mandag 29. februar 2016

Vinterferie med Vasalopp-trening

Fra staketuren i "idrefiléten" av Birken tirsdag.
Jeg gikk inn i vinterferien med en dødssliten kropp etter en relativt rolig treningsuke og avsluttet en ni dagers treningssamling med meg sjølv stinn av overskudd etter 14 økter, 22 timer og 275 km med trening. Selvmotsigende og klassisk Bakkerolfen-tabbe - igjen?

Niks, ikke denne gangen! Mer enn noen gang tidligere - sikkert litt pga. at jeg ikke blir yngre mer årene - merker jeg at trening i full jobb og i ferie er som natt og dag. Ok, jeg jobber ikke fullt og har en en kremjobb, tenker du kanskje? Det er for så vidt riktig, men de som pga. snapchat-, instagram- og facebook-oppdateringer irriterende tidlig på mandagsformiddager misunner meg starten på uka, kan få vite at jeg har timene mine på pc-en både lørdag- og søndagskveldene - selv om jeg ikke kaller det jobb - dessuten sitter jeg aldri på ræva de fire andre dagene .....
Det var friskt på Raudfjellet selv om det var lunt langs resten av Birkentraséen fra Sjusjøen tirsdag.
Tilbake til saken om vinterferien som neppe kunne blitt bedre. Topp skiforhold på Sjusjøen og bare avslapping med mye god mat og godt drikke mellom turene gir jo overskudd i seg selv. Det har imidlertid ikke vært bare kosetrening heller. I tillegg til at det løsnet etter mye om og men i Hafjell Ski Marathon forrige lørdag, kjørte jeg også to intervalløkter og to lange stakeøkter med riktig intensitet den påfølgende uka. Da jeg sågar skulle avslutte Sjusjøferien med en rolig klassisktur på fredag, "måtte" jeg bare legge inn et par-tre "segementdrag for å tilfredsstille Strava". Ganske så utrolig når jeg fredagen før ferien var dødssliten og var sjeleglad for at jeg ikke skulle gå skirenn på lørdag. Med vinterferiens erfaringer friskt i minne er det vel bare å glede seg til å bli pensjonist, eller...?

Høy på kanelboller på Natrudstilen mandag.
Jeg er også godt fornøyd med å ha holdt meg til konkurranseplanen denne vinteren. Mønsteret med skirenn annenhver helg er nok fornuftig, og jeg kommer til å holde meg til det helt fram til påske. Kommende helg blir det således Vasaloppet igjen - mitt 6. i rekken. I tillegg har jeg deltatt i Skjetvasan en gang og Ultravasan de to siste årene. Fjorårets sub-9 timer var utvilsomt årets højdare med løpesko på bena. Drømmen er å oppleve noe liknende på søndag, men da nesten på bare halvparten av tida, dvs. sub 5-timer.

Startplassen i "tvåan" er allerede i boks etter en relativ kort jakt på startplatser.se. Etter at seedingen nå går automatisk som i Birken, slipper jeg også å forhandle meg fram til en bedre puljer slik som for to år siden. Med led 2 trenger jeg heller ikke å stå opp midt på natta for å sikre meg en framskutt posisjon i feltet.
Ikke mye å si på forholdene på hjemmebane heller på siste den skituren i  vinterferien.
Apropos seeding så kunne jeg med tilfredshet konstatere at Hafjell-turen ga meg opprykk til pulje 3 på Birken med ti sekunders margin. Litt stang inn om dagen er digg - og selve moroa gjenstår... "Nu kør vi!"

Og her kommer den store, lille hemmligheten i Vasa-oppkjøringen: Lefsegodt.
Det ble ikke så mange hull i treningkalenderen for februar, men "me har juksa litt" og ført opp en del spaserreturer som jeg tror er bedre restitusjon enn å ligge på sofaen - og så er det jo så tungvint å flytte sofaen og tv-en ut......

tirsdag 23. februar 2016

Klabb og babb og habil skimaraton i Hafjell

Fra HSM-løypa tidligere i vinter.
Livet er fullt av vanskelige valg - spesielt for en som leker Ole Brumm med joggesko eller ski året rundt. Den første helga i vinterferien har det vært Trysil Skimaraton som gjelder siden rennet startet opp i 2000. I år var det imidlertid vedtatt i familierådet at Sjusjø-vinterferien skulle innledes allerede på fredag. Dermed var søndagens Hafjell Ski Marathon lagt inn i terminlista - selv om det kostet å gi fra seg toppen av adelskalenderen når det gjelder antall deltakelser på Østby.


Tilfeldigheter kan slå begge veger, men denne helga var det helt greit å vente et døgn med å gå skirenn. Været på lørdag var nå én ting, men enda mer ruskete var kroppen. Typisk nok var jeg helt daud etter å tatt to dager treningsfri den siste uka. Jeg fikk truet meg ut på en liten tur i ruskeværet på Sjusjøen, men det var slett ikke i noen konkurransemodus. Jeg oppnådde likevel å vekke kroppen litt til live på turen nedi skogen - i tillegg til å miste mobilen i snøværet. Begge deler var på hver sin måte avgjørende for søndagens maratontur i Hafjell...

Adelskalenderen i Trysil Skimaraton før årets renn

Dette var andre gangen i vinter jeg dristet meg over fylkesgrensa for å gå et skirenn. Før sesongdebuten på Skeikampen rotet jeg med avkjøringen fra E6  og tok en liten sightseeing oppom Fåberg før jeg skjønte at jeg hadde bomma. På søndag overså jeg et skilt i snøhaugen og kjørte opp for langt sør i Hafjell. Mobilen som ble mista dagen før, fikk jeg igjen senere på dagen - men sperren som jeg rakk å legge inn den korte tida den var borte, trådde merkelig nok ikke i kraft før jeg trengte den oppunder Hafjelltoppen. Etter to villedende råd fra tilfeldig møtende, skjønte jeg i grevens tid at jeg måtte helt ned igjen for å ta en avkjøring nord for alpinanlegget.

Jeg hadde lagt inn god margin, men er helt sikker på at jeg hadde brukt kortere tid hvis jeg hadde tatt skiene fatt de 15 kilometerne langs Trolløypa fra Sjusjøen. En halv time før start begynte jeg å ane at jeg nærmet meg skiarenaen på Mosetertoppen. Ufrivillig overbevisende fikk jeg amnesti fra parkeringsvakta og kunne kjøre nesten opp til stadion. Det var under ti minutter til første start og naturlig nok ingen kø i startnummerutdelingen. Oppvarming og testing om jeg hadde lagt på nok VR40 hadde jeg for lengst lagt fra meg, og jeg fikk slengt fra meg sekken og boblejakka i løssnøen og var klar for 44 km! Puh!

Egentlig hadde jeg en plan om å teste ut om paret jeg hadde gjort klar til staking gled såpass mye bedre at det var verdt å prøve. Det dilemmaet slapp jeg elegant, og i ettertid er jeg glad for at jeg ikke ble fristet til å prøve meg som moderne turløper akkurat denne dagen. Den nye drevsnøen fra dagen før var merkbar trå, og med 36 med DNF i resultatlista på helmaraton, tyder det på at det var mange som overvurderte ferdighetene i det som må betraktes som den 3. langrennsdisiplin.

Starten gikk slakt oppover, og jeg var mer enn noen gang innstilt på leve opp til betegnelsen "slow-starter". Oppe i kjent terreng i Trolløypa nærmet jeg med et par gule Team Sport1-løpere og syntes at det tross tråe ski var greit å følge Ola og Thor Anders. Oppover forbi Pellestova jobbet jeg meg sågar litt ifra, men på de fem lette kilometerne ned til runding på stadion kjørte de gule Lillhammer-kara meg lett inn, og jeg vi passerte 22 km samlet litt under 1.20.

Rune T. var også godt fornøyd med turen i flotte omgivelser i Øyerfjellet.
Andrerunden ble et parløp med Ola. Som på førsterunden merket jeg at han slapp litt oppover, men var helt på bakskiene igjen når det bikket litt nedover. På den siste drikkestasjonen ovenfor Pellestova stakk Ola forbi og samtidig løsnet remmen på Gaminklokkka mi. En liten snuoperasjon med klokka mellom enda edlere eiendeler kostet ikke så mye tid, men fordelen av å ligge på bakskiene nedover som på førsterunden gikk i vasken.

I mål ble det  drøye minuttet bak klassekompisen på hhv. 4. og 5. plass i 10-årsklassen. Slett ikke verst av over 50 startende, og hvis det hadde vært vanlig klasseinndeling ville det blitt en "moralsk" 2. plass i M56-60. Habilt med bare Svein Roger Løkken foran seg etter langt fra optimale forberedelser.

PS! Selv om jeg som alle andre gikk litt opp på andrerunden og brukte fire minutter lenger tid (1.19.14 + 1.23.12), holdt jeg både plassen min (bortsett vis-á-vis Ola) og koken på andrerunden. Snittpulsen på begge rundene var 85 % av maks (140) og pulsen var oppe i 92 % (151) etter at "oppvarmingen" opp til Raudtjønnbekken var unnagjort etter et kvarters gåing.



torsdag 11. februar 2016

Rubb og trøbbel i Stenfjellrunden

Ikke utslitt, men utslått på Gåsbu (Foto: Stein Arne Negård)
Lørdag stod Stenfjellrunden med en viss forventning på terminlista. Årets tredje turrenn gikk i en velkjent trasé ettersom jeg har deltatt på Gåsbu sju ganger tidligere, hvorav seks ganger etter at det ble forlenget fra 35 til 42 km for å bli seedingsrenn. Persen i traséen er på 2.26, men jeg har vært helt oppe i  2.52 på trøblete føre. En kikk i treningsdagbok minnet meg om at jeg ikke alltid har vært noen i stakemaskin i Vangsåsen, snarere tvert i mot. Kommentarer som "gikk tom og ble slapp i armene" og "ble sliten i armene halvveis" går igjen, og var nok noe som lå i bakhodet da strategien ble lagt fredag kveld....

Værprognosene dagene i forveien var ganske entydige med nysnø og omslag til varmegrader. Ganske så opplagt rubbeføre, altså! Jeg gjorde likevel klar to par, et med mjuk voks og et med sandpapir i festesona. For første gang i år kosta jeg også på cerapulver på toppen av Swix Marathon-voksen. Zeroski ble forresten bare nesten  kjøpt i fjor, og i år har jeg vurdert og ventet på om ski med feller kan være et alternativ pga. større bruksområde, i alle fall til trening. Dermed er skiparken ennå ikke blitt utvidet fra hele to par brukbare klassisk ski (+ et par grusski).

Prognosene slo til, og med Jan Erik som passasjer bar det som alltid lystig avgårde opp i tåka. Både han og jeg har prøvd ut litt forskjellig i årenes løp i troen på at akkurat i dag har jeg gjort noe virkelig smart. Teip og rubb i Birken kan nevnes som eksempel på våre mindre vellykka eksperimenter. Denne gangen hadde Jan Erik bestemt seg for å stake hele Stenfjellrunden! Jeg må si jeg var litt skeptisk uten å gi uttrykk for det. Minnene om lamme skuldre og armer og de to seige oppstigningene til Stenfjellet var ikke forenelig med å se meg pigge opp.

Typisk nok oppdaget jeg sent fredag at det var det tomt i smørekofferten for anti-is-spray til bruk i festesona. Jeg kunne jo stresset innom for å få tak i en på vegen opp på lørdag, men valgte å satse på at pulver ville gjøre samme nytten. Jeg prøvde først uten noe i rubben etter ankomst på Gåsbu men kjente med en gang at rubbinga var for dårlig. Jeg rufset over en gang til med 60-papir og fikk det til å sitte litt bedre i bakkene ved stadion. Jeg turde likevel ikke annet enn å gni inn bra med cerapulver før jeg småskeptisk la ut skiene i feltet.

Både Jan Erik og jeg stilte i pulje 1 og trengte ikke  stresse for å komme fram i feltet. Etter litt trekkspill i de første kneikene fløt det greit, og jeg jabbet meg opp på siden av en velkjent piggende skikkelse i gul og svart Team Sport1-dress. I neste kneik lå han på bakskiene og så at jeg ga luke framover. Forespørselen om å hoppe inn til høyre ble umiddelbart akseptert og takket høflig for - og det skulle vise seg å være det siste jeg så av reisekameraten med ski på beina den dagen....

Jeg ble gående å lure meg opp stigningen mot Stenfjellet og forestillingen om at det var her ville jeg legge piggeren bak meg slo ikke til. Jeg ble i stedet gående med Tor Kristian som også forgjeves hadde prøvd å få feste, men med VR70. Mens han prøvde å pigge seg opp, fikk jeg sånn noen lunde feste mellom de blanke sporene. I den første lange utforkjøringene hadde jeg brukbar gli i forhold til Edvard og Ole Martin, mens Tork kom bakfra igjen som ei kule.
Tor Kristian med to blad Bakken litt lenger nedi bakken helt i starten.

Opp igjen fra Bårdsætra ble det bare jabbing utenfor sporet, og alle uanntatt Tork forsvant framme i tåka før det verste var gjort i forhold tl høydemeter oppe på Stenfjellet igjen. Dermed hadde jeg trua på at jeg skulle stake meg greit gjennom resten. Gliden var imidlertid varierende og det blanke sporet ga merkbart sug. Selv om jeg vinglet fra side til side som en med alt for mye innabords, gikk det tungt uansett spor, trolig pga. rubben men kanskje også pga. for fin struktur.

Da Lin Iren og en liten gruppe fra pulje 2 kom bakfra i sløyfa opp mot Målia, satte jeg inn alt jeg hadde for å følge oppmuntringen fra klubbvenninna om å henge meg på, men måtte gi opp etter bare noen få hundre meter. Etter en oppkvikkende drink fra Åge på Team Parkettpartner-stasjonen ved Krakholen ble det litt mer trøkk i stakinga igjen, og da årets Trysil-Knut- og tidligere Vasalopp-vinner Ulrica Persson kom sigende bakfra, var kamplysten litt tilbake. Hun gikk fra meg i alle kneikene tilbake mot stadion med adskillig bedre feste, men jeg kjørte henne inn igjen og var til hårfint foran i mål - men slått med fem minutter. Ikke så "helgæli" tenkte jeg først, siden hun også slo meg med nesten fire minutter også i Trysil-Knut rennet for 14 dager siden. Det var nok imidlertid ingen topp dag for Vasaloppvinneren fra 2001 og 2013 heller på Hedmaksvidda denne gangen.
Ulrica Persson 
Resymé av Stenfjellrunden 2016:
For dårlig forarbeid og strategi som ga et realt prestisjetap, men med en godkjent arbeidsmoral på en ellers middelmådig dag. Jan Erik kom nemlig meget bra fra debuten som "stakemaskin" til tross for en ødelagt trinse tidlig i løpet. Jeg må helt tilbake i Birken i 2003 for finne sist han knuste meg med seks minutter eller mer, men jeg velger å se det positive i at nesestyveren stimulerer meg til å prøve samme taktikk selv....

Jan Erik klokket inn på 2.27.31