Førstemann til 21 i Trysil Skimaraton

Trysil Skimaraton på Østby er det skirennet nest etter Birkebeinerrennet og påskerennet Narkuten som jeg har gjennomført flest ganger. Den tredje lørdagen i februar tok jeg selvsagt turen til Østby også i år og var førstemann i mål av oss tre som har gått 21 av de 23 utgavene. 

Hvorfor jeg ikke var der i den 2. utgaven i 2001 og i 2016 er veldig logisk: Jeg gikk andre skirenn, nemlig Hafjell Skimarathon for 7 år siden og min første TSM-skulk fikk jeg da jeg var bortreist av familiære årsaker men kompenserte med både skirenn og et karuselløp i Solør samme dag. Gyldig fraværsgrunn for så vidt, men den gangen visste jeg jo ikke at det kom til å bli en rekke å skryte av.

Trysil Skimaraton hadde jeg i utgangpunkt tenkt å stake rett og slett som trening til en mulig Stake-Birk om fire uker, men pga. mye nysnø og antatt løse forhold gjorde jeg klar skia med V45 som bankers feste. Da jeg våknet til melding på telefonen om at løypa var lagt om til to runder nedi skogen pga. kraftig vind og snødrev i den øvre delen, skiftet jeg taktikk igjen. 

Skøyteskia stod klare til kommende oppgaver, og dermed tok jeg meg en halv time bedre tid med  frokost og jobb fra morgenen av. Den største fordelen med stake på blanke ski er at du slipper å bruke tid på å teste om skia sitter og ofte justere med nervelag under midten. Å teste gliden på flere par ski er ikke noe alternativ for meg. Jeg velger alltid skøyteskia når det er i nærheten av null, og stakeskia er kun aktuelle hvis det er kaldere. Da er det gjerne litt tråere føre og jeg velger å gå med feste. De DP-skia er ikke mye brukt i konkurranser for å si et sånn. Bomkjøp for rett og slett. 

Jeg hadde satt meg opp i først pulje med en hensikt. Da sliper jeg å krige om plassen i køa i den lange bakken rett etter at det blir innsnevra til to spor. Baktropp-løper i pulje 1 passer er slow-starter mye bedre enn front-kriger i pulja bak. Likevel var det i den første bakken jeg var oppe og hilste på Jan Kristian, Inge og noen andre harde stakere før de forsvant i lettere terreng. En positiv erfaring å ta med seg hvis Skramstadsætra skal passeres på blanke ski også i år.

Jeg liker egentlig godt å løpe flere runder i en og samme løype f.eks. på maraton. Merkelig nok har nesten ingen turrenn jeg har deltatt det konseptet. Det har kun vært reserveløsning i Trysil-Knut-rennet ved flere anledninger, men jeg tror flere renn på andre siden av svenskegrensen har det. 

Jeg synes både kontrollen med eget løpsopplegg  og andre løpere som man møter ved vendinger er motiverende. Ulempen med en rundløype er jo at svake sjeler blir fristet til å hoppe av halvveis hvis de har en dårlig dag eller bommer med smøringen. På Østby valgte over 20 stykker den lettvinne løsningen på problemet. Det er en helt irrelevant problemstilling som aldri sniker seg inn i hue mitt. Det har rett og slett ikke vært noe alternativ i de vel 1200 scenariene foreløpig, og sånn kommer jeg fortsatt til å tenke i overskuelig framtid. 

80-åringen Jan har nok det samme tankesettet som meg tydeligvis. Gaven tryslingen nylig fikk på sin 80-årsdag var nemlig startplass på halvmaraton i TSM. Den gaven fikk en vond bismak skulle det vise seg. Han ble nemlig felt av det samme som jeg tok opp i min forrige skimaraton-rapport fra Sjusjøen, en henslengt gél i sporet. 

Den rutinerte mosjonisten kom seg kom seg til mål, men fik konstatert både kragebein- og ribbeinsbrudd.! Enda en god grunn for å sanksjonere alle søppel-løperne, uansett nivå. Ingen har det travlere på på skirenn enn at de kan ta med seg plasten hjem eller i alle fall til neste matstasjon. Når proffene har ressurser til å ha egne langere langs løypa, kan de jaggu fungere som søppelplukkere også. Vi andre kan putte det dit det blir plukket fram fra. Ferdigsnakka!

En uheldig "enarmet banditt" på vei mot mål!

Det har selvsagt vært mye forskjellig vær og føre på TSM siden 2000, men jeg har nesten alltid kommet hjem med en god opplevelse fra Østby. Årets var intet unntak. Det var absolutt ikke vindstille på myrene ut på hver runde, og det var nok hovedgrunnen til at jeg brukte ca. fire minutter mer på andrerunden. Da ble jeg som så ofte før stående alene å glane på egne skitupper, og da går minuttene fort.

På førsterunden hadde jeg noen rygger å gjemme meg bak, og jeg hadde også hyggelig selskap av Dagsrevyens Ingerid Stenvold (som ble 5. dame) et like stykke. Jeg husker hun gikk fra meg forrige gang hun var på Østby, i 2009 fikk jeg vite i forbi farten. Denne gangen fikk jeg "revansje".

På andre runden ble det meg mot meg selv helt til jeg fikk øye på den raske frekvensen til Lin-Iren som var viste deg å være 4. dame i sporet. Jeg rakk bare å komme meg opp i ryggen på henne før den lange stigningen opp til den siste matstasjonen før hun trippet lett fra meg i diagonal mens jeg slet med å holde stakefrekvensen oppe.

Stake-generalprøven gir jeg meg absolutt godkjent på selv om det ble mer jobbeføre enn jeg normalt ville stake på. Jeg er også ganske overrasket over at jeg hadde marginalt høyere både snitt- og maks-puls med samme løpstid enn i forrige helgs skøytemaraton på Sjusjøen. Jeg visste jeg var piggere nå, men jeg pleier jeg å ligge betydelig høyere i puls både på skøyting og variert klassisk enn i ren staking. Jeg lå også denne gangen litt høyt fra start ift. ideell pulskurve, men det er ekstra viktig å finne riktig pulje fra start på ski.

4. plass av 20 i klasse M61-65 år og nr. 106 av alle 355 startende er mitt klart beste renn i vinter. Nå skal jeg trappe ned på mengden og kjøre noe korte maks O2-økter på ski. Jeg skal bare ta ekstra seigt skirenn til først: Öppet Spår i fristil allerede på mandag.

Nu jäklar, nu kör vi!

Resultatliste M61-65:

Pall og pers uten pes i Sjusjøen Skimarathon

Skål! Colaen på Rømåsmyra smakte langt bedre enn det ser ut for på bildet til Geir Evensen.

Sjusjøen Skimarathon er i ferd med å bli et fast innslag på terminlista mi, og lørdag ble den unnagjort for 4. gang. Det har faktisk gått fortere for hvert eneste år - så da er det vel bare å fortsette da...

Selvsagt har forholdene mye å si, så jeg skal ikke trekke noen vidløftige konklusjoner på grunnlag av de fire tidene. Dessuten gikk det aller første (og eneste) med klassisk teknikk under svært krevende forhold i 2020.

I år var det i fristil for tredje året på rad hvis jeg regner med den virtuelle utgaven som jeg gjennomførte mutters alene i 2021. Med drøye to uker igjen til en av vinterens "høydare", Öppet Spår i fristil mandag 27. februar, var SSM som en generalprøve å regne selv om jeg som vanlig må ha med meg Trysil Skimaraton i klassisk før den tid.

Jeg føler at grunnlaget er på plass nå og at jeg er tilbake omtrent der jeg bør være, men jeg var nok ikke helt muskulært restituert på lørdag. 20 minutters stakekjør i ukas lokale Tour de Ski sammen med Jan Erik på onsdag og 16 bakkeintervaller med Kondisgjengen på torsdag satt i beina selv om jeg følte at intervalløkta gikk kontrollert.

To blad Bakken på Tour de Ski-tur til Bergeberget.

Hamstringene sa i fra allerede i den første bakken opp fra Natrudstilen. Selv om jeg hadde fokus på å gå mest mulig dobbeltdans, ble det mye padling i slake stigninger og i de hardeste padlebakkene ble det til og med glidende fiskebein. Det var rett og slett ikke noe krefter å spa på med. 

Jeg greide heller ikke å koble meg på noen gruppe, så det ble heller ikke mye pes å få. Taktisk gåing i felt er ikke min sterke side, kan man trygt si. Enter durer jeg forbi eller så blir jeg gående noen hundre meter bak uten å dra nytte av noen rygger. 

Vel halvveis på Kroksjøbrua hadde jeg kommet i siget. (Foto: Bjørg Enger)

Det var gode forhold med lite vind og fin temperatur på SSM i år, og i motsetning til de foregående utgavene var det finest oppe på fjellet. Der greide jeg også å finne rytmen slik at jeg gikk meg inn i løpet i stedet for ut mot slutten som gjerne skjer hvis man åpner for sprekt. Jeg er også fornøyd med at jeg greide å følge planen med påfyll av egne gels, i tillegg til å ta drikke på alle fem drikkestasjonene. Også viktige ting å få rutine på før det blir "alvor".

På sosiale medier ble det kommentert at vi "over 45 med mage nedenfor startnummeret" er en pest og en plage for andre brukere av de flotte turløypene på Sjusjøen. Jeg skal ikke garantere for at noen i feltet hadde lagt igjen folkeskikken i sekken ved start, men mitt generelle inntrykk etter ganske mange mil med startnummer på brystet i verden beste skiløyper, er at det er god stemning og at de fleste turgåerne en møter eller når igjen på Sjusjøen heier oss fram.

Det er i imidlertid en par ting vi både med og uten mage under startnummeret kan skjerpe oss på for å gjøre opplevelsen enda bedre:
For det første kastes géltuber igjen der det passer uansett hva arrangørene oppfordrer eller truer med. Det kan virke som at "alle" kaster det fra seg i etter eget for-godt-befinnende som helst er i nedoverkjøringer, og at det derfor er helt legitimt. Det bør det absolutt ikke være. Jeg sørget for å åpne mine rett før  drikkestasjonene, og slapp å fikle med å putte "limet" i beltet igjen og tapte i alle fall ikke noe tid på  det. Det som tar tid er å få den opp og i seg. Noe som også var  direkte årsak til at jeg mistet den vesle gruppa jeg hadde på første drikkestasjon ved Ljøsheim. 

For det  andre bør alle som tror de er så gode skiløpere kunne lese terrenget og trafikkbildet slik at uheldige og farlige situasjoner oppstår. Selvsagt er det skiløpere med svært forskjellige ferdigheter ute i løypene på Sjusjøen en lørdag i februar - eller i romjula for den saks skyld. 

Vi som har betalt startkontingent går ikke i avstengte løyper, og vi har heller ingen forkjørsrett. Vi må ta hensyn til trafikken - og spesielt hvis vi råkjører. Etter tusenvis av km i den populære skidestinasjonen har jeg lært meg å følge med på bevegelsene til både de to- og firbeinte, og jeg har så vidt jeg kan huske ikke hatt et eneste uhell så langt på 20 år. Jeg kunne godt hengt meg opp i situasjoner hvor jeg måtte vente med å gå forbi pga. møtende turløpere som korrekt holdt til høyre, men hvorfor fokusere på de ti sekundene når det var 12 800 andre sekunder jeg kunne utnyttet bedre?

Jeg hadde riktig nok en nestenulykke med et hundespann som oppdaget oss litt for seint og ble stående og sperre hele løypebredden ved Moste nederst i den såkalte "Proffløypa". Farten var ikke så stor, og i motsetning til løperen foran meg som hev seg unna i løssnøen, rakk jeg å stoppe og kunne vente til føreren fikk rygget spannet tilbake. Jeg hørte ingen upassende kommentarer da heller, men med noen få kilometer igjen til mål var nok de rundt meg også såpass slitne at det var kanskje helt greit med en pit-stop?

På pallen med høyt opp til den suverene vinneren, men på talefot med andremann i eldste klasse M61-70 år! (Foto: Vidar Ellefsen)

Vel i mål etter den siste utformila med 200 høydemeter fall på godt under halvtimen ble jeg godt fornøyd etter en tung start, og med plass på pallen og løypepers med nesten ti minutter ble jo ikke dagen dårligere. Når jeg samtidig er ganske sikker på at jeg har mye å gå på i forhold til overskudd og form så kan det jo bli mer moro. Jeg har nemlig ikke sett etter hvor mye jeg har trent de fire siste månedene. Det skal jeg gjøre til jeg står "laddat" i Sälen til en dobbelt så lang skøytetur om om to uker. 

Hemskt mycket hej! 

Jevnt bra og midt i sekken  for rennets 3. eldste løper. 

Mye moro i vente i vinter

Det har allerede blitt februar, og de store skirennene nærmer seg. Januar har blitt brukt til alt som jeg har lyst til å gjøre av trening. Etter to litt halvseige renn ved årsskiftet og en drøy uke med forkjølelse etter Budorrennet, har det blitt både noen fine langturer og kortere renn med litt mer trøkk enn tidligere.

Kanskje var det ikke så gæli med et lite avbrekk etter to og en halv måned med mye trening? I alle fall så har det vært bra flyt i treninga siden, og hvilepulsen har ikke vært lavere siden lenge før lungebetennelsen  satte meg ute av trening hele sommeren og høsten. En blir trolig litt mer oppmerksom på hvordan kroppen responderer når det blir noen svingninger pga. sjukdom. Tidligere har jeg ofte følt at det har gått på det jevne. 

Planen var å gå et turrenn annen hver helg hele vinteren, men det blir litt vanskelig å få til å gå opp. Pga. forkjølelsen passet det også bra at det ble tre uker mellom Budorrennet og Furnesåsen Rundt siste helga i januar. Riktig nok har jeg hatt to klubbrenn i mellomtiden, men det er tydeligvis greit å trene litt på rutinene rundt det å dra på renn også. På lørdag kom jeg nemlig hjem fra Nybygda uten ski....

Furnesåsen Rundt med feste 28. januar.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det har blitt to klubbrenn i en litt endret løype i Hernes, så jeg har ikke noe å sammenlikne med fra tidligere år. Klubbkamerat Amund har vært eneste sparringpartner og gir likevel en god nok pekepinn på hvor jeg står. Det mangler ellers ikke på motivasjon om dagen, og kunsten fram mot de viktige rennene blir å styre unna en del så det ikke blir for mye moro....

Klubbrenn i Hernes med Amund.

I tillegg til klubbrenn har vi også vår egen Tour de ski gående i hele februar hvor det ikke er vanskelig å brenne opp kruttet. Med julegava til meg selv i form av min første tredemølle på plass i kjelleren og ny Garmin-klokke vunnet i Kondis vervekonkurranse på armen, blir man ikke mindre nysgjerrig på nye sprell. 

I vinter blir det fristende å gå helt i kjelleren...

Skitreninga har imidlertid førsteprioritet, og jeg kommer til å fortsette med vekselbruk mellom variert klassisk, staking og skøyting hele denne vinteren. Så langt har jeg gått to renn med feste, to er staket og to i fristil. 

Tour de Ski i Elverum med Jan Erik

Planen videre er Sjusjøen Skimarathon i fristil og Trysil Skimaraton uten festesmøring hvis føret tillater det. Så gleder jeg meg skikkelig til å skøyte Öppet Spår mellom Sälen og Mora på mandag 27. februar i Vasaloppets vintervecka ni dager etter TSM. Det er nå fem år siden Rune og jeg kjørte Nattavasan. I år er det solo som gjelder men likevel med et sosialt opplegg med Amund. 

Nattvasan md Rune i 2018. 

Birken 18. mars er som alle år siden 1995 hovedmålet, og med 18 dager etter Vasan bør det være tilstrekkelig tid til å stille godt forberedt. Hvis skøyteformen blir habil ville det vært fristende å stille i Skøytebirken, men jeg er nok ikke villig til å ofre merkerekka. Dobling fredag og lørdag er nok mulig ved å bruke beina på fredag og overkroppen på lørdag, men som med alt mulig annet så vil kvantiteten gå utover kvaliteten begge dager.  "Taim vill sjåv!"

Livskvalitet for to- og firebeinte!

Janteloppet fra Pellestova 14 dager senere er imidlertid både Amund, Kjetil og jeg klare til å gjenta fra i fjor, så da blir det uansett et bra fristilfokus denne vinteren. I tillegg er jeg også fristet til å prøve Troll Ski 15. april uten å være redd for å jukse med glidende fiskebein opp Keiken eller Nordseterfjellet. For første gang er det nemlig åpnet for fristil de 90 (eller 120) km fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen. 

Det kan imidlertid hende at jeg får enda mer lyst til å start løpssesongen når vi kommer til midten av april. Det er grenser for hvor mye Ole Brumm en kan være. Det er rett og slett for mange fristelser der ute...

Ole Brumm og Maraton-Rønnaug sist lørdag!
(Foto: Eivind Skille)