"Godt kämpat" i UltraVasan

Et etterlengtet bilde som jeg tok meg tid til å ta selv
på oppløpet lørdag ettermiddag.

Hva gjør man når man kaller seg løper og er sjanseløs på å innfri egne forventninger i forhold til tider? Jo, man kan innse sine (forhåpentligvis midlertidige) begrensninger i forhold til fart og heller løpe sakte og langt - ultralangt. Helt siden jeg fikk plass i UltraVasan i tolvte time i fjor høst en gang, har den vært en drøm - og drømmer vil en jo så gjerne skal bli realiteter.  Og en drømmehelg ble det!

Jeg hadde en meget enkel logistikk i forbindelse med min deltakelse i den historiske premièren siden jeg fikk tilbud om en av de ledige plassene til den aktive Romerike Ultraløperklubb. Bussen gikk nesten forbi døra mi fredag ettermiddag med 16 andre forventningsfulle deltakere - de fleste mer rutinerte ultraløpere enn meg som bare sporadisk har prøvd meg som ultra(light)løper. Reiseleder var Erik "Norge-på-langs" Nossum, og gjengen var for øvrig en miks av "gamle" kjente og nye bekjentskaper for meg - alle passende selvhøytidelig med en god porsjon humor og selvironi. Takk for turen til alle som eventuelt leser Bakkerolfens løpende oppdateringer!

Romerike Ultraløperklubb med gjester på tur. Her fra turen bortover på fredag. (Fotograf - og sjåfør: Jens Sjøberg)

Min "ultra-CV" så slik ut før helgas tur:

Dato	Konkurranse	Km	Tid
08.12.2007	Bislett 12/24 Hour Indoor Challenge	115,2	12:00:00
25.08.2007	Eidsvoll 6-timers	66,8	6:00:00
23.08.2008	Eidsvoll 6-timers	69,6	6:00:00
22.08.2009	Eidsvoll 6-timers	70,3	6:00:00
23.05.2010	Ulvådalen Ultra	51,5	4:03:47
21.08.2010	Romerike 6-timers	65,3	6:00:00
18.09.2010	UltraBirken	73,0	8:26:03
12.08.2012	Ulvådalen Ultra	51,5	4:13:44
02.09.2012	Romerike 6-timers	64,3	6:00:00
15.09.2012	UltraBirken	57,0	6:00:13

Med unntak av debuten med 12-timers innendørs på Bislett for sju år siden og et realt Birkebeinerløp fra Rena til Lillehammer, har jeg altså kun erfaring fra 6-timers løp eller kortere. UltraVasan ville ergo bli min nest lengst løpetur uansett underlag, og min klart lengste i terrenget. Med fem Vasaloppmedaljer i skapet, var jeg imidlertid rimelig kjent i terrenget vinterstid.

Å løpe distansen trigget meg noe vanvittig på forhånd og overskygget usikkerheten om kneet ville tåle en litt hardere arbeidsdag enn vanlig. Hvor mye "overtid" det ville bli, var ganske i det blå med ukjent underlag og et helt annet treningsgrunnlag enn det jeg forstilte meg ved påmeldingen. Sperretiden var 15 timer og romslig selv om jeg skulle bli tvunget til å gå mesteparten av vegen til Mora. Selv anså jeg alt mellom 10 og 12 timer som mulig. Da jeg de siste dagene oppdaget at medaljetiden var satt på forhånd til 10,5 timer ble det helt konkret og naturlig mål. (På ski er det vinnertida + 50 %.) Kjapp hoderegning ga et "skjema" til 7 min/km, skjønt jeg visste jo at den "cruisekontrollen" måtte justeres underveis etter underlag og høydeprofil.

Ferden fredag gikk rett til startstedet i Berga by som var uvanlig stille i forhold til hva jeg har vært vant til. Det er selvsagt  merkbar forskjell på å ta i mot 15000 skiløpere og knapt 1000 ultra- og 500 stafettlag, men det skulle vise seg at arrangørene tok "lillebror" i Vasa-familien på det største alvor. Akkurat som da jeg gikk mitt først Vasalopp i 1999 ble jeg også denne gang mektig imponert over den svenske grundigheten.

"Waiting for the moment!"

Starten var satt til klokka 5 om morgenen, og dermed blir det noe amputert søvn natta før uansett hvor man er innlosjert. Vi hadde en stor hytte i Sälenfjellet med noen minutters kjøring til start. Klokka to var jeg klar som et lys, og halvannen time senere var det liv  i hele ultraklubben. Vel nede på startområdet var det uvanlig rolig, ikke noe stress med smøring av panikklag, lange køer til doer, leting etter bagasjeinnlevering eller startleden. Jeg kunne bare rusle rundt og føle på ultra-stemningen. Jeg tillot meg å knipse litt med mobilen som jeg skulle ha lett tilgjengelig i lomma bak på CEP-tightsen under hele turen, men det ble så som så med kvaliteten på bildene i grålysningen.

Fra den 3 km slake motbakken rett etter start som ble forsert helt uten glipptak denne gangen.

Skovalget hadde vært klart lenge: Salomon Speedcross med S-Lab Sense i reserve i dropbagen halvveis i Evertsberg. Både behov for demping og allsidighet ift. underlag var avgjørende - og jeg traff perfekt med det valget og slapp å skifte. Påkledningen ellers var litt optimistisk med meldte 10-15 grader. Kort tights var nok, men siden regnet kom tidligere enn varslet var kortermet trøye i kaldeste laget en times tid før jeg fikk tatt på en langermet fra dropbagen i titida.

Man "lærer så lenge man lev(er)er", er det noe som heter, og denne gangen lærte jeg på nytt noe som jeg tydeligvis hadde glemt siden det er "år og dag" siden siste langløp. Jeg måtte nemlig "levere" tre ganger på den første halvdelen av løpet, en gang på en strategisk plassert utedo og senere to ganger i buskene. "Mårud så Mårud - som det heter i reklamen! Rett og slett for mye mat i sekken fra dagen før selv om jeg droppet middagen og satset på brødmat kvelden før. Jeg visste jo egentlig at jeg må få i meg mye av næringen i flytende form i stedet for fast føde før lange løp.

Starten var nesten trolsk med fakler i vegkanten i grålysningen. De første kilometerne går på asfalt før det går over i grusveg. Jeg stod litt langt framme i feltet og ség sakte men sikkert bakover i feltet. Etter hvert ble det mer variasjon med stier og klopper. Det føltes herlig å få variasjon på de først fine barnålstiene, men etter hvert ble det adskillig mer teknisk. Fokus var hele tiden på hælene på løperen foran. Det var større partier som var bløtere og også mer teknisk krevende enn jeg nok hadde forestilt meg. Klopper var det kilometervis av, først nylagte, tørre og fjærende å løpe på, men da regnet kom og gjorde enekelte eldre, skakkere og smalere utgaver sleipere, krevde det fullt fokus.

De første, fine stiene var en nytelse - det samme var tempoet til Tim som passet meg ypperlig. 

Løypemerking var fantastisk bra. De oransje båndene lyste mot deg absolutt hele vegen, km-skilt med nedtelling til Mora og på 100 meteren til den neste av de sju kontrollene. Mellom disse var det ti drikkestasjoner, så jeg skjønte jo hvorfor mange løp uten sekk selv på mitt nivå. Jeg bar med meg halvannen liter med tynn Enervit sportsdrikk i sekken, to Red Bull-bokser, to Tine energibarer, Turmix nøtteblanding og to tuber med energihonning fra Meråker. Som vanlig gikk lysten på søtt gradvis ned - og suget etter salt opp utover i løpet. Jeg fråtset i potetgull og cola der det var mulig, men honningen og det meste av sportdrikken ble med helt til Mora. På de vanlig drikkestasjonene var det nødvendig å halvblande sportsdrikke og vann for å få det ned. Litt sterk blanding etter min smak. Blåbærsuppa som jeg holdt meg unna i starten da magen føltes for full, funka bra og ga energi fra Risberg og helt inn. Eller så ble det å dytte innpå det en har lyst på i godtedisken.

Etter hvert så ble det en del slitne løpere å se rundt meg...

Oppturer og nedturer var det mange, selv om det er uklart i ettertid hvor og når det ene avløste det andre. Tankevirksomheten var begrenset til neste strekke med praktisk anvendelse av barnelærdom om sammenhengen mellom vei, fart og tid. Først med 10 t 30 minutter som den ene parameteren, men etterhvert redusert med en halvtime når underlaget ble lettere og avstanden kortere. Variasjonen med tidlige korte gåstrekker hvor jeg prøvde å lange ut i motene, var nok lurt. Den topplada GPS-klokka ga seg to timer for tidlig, så jeg tok bare noen sporadiske kikk på mobilen for å sjekke regnstykket som hele tiden gikk opp. Oppglødd av bare positiv feedback i form av "Godt kämpat" og "Bra jobbat" av folk langs hele løypa var det ikke mulig å mista trua.

Ingen "walk in the park" i Moraparken heller.

Beina bar, det ene kneet skreik ikke noe mer enn det andre, og alle andre fysiske vondter var i det hele tatt fraværende. Selvsagt var beina  tunge, men ikke verre enn at det gikk rimelig jevnt og trutt å løpe. Jeg var veldig forsiktig nedover pga. kneet, men det var egentlig bare hofteleddbøyeren som "fikk det". Det merktes spesielt etter målgang, mens leggene var helt fine.

Ultra-selfie i de svenske skoger.

En fantastisk positiv løpopplevelse for meg som har vært sulteforet på den slags de siste to årene. Min lengste løpetur ute i Guds frie natur, medaljen ble min og ikke minst - beina (les: kneet) holdt! Plasseringsmessig ble jeg nr. 234 av 622 menn, nr. 248. av 719 fullførende totalt og  nr. 14 av 62 i M50 etter å ha passert 60 løpere fra Risberg etter 35 km.

Flere bilder på facebook: UltraVasan

Mellantider

Split	Klockan	Tid	Sträcktid	min/ km	km/h	Plac.
Smågan	05:51:49	00:51:49	51:49	05:38	10.65	232
Mångsbodarna	07:22:22	02:22:22	01:30:33	06:20	9.48	291
Risberg	08:31:58	03:31:58	01:09:36	06:27	9.31	295
Evertsberg	09:51:35	04:51:35	01:19:37	06:26	9.34	270
Oxberg	11:37:32	06:37:32	01:45:57	07:04	8.49	249
Hökberg	12:41:36	07:41:36	01:04:04	06:58	8.62	239
Eldris	13:48:42	08:48:42	01:07:06	06:35	9.12	233
Mål	14:48:14	09:48:14	59:32	06:42	8.97	234

Løpslogg ( - 22,5 km):

Med blandede følelser i Østlendingenløpet

I helga var det full fest i Elverum med arrangementer i bøtter og spann. For andre året arrangerte Østlendingen i samarbeid med klubben min, FIK Orion, Østlendingenløpet. Det stakk like mye i hjertet som i kneet da jeg greide å skade menisken på nytt og var helt nødt til å stå over fjorårets premiere. I år ville nok også 9 av 10 stått  over i min situasjon. Nå er ikke jeg spesielt opptatt av å følge strømmen og gjøre som de 9 andre - jeg går min egen (kronglete) veg. Ok, jeg lar hjertet bestemme og gjør kanskje ikke det mest fornuftige i alle sammenhenger. Selv om det kanskje noen ganger gjør vondt verre i min skadesirkel, har jeg i alle fall prøvd. Ingen vet heller med sikkerhet om det hadde vært så mye annerledes å avstå verken fra ditt eller datt.

Situasjonen kan i mye øyne best sammenliknes med å bli nekta å være med på feiringa i sin egen bursdag to år på rad. Jeg ble nekta i fjor, og det gjorde sitt til at jeg var enda mer bestemt på å få være med i år. Når du har hatt en finger med i spillet fra starten, får du et eierforhold til det. Østlendingenløpet er litt "mitt" liksom. Begge løypene har jeg gjort titalls runder i før jeg endte opp med nøyaktig 5 og 10 km. PR og ikke minst dekning i etterkant har også vært mitt bord - i tillegg til mer praktiske gjøremål på løpsdagen som løypemerking og drikkestasjoner. Nok å gjøre, så hvorfor pine seg gjennom ei mil halvskadet?

Kollega David hadde motsatt opplevelse av meg og løp sitt beste milløp noen gang - langt der foran.
(Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg er slett ikke uvant med  å bli slått av 11 år eldre Ole Peter på de virkelige lange distansene, men denne gangen måtte jeg slippe etter 3 km... (Foto: Jan Erik Bakken)

Litt selvmotsigende i utgangspunktet, men i tillegg til å tilfredsstille løpekåtheten er det utvilsomt den beste måten å se hvordan et løpsarrangement fungerer på å oppleve det hele fra riktig vinkel - fra en løpers synspunkt. Derfor stilte jeg til start med historiens laveste ambisjon, og i likhet  med 100 % av gjennomførte treningsøkter - uten å angre på at jeg pinte meg halvt i hjel.

Det var nesten dømt til å gå "den vegen høna sparker" uten en eneste intervall- eller tempoøkt i beina siden juni måned. Etter vårsesongens mislykkede strategi for å bli kvitt betennelsen i kneet, har jeg nå prøvd å avstå fra alt annet enn helt rolig langkjøring på beina. Jeg har jo prøvd å ta i skikkelig på rulleski eller sykkel, men at kvalitetstrening må være spesifikk ift. det en trener mot,  fikk jeg til de grader bevist på lørdag. Asfalt  har jeg heller ikke satt mine løperben på av samme grunn siden jeg prøvde meg i mitt forrige milløp på Kongsvinger ved St. Hanstider.

I passende selskap for dagen - med en søppelcontainer ved Frydenlund skole! (Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg valgte jo primært å være med for å oppleve folkelivet jeg visste det ville bli langs løypa med tre store arrangementer på samme helg i Elverum - og sånn sett årets verste dag å arrangere noe på mht. trafikk av både biler og fotgjengere. Likevel "måtte" jeg ha et mål for egen del også. Det var nemlig nesten på dagen 20 år siden jeg løp mitt første 10 km gateløp - nettopp i Elverumsløpet. Tida ble 42.09 som 34-åring 13. august 1994. Det burde jeg greie uten løpetrening! 4.12-farten ble såvidt testet i 1 - en - km på asfalt dagen før, så her var det bare å gå på med friskt mot og sterk tro......

RESULTATER ELVERUMSLØPET 1994

Som vanlig var første kilometeren på 4 blank grei nok. Så var det om å gjøre å justere cruisecontrollen og juble seg gjennom løypa som er flat helt til vel halvveis. Det var varmt, og jeg hadde stressa med løypemerking, saftblanding, kjøring hit og dit og var ikke akkurat i toppladet tilstand. Da  jeg løp under undergangen ved 3 km føltes den første lille kneika og den etterfølgende Standbygdvegen som endeløs. Tørst og tom for krefter lengtet jeg bare etter den sjølmiksa cocktailen på 5 km. Passering halvveis ble gjort på skjema til målet på litt over 21 minutter, men jeg grudde meg for den neste drøye kilometeren opp mot løypas høyeste punkt på Løvbergsmoen.  Km-tida hadde gradvis sneket seg oppover og var allerede på 4.30 før den tyngste som jeg fryktet ytterligere et halvt minutt opp på - og fikk rett. Via Øverleiret, ned mot sykehuset og inn i Storgata er det lettløpt og med to reale utforbakker er det mulig å senke km-tiden igjen. Klokka hadde hengt seg opp på 4.30 og det var så vidt jeg slapp å se 44-tallet på den store klokka ved mål. To minutter bak et innbilt realistisk mål - katastrofe for n'te gang anno 2014. En ny påminnelse om at det er et lite univers mellom det hodet sier og det systemet er i stand til å yte. At jeg gidder!

Det var MORO å se alle de blide løperne i Østlendinegenløpet - og ekstra MORO er det å treffe "gamle" elever som Mads på løp. (Foto: Jan Erik Bakken)

Min egosentriske selvmedlidenhet til tross. Jeg løp i mål med et smil om munnen og viste forhåpentligvis med all mulig tydelighet opp hele Storgata at dette var MORO,  moro å bli heia på, moro med folk som prøver å innbille meg at jeg løper bra, moro med tilbakemeldinger om løypa, moro med det fine været, moro å ta del i et bra arrangement - og aller mest at det er MORO å løpe - ikke på tross av - men nettopp å fullføre på grunn av varmen og alle andre mer eller mindre selvforskyldte hindringer på min veg.

Kollega Lene løp med stort pressepress på sine skuldre etter å blottlagt hele sitt treningsliv i Østlendingen i hele sommer - men hun taklet presset og nådde målet med nesten to minutters margin.

Reportasje med masse bilder og alle resultater på kondis.no

Først i mål på Kongsvinger Maraton

Dett ble mye maraton for penga på Vinger!

Kongsvinger Maraton har helt siden debuten i 1996 vært et høydepunkt i sesongen min. Det er Hedmarks største løp regnet i aktive deltakere, og et av Norges få skogsmaraton som går nesten bare på grus, men også litt gress og sti og bare noen få hundre meter på asfalt. (Det er egentlig ikke Hedmarks eneste maraton lenger fordi Runar Thorstensen ultraløp i Ulvådalen helga etter også har klasse for maraton.)

Jeg har, med ett eneste unntak, stilt opp på Sæter Gård hvert år siden debuten. I 2000 prioriterte jeg å sykle Varlitråkket i Trysil som oppkjøring til Birkebeinerrittet og hadde sikkert litt slitne bein etter en ukes konkurranser i Etape Bornholm. Før årets løp har det blitt 16 registrerte deltakelser fordelt på 9 hele, 6 halve og en minimaraton i fjor. Det var ikke aktuelt å droppe turen til Vinger i år heller, siden fylkets flaggskip på løpsfronten fortjener årlig oppmerksomhet på kondis.no. Å dra uten å løpe når jeg likevel var påmeldt sitter veldig langt inne, så spørsmålet var bare hvilken distanse og hvilket ambisjonsnivå "Jolly Jumper" burde ta i år. (Jeg har vel bortsett fra navn-assosiasjonene hatt ekstremt lite til felles med både Lucky Luke og hesten hans de siste to sesongene, men selvironien er god medisin for meg uansett...)

Min klassekamerat i M50-54, Trond Inge Carlsen, imponerte med å dukke ut fra skogen som andremann på maraton.

Etter litt testing to dager før løpet, endte det med at jeg fikk lov å starte en time tidligere sammen med de som forventer å bruke over fem timer. For det første var jeg jo usikker på kneet, men nesten like viktig var det å tenke på dekningen av løpet på kondis.no. Jeg visste at det kom til å bli en ensom opplevelse, men planen var å rekke de to rundene før første løper både på halv- og helmaraton kom mot mål, dvs. på ca. fire timer. Plan B hvis kneet ble slitent undervegs, var å ta en pause og jogge gjennom minimaraton senere på dagen for å få godkjent deltakelse.

"Ultra-Rita" Nordsveen, og siste to års vinner, Anne -Berit Vangen, var helt jevne på halvmaraton

Det kom en regnskur på morgenen før jeg syklet de 8 kilometerne fra Vennersberg til Sæter, men i god tid før vi 14 "tjuvstarterne" stilte oss opp kl 10 var det klart at det kom til å bli like varmt som det alltid pleier å være den første lørdagen i august i skogen rett nord for festningen. Jeg fikk som ventet ikke noe følge fra start i mitt sub-6 minutters tempo, og løp følgelig samtlige 42 195 meter i "ensom majestet". Ikke noe problem med det annet enn at funksjonærene på noen av de første av de ni drikkestasjonene ikke var forberedt så tidlig med hele "barmenyen". En stor fordel med å være fremskutt "baktroppløper" er at en kan ta turen som en real "pub-til-pub-runde". Aldri har vel jeg "fått så mye for penga" på et maratonløp! Jeg stoppet i alle fall 15 ganger og lesket meg en "dobbel" - i tillegg til litt fast føde i form av rosiner og bananer. Litt sosial småprating ble det også til til på min ferd som ellers foregikk i min egen tankeverden.

Jeg pleier å ha følge med Ola Mellem når jeg løper maraton på Vinger, men denne gang ville det ikke blitt noe samløp selv om jeg hadde ventet med å starte.

Den ferden gikk overraskende fint, i alle fall på første runde. Jeg har tross alt ikke løpt en meter etter Femundløpet i slutten av juni uten å kjenne det i sena under det høyre kneet. Ikke vet jeg hva som var grunnen, men bortsett fra noen små stikk i den første nedoverbakken, kjente jeg absolutt ingen ting i kneet på hele turen! Da Jan Billy påstod at jeg så bedre ut ved runding etter 21 km enn på de første meterne etter start, gikk tankene til "runner's high"! Takk, Jan Billy!

Steinar Lien vant klassen min på halvmaraton på 1.31.50.

Etter å ha holdt nær 5 blank fart på de lette kilometeren nedover, rundet jeg halvveis på nøyaktig 1.50 og regnet på om jeg kanskje rakk å få med meg innspurten på minimaraton også. Med start kl 13.30 og med visshet om at de raskeste gjør unna 4,2 km på et kvarter, betydde det i praksis at jeg måtte være inne på 3.45. Da hadde jeg et øyeblikk glemt at jeg verken har løpt maraton eller hatt noen løpeturer på over tre mil på nesten to år. Andre runde ble derfor tung og gåpausene i de bratteste motbakkene, som jeg fornuftig nok la inn på førsterunden også, ble kjærkommen variasjon. Lårene ble tunge og stegene korte, men leggene og ikke minst knærne tålte både opp- og nedstigningene.

Magne Kartensen løp  følge adelskalenderen sitt 23. Kongsvinger (halv)maraton og er den sammen med...

.. klem- og premieutdeler Harald Furholt som har størst ansiennitet i Kongsvinger Maraton. Her er det Anne Berit Vangen som er i ferd å få en sine to klemmer - og premier.

Om det var kinesiotapen som jeg helt impulsivt pyntet høyre kneet før start, eller mange av de andre panikk-tiltakene jeg har gjort den siste måneden i håp om at det skulle hjelpe mot jumpers knee, er høyst tvilsomt. En ny episode av den føljetongen får jeg komme tilbake til når den treige kroppen min har fått tid til å reagere på maratonsjokket. Litt flåsete kan jeg i nuets beruselse omformulere litt på Hjallis: "To runder og vekk med'n!" Jeg innrømmer også gjerne at det var litt moro å løpe i først i mål etter å ha spøkt med den gamle skikjempen Tore Negård om at det er tøft å "gå opp løypa" i sånt vær.

Det er alltid morsomt å ta bilder på løp når folk gleder seg over opplevelsen. Her er det Håvard Undem som signaliserer hva han mener om sin halvmaraton.

Sluttida 3.54.56, negativ pers med nesten halvtimen og et kvarters positiv split til tross, jeg angret ikke en meter på at jeg prøvde denne gangen heller. Tid og plassering er helt underordnet, men jeg greier jo ikke å unngå å kikke litt på resultatlista likevel. Uvanlig sterk konkurranse i klassen min gjorde at jeg ble "bunnrusk" i M50-54, men totalt endte jeg faktisk blant "den bedre halvdel " med min 21. plass av 57 startende. Foreløpig konklusjon: Utålmodighet er en dyd!

PS! Det ble en aldri så liten nedtur rett etter målgang. Jeg hadde jo med meg sykkel, mest for å komme meg litt ut i løypa for å ta ordentlige skogsmaraton-bilder av de andre hel- og halvmaratonløpere, men det var ikke så lett som antatt.... Krampene hogg tak i begge leggene da jeg satte meg på jernhesten, og jeg måtte pent trille redskapen mens jeg knipset bilder motstrøms de siste tre kilometerne opp til siste matstasjon. Ned igjen gikk det seg seg heldigvis til med utstrakte legger, og etter ytterligere visping tilbake til svigermor langs den trivelige Strandpromenaden, var beina nesten like lette som hodet.

Reportasjen min på kondis.no med 230 bilder:  Svensk seier i sedvanlig stekhet Kongsvinger Maraton

Juli med jumpers og digital overtrening

13. mai skrev jeg på bloggen: "Senere utover sommeren må jeg opp i 10 mil i uka på beina for å ha grunnlag for å gjennomføre høstens to store mål..."

Nå er juli måned gått og det ble godt og vel 13 mil løping - på hele måneden. Det høres bortimot ut som 75% reduksjon i forhold til planen, men likevel er nok ikke grunnlaget så verst. Statistikk er en enkel måte å ljuge troverdig på ved bare å plukke ut de tallene som passer. Jeg skal ikke bortforklare at Jumperskaden har tvunget meg i kne bokstavelig talt, i forhold til løpetreninga, men det har som vanlig ikke vært noe å si på ferieaktiviteten. Bare fjorårets juli med ferskfiksa menisk overgår årets ferieinnsats. Derfor skal jeg la surving over egne skavanker ligge i denne omgang og heller fokusere på at grunnlaget i alle fall er intakt - om det så er er høyst uklart hva det skal "brukes til"....

I tillegg til å ha gjennomført ganske nøyaktig to timer daglig trening helt uten fridager i juli, har jeg loggført det firedobbelte (!). Det er nemlig ikke til underslå at jeg er vel så ivrig til å loggføre treninga som å gjennomføre den. Med så mange digitale treningdagbøker tilgjengelig på nett, er det mye å kose seg med for en freak på området: Garmin Connect/Training Center, Endomondo, Strava og "gamle gode" STÅ-PÅ. Alle har sine styrker og svakheter, men her er statusen for juli 2014 i alle fire dvs. egentlig fem verktøyene (Garmin Training Center lagres lokalt, mens Garmin Connect er nettbasert):

	Garmin	Strava	Endomondo	Stå-På
Økter:	25	25	36	42
Km:	574	574	585	623
Timer:	44	44	53	63

Forklaring til de til dels store forskjellene:
All utholdenhetstrening blir registrert med min Garmin 610 på armen (eller sykkelstyret) og lastes automatisk opp på pc-en til både Garmin Training Center, Garmin Connect og Strava når jeg legger fra meg klokka. Training Center har jeg lagret økter lokalt på siden 2007, mens Garmin Connect har jeg brukt systematisk siden jeg begynte å blogge om konkurransene mine i 2009. I disse dager har forøvrig Garmin Connect gjennomgått en betydelig oppgradering som jeg ennå ikke har fått tatt i bruk ennå.

Endomondo har jeg brukt et par år mest for de sosiale mulighetene, mens jeg er ganske fersk Strava-bruker. Sistnevnte har vel vært et førstevalg for syklister i mange år, tror jeg. Jeg må innrømme at jeg som har en relativt godt utviklet sans for konkurranser, først og fremst har blitt litt fascinert av alle segmentene som dukker opp langs rutene og som gjør det mulig å sammenlikne mine tider med proffenes.

Jeg har til tross for automatiske opplastninger fortsatt med å legge inn all trening manuelt i "veteranen" STÅ-PÅ. Grunnen er enkel og grei at jeg da har all historikk samlet helt tilbake til da jeg startet med systematisk kondisjonstrening i 1994. Diagrammene funker ikke, men de tabulariske rapportene gir meg fortsatt den beste oversikten. Det er også bare her jeg konsekvent fører all annen trening, i hovedsak styrke- og bevegelighetstrening, som altså er grunnen til at jeg får mye større totaler enn på de GPS-baserte dagbøkene.