tirsdag 29. mars 2016

Alt for mye påskegodt?

På mine trakter er det en gjengs oppfatning at skiføret alltid holder til påske Jeg må tøye begrepet "mine trakter" en smule for at det skal stemme i år - til tross for at påsken kom forholdsvis tidlig. Jeg tar med litt repetisjon av allmennkunnskapen med det samme:

1. påskedag skal feires første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn (21. mars, den dagen da dag og natt er like lange igjen) 1. påskedag kan derfor falle mellom 22. mars og 25. april. 1. påskedag i år skrev vi 27.03, så påsken kan altså komme enda fem dager tidligere.

På mine hjemtrakter fleipes det med at vi ikke har sommer, men to måneder med dårlig sledeføre. I år er det veldig lite som tyder på at det kommer til å stemme. For oss som er glad i "den kalde fine tida" har vinteren vært - ikke en lang, men en kort skuffelse. Selvsagt er jeg klar over at det i høyden er en hel måned igjen med muligheter for strålende skiturer på skaren, men dog. Når jeg sklei rundt på holka, og skirenn ble avlyst i 850 meters høyde for under tre måneder siden, er det ingen grunn til å klage på lang vinter for de som ikke har vett til å kle på seg.

Jeg har jo blitt vant til livet som "klimaflyktning", og dessuten så drar jeg til fjells for å spise påskegodteriet mitt hvert år "åkkesom". Mens jeg konsekvent har holdt meg unna lørdagsgodt annen hver helg siden jul, har jeg virkelig fråtset i godsaker denne påsken. Det har riktig nok blitt mer enn nok av både kvikk-lunsj, påskemarsipan, egg og appelsiner, men det er likevel ikke det som metter mest. Påske uten skirenn ville vært langt verre enn påskeegg uten godteri. Siden jeg er stor gutt og får lov å kjøpe godteriet mitt selv, har jeg mesket meg skikkelig uten å tenke på vekta.......

Siden påskeferien ble innledet med Birken, måtte jeg åpne det største påskeegget først. Hvordan det gikk er skildret i mitt forrige innlegg: "Birken x 20 - men ikke i stil", så det går jeg ikke mer inn på her. På de ti fridagene deretter ble ni skiturer samt et par joggeturer. Dagen etter Birken koste jeg meg glugg i hjel i Birkentrasén og brukte to timer tilbake til Rena fra Sjusjøen. Til sammen ble det loggført så godt som 300 km i påskeferien, inkludert 4 konkurranser på ganske nær 100 km! Så spørs det om jeg har forspist meg på godteriet og går på en smell?
Ned fra Dølfjellet dagen etter Birken.
Litt mer detaljer om innholdet i de tre andre påskeeggene:

Tirsdag gikk jeg, eller rettere sagt, stod jeg og staket de 19 km i Narkuten fra Narbuvoll til Tufsingdalen. Denne gangen prøvde jeg i motsetning til i Vasaloppet skøytestaver (+ 7,5 cm) selv om det er forholdsvis lite moter. Det gikk litt trått i starten pga. nysnø i sporet, og typisk meg tok det litt tid før kroppen kom i gang. I den slake stigningen midtvegs staket jeg imidlertid inn tre andre piggere samt beste dame (som gikk med feste) og kom i mål på min nest beste tid (56.44) av de 15. gangene jeg har gått akkurat samme trasé.
Stakemaskina kom litt seint i gang i Narkuten. (Foto: Pål Ove Lilleberg)
Fra en rundtur UTEN startnummer i Tufsingdalen onsdag. Her sett vestover fra Buhøgda med Sålåkinna i bakgrunnen 
Her sett nord-østover fra Høgåsen med Bakkletten i bakgrunnen.
Skjærtorsdag var det Egebergrennet på Tolga, et av de få turrennene det ikke gjør noe om fiskebein og anna skræving blir glidende, altså i fristil. Jeg forberedte Dyrhaug på at jeg var ute etter revansje etter Vasan, men det ble med trusselen. Han, Ragnhild og en haug med ungdommer forsvant etter at jeg som vanlig holdt stand  i den skikkelige monsterbakken på 3 km med 300 høydemeter opp mot snaufjellet. Det er kanskje verdt å nevne at det var Dyrhaug senior, Ole Ingebrigt, jeg fightet med.... 18 minutter på 23 km bak vinneren, Dyrhaug junior, på 23 km var likevel ikke så gæernt, selv om han har hatt vondt i ryggen etter Ski Tour Canada.

Fra den ene habile skiløperen til en annen brukbar en. Påskeaften var jeg igjen med og lekte med Martin JS i Monsterbakken Opp på Sjusjøen. Dvs. at det var kanskje motsatt, selv om Martin i likhet med Niklas har slitt litt med helsa etter World Cup-avslutningen og ikke deltok "på ordentlig". 300 unge og meget lettbeinte løpere fór imidlertid opp den 1 km lange bakken rett utenfor hytteveggen til skiesset, mens Bakkenrolfen ikke helt greide å leve opp til navnet. Jeg var nok ganske sikkert den eldste som var med, men jeg kom meg da opp uten å forsinke arrangementet vesentlig. Bare 3 minutter bak vinneren, landslagsløperen Simen Andreas Sveen, ville jo normalt vært direkte imponerende, men kanskje ikke noen søknad om uttak til Tour de Ski når slutttida til Simen var 5 minutter? Men da er det jo godt å vite at Simen er "gørgod" i motbakker da!
Martin kom litt i bakgrunnen siden jeg stilte i Monsterbakken Opp....
Ok, påskemoroa er over, men jeg drøyer konkurransesesongen to helger og 130 km til. Det er sikkert noen eksperter som rister på hue og mener at dummere restitusjon etter  vinterens hovedmål går det ikke an å kjøre, men hvorfor være kjedelig klok når en kan være morsom dum? "Har du lyst, har du lov,....!" Hva var siste delen av det ordtaket igjen?

mandag 21. mars 2016

Birken x 20 - men ikke i stil

Det nærmer seg start for pulje 3 kl 0810.
Klassisk stil kontra do-stil (også kalt staking), skinfeller kontra klister, feste kontra glid. Hvor komplisert går det an å gjøre en skitur? Har kroppen oppå skiene noe å si, eller? En kan jo lure etter et lite skirenn som foregikk mellom Rena og Lillehammer i helga. Hvem har hørt om det var noen som traff med formen på lørdag? Ikke jeg i alle fall - og det ble som vanlig vekslet ganske mange ord med noen titalls kjennere etter avlagt eksamen også i år.

Birken er fortsatt det store i dobbelt forstand, men den er blitt liten i forhold til tidligere, og det merkes veldig godt for oss som deltar hvert år. For så vidt i positiv forstand siden det er mye mindre styr, men selvsagt noe jeg ser med bekymring på hvis jeg løfter blikket litt opp over egne skitupper  I år var det ganske nøyaktig 6000 færre enn for fem år siden, og med under 9000 fullførende det minste antallet som kunne sette Birken på CV-en siden 2005. Hvordan kan det henge sammen når medieoppmerksomheten aldri har vært større? Jeg for min del synes jo det siste er skikkelig "kult" og koste meg med å gjenoppleve hele rennet på nett-tv slik at jeg fikk både "i pose og sekk". Det vil derfor overraske meg hvis kurven fortsetter å dale når avlysnings-unnskyldningen nå er oppbrukt.
Klart til jakt innafor ulvesone 3.

I årene etter det avbrutte rennet i 2007 økte nemlig deltakelsen nesten formidabelt fra 10500 i 2008 til 14700 fullførende i løpet av tre år. Selv om det nok var mer provoserende med avlysningen i 2014, er det langt flere årsaker til at det har gått tråere i Birkensporene de to siste årene. Trender, treningsforhold, tilbud og etterspørsel tror jeg er vel så viktige. For meg er det med Birken som med nærbutikken: Jeg setter stor pris på at den er der og har så gode tilbud som mulig.
Jan Erik var klar for lengst etter å ha overnattet (nesten) bokstavelig talt på startstreken
Nok om det, for egen del  var det 20. gang jeg "måtte gå" i år. Jeg mener ikke at jeg lar meg presse til det, akkurat. Det har bare blitt en del av meg. Jeg har jo  fleipet med at jeg skal vinne Birken i klasse 85 +. Det er på kanten langsiktig målsetting, men bak den dårlig skjulte sjølironien skjuler det seg noe seriøst. Jeg greier ikke å se meg selv uten å prøve å holde meg i form - og med et litt over middels utviklet konkurranseinstinkt blir manndomsprøven "rett utenfor stuedøra" et naturlig mål hvert år. Så når Tronsmoen årgang 1929 staker Birken i 2016, er det vel ikke "science fiction" å se Bakkerolfen årgang 1960 skøyte (?) inn til seier i Birken i 2045? Da vil sikkert alle teknikkvarianter være lov - bare en har ski på beina....

Det er jo egentlig mer enn 20 år siden jeg havna på Birkenkjøret, men med to avbrutte akter har jeg nådd klimaks på Birkebeineren stadion akkurat tjue ganger. Det ble ikke noen triumf-ferd denne gangen heller, men som vanlig godt nok til at jeg var etter hvert var fornøyd med å fullføre - selv om det bare delvis ble med stil!

Den fysiske formen, som jeg liker å fokusere på mer enn utstyr, smøring, vær og forhold, er ikke i turboklassen dessverre. Det er jeg ganske så sikker på skyldes manglende maks. O2-trening. Uten den meget effektive kapasitetstreninga som jeg i alle år har fått gjennom løpinga, har jeg ikke det giret som skal til for jage skikkelige. Det går bokstavelig talt på det jevne, men jeg er ikke villig til skylde bare på alderen. Det må nødvendigvis ikke til mer, men hardere trening til for at det skal bli sammenheng mellom liv og lære. Det er mye som tyder på at det må bli i form av nye treningsformer framover. En kan like det eller ikke, men stakingas effektivitet er vel bevist en gang for alle?

Etter helgas "VM i sporskifte og glidende fiskebein" er det likevel med en besk ettersmak jeg kaster meg på karusellen. Diskusjonen rundt regelverk og skisportens framtid opptar meg også, og på min kosetur  i perfekte nylagte spor tilbake til Rena på søndag fikk jeg den fikse (?) ideen om at fiskebein kan jo bare forbys akkurat som skøyting for å unngås alle tvilstilfeller. Utfra min spede fusking i stakefaget, bl.a. i Vasaloppet for 14 dager siden, må man være helt maskin for å gå fra staking med fart inn i bakken til fiskebein uten glifase. Jeg tror Åge Skinstad på at at han glatt (!) kunne ha disket 100 løpere i de første puljene i den bratteste kneika opp til Midtfjellet på lørdag.

Selv om det ble færre kuldegrader enn antatt natt til lørdag, var det overraskende lite igjen av sporene i alle moter allerede fra start. Når et stort antall løpere i de første tre puljene stod og staket i sporet (?) i år skulle en tro at det ville føre til mindre slitasje enn hvis alle hadde gått og sparket fra. Fra min posisjon i pulje 3 var det ikke så mange som stilte med blanke ski, men fra "sikre observasjoner" i kvinner elite som jo ble nådd igjen av det store flertallet av hardinger i pulje 1 og 2 samt menn elite, var det visstnok ikke alle sporbytter som var motivert av passering av andre løpere....

Skulle ikke jeg fokusere på løperen oppå skiene i dette innlegget? Så derfor tilbake til "det seige slitet" som det under tvil fortsatt er riktig å kalle Birken. Jeg var godt motivert og godt lada til "å jage som en ulv" denne gangen. Stor var derfor overraskelsen da jeg etter en kontrollert, men ikke spesielt rolig åpning passerte Skramstad på over 42 minutter - et minutt lenger tid enn da jeg  på halvskarpt kveldsføre ruslet opp i pratetempo to dager i forveien, med to vegpasseringer med påkrevde skibæringer! Ikke noe rekordføre alså!
Søndag var jeg nødt til å nyte medbragt på matsatsjonen på Skramstasætra.
Før Skramstad ble jeg liggende bak en som jeg virka enda mer hjulbeint enn meg, og jeg ble mer bevisst på hvor kraften ble overført til snøen i de overraskende slingrete sporene. Ikke rett ned akkurat selv om jeg gikk og gjentok ordene som Johnsrud Sundby  prøvde å få inn i hodet på Tufte: "Rett deg opp - rett deg opp!"

Ute av skogen ble de merkbart fastere, og festet med Vahuti Gold virket rimelig optimalt. Jeg hadde passert Madshus-Rune som jeg visste gikk på skinnfeller, og jeg ventet i spenning på glidtesten ned fra Dølfjellet - eller Gelfjellet som jeg foreslår for Statens Kartverk at det skal hete heretter. Før jeg kom så langt var jeg glad for at jeg kunne variere med god gammeldags diagonalgang og kan ikke si at jeg på noe tidspunkt angret på at jeg ikke våget å satse på blanke ski. Vasan, ja, men Birken?

Ned fra "Gelfjellet" unngikk jeg mer seigt under skia ved hjelp av eminent orgeltramp-teknikk og kom meg ut på myra før Dambua med selvtillten i behold. Fullt brukbar glid, selv om jeg ikke var best i klassen denne gangen heller. Med tro på at det små forskjellene skyldtes vekt-handikapet, fortsatte jeg med taktisk og teknisk godkjent gåing i sidevinden mot Raudfjellet. Ikke så lett å gjemme seg bak noen, men med bevissthet på å spare beina og blodpumpa med mye staking ble det dagens lengste opphold i den grønne kaninfila til venstre.
Sporene over Gelfjellet midt på søndagen.

Selv om det var noen i tyngre vektklasser som kom bakfra ved Nysætra, nærmet jeg Kvarstad med fornyet håp om rekordtid. Jeg er ganske flink til å lure meg sjøl med optimistisk hoderegning og visste at det er fullt mulig å bruke under halvannen time på den siste halvdelen. Med 1.55 var jeg bare fem minutter bak rekordskjemaet mitt fra 2010 og levde i håpet - noen få minutter. Etter litt småprating med trialton-Torbjørn i inngangen til Kvarstadlia, kom realiteten for en dag om at det er her Birken begynner. Kroppen var fortsatt med, men jeg burde ha klister på yttersida av skoa for å få feste. Det var betydelig mildere - og jeg ble enda mer hjulbeint enn normalt der jeg kanta skia i kjent stil - akkurat som det hjelper liksom.

"Rett deg opp - rett deg opp!"
Nå lovet jo jeg ikke å  fokusere så mye på utstyret, så kort fortalt kom jeg over Midtfjellet med mye fiskebein - garantert helt uten glifaser pga. farten - og gassa brukbart på igjen mot Sjusjøen. Etter å ha fått servert en svart oppstiver av Kjell Arild på kulen etter Fjellelva fikk jeg dratt meg mer eller mindre opp på armene til Sjusjøen med en våt drøm om kald cola. Den fant jeg aldri på drikkestasjon som jeg gled rett igjen uten å få bestemt meg. Heldigvis stod Tork rett etter stadion med et skikkelig krus herlig svart sprudlevann og matemtikken var forsatt langt framme i panna. Overraskende nok var jeg fortsatt de samme fem minuttene bak skjemaet. Med en skikkelig glatt avslutning kunne det kanskje gå likevel!

Rett utenfor residensen vår i Bakkerolfen Hills, dvs. i den første utforbakken på Sjusjøen, ble det håpet skrinlagt for godt. Skikkelig sug - og verre skulle det bli! Det var kanskje ikke så mange som hadde topp ski hele vegen, men for meg virket som jeg hadde bytta begge underveis. Ferdig snakka - dette er utendørs idrett - og dessuten hadde jeg fiksa gliden sjøl!

Det ble ganske akkurat 40 minutter på 13 km med (nesten bare) nedoverbakke. Dermed endte jeg på 3.30.09, ni minutter bak persen. Det ble likevel bestenotering plasseringsmessig i klassen med 13 plasser, opp fra 76. i M45-49  i 2006 til 63. plass i M55-59 i år. Mellomtidene viser at jeg mista 6 plasser i klassen min fra Sjusjøen og ned, men totalt antar jeg at det nok var snakk om det tidobbelte uten at jeg foreløpig har fått sjekka det. (Skal oppdatere det senere!)

Helt objektivt og aldersuavhengig har jeg regna meg fram til at det var et ganske så middels Birkebeinerrenn ji forhold til mine 19 tidligere bravader. Jeg ble nr 1237 av de 8783 som fullførte og var 1.01.35 etter vinneren. Bestenoteringene her er hhv. 495. plass i 2006 og 39.51 bak vinneren i 2004. Kanskje litt urettferdig å sammenlikne meg med meg selv i en ti-tolv år yngre utgave, men dog noe å strebe etter og motivere seg  med. Det er ikke til å unngå å la seg imponere av stake-fetter Jan Erik som i følge fødselsattetsten er tre år eldre. Ved hjelp av mer strukturert trening har han med sine bakkenske gener hevet seg opp på et nivå som han ikke har vært på tidligere. Jeg tar av meg skilua - og hiver meg på stavene!






I midten (fra Østlendingen 21.03): Sekunder etter målgang ble jeg spurt om jeg ville satse på felleski. Det ble ikke verdens mest gjennomtenkte uttalelse. Hadde jeg fått svare nå ville jeg svart: "Stakeski med feller - ja takk!"

tirsdag 15. mars 2016

Birken på liv og død!

Klar til start på "KvartBirken"på søndag.
I yngre dager var jeg stolt over at fornavnet mitt har sin opprinnelse i det germanske navnet «Hrolf» som er er en forkorting av «Hrodwulf», som igjen er satt sammen av ordene «hrod» (berømt) + «wulf» (ulv). Det var altså bare å vente på å bli berømt for et eller annet, og skiløper stod ganske høyt på ønskelista, nest etter fotballproff. Ulvens betydning var jeg ikke så opptatt av siden den var totalt fraværende i nærmiljøet i Femundsmarka på 60-tallet....

I disse dager er ulven mer aktuell, men det er ikke ulvesona og rettsaken som opptar meg mest. Jeg prøver nemlig selv å leve opp til navnets betydning om dagen. En sulten ulv jager som kjent bedre enn en stappmett en. Vel, jeg var ikke kanskje ikke stappmett i fjor ved disse tider heller, men jeg manglet et visst instinkt i fjellene mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen en lørdag i mars. Kort rekapitulert var jeg litt hissig på grøten etter HalvBirken, Nymorunden og Stafettbirken for full maskin hhv. 6, 3 og 1 dag før selve Birken. Jeg var ikke i stand til å jage når det gjaldt som mest etter at formen var meget bra hele uka i forveien.

Fra Raudfjellet i vinterferien.
I år går jeg til verket med en helt annen strategi. Jeg skal være sulten på å jage over å fjellet på lørdag. Jeg er nesten stolt av at jeg greide å stå å se på HalvBirken på søndag og holdt fast på opplegget med turrenn annenhver helg. Den siste uka blir det bare "liksom-trening" for å holde kroppen i gang. Det blir nok kun en liten økt på ski, trolig fra Tingstadjordet på torsdag ettermiddag for å se om "villdyret våkner".

Her er det bare moroa som gjenstår!
Den siste testen ble tatt sist søndag i KvartBirken, dvs. i første halvdel av HalvBirken på Sjusjøen. Det ble tre kvarter med pigging med en god følelse. Vasan kan jeg ikke si jeg har merket noe til verken i armer eller bein etter at jeg krysset riksgrensen på hjemturen, så jeg skal i alle fall ikke skylde på den hvis resultatet ikke står til forventningene denne gangen. 

Birken er imidlertid mer enn bare staking for meg foreløpig, så usikkerhetsmomenter er det nok av. De største er ski og smøring. Det ligger an til realt klisterføre, og typisk nok så har jeg ikke jeg lagt en eneste klisterstripe på hele sesongen. Tabbekvotene er altså ikke oppbrukt, og det er nok godt mulig jeg fraviker prinsippet om være selvhjulpen denne gang. Jeg har ved flere anledninger tatt for lett på de siste viktige forberedelsene og fått svi for det. Når tvilen har kommet snikende har jeg liksom trøstet meg med at "det er da bare et skirenn". Det er IKKE det! Jeg er nesten fristet til å gjøre en vri på Liverpool-legenden Bill Shanklys berømte ord: "Birken er ikke et spørmål om liv eller død - det er viktigere enn som så!"

Jeg jobber best under press i alle sammenhenger, og velger å bruke det bevisst denne gangen. Tidsmål er umulig å sette seg på forhånd siden forholdene kan variere nesten på en halvtime, men med skarpt klisterføre skal det ikke være umulig å sette pers (3.21.17) siden jeg har dumma meg ut to av gangene det har vært rekordføre det siste tiåret. Plasseringspers i klassen burde imidlertid være mulig, uansett føre. Det var jeg forøvrig sikker på også i fjor i mitt første år i M55, men 76. plassen fra debuten i 45-årsklassen fra 2006 skulle være innen rekkevidde - hvis den berømte ulven er sulten nok da....

Apropos sitater: Det beste jeg har hørt ang. Birken fikk jeg servert direkte av en ikke ubetydelig birkebeiner, nemlig Bjørn Tvedt som står med 50 merker på ski og maksimale 18 merker i løpet. Et av årene "alle" klaget over forholdene kom luringen bort til meg i Håkons Hall etter rennet og spurte troverdig: "Rolf, har du hørt det? Til neste år skal Birken bli frivillig!"
Et av mange bilder jeg har tatt av Bjørn Tvedt opp gjennom årene. Her i kamp med selveste Henry Rono på Sveum i 2011. Thor Gotaas har forresten også brukt bildet i boka si om om "Birken - Historien om det seige slitet"


mandag 7. mars 2016

Propp og topp kropp i årets Vasalopp

Første stopp: Dokø med  Petter Skåret rett bak
- men Petter var rett før i mål...
Svenneprøva i stakefaget ble avlagt til bestått i Vasaloppet, men jeg skulle gjerne gitt meg selv en bedre og mer gradert karakter. Umiddelbart etter målgang var jeg ganske positiv selv om ingen av mine personlige mål ble nådd. Etter å studert passeringstider og plasseringer er jeg mer irritert enn fornøyd etter at løpet resultatmessig var ødelagt etter tre kilometer. Men det er vel kanskje ordningen med verdens største fellesstart som er "sjarmen" med Vasaloppet?

For Medel-Svensson er jo opplevelsen og gjennomføringen årets "højdare" på ski, men for meg som har tilgang og mulighet til skiløping i langt mer variert og spennende terreng, er og blir tallenes tale alfa og omega. Derfor er jeg heller ikke sikker på om turen "i fäders spår för framtids segrar" kommer til å bli noen årviss ferd i framtiden heller.

Siden jeg bestemte meg bare en uke i forveien, valgte jeg å reise de 13 milene hjemmefra til mitt sjette Vasalopp på søndagsmorgen. Med tidligere gode erfaringer fra start i led 2, ankom Magnus, Østledningens allsidige sportsjournalist, og jeg Sälen klokka seks i forvissning om at de aller fleste i de første puljene var på plass før slusene åpnet klokka fem. Det var i år gjort endringer i den beryktede bakken rett etter start, og som flere ganger tidligere valgte jeg et spor helt ute til venstre fra en utgangspunktet mitt bakerst i led 2.

Passasjen til høyre for stabburet etter vegen var nemlig fjernet, og rent logisk var det klokt å velge yttersvingen. Det vurderingen viste seg dessverre å bli fatal. Det stoppet helt opp på min side, mens høyre siden fløt langt bedre. Ikke noe å gjøre med der og da, men da jeg omsider kom meg opp registrerte jeg mange løpere med startnumre både på 4000 og 5000-tallet, dvs. fra led 4 og 5. Hvordan i all huleste har de kommet seg hit, tenkte jeg et øyeblikk.

Oppe på myrene mot Smågan løste det seg opp, men med etter å ha "seedet" meg ufrivillig ned et par puljer, gikk ikke toget i den farten som verken Magnus, som startet i led 3, og jeg var bekvem med. Vi jobbet bra sammen og avanserte jevnt og trutt i sikk-sakk, men vi måtte ty til betydelig mindre glatte spor med nysnø i ute på sidene. For så vidt en god følelse å "rase" igjennom feltet bakfra, men i etterkant kan en jo spekulere i hvilken fart vi kunne holdt med samme  kraftforbruk lenger framme.

Magnus gikk med feste, mens jeg gikk, dvs. stod, mitt første turrenn på blanke ski. Det ble en en god match. Siden vi tilfeldigvis kom sammen igjen etter korken, hadde vi samme hensikt videre. Han gled like bra som meg, og jeg holdt langt på veg følge i de korte kneikene. Det var, naturlig nok, stor forskjell på hvor mange som hadde valgt blanke ski etter hvert som vi kom oss framover i feltet. Opp bakken må jo de fleste ut i fiskebein, mens jeg som en av relativt få i "Vasapropp-pulje 2" gjorde meg så smal som mulig og dro meg opp. Jeg prøvde å trøste meg med at med full stopp hver gang hellingen økte litt, ble det i alle fall ikke noen sjokkstart som "superstaker".

Etter en drøy halvtime var jeg oppe på løypa høyeste punkt etter ca. fire km. Jeg visste at jeg har brukt ca.17 min. de siste to gangene jeg har gått relativt uhindret opp fra led 2, og drømmeskjemaet på sub-fem timer hadde vel i realiteten sprukket. Jeg har imidlertid blitt ganske flink til å "jobbe med oppgavene" underveis i lange løp og gjorde i egen øyne et godt renn i 75 km defra. Ferden ble egentlig ganske så behagelig siden jeg ikke har utviklet noen teknikk som gjør meg verken andpusten eller kroppslig sliten ved staking. Frekvensen blir bare gradvis lavere, og teknikken desto mindre effektiv. Jeg må helt klart jobbe med å slå om etter terrenget, og spesielt motbakkene må angripes råere slik at det på samme måte som i diagonal kan bli min force. Da kan det bli mer svung over s(t)akene. Hvis en skal hevde seg i turrenn har en nok ikke noe valg....

Offisiell Vasaloppbilde 2016.
(Foto: photomic.com)
Etter alle de fem matstasjonene til og med Oxberg kom Magnus og jeg ut ganske likt og kunne forsette samløpet, men et stykke før Høkberg etter ca. 70 km kom det noen imellom som jeg ikke orket å passere, og jeg mistet den lange ryggen. Passeringene viser at han forsatte å avansere i feltet, mens jeg ble seigere i takten og sluttet å avansere etter Eldris, 9 km før mål. Da hadde vi i følge tidene og plasseringen på diplomet passert ca. 900 løpere mellom Smågan og Mora. I realiteten var det nok godt over 1000 siden vi jo hadde slitt oss forbi en del på de sju kilometrene fra "Vasastoppen" til den første kontrollen i Smågan.

Det som betyr noe på Vasa-CV-en er plasseringen, og i år ble jeg nr. 1402 av alle menn. I tillegg ble jeg slått av 39 damer. Det er faktisk min dårligste plassering av alle seks gangene. Det uttalte målet var topp-1000, noe jeg var vel 13 minutter bak. Et annen mental gulrot har vært å komme i mål under timen bak vinneren. Det var jeg drøyt 10 minutter for sent ute til å greie denne gangen, og for øvrig noe jeg aldri har greid tidligere heller. Den tredje og kanskje viktigste motivasjonen min var å se 4-tallet først på lystavla når jeg sklir over streken i Mora. Det var også grunnen til at jeg ventet med å melde meg på for å se an og unngå de to foregående årenes "sørpelopp". Forrige helg så du jo så lovende ut. Forholdene ikke ble rekordartet i år heller, noe jeg nok er avhengig av for å greie mine private limiter.
Magnus på oppløpet etter 5.15 i sitt andre Vasalopp. (Foto: Tonje Andersen)
Når alle tall beviser at jeg ikke har så mye å skryte av, må jeg jo ta med meg at "svenneprøva" i staking subjektivt følt gikk overraskende greit, selv om det altså ikke var noe "mesterstykke". Jeg har aldri vært mindre sliten etter å ha gjennomført en konkurranse av ultratypen, noe pulsklokka også bekreftet (før den slokket 8 km før mål): 16 minutter i sone 3, og resten ganske likt fordelt i sone 1 og 2.  Snittpulsen var 130 (79 %) og det høyeste jeg var oppe i var 148 (90 %).
I mål tre minutter bak Magnus var greit, mens andre differanser var mer ugreie.
(Foto: Tonje Andersen).
Med unntak av litt stivhet mellom skulderbladene er kroppen helt umerket av belastningen. Spesielt er jeg, bokstavelig talt, såre fornøyd med at knærne som var meget ømme etter et par av de lengste turrennene i fjor, ikke klaget på arbeidsvilkårene verken under eller etter rennet. Siden det etter hvert ble bare et eller to spor som gled, ble de også skikkelig slingrete. På den siste halvdelen var det stedvis en overdrivelse å kalle den blanke renna et spor, men det kan sikkert de 12 500 løperne bak meg beskrive langt bedre.


Gjennom Volvo-portalen. 
Bottom line this time:
Vasaloppet doblepoling: Check - done - finished - forgotten.
Birken classic: Next!

Mellomtider og plasseringer:

Split
Klockan
Tid
Sträcktid
min/ km
km/h
Plac.
Smågan
08:50:20
00:50:20
50:20
04:35
13.11
2222
Mångsbodarna
09:33:31
01:33:31
43:11
03:20
18.06
1794
Risberg
10:08:17
02:08:17
34:46
03:10
18.98
1560
Evertsberg
10:53:57
02:53:57
45:40
03:49
15.77
1507
Oxberg
11:40:20
03:40:20
46:23
03:06
19.41
1434
Hökberg
12:13:51
04:13:51
33:31
03:44
16.11
1393
Eldris
12:47:40
04:47:40
33:49
03:23
17.74
1363
Förvarning
13:15:35
05:15:35
27:55
03:18
18.27
-
Mål
13:18:08
05:18:08
02:33
05:05
11.81
1402