onsdag 27. september 2017

Den vanskelige oppladningen

Etter en halvbra Oslo Halvmaraton har det dreid seg om å forberede seg til den doble distansen i Brüssel som går 15 dager senere (søndag 1. oktober). Den første av de to ukene ble det bare marginalt mindre trening, men likevel tre hviledager foruten to økter med bra trøkk. Den siste spesifikke maratonøkta kjørte jeg åtte dager før løpet og bestod av en halvmaraton på asfalt med 2 x 5 km i maratonfart (4.35 - 4.45 min/km) underveis.

Den siste uka hviler jeg annenhver dag (tirsdag, torsdag og lørdag) men kjørte bra trøkk  uten å gå i kjelleren på to korte (ca. 25 min) konkurranser både mandag og onsdag.  Helt hvile er for øvrig vanskelig å få til med en god del aktivitet i jobben. Noe som ofte kan være fort gjort å glemme når en skal vurdere totalbelastningen.

Ikke helt etter boka med to konkurranser den siste uka, men den siste utblåsningen er vel og merke i form av rulleskistaking. Mandag kjørte jeg ukas karuselløp i Elverumtrimmen på vanlig måte, men med merkbart lettere bein enn vanlig. At tida ikke stod i stil med følelsen er jeg blitt vant til, men det var uansett en bekreftelse på at noe er på gang. Det ble igjen bekreftet på den siste utblåsningen av systemet på rulleski onsdag kveld.
I ryggen på Rune i onsdagens rulleskikarusell i 7 km medgang og motbakke.
(Foto: Trond Ole Myrvold)
Det eneste som bekymrer meg nå er en stiv legg som nok er etterdønninger etter halvmaratonøkta på lørdag. Fredag, to dager før maraton, er planen 30 - 45 minutter med helt rolig "parkjogg" i Brüssel med noen korte drag, og det blir da den eneste løpeøkta de fem siste dagene. Da får jeg avklart om jeg er "fit for fight" eller ikke. Akkurat nå er jeg litt skeptisk, men forhåpentligvis sitter det ikke hardere i enn at det løser seg opp. Det har blitt mange runder på skumrulla de siste dagene....

Hva så med løpsambisjonene?
Da jeg planla høstens maratonmål, stod det i utgangspunktet mellom Brüssel og Amsterdam 14 dager senere. Med tanke på løypa har jeg utvilsomt gjort et dårlig valg. Her er beskrivelsen av løypa i Belgias hovedstad som går igjen på internasjonale maraton-nettsteder:

"Brussels Marathon er en populær distanse og en tøff maraton med en profil som gjør den mest egnet for seriøse løpere. Brussel Marathon er ikke for en uforberedt eller uerfaren maratonløper. Det er en kupert løp som vil utfordre selv den best trente."
Nå er det familiebesøk som er utgangpunktet for Brüssel-turen, og logistikken blir grei når lille-søss bør omtrent midt i løypa. Som løype-beskrivelsen og -profilen avslører er det ingen perse-løype akkurat, men det ville uansett ikke vært målet. Med ca. 400 høydemeter kan den nok sammenliknes med den mye omtalte Oslo Maraton-løypa i år. I tillegg til bakkene frykter jeg brosteinen som slettes ikke er favorittunderlaget, men aller mest gleder jeg meg til "sight-seeingen" i byen.

Med mitt første forberedte maratonløp på fem år, vil gjennomføringen være viktigere enn tida. Om det blir 3.15 eller 3.30 er ikke så farlig, selv om jeg selvsagt  håper på det beste. Tidligere stemte "formelen": Halvmaratontida x 2 + 10 minutter. Med 1.34 i Oslo i en sammenliknbar løype rett i forkant, skulle det altså tilsi sub 3.20. Spennende blir det i alle fall, vondt blir det garantert, vått blir det nok også, men målet forhelliger middelet - som er å nyte (og skryte) i etterkant.

For meget spesielt interessert som ikke kan vente til langt ut i neste uke på "race-reporten" :

onsdag 20. september 2017

Halvbra halvmaraton og halvannen maraton

Lørdagens halvmaraton i Oslo var generalprøven foran høstens uttalte maratonmål 1. oktober. I tillegg var jeg såpass pigg at jeg stilte på tilnærmet maraton dagen etter - på rulleski riktignok. Jeg har allerede begynt å leke med tanken om ta en dobbel i Oslo neste år - både på rulleski og på beina.....

Hadde det ikke vært for at det var bare inviterte lag som fikk lov å gå rulleskirennet som var en av nyhetene i Oslo lørdag, tror jeg jammen jeg hadde tatt en dobbel allerede i år. Nå ble det fordelt på to dager, men sånn blir det når jeg ikke greier å la være å leke Ole Brumm. Vel, rulleskirennet på 40 km på søndag var ikke akkurat førsteprioritert. Det var halvmaratonløpet og den nye løypa i Oslo som jeg var spent på.


Japaneren Yuki Kawauchi sprintet inn på 2.15.57 etter to harde runder i Oslo
Det er alltid morsomt når kjente tør å prøve seg på maraton,
og Tonje gjorde det med bravur!
Sammenlikningsgrunnlaget i hovedstaden var en tilnærmet sprekk halvveis for et år siden, og jeg hadde med hensikt seedet meg ned et hakk og stilte i pulje 1.30-1.35 i år. I motsetning til i fjor hadde jeg en mulig plan om å legge meg bak 1.30-ballongen og føle på farten, men det slapp jeg å ta stilling til. Den ballongen starte nemlig 5 minutter før, så da var det  bare å stole på egen cruise-controll. Den har ikke akkurat funka  særlig bra i år, så jeg gikk pent ut med overraskende få foran meg i pulja.

Jeg ble en smule overrasket da jeg sjekket inn de to første km-tidene begge under 4.15. Jeg hadde ikke akkurat finlest det nye løypekartet, men jeg visste at det ville bli store forskjeller i km-tider i den kuperte løypa som i følge min GPS hadde 285 høydemeter. Opp til Frognerparken kom første trøkken, og etter 5 km på den første toppen på profilen var jeg oppe etter 21.46.

Neste 5-er er lett med mye nedover som gikk halvminuttet fortere. Ved 15 km begynte jeg å merke at jeg ikke har all verdens trening på asfalt i den farten. Jeg angret også på at jeg tok Hoka Tracer i stedet for mine nye Clayton som var i sekken. Jeg hadde nok trengt den ekstra dempingen mer enn de reduserte grammene, men det verste var at jeg hadde knytt den høyre for hardt slik at det ble direkte vondt å lande riktig. Litt irritert på meg selv for en slik nybegynnerfeil, men trøsten ble raskt at da slipper jeg å vurdere noe nærmere hva jeg skal løpe den doble distansen med i Brüssel.

Med jevnlige påfyll av både næring og moral startet jeg nå på "det ukjente helvetet". Jeg har jo løpt førsteetappen i veteranklassen i Holmenkollstafetten en gang i tiden, men hadde tydeligvis glemt den siste delen av "monsterbakken" bak St. Hanshaugen. Heldigvis fikk jeg følge med min "faste sparringpartner", Dorte, og jeg greide å bite tenna sammen og følge over toppen - før hun forsvant framover i rekkene. På Km nr. 16 og 17 var jeg klart over 5 min og forskjellen på beste og dårligste km-tide ble hele 75 sekunder! Fortsatt litt å hente på disponeringa, kan man si...


To bilder tatt av Dorte og meg på samme sted av to spreke maratonjenter, Reidun og Tonje.  
På litt stive bein fikk jeg gira om og kom meg brukbart til hektene igjen på de siste lette 4 km som gikk på 17 min. De små brosteinspartiene var akkurat like vonde som tidligere på småstive bein, men nedtellinga hadde for lengst begynt og moralen holdt til mål som ble nådd på 1.34.19.

På samme måte som spørsmålet om flaska er halvfull eller halvtom, følte jeg umiddelbart på både et halvbra og et halvdårlig løp. Totalopplevelsen gjør at jeg lander nærmest det første. Tida var to minutter bedre enn i fjor og 7 plasser i klassen og 200 plasser lenger fram totalt med omtrent samme deltakelse. Det er viktig å ha tall som underbygger framgang - og ignorere dem når det går gærne vegen. Her er enda flere harde fakta fra BMW Oslo Maraton 2017:
          

location
time
speed
o/a
sex
cat
split
speed
o/a
sex
cat
5 km
21:46
4:22 min/km
657
601
20
21:46
4:22 min/km
657
601
20
10 km
43:11
4:20 min/km
635
586
20
21:26
4:18 min/km
657
606
21
15 km
1:05:52
4:24 min/km
626
577
17
22:41
4:33 min/km
688
629
19
20 km
1:29:37
4:29 min/km
648
590
20
23:46
4:46 min/km
920
817
29
21,1 km
1:34:19
4:29 min/km
665
605
20
4:43
4:18 min/km
1315
1135
38


De harde kara klare il maraton i sola i øvre-Solør. (Foto: Trond Ole Myrvold)
Søndag var det også strålende vær da årets maraton i rulleskikausellen gikk av stabelen, denne gang til og med med brukbar deltakelse. Tanken var i utgangspunktet å ta kortvarianten på 10 km for å lufte meg, men når fetter'n stilte for første gang i år kunne jeg ikke pingle ut. Rett etter start da hele feltet forsvant angret jeg litt og begynte å se etter skiltet hvor kortløypa snudde, men fant det ikke. Ok, da blir det en søndagstur i finværet uten stress, tenkte jeg. Så var det bare det at en gul skikkelse som jeg kjenner godt begynte å komme nærmere og nærmere etter hvert som jeg koste meg utover i Solør.
Og der forsvant det feltet.....(Foto: Trond Ole Myrvold).
Rett før vending i Åsnes var jeg ajour med Jan Erik. Jeg ville jo ikke ligge bak å snylte for lenge så jeg pigget meg fram for å dra - og overså skiltet som markerte vendepunktet. Selv om han bak snudde, nølte jeg et øyeblikk og forsatte rundt neste sving for å for forsikre meg om at skiltet ikke stod lenger fram, Jeg ville jo ikke jukse å gå for kort eller!

På tilbaketuren ble det en ny jaktstart med jevnlige selvtatte mellomtider. Avstanden krympet stadig fra halvannet til ett minutt - og ryggen kom stadig nærmere. Nå var'n sliten! Jeg visste at jeg måtte ta'n i de slake stigningene hvor jeg "jukset" med  dobbelttak med fraspark mens han selvfølgelig staket opp av gammel vane.

Det ble bakke for lite og 20 sekunder for seint til at lille-Bakken tok store stake-Bakken på ski for første gang på et over et år, men litt av en "restitusjonsøkt" med over to timer med 84% av maks-HF i snitt. Lørdagens halvannen time hadde forøvrig et snitt på 87%......

To maskiner i gang med innhøstinga! :-) (Foto: Trond Ole Myrvold).




fredag 15. september 2017

På lekende dugnad for Right to Play

Runfie med Jimmy og Thora Ingeborg på Stangebrua hører med. 
Torsdag hadde Jimmy "The Runner" Vika sin 18. av 20 etapper á 42195 m på Hamar som ledd i Right To Play's innsamlingsaksjon "202020" hvor han som daglig leder i organisasjonen løper 20 maraton på 20 dager i Norges 19 fylker + Svalbard til inntekt for å bedre jenters skolehverdag i Midt-Østen (Libanon, Jordan og de palestinske områdene).

Som lærer og løper og med litt kjennskap til både Jimmy og prosjektansvarlig Thora Ingeborg var det ikke bare naturlig men helt selvfølgelig å støtte prosjektet med samtidig å gjøre det jeg liker aller best. Samtidig fikk jeg oppdatert meg selv på hva organisasjonen jobber med. Jeg må innrømme at jeg tidligere ikke visste så mye om Right To Play enn at det var noe Johann Olav Koss var sentral i. Jeg hadde vel en anelse om at det dreide seg om å bedre barns hverdag i utviklingsland. Nå har jeg skjønt at det gjøres ved å fokusere på to ting: Lærerne og skolemiljøet. Ikke spesielt fjernt fra min hverdag det heller.....

Dessuten identifiserer jeg meg med alt som har med det å leke å gjøre. I tillegg til å leke inn holdninger, kunnskaper og ferdigheter rent profesjonelt, har jeg først som godt voksen utviklet en livsfilosofi som i stor grad går ut på å leke. Jeg vet jo at noen ser rart på en i overmoden alder som driver på slik som jeg gjør, men det er jo akkurat "right to play" som gjelder for meg også. Jeg leker idrettsutøver hver eneste dag, ofte sammen med lagt yngre - og har usannsynlig stor glede av det. Så da kan alle som ikke har skjønt bare synes hva de vil om "en gammel gubbe som flyr rundt i underbuksa."

Jimmy og Thora Ingeborg på veg tilbake til Johann Olav Koss' lekestue i 1994.
Jeg har tidligere vært med som medløper i et par skikkelige langløpsprosjekter og forventet nesten å se et vrak av en overambisiøs km-samler etter 75 mil på beina. Men den gang ei! På min første runde møtte jeg en opplagt Jimmy med en like blid Thora Ingeborg i fint driv i den 4,4 km lange tur-retur-løypa i finværet fra Vikingskipet over Stangebrua til Bekkelaget. Riktig nok i kjapp gange for første gang på dag18, men allerede på oppløpssida før jeg rakk å ta min planlagte 1/3-maraton. Flere lokale seigmenn gikk "all-in" i  løpedugnaden og gjennomførte en hel maraton for saken. Det kaller jeg godt jobba, og det er jo antall runder som utløser kroner fra sponsorene. Hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde planlagt å leke NM-deltaker på halvmaraton på lørdag hadde det nok blitt tredobbel distanse på meg også.

Ronny var dobbelt så leken som meg og gjorde unna seks runder.
Det fortjener opplagt bilde foran presseveggen for begge.
En muskel på innsiden av kneet hadde sagt ifra såpass at Jimmy fant det klokt å roe ned tempoet slik at "sjarmøretappen" i Oslo kan løpes på lørdag. Med dekning av etappen "live" på NRK's distriktsending og mange kjente ute i løypa, ble det fortjent oppmerksomhet om prosjektet også i fylke nr. 18. Før selve finalen under BMW Oslo Maraton står  Akershus-etappen for tur på Kolbotn fredag ettermiddag. Da er det bare heie hvis du er i Vika dvs. på Rådhusplassen når en formidabel prestasjonen fullbyrdes under løperfesten lørdag. Ikke bare drømme og snakke om om det - men gjøre det!  Respekt, Jimmy!


PS! 54 personer løp til sammen 181 runder på Hamar på torsdag. 




Instagram: #jmmytherunner #202020
Facebook: 202020
NRK Østnytt: Maratonmannen

mandag 4. september 2017

Kvalitetstur til Furusjøen Rundt

145 løpere klare til start på 18 km rett nedenfor Rondablikk.
(Arrangørfoto)
Helga var satt av til kvalitetstid på bortebane, for anledningen i lag med både Bjørg og Jan Erik. Utgangspunktet var fetter'ns kamp for å vinne trippelen i Furusjøen Rundt med mektige Rondane som bakgrunnskulisse. 18 km på Kvamsfjellet er for real bortbane å regne for en lokalpatriot som stort sett bare drar til hovedstaden hvis det er nødvendig å bevege sine ben utenfor Hedmark for å teste formen.

Jeg  var rask på pletten og tilbød mine høyst begrensede fartsholder-egenskaper da Store-/Stake-Bakken mente han trengte drahjelp for å dra i land klasseseieren etter 45 på ski, 70 på sykkel og altså 18 avsluttende km på beina i trippelen som nasjonalromantisk nok profileres som "Eventyret i Rondane".

Fellesturen fra Sjusjøen oppover Gudbrandsdalen ble krydret med den innfødte lillehammeringens private lokalhistorietime - og plutselig var vi ankommet Rondanes forgård. Det er ingen grunn til å vente med å avsløre hvordan selve oppdraget gikk, siden den hardeste opponenten aldri dukka opp. Å anse oppdraget som utført før start var selvsagt ikke aktuelt, og taktikken ble beholdt. Det burde holde med halvannen times arbeid på en lørdag  var vi enige om, og vi la avgårde side om side i en kontrollert åpning for å finne plassene vår i feltet.

Oversikt over arenaen som blir brukt sommer som vinter. til Furusjøen Rundt.
(Arrangørfoto)

To blide fyrer med utsikt over Furusjøen under oppvarminga.
Sist vi stilte på samme startstrek med løpesko på beina var i Birkebeinerløpet for nesten to måneder siden, og da var det bare sekunder mellom oss. Selv om vi har brukt tida ganske så forskjellig siden den gang, så ville det overraske i alle fall meg hvis de ville bli noen stor differanse denne gangen også. Motivasjonen til å avgjøre til egen fordel er det ingen grunn til å tvile på - uansett "ekstern" konkurranse. Det er nok gjensidig selv om det er mine ord: "Det spiller ingen rolle om det er 2000 eller 2 i feltet. Hovedoppgaven er den samme!"

I uønsket posisjon allerede i oppvarminga....
Allerede i den første slake bakken ante jeg tegninga. Jan Erik fikk noen meter som jeg ikke turde å utligne. Det gikk greit å ligge i "min fart", men så fort jeg prøvde å koble inn et høyere gir, ble løpesettet krampeaktig uten at det ga noe effekt, spesielt oppover. Jeg holdt cruise-controllen inne og greide å nyte det fantastiske flotte løypa som etter noen km på grus ned til Furusjøen slynget seg videre på østsiden vekselsvis på brede kloppinger, mjuk skitrasé-underlag og herlige furunålstier uten at det var nødvendig å bli møkkete på beina. "Her skulle det vært moro å løpe når en er i form", tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg hele tiden sjekket avstanden framover til en lang, krumrygget fyr med hvit overdel og rødt hodebånd. Den økte kanskje litt før vi var ute å grusen igjen i nordenden av sjøen, men ikke mer enn at jeg var på skuddhold....

Starten har gått med en (delvis skjult) blånisse til venstre i bildet. (Arrangørfoto)
"En indre og vekk med'n" var ikke tema denne gangen heller. (Foto: Per Fredriksen)
Noen løpeform er jeg dessverre ikke i ennå, og det begynner å haste. Litt skuffende måtte jeg lørdag innse at tre løpefri dager den siste uka ikke hadde gitt noen boost. Overskuddet og evnen til å holde trykket oppe er absolutt brukbart, men beina vil ikke. Jeg og fysioen jobber med saken, og ved hjelp av trykkbølger håper vi å få løst opp i spenningene og ømme sitteknuter. Hamstringene og den potensielt sterke setemuskulaturen bidrar ikke nok til framdriften i steget, og er rimelig sikkert grunnen til at jeg ikke får noe kraft i frasparket.

Eventyret i forgrunnen - Rondane i bakgrunnen...(Arrangørfoto)

Eventyrlig underlag og omgivelser... (Arrangørfoto)
På den oversiktlig grusveien på andre halvdel fikk jeg hjelp av et par løpere som kom opp bakfra, og jeg innbilte meg at den spredte gruppa foran var lettere å se. 3-4 km før mål visste jeg det ville ble tøffe tak med en sammenhengende motbakke og 100 høydemeter på 1,5 km. Det gikk ikke fort, men i motbakke blir avstanden framover redusert i antall meter. Jeg kom meg da opp på et vis med konstant åpen munn gispende etter luft like framoverlent som en skihopper da jeg endelig rundet kulen 2 km før mål. Neppe noen estetisk nytelse og garantert mye å trekke for på stilen!

Ned mot mål langet jeg ut det jeg var kar om, men skjønte at de ca. 100 meterne var for seint å ta inn. Bjørg var også på oppløpet på sin 8 km da jeg jeg bare hadde rundingen inne på stadion igjen, men slaget om Furusjøen var  tapt - men ikke uten kamp i alle fall.

Med åpen munn i den siste bakken ned til mål. (Foto: Per Fredriksen)

De to mellomtidene ute i løypa viste at jeg var 42 sekunder bak halvveis og 24 ved forvarselet 1 km før mål før avstanden økte igjen til 28 sekunder i mål. Den jækelen på ha spurtet med livet som innsats - og likevel hatt tid til å klappe Bjørg på rumpa! Jeg var enda nærmere i klassen hvor jeg var seks sekunder fra 3. plassen (av 10 i klasse M55-59 år) og ikke mer enn 2.36 bak Hans Ivar som vant klassen.
Jan Erik med et par Team Sport 1 kompiser foran pallen...
..og på toppen av pallen - til og med to ganger.. Dobbelt grattis!

Summa summarum en god treningsøkt hvor det ble jobbet med moralen i en terkselfart som forhåpentligvis skal holde over dobbelt så lenge om fire uke. Jeg er i nærheten av noe på en langtfra lett dag, men hele "pakketuren" til Furusjøen oppveier for det meste: Topp sosialt og treningsmessig utbytte med påfølgende påfyll næringsmessig og åndelig, avslappende logistikk med null stress, kondis-profilering av et arrangement med kvalitet i alle ledd,  fantastisk høstvær og natur som fikk en turist til å måpe. Det er nok bare å innrømme  for en lokalpatriotisk lokalredaktør at det arrangeres flotte - ja eventyrlig flotte løp andre steder i væla også.


De klart viktigste resultatene i Furusjøen Rundt 2017:






M55-59





Plass
Navn
Kl
Klubb
Tid
Diff
1
M55
Vingrom
1:20:48
00:00.0
2
M55
NOTEAM
1:22:09
01:21.0
3
M55
Njård
1:23:18
02:30.0
4
M55
FIK Orion
1:23:24
02:36.0
5
M55
Voorne Atletiek
1:30:23
09:35.0
6
M55
Skakkebu turlag
1:40:30
19:42.3
7
M55
Atomem BIL
1:42:10
21:22.1
8
M55
Sk Rye
1:46:10
25:22.7
9
M55
Ringebu Fåvang
1:47:26
26:38.3
10
M55
Eidsiva Bredbånd AS
2:07:24
46:36.9






M60-64 





Plass
Navn
Kl
Klubb
Tid
Diff
1
M60
Strandbygda IL/Team Sport
1:22:56
00:00.0
2
M60
Oslofjord Triatlaon
1:43:36
20:40.3

SE OGSÅ STOR REPORTASJE PÅ KONDIS.NO:
Furusjøen Rundt levde opp til Kondis' kvalitetsstempel