mandag 28. september 2015

"To indre og vekk me'n"

Speaker PK var med å skape den gode stemningen på Slåstad.
To konkurranser på to dager med kvalitiativt det beste jeg har gjort på kortere distanser på to år fikk meg til å ta fram det gamle skøyteuttrykket "To indre og vekk med'n!" Assosiasjonen kom etter søndagens spurt i Dølisjøen Rundt på Slåstad. Som relativt sportsinteressert i barn- og ungdommen fulgte jeg "de fire S-ene", og aller størst for en en hedmarking var selvsagt Amund Sjøbrend - fra nettopp Slåstad.

Nå skal ikke jeg akkurat påstå at jeg kopierte verken Stensen, Stenshjemmet, Storholt eller Sjøbrends prestasjoner i Odal'n, men moro var det å kunne "ta innersvingen" på Rune i spurten på Slåstad. Det går vel sånn cirka ti år mellom hver gang jeg vinner en spurt, men etter et sedvanlig slow start ble den 12 km lange turen rundt Dølisjøen gradvis bedre og bedre. For en gang skyld var jeg på helt ukjent grunn i et lokalt løp og visste ikke helt hva jeg kunne forvente av verken løype, konkurranse - eller meg selv for den saks skyld.

Vi var 20 løpere som stod på start for å løpe etter at omtrent det samme antallet hadde syklet den samme løypa pluss en 8 km lang ekstra løype tidligere på formiddagen. Jeg hadde god tid og kunne kose meg med fotografering av syklistene og småprating med arrangører og noen gamle kjente. Siden jeg bodde på Kongsvinger og fartet en del i Odal'n de tre første årene av min yrkeskarriere, er det egentlig merkelig at jeg aldri har vært på stedet som jeg hittil bare har assosiert med vannski - i tillegg til min barndoms skøytestjerne.

Dølisjøen sett fra lufta (Foto: Slåstad IL)
Løpet Dølisjøen Rundt var ganske så lettløpt med grus og fin sti til det gjenstod 4 km. Da ventet en lang slak bakke på nesten 1 km og deretter et bløtt stiparti. Jeg hadde fra en sedvanlig treig start jobbet meg framover og nærmet  meg de to som lå som nr. 3 og 4. Jonas (Amundsen) som først hadde syklet inn til seier, økte nok litt i myrhullene slik at "drømmen om pallen" ble skrinlagt før den lette siste kilomteren. Jeg greide imidlertid å komme helt inn i ryggen på Rune (Holmen) etter et par kjappe innersvinger på åkeren før selve oppløpet og hadde fordelen av å komme bakfra å ta en meget knepen seier på "FotoFinish". Vi fikk registrert samme tid, 52.20, men "styggartig" var det lell! Jeg prøvde å finne ut når noe liknende hendte sist, men det må ha vært f. Kr., eller i alle fall f. Menisk! Jeg fikk tydeligvis tatt ut maks. på de siste meterne og loggførte ett slag under det jeg regner som maks. puls (165).

Klar til start ved Slåstad skole beskjedent plassert i bakerste rekke. (Foto: Slåstad IL)
Dagen etter var siste sjanse til å rette opp en treig sesong i Elverumtrimmen, og før oppvarminga var jeg litt usikker på beina og systemet forøvrig etter å ha ligget over 50 minutter i sone 4 dagen før. Jeg følte meg overraskende lett og fin og prøvde sågar å starte litt hardere enn vanlig. Raskt fikk jeg den rake ryggen til Kjell (Andersen) å fokusere på, og selv om jeg måtte gi noen meter etter halvannen km, greide jeg å holde avstanden og nærme meg litt igjen i de små bratte kneikene på andre halvdel. En snau km før mål fikk "haren" nok, men jeg fikk litt jo-jo-pes av en yngre løper og sjokkerte meg selv for andre dag på rad med 22.15. Over ett minutt bedre enn forrige ukes helhjerta forsøk og SB med 46 sekunder.  Faktisk var det hårfint bedre enn bestnoteringa i 2014 også, og den beste tida siden 6. mai 2013 - to dager før jeg tok menisken med trappehinking i Ydalir.

Hvordan kan det svinge så raskt riktig vegen? Bortsett fra at det har blitt en del kortere konkurranser både på beina og rulleski de siste ukene, la jeg også inn ei progressiv økt på mølle på fredag hvor jeg avsluttet med en relativt greit på sub-4 fart. Ellers har egentlig ikke situasjonen endret seg mye. Det går fortsatt opp og ned i forhold til smerter i knærne. Litt tyngre belastning på diverse kneøvelser  har kanskje bidratt til at begge knærne har vært ganske såre inni mellom? Det merkelig er at de er mjuke og fine et par dager etter alle raske løpeøkter. Det virker som om løping gjør at leddene bli smurt. Skal i all fall bruke høsten og førjulsvinteren og finne ut av mysteriet. For lite styrke, for mye styrke, for mye løping, for lite løping? Jeg både håper og tror at jeg er nærmere løsningen enn noen gang nå....


mandag 14. september 2015

På opptur i Trysilfjellet

Her begynner motbakkemoroa!
Jeg har igjen fattet mot i høst og lørdag hadde jeg mot til å delta i den type løping jeg mestrer dårligst - bortsett fra sprint, da. Motbakkeløping har vært min svake side i alle år, men med "øving gjør mester" som motto stilte jeg til start i Trysil 1132 Motbakkeløp. 5,5 km og 831 høydemeter gir god trening i alle fall. Dessuten fikk jeg med rulleski-kompisene Inge og Olaf på tur, så både det sosiale og det treningsmessige utbyttet var sikret.

Overskriftene på blogginnleggene fra mine spredte løpskonkurranser har vært av det optimistiske, nesten hallelulaja-liknende slaget i høst alá "flyt, positiv, løft , kjänslig og trivelig". At det skulle bli en ny opptur i helga, kom heller ikke som noen overraskelse. Jeg har testet meg selv i Elverumtrimmen de to siste mandagene og visste at det er noe på gang. Ikke noe stort, men en jevn positiv utvikling som gjør at jeg kan pushe litt hardere for hver gang. 23.01 på 5,3 km er ikke egnet å skremme noen, men likevel sesongbeste i løypa i Stavåsen som jeg har over 170 (!) testløp i siden den ble tatt i bruk i 2000. (Persen er fra 2002 og lyder på 20.31!)

Det finnes fordeler, men mest ulemper med ikke å kjenne løypa på forhånd. Inngående studier av høydeprofil kan ikke erstatte egne erfaringer, men denne gangen slapp jeg i alle fall å ha noen tidligere tider som måtte slås. Forrige ukes lille test i Stavåsbratta overbeviste meg om at det går litt fortere å trippe opp med jevn fart i stedet for å gå. Planen på lørdag var derfor å starte pent og prøve å løpe så lenge det var mulig.

Espen Rusten i det krevende terrenget på toppen (Jonas Sjøgren)
Det var ny rekord og nesten 100 aktive som var samlet i Trysil sentrum klare til start nøyaktig kl 11.32. For første gang i en konkurranse i år ble Hooka Clifton vraket, og det til fordel for Salomon S-Lab Sense. Motbakkeløping krever ikke mye demping verken i hæl eller forfot, men jeg lurte likevel på om Speedcross ville vært sikrere, mest pga. grepet. Været var imidlertid ganske så ideelt etter min smak, med unntak av at tåka skjulte selve målet der oppe. Yret i lufta ved ankomst Trysil ble det heldigvis ikke noe mer av før etter løpet. Med tørt vær et par uker i forkant, regnet jeg med at underlaget ville være bra oppover lia. S-lab vant valget, mest pga. været, men litt også pga. den psykologiske effekten av å løpe med lette sko for første gang på et helt år. Et hemmelig våpen i min mentale kamp for overvinne bakkene, liksom!

Jeg la meg pent  midt i feltet over brua og småpratet litt med Inge før stigningene startet rett etter undergangen under Elverumsvegen. Ved passering Radisson Blu  var asfalten tilbakelagt og den virkelige "motbakkmoroa" startet for alvor. Ned med steglengden, opp med frekvensen og løft blikket! Med en par spreke damer i sikte greide en gammel gubbe å tenke på alle tre ting på en gang. Jeg fant rytmen rett under følt terskel og fikk den mentale fordelen av å nærme meg stadig nye bakdeler. Der andre gikk, kunne jeg fortsette å trippe selv i de bratteste hengene. Målet ble etterhvert å se hvor lenge jeg kunne unngå å gå...

Der løypa svingte rett mot toppen og underlaget gikk over fra velpreparert grus og gress til grove steiner ble det slutt på den jevne crusinga. Underlaget krevde variasjon i steglengde, og det ble for tungt å sprette hit og dit. Dermed ble det en knapp km med fokus på å holde seg på beina siden tåka også hadde gjort underlaget steinvått. Jeg ble forbiløpt av et par med større tiltro til egne steinrøys-ferdigheter og gikk bare og ventet på å se målflagget. De siste 500 m var lange  gitt, men jeg var klar til å sette inn spurten i det litt slakere partiet mot toppen. Flagget ble imidlertid oppdaget først knappe hundre meter før streken, og undersåttene hadde heller ikke veldig lyst til å skynde seg selv om kreftene var der. Ingen stor vits å risikere overtråkk eller fall for å rykke opp et par plasser på lista. GPS-en viste 5,8 km i stedet for oppgitte 5,5, men i motbakkeløp er den angivelsen underordnet. Høydemeterne var uansett beseiret!

På toppen var det lite fristende å bli særlig lenge. Vi fikk utdelt en lue som takk for innsatsen, men hvor var bagasjen med super'n, vindtøy og vanter, tro. Det var trolig ikke mer enn 300 m ned til endestasjonen for Toppheisen, men vanskelig nok både å finne fram og holde varmen. Olaf fikk en ufrivillig nærkontakt med Trysilfjellet og fikk et kutt i panna, men det var ikke grunnen til at alle tre virret rundt i tåka. Etter et par justeringer av det innebygde kompasset, kom vi oss inn på løpstraséen og kunne jogge ned og fortsette den perfekte restitusjon i bassenget på Radisson Blu. Materiell luksus! Det var først da det slo meg at kneet hadde glemt alle plager det har hatt de siste to årene og holdt helt fred. Selv ikke i jevnt sig nedover var det noen antydning til vondter. Fysisk,men like mye psykisk "luksus"!
Gutta på opptur på tur ned igjen: Ego, Inge og Olaf - med eget "design" på lua.
Jeg kom meg opp på 46.12, over ti minutter bak vinneren Espen Rusten. Det var over tre minutter mer enn forrige helg bak samme mann med tilnærmet samme løpstid. Altså ingen grunn til å døpe om bloggen til Motbakkerolfen ennå i alle fall, men likefullt klar pers i antall høydemetere i en konkurranse. Målet om treningsmessig og sosialt utbytte ble også nådd med nær 100 %. Med 41 minutter i sone 4 og 92 % i snitt uten å løpe meg stiv kan det første bevises - og Inge og Olaf har fasiten på det andre...

PS! Klokka 9 søndag var "Gutta på tur" på tur igjen - denne gang på rulleski-maraton  i regnværet. Det var jo ingen grunn til å hvile på laurbærene for noen på Trysilfjellet 1132 moh. på lørdag!



tirsdag 8. september 2015

Trivelig gjensyn med Grensetrimmen

Helgas fysiske utskeielse med startnummer på brystet foregikk ved Støa i Trysil, både på norsk og svensk side av riksgrensen. Grensetrimmen er et lite, men likevel tradisjonsrikt arrangement i regi av et par-tre ildsjeler i Støa Grendelag. Jeg ble egentlig forundret da jeg i forkant fant ut i historikken min at jeg bare har deltatt der en eneste gang tidligere - i 2006. Trolig blander jeg løpsopplevelser med utallige fotballkamper mellom Grensekameratene og Hernes på samme sted i mitt "forrige idrettsliv", dvs. på 80-tallet. Årene går,  og jeg begynner kanskje å likne bestefaren min på hans gamle dager. Han mintes mellomkrigstida bedre enn gårsdagen....

Grensetrimmen går på løpervennlige stier og grusveger med litt innslag av asfalt på den svenske siden. Løypa har noen moderate stigninger i midtpartiet, men er relativt flat og lettløpt. Distansen er oppgitt til 10 km (men ble målt av oss GPS-avhengige til 9,3 km) og har vært den samme siden starten i 1983. For 9 år siden løp jeg på 38.30, forøvrig 14 dager før jeg løp Veldremila (10 000 m på bane ) på 38.26. Altså utjevner underlaget og kuperingen omtrent for de 700 m som "mangler" - i alle fall for mitt vedkommende. Målet denne gang var primært å finne ut hvordan jeg ligger an på mila etter en sommer med minimal distansetrening i kokurransefart på alt under maraton.
Støa Grendehus
Feltet var dessverre mer glissent enn de foregående årene, så det ante meg at det ikke ble så mye selskap å få underveis. Jeg antydet før start for klubbkollega Hanne at jeg håpet å følge henne, og det var også det nærmeste jeg var samløp denne gangen. Etter en god oppvarming på kulturhistorisk grunn ved Støa kanal, kom jeg godt i gang i det optimale løpsværet. 10 grader, fuktig luft men oppholdsvær er deilig! De kraftige regnbygene ga seg og gjorde bare enkelte stipartier litt sleipe. Særlig i de få nedoverbakkene var jeg langt fra trygg på festet i terrenget med mine mjuke og utslitte Hooka Clifton-"tøfler".
Hanne og jeg legger slagplanen rett før start.
Jeg fulgte Hanne som jeg håpet på de to første kilometerne og følte at jeg kunne cruise greit på den flate grusvegen slik at jeg seig sakte men sikkert litt i fra. Inn på stien på herlig mjuk skogsbunn var det en fryd å kjenne på at cruise-controllen var inntakt i "overfart", dvs. 4.30 min/km. Men selv i slake motbakker sliter jeg fortsatt og føler til tross for intensivert styrketrening for knær og lår, at jeg rett og slett mangler styrke. Trolig er det så enkelt - og vanskelig - som at styrketreningen med strikker og vekter ikke er spesifikk nok ift. løping. Den beste styrketreningen for løping er å løpe, aller helst i passende bratte motbakker slik at steget og frekvensen beholdes. Øvelsene mine blir "slow-motion" ift. til løping, men nå har det jo lenge vært sånn at jeg har vært nødt å trene mye styrke og stabilisering for i det hele tatt kunne løpe. Jeg har imidlertid konkludert med at jeg må få opp frekvensen på de dynamiske øvelsene samtidig som jeg jobber med stabilisering og statisk styrke.
Flagget til topps for Erion, Espen og Øyvin som toppet lista.
Hanna, Hanne og Kristina med fine neverbutter i premie.
Tilbake til Grenstrimmen som egentlig gikk over grensen til forventningene mine. Tida visste jeg før start ville bli godt over 40 minutter, men spørsmålet var bare hvor mye? 41.08 etter et tilnærmet sololøp gir jeg meg godkjent for. Det altoverskyggende målet er tross alt å bygge meg opp slik at jeg kan løpe så ofte jeg bare vil, og det er ikke mye som gjenstår på det drømmemålet nå. 5 km-testene de to siste mandagene i tillegg helgas 10 km har ikke blitt for mye, og tidene viser at jeg ligger ca. 5 % etter der jeg slapp våren 2013. 

I høst kan det bli en del konkurranser hvis pila fortsetter å peke oppover, men asfalten styrer jeg fornuftig nok helt unna denne sesongen. Kommende helg kommer i all fall løypeprofilen til å peke oppover når jeg skal prøve meg et Trysil 1132 med 831 høydemeter på 5,5 km.  Bakkerolfen gjør ting han absolutt ikke kan, men det jeg kan er å glede meg.....
Bjørn Støa fortalte livat historien bak de nye medaljene laget av noen svenske venner i "AB Bjørntjänst".



Resultatliste Grensetrimmen 05.09. 2015:

Damer:
1. Hanne Knudsen          Orion             42.13
2. Hanna Hagevik Bakke    Trysilgutten      42.16
3. Kristina German        Lillehammer     1.04.16

Herrer:
 1. Espen G. Rusten       Opphus            34.31
 2. Øivin Bustad          Ren-Eng           35.24
 3. Erion Haxhi           Nordre Trysil     37.45
 4. Oscar Peterson        Trysilguidene     39.02
 5. Rolf Bakken           Orion             41.08
 6. Mikael Stenelund      Älvsjö            43.57
 7. Kalle Skans           Skuttunge         53.00
 8. Ole Magnus Ouren      Østby             53.45
 9. Ottar Bekkevold       Nordre Trysil     54.48
10. Knut Lysfoss          Team Tuu          59.56
11. Tom Noreng            Team Tuu        1.00.50
12. Mikael German         Lillehammer     1.04.50
13. Jan Haugnæss          Trysil tr.h.kl. 1.09.25
14. Arne Moren            Trysilgutten    1.11.40