Trysil Skimaraton på Østby er det skirennet nest etter Birkebeinerrennet og påskerennet Narkuten som jeg har gjennomført flest ganger. Den tredje lørdagen i februar tok jeg selvsagt turen til Østby også i år og var førstemann i mål av oss tre som har gått 21 av de 23 utgavene.
Hvorfor jeg ikke var der i den 2. utgaven i 2001 og i 2016 er veldig logisk: Jeg gikk andre skirenn, nemlig Hafjell Skimarathon for 7 år siden og min første TSM-skulk fikk jeg da jeg var bortreist av familiære årsaker men kompenserte med både skirenn og et karuselløp i Solør samme dag. Gyldig fraværsgrunn for så vidt, men den gangen visste jeg jo ikke at det kom til å bli en rekke å skryte av.
Trysil Skimaraton hadde jeg i utgangpunkt tenkt å stake rett og slett som trening til en mulig Stake-Birk om fire uker, men pga. mye nysnø og antatt løse forhold gjorde jeg klar skia med V45 som bankers feste. Da jeg våknet til melding på telefonen om at løypa var lagt om til to runder nedi skogen pga. kraftig vind og snødrev i den øvre delen, skiftet jeg taktikk igjen.
Skøyteskia stod klare til kommende oppgaver, og dermed tok jeg meg en halv time bedre tid med frokost og jobb fra morgenen av. Den største fordelen med stake på blanke ski er at du slipper å bruke tid på å teste om skia sitter og ofte justere med nervelag under midten. Å teste gliden på flere par ski er ikke noe alternativ for meg. Jeg velger alltid skøyteskia når det er i nærheten av null, og stakeskia er kun aktuelle hvis det er kaldere. Da er det gjerne litt tråere føre og jeg velger å gå med feste. De DP-skia er ikke mye brukt i konkurranser for å si et sånn. Bomkjøp for rett og slett.
Jeg hadde satt meg opp i først pulje med en hensikt. Da sliper jeg å krige om plassen i køa i den lange bakken rett etter at det blir innsnevra til to spor. Baktropp-løper i pulje 1 passer er slow-starter mye bedre enn front-kriger i pulja bak. Likevel var det i den første bakken jeg var oppe og hilste på Jan Kristian, Inge og noen andre harde stakere før de forsvant i lettere terreng. En positiv erfaring å ta med seg hvis Skramstadsætra skal passeres på blanke ski også i år.
Jeg liker egentlig godt å løpe flere runder i en og samme løype f.eks. på maraton. Merkelig nok har nesten ingen turrenn jeg har deltatt det konseptet. Det har kun vært reserveløsning i Trysil-Knut-rennet ved flere anledninger, men jeg tror flere renn på andre siden av svenskegrensen har det.
Jeg synes både kontrollen med eget løpsopplegg og andre løpere som man møter ved vendinger er motiverende. Ulempen med en rundløype er jo at svake sjeler blir fristet til å hoppe av halvveis hvis de har en dårlig dag eller bommer med smøringen. På Østby valgte over 20 stykker den lettvinne løsningen på problemet. Det er en helt irrelevant problemstilling som aldri sniker seg inn i hue mitt. Det har rett og slett ikke vært noe alternativ i de vel 1200 scenariene foreløpig, og sånn kommer jeg fortsatt til å tenke i overskuelig framtid.
Den rutinerte mosjonisten kom seg kom seg til mål, men fik konstatert både kragebein- og ribbeinsbrudd.! Enda en god grunn for å sanksjonere alle søppel-løperne, uansett nivå. Ingen har det travlere på på skirenn enn at de kan ta med seg plasten hjem eller i alle fall til neste matstasjon. Når proffene har ressurser til å ha egne langere langs løypa, kan de jaggu fungere som søppelplukkere også. Vi andre kan putte det dit det blir plukket fram fra. Ferdigsnakka!