fredag 5. juli 2013

Fort gjort å fikse menisk

Torsdag morgen var jeg en snarvisitt innom Aleris sykehus på Frogner og fikk fjernet litt av den indre menisken i høyre kne. Den ble ekspedert med imponerende effektivitet, må jeg si.

Jeg ruslet de drøye to kilometerne fra hotellet og var på plass i god tid før klokka 8. To timer senere var jeg ute igjen, hvorav halvparten av tida gikk med til å vente på "samlebåndet" før selve operasjonen. Jeg tror jeg hadde startnummer 3 eller 4 - for å bruke en velkjent terminologi. Førstemann i løypa kom trillende ut igjen i halvsvime før det var min tur, så jeg skjønte at dette normalt ikke ville ta mange minuttene. Etter en kjapp forklaring fra anestesisykepleieren om hvordan dette ville foregå, kom dr. Kristiansen innom for en kjapp prat. Han "truet" med ikke å operere hvis jeg ikke hadde vondt, så selv om han måtte bøye og vri kneet før jeg kjente noe smerte, "slapp jeg gjennom nåløyet".

Så er det en "løpstid" på en drøy 10 km jeg ikke kan gjøre rede før, men jeg våknet i all fall og følte meg "frisk og rask". Det var bare bandasjen rundt høyre kneet som tydet på noe annet. Ingen smerter eller ubehag - og frokost med kaffe ble servert umiddelbart. Fortreffelig. Så bar det videre på "samlebåndet": På med sivile klær, gjennomgang av inngrepet sammen med legen, utlevering av krykker, bestilling av drosje og vips - klokka ti var jeg på tur hjem.

Det har tydeligvis skjedd en del på narkose-fronten siden min siste "frivillige black-out" på Kongsvinger sykehus midt på 80-tallet og ikke minst siden jeg tok blindtarmen på Røros sykehus rundt 1970. Det varte og rakk visstnok før 10-åringen våknet fra narkosen så folk begynte å bli bekymret den gang....


Dr. Kristiansen forklarte på en lettfattelig måte ved hjelp av tegninga (til venstre)  at en fjerdedel av den indre menisken ble fjernet, og at den boomerang-formede delen hadde vridd seg ut av stilling. Ut fra papirene jeg fikk med meg - og utstrakt googling - har jeg med stor tilfredsstillelse lest meg til at det verken er funnet tegn til skade på korsbåndene eller kneskåla (patella) og heller ingen slitasje i  brusken (arthrose). Dette vil sikkert "støtteapparatet" mitt på Activia oversette enda bedre ved første anledning, men alt tyder så langt på at dr. Kristiansenen har utført en vellykket "atroskopi med resksjon av mediale menisk i høyre kne".


Effektiviten ved Røde Kors-klinikken passet min tålmodighet som hånd i hanske, og jeg hadde god tid til rekke formidddagens første buss tilbake til Elverum. Dermed ble drosjen kapret fra å kjøre meg  til Løplabbet i Pilestredet i stedet for bussterminalen som bestilt. Ventetiden måtte brukes til noe fornuftig, må vite. Jeg tror nemlig batteriet i min Forerunner 305 synger på siste verset, så da jeg fikk nyhetsbrev fra Løplabbet i e-postboksen rett før avreise med tilbud om Garmin 610 til 2250 kr, ble det for fristende. Den eneste betenkeligheten var berøringskjermens funksjon f.eks, med skihansker på. Etter å ha blitt overbevist om at trykkberøringskjermen fungerer helt annerledes enn touchskjermen på en mobil, var oppgradering et faktum. Deretter ble det hinking med krykker  med  lette innslag av belastning av høyre bein (ála krykkeløper Oddbjørn i slow motion) den snaue kilometeren ned til bussterminalen.

Hjemme på bussterminalen på Elverum ble krykkene plassert bak på min røde "firmabil" type Trygg damesykkel uten gir fra 70-tallet, og 3 km med en-bens sykling (via apoteket for å få med foreskrevet doping) ble økt nr. 2 i mitt selvtilpassede rehabiliteringsprogram gjennomført uten problemer - men med par hoderistende kjentfolk underveis.....


Ferdig operert og ferdig oppdatert med ny duppe-dings fra leketøysbutikken i bakgrunnen.
Forøvrig må jeg si at det medsendte treningsprogrammet inneholder mye søt musikk i mine ører. Her fra den første av de tre skisserte opptreningsfasene:
         
"Pasienten skal umiddelbart etter operasjonen strekke og bøye kneet flere ganger daglig og full belastning tillates så snart han/hun har muskulær kontroll uten at det oppstår smerte eller hevelse i leddet. En opptreningsperiode gir muligheter for å forbedre andre svakheter og generell fysisk form hos pasienten....."
          

Hvordan progresjonen blir framover er det spennende nå - og noe som jeg helt sikkert kommer tilbake til i neste innlegg. Etter at diagnosen min ble stilt, har jeg også blitt klar over hvor vanlig inngrepet mitt er også blant løpere. Bare i min bekjentskapskrets er det tre som nylig har vært, eller skal gjennom det samme.

Og det aller beste til slutt: Ingen formaninger om å kutte ut løping er mottatt fra noe seriøst hold!
  
Vi ses på Risberget Rundt i morgen - gjennom kameralinsa!



Instagram

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar