tirsdag 21. februar 2017

«For i Stakvendtland, der kan alt gå an...»

Bare noen hundre meter igjen (Foto: Hans Martin Nysæter)
Min «karriere» som staker tok et nytt steg i Trysil Skimaraton på Østby i helga og er i ferd med å snu opp ned på mange av mine oppfatninger om teknikken. Dessuten ble det ilddåp for mine nye stakeski, Fischer Speedmax DP.

Skiene fikk bare luftet slipen på en langtur på Flishøgda mandagen i forveien før jeg stilte opp i min 16. Trysil Skimaraton godt mettet med bare Swix LF6. Hvor mye skiene har å si for prestasjonen er jeg litt usikker på, men det var i alle fall tilfredsstillende å ikke skylde på gliden for en gangs skyld. Likevel var det opplevelsen i den ca. en mil lange stigningen som var den store oppturen. På forhånd var jeg mest opptatt av hvor mye jeg kom til å tape oppover til mine jevnbyrdige konkurrenter som valgte feste på det reale blåføret.

Rune, Amund og jeg hadde en sosial tur til TSM som i motsetning til fjorårets utgave gikk under helt ideelle forhold. Ingen nedbør de siste to ukene etterfulgt av noen dager med mildere vær og av en kald natt, gjorde at spor og underlag var både ferdig støpt og størknet da renndagen kom med passende mange minusgrader, tilnærmet vindstille og bare et lett slør som hindret sola å slippe til. Forholdene kan kort og godt beskrives med at åtte menn og tre kvinner gikk under de gamle løyperekordene!
Fra pulje 1 med masse gode skikompiser på plass.  (Foto: Hans Martin Nysæter)
Rune og jeg hadde stilt oss opp i den første av fire puljer sammen med mange av mine «favorittkonkurrenter» fra sporet tidligere i vinter, noen med feste og mange som meg med blanke ski. Det var ikke noe stress fra start fra min posisjon i 5. rekke, og jeg fant etter hvert min plass litt lenger bak. Jeg var helt i ryggen på beste dame etter den første slake stigningen, men måtte overraskende nok jobbe for å henge med neste pulje i det lett partiet videre. Fra 10 km begynner det partiet som jeg ofte har «gjort løpet» med sterk diagonaljobbing, men som jeg nå fryktet pga. mitt selvpålagte «handikap».

Staten for pulje 1 sett fra ovenfra. (Foto: Hans Martin Nysæter)
Jeg bestemte meg for å fortsette den ubrutte rekken med mitt 5. stakerenn for sesongen da jeg noen dager på forhånd skjønte hvor optimale forholdene ville bli på Østby. Likevel hadde jeg regnet med å se ryggen til Rune og andre med feste forsvinne før toppen. Å mestre stakingens kunst sitter i stor grad i hodet, og med meget god kjennskap til traséen, var jeg meget fokusert på å gjennomføre 42 km uten et eneste fiskebein.

Selvtilliten steg i tråd med at jeg avanserte oppover Ryskdalen. Rune var ikke å se i øyekroken lenger, og «stakemaskinen» Odd Steinar Låveg ble passert før matstasjoene. Rett før toppen var jeg også ajour med både Ole Martin, Helge og Inge, de to første sågar med feste. At jeg raskt ble bak igjen på den neste lette mila, var ikke spesielt uvant - men likevel litt bakvendt i forhold til tidligere oppfatninger. Det var helt herlig å sitte i hockey i sementsporene nedover i de slake kurvene,  og den første gelen ble raskt tatt inn etter at jeg måtte gi opp å dra nytte av bakskiene til både Inge og Helge.

Vel nedpå de flate myrene igjen kom først Morten bukkende med dobbelttak og Rune varierte med sugende dobbeltak med fraspark. Etter at en kort dagdrøm om festesmurning ble avløst av annerkjennelse av at jeg trengte en Maxim-cocktail fort, kom Fred Arild opp og forbannet seg på at Morten ikke skulle få vinne prestisje-duellen. Etter stigningen opp til siste matstasjon var jeg som ny igjen, og med god pes av Svein Harald kjempet jeg som om det stod om livet. En frisk finish i mitt hittil klart beste stakerenn «i bakvendtland» med bare «en liten dupp» en mil før mål!

Amund (til h.) var også meget godt fornøyd med turen til Østby.
I etterkant er det litt irriterende at jeg ikke fikk tatt den siste oppstiveren noen minutter før, og at jeg måtte gi tapt med små marginer til et drøss av mine gode målestokker. Aller mest tar jeg likevel med meg den store oppturen, bokstavelig talt - og bekreftelsen på at en blir god til det en trener på. Med bedre utnyttelse av teknikken i lett terreng kan det bli stang inn ved neste anledning. Nå blir det gode muligheter for å jobbe med den saken i den forestående vinterferie-treningsuken.

At jeg staker fra løpere med feste og blir kjørt inn nedover, har jeg etter hvert skjønt at ikke er helt bakvendt likevel. Stakeski skal jo pr. definisjon være lettere å stake med oppover enn ski med vanlig spenn, og festesmurningen vil jo kun bremse når den tråkkes ned i moter. Med tyngden på begge skiene skal jo ikke festet ha noe å si på riktig smurte klassisk ski. Helt logisk, men likevel litt bakvendt i forhold til mine gammeldagse oppfatninger…

PS! Symptomatisk ble det 4. plass i klassen – 8 sekunder bak pallen – uten at jeg var klar over konkurrenten underveis.


SE DEN FLOTTE VIDEOEN FRA RENNET PÅ TRYSIL - HVA SKJER:  REKORDER UNDER TRYSIL SKIMARATON

TOPP 10 I KLASSE 56-60 ÅR:


torsdag 9. februar 2017

En ensom ulv på Slettås

Ingen foran - ingen bak i ulvesona. (Foto: Trond Ole Myrvold)
Dette er ikke noe innlegg verken for eller imot ulv, men kun en søkt metafor på bloggerens kamp for å forbli i "Slettåsflokken" under søndagens årlige turrenn i ulveland, nemlig Slettåssprinten på knappe 17 km. Flokken som ble jaget av gårde fra et jorde med et hagleskudd bestod ellers av 43 mer eller mindre tamme løpere.

Jeg ble såpass skremt at jeg uvanlig nok befant meg faretruende langt fram i flokken da da vi var ferdig med et par jorder og beveget oss inn i mer utrygt terreng. Jeg kan imidlertid ikke huske at jeg verken ropte eller tenkte ulv underveis, selv om jeg helt motvillig måtte se "alfahannen" og to små flokker sakte men sikkert forsvinne i det fjerne. Fra drikkestasjonen ved Svesætra etter 6,5 km og til jeg var nede i bygda igjen, var det ikke en skapning å se verken på to eller fire bein. Litt ergelig ettersom jeg i mitt eget hue hadde fått innvilget lisensjakt på fetter'n. Nå skulle jeg ikke bare være på skuddhold. Siden det var såpass kort så skulle jeg legge meg på bakskiene og bli der - helt til oppløpet.

Jakta mi ble dessverre avlyst i ren Helgesen-stil før alle 150 høydemeterne var forsert, og det er bare å innse at det i dette (stake)gamet også er den sterkestes rett som gjelder. "Survial of the fittest", liksom.  Vel, jeg overlevde for så vidt med god margin denne gangen også selv om jeg på forhånd hadde et berettiget håp om å bite noe mer fra meg. Et par løpere nærmet seg nok litt nedover igjen, men jeg holdt da i alle fall posisjonen som jeg hadde på toppen denne gang.

Jakta mi på Per Ola og Jan Erik ble avblåst, men de to jakta innbyrdes helt til målstreken.
(Foto: Trond Ole Myrvold)
Det var jo ikke så mange av de 44 aktive som valgte å stake løypa, så da et par trimmere lot seg imponere av "hakkinga" mi i den siste ordentlige motbakken, fikk jeg da med meg en god følelse av å tilhøre "stakemafian". Noen estetisk nytelse er det sikkert ikke, men det er jo ganske effektivt da. Siden den vesle flokken foran meg med Jan Erik i spissen gikk ut i fiskeben i den eneste bratte kneika, valgte jeg å gjøre det samme for ikke å tape terreng. Det er ellers ikke noe problem å stake/pigge/dra seg opp hvilken som helst helling lenger, men selv om en er blitt rimelig enspora på staking så er det jo fortsatt den mest effektive (lovlige) teknikken i det aktuelle terrenget som gjelder.

Status ble 9. plass i flokken og bare (klart) slått av Jan Erik i aldersklassen. Jeg var ikke like mye på hugget som i Trysil-Knut forrige helg, men det skyldtes nok litt mindre oppladning i forkant. Restitusjonen i etterkant går nok heller ikke inn i læreboka som et skoleeksempel - med 7,5 km eller drøye halvtimen i rød sone i Snøkuten på tirsdag og klubbrenn med hjertet i halsen i ti minutter på onsdag.
På'n igjen i Snøkuten under vinterlige forhold i Veldre tirsdag. (Foto: Stein Arne Negård)
Status ble tre rett i trynet i løpet av fire dager hvis jeg ser utelukkende på resultatene, men alle tre var likevel positive opplevelser. Nå venter en rolig helg med påfølgende spissing fram mot Trysil Skimaraton og deretter en vinterferie med større muligheter for å samle overskudd til vinterens høydepunkt(er) i mars.

KONDIS.NO: REPORTASJE OG BILDER FRA SETTÅSSPRINTEN
SØNDAG - TRØKK 1:


TIRSDAG - TRØKK 2:



ONSDAG - TRØKK 3: