve vanlig klassisk lengde på stavene denne gangen. Fra Midtfjellkoia etter 9 km og "hematt" til Sjusjøen ble som en vanlig treningstur i midt eget selskap. På den siste halvdelen kom det små grupper bakfra hele tiden som alle passerte "glatt" uten at jeg greide å ta bakskiene før 4. beste jente på Dæhliehaugen. 33 minutter fra Sjusjøen og ned er jo ikke helt på trynet, men mellomtidene forteller at jeg tapte fire plasser i klassen og havnet på 20. plass av de vel 100 i 50-årsklassen. Sist jeg gjennomførte for to år siden brukte jeg 5 minutter mindre, men da var forholdene og vinnertidene også en del bedre. HalvBirken ble uansett en grei test selv i "halvsvime" - dvs. med halvveis forberedelser av det meste.

Søndag:
Bakkerolfen vs. Tigergutt i Sjøsæterlia - B. (Foto: Stein Arne Negård)

Nå starter ei uke hvor det er om å gjøre det meste mer helhjertet. Av alt det jeg er dårlig på, kommer oppladning høyt opp - men jeg har sykt lyst til å være pigg i møtet med både Dølfjellet og Midtfjellet på lørdag. Derfor skal Bakkerolfen leke Roligrolfen denne uka. En moderat økt på beina og en nervetur på Skramstad for å teste ski mot helga er alt jeg har tenkt å gjøre - bortsett fra å klargjøre et par ski eller to, da!

Med aldersjustering så ble jo resultatlista fra landsmøteløpet ganske hyggelig...




mandag 6. mars 2017

Med plan B mot Birken

Gode BB-utsikter! 
Jeg er i god stakeform om dagen, men paradoksalt nok ble det etter mye om og men ikke noe Vasalopp på meg i år. Derfor er  jeg nå over på plan B fram mot Birken som i likhet med de siste 23 foregående årene er vinterens hovedmål.

Vinterens trening og konkurranser gikk på skinner etter plan A helt fram til vinterferien med en god miks av klassisk- og rene stakeøkter krydret med ukentlige hardøkter på beina i Stangehallen. Jeg hadde akkurat kommet i gang med vinterferien da jeg ble skikkelig tett i bihulene. Som vanlig var det helt greit å trene rolig, men oksygenkapasiteten var ikke akkurat noe å stille opp med på halvannen uke. Med fortsatt usikkerhet fram til helga, turde jeg ikke å stille på Vasan. Plan A var å gjøre som i fjor og se an forholdene og kjøpe meg et startnummer hvis "väderprognosen" tilsa sub-5 timer. Selv om det blir helt hypotetisk, kan jeg si at det var like greit at jeg stod over.....

Siden fire uker mellom mitt forrige turrenn (Trysil Skimaraton)  og Birken ville blitt litt lenge, blir det HalvBirken seks dager i forveien i stedet. Generalprøven blir garantert på blanke ski, men i utgangspunktet var ikke HalvBirken på konkurranseplanen i år som konsekvent bestod av renn annenhver helg. I fjor stod jeg over pga. at jeg staket Vasan, men i 2015 gjorde jeg en habil generalprøve med 1.15 på de lette 28 kilometerne.

Hvis jeg hadde blitt utfordret for bare noen måneder siden om å stake Birken, ville jeg garantert takket nei. Nå er jeg - med noen føremessige forbehold - over på plan B der også, eller kanskje jeg kan kalle den plan D og P i stedet! Bortsett fra at jeg ikke rekker å stake gjennom hele BB-løypa på trening før rennet, føler jeg meg klar og at det pr. nå er en realistisk plan. Det sitter mye mellom øra - spesielt når det gjelder staking, og både Tingstadjordet-Skramstadsætra og Kvarstadsætra-Sjusjøen er både mentalt og fysisk overvunnet allerede. På delvis trå nysnø er begge strekningene gjennomført i lav I3 ganske nær skjema for mine beste BB-renn.

Litt rart å tenke tilbake på mitt første møte med "veggen" i Kvarstadlia en bakglatt dag i mars i 1995 da jeg var helt ferdig og ikke visste hva jeg gjorde der i det hele tatt. Kanskje det ikke blir nødvendig å legge noe nervelag på Tingstadjordet eller smøre om ved Kvarstad i år?

Aller størst blir imidlertid kontrasten til min største BB-fadese gjennom alle tider på rekordføret i 2008. Da hadde jeg null feste på rubba (!) ski fra start og var helt ferdig etter å ha staket meg opp til den første smøreservicen etter 5 km...

Hvis det er her Birken starter, så har jeg startet mange ganger allerede.
Denne ryggen blir neppe å se den 18. mars.

Treningsøkter for plan DP: