Mitt nye liv som harepus

Fullt fokus på spedometeret ut fra start i Grue. 

Selv om vi er bare midt i mai har jeg følelsen av at løpsesongen har vart lenge allerede, og det har den jo også faktisk. To måneder med hovedfokus på løping som ble innledet med en skikkelig mengdeuke i Portugal i slutten av mars. Etter en uke med 140 km, har volumet ligget på snaut halvparten resten av våren.

Ser jeg i treningsdagbok er det ikke blitt den store systematikken i treninga, og de to konkurransene jeg har gjennomført har fått et annet fokus enn planlagt. Dvs. i Grue Halvmaraton har det for så vidt vært planen ganske lenge at jeg skulle prøve meg som fartsholder, hare(pus), pacer, vindfanger, flaggbærer – kall det hva du vil. Det fristet såpass til gjentakelse at jeg meldte til ny tjeneste 10 dager senere i Grunnlovsmila på hjemmebane, og da jeg nylig også fikk spørsmål om det samme i Hamarløpet 24. mai var jeg ikke så vanskelig å overtale. Alle tre løpene i samme fart – 5.00 min/km.

Grue Halvmaraton har jo blitt «Innlandet svar på Hytteplanmila» som vokser og vokser og blir stadig mer proft. Da de utlyste fartsholdere søkte jeg på jobben med begrunnelse om at jeg har løpt over 1000 løp uten å ha hatt den oppgaven. Uten å være sikker på når det begynte å bli vanlig med fartsholdere, så er det i alle fall en relativt moderne greie her til lands. Skal jeg tippe en 10 års tid?

Da jeg satte meg opp som bærer av 1.45-flagget i «Norges hurtigste 1. maitog» i Grue var jeg jo klar over at jeg ikke hadde så mye slækk på skjemaet. De to forrige løpene på samme sted og dato har bare så vidt gått under 1:40, og jeg tenkte som vanlig ikke på at jeg har blitt to år eldre siden sist....

Forberedelsene ble i alle fall tatt seriøst, og jeg hadde en generalprøve med halvmaraton i den flate Skjefstadfossrunden hjemmefra ti dager før hvor jeg løp godt under 5 blank i 4 x 3 km og klokket inn på 1:47 inkludert oppvarming, nedtrapping og 3 x 1 km «av». Jeg forberedte meg som til en vanlig konkurranse - og spenningsnivået var minst like høyt. Det er jo ikke bare mitt eget løp som gjelder, og harepus må jo være snill med alle.

Jeg har vel aldri følt meg så proff med oppdresset HOKA-outfit inkl. to par sko. Hoka Cielo X1 har jo fått en kraftig oppgradering fra fjorårets, og ble det selvfølgelige valget for dagen etter at de også bestod generalprøven med glans.

Proff fartsholderprofil!

På løpsdagen var det som i fjor godt og varmt, men det var likevel vinden som voldet mest hodebry. Heldigvis var den på riktig retning med medvind på det lange oppløpet nordover, men hvordan «beachflagget» på ryggen ville oppføre seg hadde jeg nok ikke helt forestilt meg.

Jeg hadde frysninger på ryggen da jeg så den store gjengen på anslagsvis 30-40 stykker i ryggen min ut på den første runden som gikk på sekundet etter klokka mi. Den var litt snillere enn den offisielle løypemålingen, men det stresset meg likevel ikke siden det lett kunne tas igjen på de 6 kilometerne med vind i seilet på slutten. 

Napoleon med sin hær... 

Ut på andre runden fikk jeg føle på den økende vinden rett imot. Hadde jeg ikke visst bedre føltes som om noen tok tak i stanga på ryggen og holdt meg igjen. Som naturlig er så hadde den store gruppa begynt å løse seg opp. Noen hadde løpt lurt i motvinden og sa takk for hjelpen til fartsholderen som ble mer fartsdemper, mens andre sakket mer akterut. Da jeg fikk vinden bakfra igjen var det bare et par løpere igjen å pace, og lufta gikk litt ut av ballongen. Litt skuffet og ikke minst overrasket over at debuten ble såpass tung kom jeg inn tre minutter bak skjemaet, men det kostet nok mer enn jeg var klar over å «seile i motvind». 

Som profesjonelle harer på baneløp er jo det viktigste å holde riktig fart fra start, men det var selvsagt ikke meningen at jeg verken skulle stå av på den måten. Jeg hadde nok ikke helt dagen, samtidig som varmen gjorde sitt. I etterkant ser jeg på pulsekurven at jeg lå konstant i sone 4 og hadde 10 slag høyere snittpuls enn i min tidligere nevnte generalprøve i akkurat samme fart.  I ettertid er det lett å se at jeg burde satt meg opp på en tid med litt mer slingringsmonn ift. dagsfom, men jeg fikk i alle fall maks. treningsutbytte ut av Grueturen.

Ola holdt farten bedre enn fartsholderen i motvinden ut på runde 2.

Alt i alt en meget lærerik opplevelse hvor jeg tar med meg nyttige erfaringer - og et skikkelig gnagsår på høyre skulderblad. Gnissinga av «ryggsekken» som flagget var festet på var imidlertid ikke noe problem - før jeg var vel hjemme i dusjen. Ved neste anledning må den strammes skikkelig så det ikke beveger seg, uansett vindforhold.

Da muligheten for å være harepus for lokale løpere i lavterskelløpet Grunnlovsmila ytterligere ti dager senere, var jeg skikkelig bestemt på å rett opp inntrykket som pacer i samme fart. Jeg traff helt perfekt og fikk oppmuntret de som ble med på 5-toget helt inn til å passere målstreken rett foran meg på 50 komma null null.

Fartsholderteamet fra 60 til 35 min på Grunnlovsmila bestod av
Amund, ego, Ulf Erik, Fredrik og Magnus.

Etter å ha hørt på Andreas Grøgaard analysere Grue Halvmaraton sammen med Ramus «på Loffen» Wold, skjønner jeg at perfekt pacing handler om mer enn å stille inn klokka på autolap. Her var det snakk om å rekognosere gps-forholdene i løypa og være forberedt på de avvik som måtte være ift. egen klokke, så da snakker vi proft opplegg. 

I Grunnlovsmila som jeg er lommekjent i og som er litt mer kupert enn i Grue, erfarte jeg også at det kan være lurt å forberede medløperne på at farten justeres i bakkene for ikke å gå for høyt i puls, altså beregne så jevn intensitet som mulig. Denne gangen ble det 20 sekunder forskjell på den raskeste og seineste kilometeren, men helt innertier totalt med en liten fartsøkning på den siste kilometeren.  

1 km før «mission completed» i Heradsbygd 10. mai. 

Kommende lørdag skal opplegget fra Grunnlovsmila kopieres i Hamarløpet, med unntak av at det er 8-10 ganger så mange i feltet. Mye tyder på at det blir flere deltakere i feltet enn i Grue. Sånn sett blir det min største oppgave, og da må det leveres. Den største usikkerheten der tror jeg blir hvor lett eller vanskelig det blir å justere farten med så mange i feltet. Moro og veldig takknemlig er det i alle fall når en greier å bidra til at andre lykkes!  

Tida løper ikke fra meg - jeg løper med i tida!

Det går ikke an å stoppe tida og løpe fra den...
(Foto: Amund Sigstad)

Jeg har lenge fleipet med pensjonister som synes de har så mye gjøre at dagene bare flyr. Nå er jeg i den kategorien selv, men har bestemt meg for aldri å bruke tida som unnskyldning for det jeg ikke får gjort. Min prinsipielle holdning er at alle får tid til det en vil nok. Tida skal i alle fall ikke gå - eller løpe - fra meg ennå.

Denne løpevåren har vært spesiell på mange måter, og det gjelder mitt engasjement for saken også. Det er mest moro å seile i medvind, og som 64-åring føler jeg at jeg nå er "in" som driver med løping. Jeg skal ikke gå mer enn et par tiår tilbake før jeg ikke var særlig frampå og så på meg selv som en særing. Misforstå meg rett, jeg hadde fortsatt å løpe selv om jeg var den eneste i verden som hadde gjort det, men som en beskjeden kar fra bygda var jeg ikke særlig offensiv i profileringen av hobbyen min. Går jeg tilbake til ungdommen så så jeg på løpere som noen som drev med det fordi de ikke hadde talent til annet.

I vår har flere lokale løp mer enn doblet deltakelsen, og trender i tiden vil jo media dekke. I forbindelse med at det største lokale løpet, Hamarløpet, nesten doblet deltakelsen, havnet jeg jeg i NRKs lokalsendinger både på tv og i radio på en og samme dag. Ingen ting er bedre enn å spre det glade budskap, så helt på sparket gjorde jeg mitt for å formidle hvor enkelt og effektivt løping er. Samtidig så ble jeg utfordret på hvordan man komme i gang med løping. Resultatet kan ses her: 

«Alle» har løpedilla: Slik får du også det

NRK var på besøk i slutten av mai. 

Eftan i Innlandet 23. mai: 

Det har vært bra trøkk på Kondistreningene våre i vår med rundt 40 innom de tre treningene i uka som Line, Christoffer og jeg deler på å ha ansvaret for. Selv er jeg vanligvis med på to av øktene, men det har hendt at jeg har lekt sjef på alle tre. Den samme lokale trioen arrangerte også Kondisløpets Global Running Day til inntekt for ALS-saken med totalt 40 med på løpet både for barn og voksne en heller utrygg onsdagskveld rent værmessig. Vi synes det ble bra vi, med premier til alle, grilling, drikke og stand med både ALS og Kondis-info. 

Line og Christoffer heier inn en av de yngste i Kondisløpet vårt.

Det begynner å bli en selvfølge at vi også arrangerer en Stravabasert karusell vår og høst, og vårens tilbud, Kondiskuten, har allerede slått tidligere rekorder. I løpet av to uker har 150 elverumsinger testet seg i den 3 km lange Morokuten. Nevnte jeg noe om at jeg var en særing som drev og løp alene rundt i skogen?

Like mange deltakere som varmegrader er ikke nødvendigvis positivt
 i Elverum, men denne torsdagen var det 25 av begge...

Denne våren har jeg på toppen av det hele tatt initiativ til å få oppgradert løypene i den 45 år lange og tradisjonsrike Elverumtrimmen med ordentlig skilting. Sånt gjør seg ikke selv, og etter en god del planlegging, papirarbeid og til slutt fysisk jobbing på lag med de virkelige Elverumtrim-ildsjelene, Svein Erik og Tore, er 100 skilt kommet på plass på 50 stolper i de fire løypene på til sammen 10 km. Som junior i dugnadstrioen var min jobb å å få stolpene ned i bakken med stolpeslegga. Jobben ble gjort i løpet av et par dager, og til min store overraskelse var jeg ikke støl en gang. Riktignok er det ikke så stor motstand i sanden på furumoen, men mangelen på stølhet er en fin premie i hverdagen, samtidig som det jo var veldig stake-spesifikk trening.

Det skulle vært morsomt å vite hvor mange timer Svein Erik og Tore har lagt ned for idretten generelt
og friidretten spesielt i Elverum de siste 50 årene. 

Nå er det slutt på at folk løper seg bort på alle stiene våre. (Foto: Tore Alme)

Engasjementet på kondis.no krever også sine timer, og enkelte uker blir det fire døgnvakter foran pc-en og gjerne noen turer ut for å dekke lokale arrangementer i medvind. Det blir nesten bare positive tilbakemeldinger fra arrangører og deltakere av slikt, og det artigste jeg fyller tida mi med - bortsett fra å delta i løp selv da selvsagt. Det har jeg bevisst gjort litt mindre av denne våren, 

Det har imidlertid ikke bare blitt jobbet i kulissene. Jeg har gjort de fem planlagte ukentlige løpeøktene nesten til punkt og prikke og de har gitt meg mange gode økter. Nå gjenstår det å se om det gjør seg utslag i bedre tider, men jeg har bestemt meg for å være tålmodig for en gangs skyld. Tanken underveis på nesten alle økter har vært at trening må da hjelpe, visst ikke er jeg talentløs eller har en kropp som har sluttet å respondere på trening. 

Vetle og Heidi ble for unge og spreke, men det var minst like moro for meg (Foto: Bjørg Enger).

Den største løpsopplevelsen denne våren var utvilsomt helga på Beitostølen den første helga i juni hvor vårens første halvmaraton ble gjennomført under drømmeforhold. Resultatmessig ble det et par minutter bak målsettingen med 1:36:49, men 2 plass i klassen og innenfor beste 1/4 totalt er jeg fornøyd med. Det var imidlertid opplevelsen av å løpe med tidligere elever som har funnet løpegleden som var aller størst. Jeg glemmer helt alderen når en jeg så heldig å være en løpende motivator for andre - og spesielt yngre likesinnede. 

Et godt eksempel på at jeg glemmer (eller har løpt fra) tida er at jeg umiddelbart ikke kunne skjønne hvordan jeg kan ha løpt 14 minutter  raskere i akkurat den samme løypa på Fjellmaraton ved to anledninger "for ikke så lenge siden". Heldigvis så var det noen som minte meg på at det er henholdsvis 16 og 26 år siden.....

For het på grøten i varmen

10 000 meteren  på Børstad  var vårens aller 
 seigeste løp. (Foto: Finn Ansgar Haneberg)

Nå som juli allerede er her, er det på tide å gjøre opp en slags status for første del av sesongen. Umiddelbart sitter jeg igjen med mange "hete opplevelser" med joggeskoa siden sesongdebuten ble gjort i snøvær 1. mai. 

Jeg hadde en klar ambisjon om å ikke bli for het på grøten og unngå å konkurrere meg i hjel denne våren. Det lyktes nok ikke helt denne gangen heller, gitt. Jeg føler meg egentlig litt som en deltaker i Luksusfellen på TV som ikke har oversikt over hvor pengene blir av. Forskjellen er at det ikke er pengene som går over styr, men hyppigheten av konkurranser og andre fysiske sprell. Følelsen jeg har hatt i vår - før jeg sjekket konkurransestatistikken - var at nå har jeg da holdt meg i skinnet. Fasiten er at det ble 7 konkurranser på 10 uker i vår også - akkurat som i fjor før jeg gikk i koronadvale for resten av året. 

BDO-mila på Hamar  var mitt første av 5 milløp i vår  
(Foto: Thomas Pedersen)

To halvmaraton og fem milløp tærer nok litt for mye på overskuddet siden jeg jo aldri greier å holde igjen når startnummeret først har kommet på. Det må jo tas med i bildet at jeg har to kvalitetsøkter i uka i tillegg, Kondistreninga med intervaller på torsdager og gjerne et forsøk i vår egen Kondiskarusell. Det kan godt kalles ris til egen bak - selv om jeg ikke har lagt maksimalt i de korte Strava-løpene. 

Jeg slet også med varmen i Portugal i pinsen.

Det er vel ikke noen overdrivelse å si at det har vært en heit forsommer også værmessig, noe som erfaringsmessig passer meg dårlig rent fysisk. Som jeg unnskyldte meg etter Birkebeinerløpet, går pulsen i været og farten tilsvarende ned når det blir litt varmt. Både BDO-mila på Hamar, 10 000 m i Hamarkarusellen og nå sist Risberget Rundt gikk i over 20 grader. Spesielt på de 25 rundene på Børstad 20. juni skjønner jeg ikke at det kunne være noe annen grunn til jeg hadde lavere snitt-fart (4.46 min/km) enn på den over doble distansen på Grue Halvmaraton (4.43 mn/km) på nullføre.

Konkurranser våren 2023: 

Det positive med den nedturen var at jeg tok til vettet å droppet HHT Ultra på 60 km som jeg var innstilt på prøve meg på tre dager senere. Det ble litt meningsløst å øve meg på å løpe sakte, for det hadde jeg allerede bevist at jeg kan....

Når status er gjort opp for nok en litt vårsesong under pari, må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke har noe som helst skavanker og absolutt ingen ting å skylde på lenger. Til og med hamstringsplagene som har vært der mer eller mindre i fem år, er rett og slett borte. Det er svært gledelig, og noe jeg kan takke osteopat Marius for. 

Han overbeviste meg om at det ikke var styrke eller tøying på baksiden som manglet, men for stramme hofteleddsbøyere og dårlig bevegelighet i hoftepartiet. Det siste har jeg nok en del å hente på fortsatt, men jeg har konsekvent avsluttet dagen med 2-3 minutters tøying på framsiden av lårene. Etter noen ukers innsats så kjenner jeg det verken under eller etter løping. Selv ved fulle arbeidsdager på Kondis-hjemmekontoret har jeg ikke merket noe ømhet, og det kunne til tider være så ille at jeg måtte stå å jobbe... 

Lett å bli litt ivrig når en har så godt selskap på intervalløktene...

Som mange andre på samme alder har sagt før meg. Jeg føler at jeg løper bra, og har stor glede av å løpe hver dag. Det er klokka som er problemet.... Jeg trener minst like mye som da jeg løp mila ti minutter raskere, men kvaliteten på treningene er ikke avpasset alderen. Det er hele tiden et dilemma mellom å heve kvaliteten på øktene og hvor ofte en kan "skvise sitronen". 

Over tid vil jo det føre til at en bryter ned i stedet for å bygge opp kapasiteten. Jeg er jo overbevist om at jeg har blitt mye snillere med meg selv på trening, men i forhold til det kroppen kan absorbere kan det rett og slett vare stikk motsatt. Altså blir det for ofte belastende økter. Derfor skal i alle fall ikke juli overlesses av hardtrening. Det blir nok bra med timer med variasjon, men uten verken konkurranser eller felles intervalløkter blir det lettere å trene bærekraftig som det så populært kalles. Neste pekepinn på min bærekraft kommer nok på Kongsvinger om fire uker. God sommer!

Risberget Rundt avsluttet vårsesongen 8. juli.

Bakvendtkalender lu(k)e 15

 

Tirsdag 15.desember

Distanse: 10 km

Aktivitet: Løp

Lueselfie:

Veldre kirke

Gleden av å løpeglede andre

Fra avslutningen av Stjerncupen sammen
med superpositive Hanne som har vært med
på alle løpene i år. 

I år har omstendigheten gjort at mottoet "en får ikke mer moro enn den man lager sjøl" virkelig har kommet til til sin rett. Arrangører har ikke fått lov å legge til rette for at vi mosjonister kan komme til dekket bord. Spesielt vi som finner best motivasjon i å konkurrere, har blitt nødt til å finne alternativer måter å tilfredsstille vårt eget konkurranse-gén. Når denne selvtilfredsstillelsen også bidrar til å motivere andre, er det en vinn-vinn situasjon som overgår ens egne basale behov. Det er som kjent enn større glede å gi enn å få.....

For en som har jobbet hele sitt voksne liv med fysisk aktivitet blant ungdom, har det å motivere til livslang bevegelsesglede alltid stått sentralt - selv om midlene som er blitt brukt har endret seg ganske så radikalt i et 40 år langt perspektiv. Dette er imidlertid ikke et forsøk på å gjøre opp status etter halvannen svett mannsalder i kommunenes tjeneste, det får vente et par år til, men en skildring av gleden ved å se andre i bevegelse utover det helt obligatoriske. 

De siste par årene har fokuset mitt på å spre det aktive budskap blitt stadig sterkere, kanskje litt naturlig da egne ambisjoner ikke er riktig så viktig lenger. Riktignok har jeg gjennom mitt snart 20 år lange engasjement som frivillig medarbeider i Kondis forhåpentlig også bidratt til å få noen opp av sofaen og i gang med mer systematisk trening. Det er jo vanskelig å måle, men jeg har i alle fall utallige eksempler på at det ikke bare er enn viss profilert fetter som har tatt ut det lille ekstra pga. mine relativt hyppige deltakelser. Jeg har ganske mange eksempler på at jeg har blitt brukt som målestokk av såvel mosjonister på min egen alder som yngre (ski)løpere. Morsomme kommentarer som "når Bakkerolfen står med kamera i målområdet så vet du at det du ikke har vært noen stor dag i løypa" er bare ett eksempel på det.

Det aller mest tilfredsstillende er å møte igjen "gamle" elever som enten satset på andre arenaer eller ikke var så veldig motivert i årene på ungdomsskolen. Å møte igjen de samme menneskene på startstreken i voksenutgave 10, 20, ja kanskje 30 år senere  er for meg utrolig moro og i noen tilfeller direkte rørende - og det har blitt mange sånne øyeblikk etter hvert.... 

Et nostalgisk dykk blant ca. 70 000 lagrede bilder tatt som Kondis' utskremte siden 2001 viser en 15 år yngre utgave av årets vinner av Påskecupen, Magnus Torp Antonsen, foran nabo Øyvind Østbye i Elverumtrimmen 20. juni 2005. 

Denne våren og sommeren har det blitt mye "hjemmelaga moro", enkle arrangementer som jeg ved hjelp av noen noen kreative likesinnede har fått til med ganske enkle midler. Det begynte vel egentlig med at Team 55+ dro i gang "Julestaken" for et par år siden og fortsatte med Elverum Halvmaraton i fjor høst. I år har koronaen ført til at til og med tradisjonsrolfen har blitt kreativ og på grensen til impulsiv. Det siste har jeg vanligvis vært når jeg har fått tenkt meg nøye om.... 

Kondistrening i sommervarme  på Terningen i juni 2020.

Siste helga i juni gikk Stavåsen Halvmaraton av stabelen, også inspirert av teamkollegas Runes treningsrunde. Begge disse halvmaraton-løpene har blitt arrangert som sesongavslutninger for Kondistrening i Elverum som Marit og jeg dro i gang i fjor sommer og hadde hhv. 35 og 23 deltakere. Nå spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke tok liknende initiativ tidligere, og jeg har vel kommet fram til den anerkjennelse at det delvis har vært et kapasitetsspørsmål men i like stor grad manglende tro på at det var liv laga i et lokalt løpermiljø som jeg har oppfattet som relativt lite.

Oppmerking av halvmaraton-løypa i min egen hage i sommer - Stavåsen. 

Aller mest positivt overrasket må jeg si at jeg har blitt over populariteten til "koronacupene" våre. I løpet av tre måneder har det blitt åtte løp med over 500 Strava-starter. Det er riktig nok mange av de samme som har deltatt hver enste uke, men å få med 65 hver eneste uke til å teste seg med joggesko er jeg ganske så stolt over faktisk. Og jeg som ikke har hatt tro på noe løpermiljø i Elverum!

Den gode deltakelsen er egentlig bare halve moroa. Alle positive tilbakemeldinger på arrangementene jeg er medskyldig til er en real energiboost for en som lever for (ikke av) å få folk i alle aldre til å være mer aktive utendørs. Med så mange nye og blide ansikter ute i skog og mark har denne krisen absolutt også sine positive sider, tenker jeg.

Pila peker oppover for løping i Elverum for tida....

Korona- og kondis-våren 2020

Det blir naturlig nok langt mellom de store løpsopplevelsene og dermed også blogginnleggene denne våren, men paradoksalt nok så har det blitt en ny vår for kondisjonstrening. Jeg begynner å dra på årene og husker kanskje dårlig, men jeg kan ikke erindre at det har vært så mye folk ute å mosjonere i mitt nærmiljø. Nå var jeg ikke så aktiv på kondisjonsfronten i min beste alder under den store joggebølgen på 80-tallet, men etter det tror jeg har mine ord i behold.

Den spesielle tiden har framtvunget en  ny hverdag de siste tre månedene. Folk har hatt bedre tid til å trene. Flere tusen bare i min kommune har mistet tilbudet sitt pga. stengte treningssentrene og er blitt tvunget til å finne alternativer - sofaen, hjemmetrening eller "ut i skogen, opp i trærne". Det er de siste jeg ser som jo setter likhetstegn mellom trening og utendørsaktivitet.

Før skogen og nærområdet ble 100% tilgjengelig etter vinteren, blusset det opp en "joggehets" i mediene. Den stusset jeg på hvordan kunne oppstå, og konkluderte i mitt stille sinn at det må ha noe misunnelse å gjøre. De som ikke ser verdien av å holde seg i form, vil jo alltid lete etter unnskyldninger vekk fra sin egen navle. 

Strava som holder orden på livet mitt sier at jeg har mosjonert 75 av de 77 dagene som er gått siden den  uheldige fredagen den 13. (mars), og jeg har ikke registret et blikk, en kommentar eller noe som i min naivitet kan tolkes i negativ retning på min framferd langs veger, skiløyper og stier. Snarere ser jeg mange flere enn før som smiler og hilser og som får meg til å tenke at jeg er jammen heldig som kjenner så mange spreke folk.... Sannheten er nok snarere at både jeg og "alle" andre har blitt mer bevissthet på de små hverdagslige tingene som kan bety en forskjell - i alle fall velger jeg å tro det. 

Som en konsekvens av koronakrisen har vi konkurranseavhengige blitt nødt til å ty til substitutter for ikke å få helt noia. Dopet har vært virtuelle løp basert på bruk av Strava eller liknende. Lokalt har jeg vært med på noe som jeg er helt sikker på vi må tilbake til den første joggebølgen for å overgå. Siden kondistreninga som all annen organisert trening måte innstilles, dro vi i gang en løpskarusell i påsken siden alle likevel måtte være hjemme. At 40 stykker lot seg lokke til kappestrid mot klokka og fullførte tre tøffe løp på asfalten var langt over våre forventninger. 

Uvant med annet enn virtuelle konkurrenter på Stravaløp denne våren.

Når så ordinære løp fortsatt må vente til utpå sommeren, "måtte" vi jo følge opp med en karusell med fem løp i terrenget. At de skulle engasjere enda flere var i første omgang overraskende, men kanskje også naturlig. Mange "nye" løpere har merket at flere ukers trening har gjort noe med formen, samtidig som de såkalte virtuelle løpene ikke er så høytidelig som å stå på startstreken med mange andre. 

15. juni blir det etter de signalene som er gitt mulig å arrangere tilnærmet vanlig løp med under 500 deltakere igjen med noen tilpasninger for å ivareta smittevernreglene. Det betyr at de aller fleste løpene i mitt distrikt kan arrangeres, f.eks. med en form for puljestart.

Som lidenskapelig kondisjonist er jeg veldig spent på om den store interessen for de gratis lavterskelløpene gir seg utslag i økt deltakelse i de tradisjonelle arrangementene. Det kan nemlig slå begge veier - hvis vi som nå har dekket et behov i koronapausen får blod på tann og fortsetter "suksessen".

Risikoen er da at mange får dekket konkurranselysten og nøyer seg med disse gratisløpene. I motsatt fall kan det tenkes at koraonakrisen har gitt kondisjonen til Ola og Kari Nordmann en såpass boost slik at de vil delta også på de store massemønstringene når de kommer i gang igjen. Jeg håper selvfølgelig det siste. Personlig savner jeg det sosiale både før, under og kanskje aller mest etter et løp. Derfor må vi støtte opp om arrangementene som nå vil fylle opp terminlista utover høsten. Vi sees snart på startstreken igjen!

Når kan jeg ta på startnummer igjen, mon tro?

Den store kondishøsten

Det er blitt mange sprell denne høsten, bl.a. med Jørn og Rakel. 

Det har ikke skjedd noe drastisk med formen, men jaggu har det skjedd en hel del på mange fronter denne høsten. Det er bare det at det ikke virker slik her på den tidligere så hyperaktive bloggen.

Høstsesongen har så langt bydd på flere krumspring enn min treningsplan egentlig tilsa. For at det ikke skal gå med Bakkerolfen som med en annen figur om har gjort comeback i høst, nemlig Doffen, så følger her en kjapp bildeoppdatering med noe av det morsomme som har gått inn i Bakkerolfens historie siden siste oppdatering fra Kongsvinger Maraton i begynnelsen av august.

Også i denne perioden er diverse mer eller mindre ego-rapporter blitt lagt ut på teamets facebookside. Det enkle er ofte det beste - også når en skal fortelle at Bakkerolfen ikke har daua.....

Når jeg går meg selv etter i sømmene er det ikke blitt mindre enn 10 konkurranser på de 11 ukene fra begynnelsen av august til medio oktober! Nå går jeg inn i en mørkere periode - med en hel måneds konkurransetørke fram mot Vintermaraton. Aner jeg et aldri så lite lys i mørketida på Jessheim søndag 17. november, tro?

Lørdag 10. august: Vom Dog Run

Lørdag 17. august: Tour of Mjøsa - dag 1

Søndag 18. august: Tour of Mjøsa - dag 2

Lørdag 14. august: Sjusjøløpet

Lørdag 21. september: Ti for Grete

Lørdag 5. oktober: Monsterbakken Opp

12. oktober: Perseløpet

Men - det aller morsomste som har skjedd i høst er det jeg har vært med på dra i gang av felles løpetreninger i Elverum. Etter snaue to måneder er det blitt stadig mer populært, og fom. uke 42 er det hele tre treninger hver uke.  Bli medlem i Facegruppa til Kondistrening Elverum.

Her kommer noen glimt av våre mange sprell - moro med kondis: 

Med hue på feil kropp

Moro utafør løypa med (fra v.) Geir, Arne, Jan Erik og Ole Petter,
 men ikke like moro i selve Strandvoldrunden i Trysil. 

Fjorten dager med ribbeinsbrist til tross, det er andre skavanker som opptar meg mer om dagen. Det ikke å kjenne igjen sin egen kropp er ikke noe moro. Det er liksom ikke min kropp slik jeg har kjent den siden jeg var ferdig med puberteten - og det begynner jo å bli noen somrer siden. Overgangsalder nr. 2, kanskje? Jeg liker ikke å dra opp pensjonistkortet, så jeg venter med den enkle forklaringen.

Først en situasjonsrapport etter Birken:
Uka etter å ha sikret meg et nytt BB-merke skjønte jeg litt bedre hvor godt gjort det var å komme meg gjennom med rekka intakt. Ribbeina ble som ventet verre den første halvannen uka før det igjen ble mulig å sove mer enn en time i strekk. Til daglig har det fungert greit bortsett fra at jeg måtte forsake alle prestisje-oppgjørene mot elevene på vårens fotballturneringer på skolen. Det var ikke akkurat fristende å gå i nærkamper med kjappe og topptente elever. Dessuten er jeg som Leo: Best uten ball!

Men - uten ball har også blitt bare ball med treninga. Birkebeinerløpet skulle liksom gi en bekreftelse på at i alle fall grunnlaget er i orden selv om hamstringene fortsatt forbyr særlig tempotrening. I stedet har det blitt alternativ trening  med et par krampeaktige eksperiment på om det i hele tatt er mulig å løpe.

Strandvoldrunden i Trysil lørdagen etter BB-løpet ble en vond opplevelse med pustebesvær så store at i jeg i eget hue var innom både overtrening og astma før jeg krabba til mål etter 9 km's bensleping på 40 minutter. 2 km i ræva på fetter'n på flat asfalt var 2 for mye. Lunga fikk ikke luft, låra skrek om å slakke på farten, og som vanlig var det beina som måtte få viljen sin. Enda verre bomma hue på mandagen da det var siste sjanse for å rette opp vårens begredelig tider i Elverumstrimmen. Kontrollert rolig åpning til tross, det var millenniets verste løpsopplevelse - uten å overdrive. Total kommunikasjonsvikt mellom hue og beina  før det var for seint. Beina hadde nok ikke sagt i fra til sjefen at de ikke skulle på jobb den dagen....

Jeg fikk utretta noe positiv i forbindelse med åpning av den nye Strandvoldrunden i Trysil da jeg fikk gitt fra meg løpets 25 år gamle vandrepokal til Mr. Strandvold og Mr. Øverbygda: Arne Moren. 

Når nøden er størst, er som kjent hjelpen nærmest! Uten å overdrive elendighetsbeskrivelsen, var jeg rimelig fortvila over tingens tilstand. Da er det godt med gode råd fra mine hardeste konkurrenter og beste treningskompiser. Team 55++ har som tallet tilsier en del års erfaring fra opp- og nedturer i idrettslig sammenheng, og Jan Erik og Rune fikk meg til å tenke positivt og få igjen trua på at jeg kan bedre enn de siste tallene sier. Enkel fysiologi egentlig, men betennelser eller smerter et sted i kroppen kamuflerer andre mindre dominerende og setter andre sanser ut av spill.

Jan Erik i oppvarming over Trysilelva på nyåpnet bru før den nye Strandvoldrunden.

Et par dager med lett restitusjonstrening, og en ny tur til fysio (som funka som like mye som psyko), så var hue på plass igjen. På'n igjen i kjent bakkerolfen-stil i sesongåpningen for rulleskikarusellen på torsdag. Bevisst valgte jeg å gå med fraspark for å finne ut om blodpumpa og lungene hadde tatt ferie for godt.

Jeg har titalls testresultater på egen hånd eller i kamp med Rune i den vel 3 km lange motbakketesten i Hernes. Vestlandsvær med regnbyger og motvind til tross, klokket jeg inn til min 3. beste tid ever, bare sekunder bak 2008- og 2015-utgaven av figuren med samme hue og kropp. At det to kompisene samtidig valgte å pigge opp var jo snilt gjort - slik at jeg slapp å se de to ryggene for første gang på lenge. Takk, dere skjønte jeg trengte å få hue på riktig plass igjen, ja...

Rulleskigjengen på toppen Hovindberget på trorsdag. 

Nå ligger sommerferien foran meg som et stor hvitt ark med fargestifter tell etter en juni med rabling med gråblyant. Den skal brukes godt med variasjon og ikke minst struktur i treninga. Jeg skal bruke kommende uke til å legge en overveid plan for juli som skal sikre at jeg både beholder overskuddet og sikrer at jeg får de ukentlige kvalitetsøktene rett under terskel som jeg totalt har neglisjert - uten en eneste konkurranse før jeg skriver august.

Korpreiret på grensa mellom Elverum og Løten er ett av Ti-på-topp-postene som flittig skal benyttes til aktiv restitusjon for hue  og kropp i starten av ferien. 

Funkar, funkar inte!

Fra CC-løpet på Hamar 14.april. (Foto: EF Sportsfoto)

Løpesesongen er i gang og jeg er foreløpig like klok på beina og hamstringsene mina som svensken som skulle teste blinklyset på bilen - det funker annen hver gang. ....

Jeg har ikke hatt noe system i løpetreninga siden Vintermaraton midt i november. Med unntak av av vinteren etter "menisk-sommeren" 2013, har jeg aldri nedprioritert løpinga så mye. Erfaringa fra tidligere har vært at det er best mht. skader å holde de i gang med en løpeøkt eller to i uka. I år måtte jeg bare kutte i håp om at hamstringene mine ville ha godt av det samtidig som jeg intensiverte de spesifikke styrkeøvelsene - og sløste bort tusenvis av kroner på trykkbølgebehandlinger, som jeg klaget min nød om her: Hamstring til jul

Etter bare tre uker med mer vekt på løpetrening nå i april er det bare å slå fast at hele den ufrivillige avholdenheten fra løping har vært bortkastet. Ja, kanskje gjort vondt verre når jeg nå har prøvd å komme i gang igjen med den naturligste bevegelsesmåten  i verden. Det har imidlertid ikke føltes som det nå akkurat....

Det pussige er at det nesten systematisk har vært av og på for annen hver gang jeg har luftet skoa. Korte karuselløp er sikkert ikke den lureste tilvenninga, men det fungerte såpass bra på den første Gå-Joggen tidlig i april at jeg måtte prøve igjen uka etter. Da hadde jeg i mellomtiden fått lagt inn to turer som også var som helvete og himmel (i den rekkefølgen). Gå-Joggen deretter på Koigen var en ny lidelseshistorie, og jeg banna på at dette var det ikke noen vits å være med på.

Gå-Jogg-sesongen er godt gang! Her fra det aller første løpet 4. april. (Foto: Finn-Magne Nybrenna)

Påfølgende helg oppdaget jeg litt tilfeldig at det skulle arrangeres CC-løp på Hamar også, og det passet som hånd i skihansken i lørdagsplanen min som sa skitur fra Budor. Lørdagstrafikken til Hamar var litt treigere enn jeg er vant til, så det ble bare en kort rekognosering før det smalt. Løpbare bein igjen etter to timer på rubbeføre - deilig! Selv om det ble en uoverveid "short-cut" i gågata og således disk (hvis det hadde vært tidtaking), så forringet ikke det følelsen av å løpe 3 km i 4.07 fart i en lett kupert asfaltløypa.

Jeg har da vært litt høyt oppe også - nemlig på Gitvola.  

Uka deretter hadde jeg bestemt meg for å kutte ut Gå-Joggen på onsdag for å få lagt inn årets første tusinger på flat asfalt på tirsdag. Med fem stykker i 4.10-fart med 500 m joggepause ville ikke det vært så verst hvis det hadde vært med flyt, men det ble tungt å holde farten allerede på tredje draget og økta ble en ny lidelseshistorie.

Da onsdagen kom ble det likevel til at jeg tok turen til Rudshøgda for å få tatt noen solskinnsbilder fra Gå-Joggen. Vel framme - og så vidt i tide, overbeviste jeg meg selv om at det var lurt å slå to fluer i ett smekk siden jeg kunne løpe kortløypa og likevel rekke å ta bilder av de fleste som løp dobbelt så langt.

Etter en meget kort overtalelse og oppvarming, ble det en utilsikta rakettstart som nok overbeviste halve feltet om at nå var Bakkerolfen dopet. Selv med 3.45 min på den første kilometeren holdt jeg brukbart til mål med 3.54 i snitt på den drøyt 2 km lange løypa. Nå hadde det endelig løsna!

Sentrumsløpet påfølgende lørdag hadde jeg bevisst skjøvet foran meg for å se an følelsen til den siste uka. Trua på at nedgangen etter fjorårets "all time low" (41.52) hadde stoppet opp, og at løping i 4.10-fart var mulig med litt opplading var absolutt til stede. Dermed ble vinterlige aktiviteter på Sjusjøen byttet ut med vårlige sprell i Oslos gater etter at jeg til og med fikk tak i et gratis startnummer på løpets facebookside. Dessuten var det 20-års-jubileum for meg i løpet som med to unntak har innledet sesongen hvert år siden 1997.

Av hensyn til de som forsatt henger med i denne berg-og-dal-banen av et blogg-innlegg, skal jeg ikke beskrive mitt 20. Sentrumsløp med en eneste detalj. Det ville blitt verre enn et gammelt finsk fjernsynsteater - bare sorgen altså.

Det var like greit at folk heia på Kaisa i stedet for meg på lørdag.

Jeg er selvsagt ikke særlig fornøyd med å ha brukt ganske akkurat tre minutter mer enn i fjor når jeg er så dum å tru på en liten framgang. Jeg er aller mest skuffa over at jeg ikke gadd å kjempe til mål og vise for meg selv at jeg har arbeidsmoral slik jeg alltid har gjort på mine (mange) tunge dager i det siste. Jeg ga blaffen i varemerket mitt også, og det smerter verst. Jeg er ingen dårlig taper når jeg blir beseiret av konkurrenter, men å tape sjela på denne måten gnager. Etter hvert har jeg blitt så rutinert på det feltet også at jeg vet at det funker best å ta en stille stund og la det gå noen dager før jeg tar opp tråden ved å skrive (litt) mindre sutrete blogginnlegg.

Det neste skal bli mer positivt - jeg lover!