Bakkerolfen: Skjebnens ironi

For å gjøre det helt klart: Jeg har liten tro på skjebnen eller at alt kan leses i stjernene. Selv om det selvsagt kan være små tilfeldigheter som får store konsekvenser - også kalt flaks og uflaks - har jeg som grunnsyn at de fleste ting her i verden er en konsekvens av egne valg og handlinger. I det siste har jeg imidlertid blitt litt svakere i troen og fått en mistanke om at skjebnen driver ap med meg.

Foranledningen til disse uvanlig filosofiske tankene var at vi den første mandagen i august skulle avslutte ferien med en tre dagers kosetur til Fredrikstad. Jeg hadde faktisk planlagt å ta helt fri fra trening for å restituere beina skikkelig etter en måned med intens styrketrening samt noen forsiktige løpeturer etter meniskoperasjonen en drøy måned tidligere. Siden vi skulle kjøre innom Oslo, passet det godt å stikke innom Aleris for å få levert tilbake krykkene jeg aldri fikk bruk for.

På veg til frokost før avreise klikket det til som om noe plutselig løsnet bak i det omtalte høyre kneet mitt. - Ja, ja, bra det får litt hvile nå i all fall, var min umiddelbare tanke. Da jeg gikk ut av bilen et par timer senere på Frogner, slo allerede den første galgenhumoristiske tanken meg: - Kanskje dumt å levere disse krykkene likevel! Det ble likevel gjort, depositumet innkassert, og de påfølgende dagene i plankebyen ble tilbrakt uten andre fysiskske utskeielser enn trasking i shopping- og sightseeing-øyemed.

Is og hvile på Hvaler til tross, så ble det ikke helt den koseturen jeg hadde sett for meg.

Den tiltenkte restitusjonen uteble imidlertid. Til tross for minimal belastning ble kneet vondere og mer hovent utover i uka. Allerede før jeg var hjemme igjen for å konsultere fysioterapeut, hadde jeg stilt en sikker diagnose selv. Følelsen i kneet var nemlig akkurat den samme som kom snikende i mai og bare ble verre og verre utover i juni. Altså en ny avrivning i den samme menisken. Resten av historien kan jeg like så godt kopiere direkte fra mitt innlegg datert 21. juni: Ruptur i indre menisk

MR ble på nytt fikset på dagen for noen tusenlapper, fastlegen bestilte nytt inngrep på Aleris - og her sitter jeg bare og venter på ny operasjonsdato. Antatt ventetid på inngrep er 2-3 uker.....Snakk om å rykke tilbake til start! Ironien i sommerens skademareritt går mye lenger enn at jeg ble skadet på nytt nesten i samme øyeblikk som jeg var tilbake på klinikken for å levere de overflødige krykkene. Verre er det å tenke på at jeg har lagt ned nesten 100 timer for å komme raskest mulig tilbake og tatt de minste signaler om overbelastning, dvs. smerte og hevelser på alvor. Jeg har fulgt faglige råd til punkt og prikke, og sliter med å se hva som egentlig er gjort feil.

Noen vil sikkert si at å ta den første løpeturen nøyaktig tre uker etter en meniskoperasjon er for tidlig - og at løperidioten fikk som fortjent. Jeg påstår at progresjonen har vært forsvarlig siden jeg ikke på noe tidspunkt har kjent noen symptomer under eller etter noen av løpeturene - heller ikke etter at jeg helt kontrollert løp den 4 km lange minimaratondistansen på Kongsvinger.

Grunnene til at jeg har begynt å tenke at skjebnen driver ap med meg, er ytterligere to kontrastfylte opplevelser den siste tiden å gjøre. Sist helg bidrog jeg med mitt til at Elverum for første gang på 15 år fikk til et ordentlig mosjonsløp, og jeg gledet meg som en unge til å løpe gjennom gatene på hjemmebane med mye folk både i og utenfor løypa. På toppen av det hele har Bjørg fått smaken av å delta på løp igjen, og har bl.a. meldt seg på 10 for Grete i Oslo. Ikke akkurat "perfect timing" når jeg ikke kan delta på flere løp inneværende sesong - men selvsagt svært hyggelig med tanke på muligheter for fremtidige opplevelser på trening og i konkurranser. Det virker bare så forbanna lenge til akkurat nå. Sommeren 2014 er fjern framtid for en som lever i nuet!

Det var moro å se Amund Sigstad og 300 løpere kose seg i løypa "mi" i Østlendingenløpet -
men like surt som å ha bursdag uten å få smake på kaka siden jeg ikke kunne løpe selv.

Pallen i klassen min i Østlendingenløpet ble besatt av 1. Vidar Åsly, 2. Martin Narum og 3. Otto Grafsrønningen.

Til slutt det aller viktigste når galgenhumor, skjebnetro og de verste depresjoner er lagt til side. Analyse av hvorfor jeg gikk i fella som "alle" gjorde meg oppmerksom på:

Som så mye annet er det nærliggende å tro at det er summen av flere faktorer som forårsaket en ny skade. Det er også viktig å ta i betraktning hva som forårsaket meniskskaden i første omgang, nemlig spensttrening. Hvis jeg forutsetter at inngrepet i utgangspunktet var vellykket (noe jeg selvsagt ikke har noen mulighet for å vurdere), er jeg helt sikker på at det må ha noe med min aktivitet de to-tre dagene i forkant av da symptomene på den nye skaden ble dukket opp mandag morgen. Det er absolutt ingen ting som tyder på at jeg gjorde noe feil på et tidligere tidspunkt. Følgende momenter må da tas med i betraktning:

4 km løping i moderat fart lørdag
9 km gåing/løping i ulendt terreng søndag
Økt belastning på alle strykeøvelsene med ny og hardere strikk fredag og søndag
Ny stabilitetsøving med hink og vending på balansepute

Personlig heller jeg til det siste som mest avgjørende. Bevegelsen har jo mye til felles med trappetrening som forårsaket hele helvetet, og jeg kuttet også ut den samme balanseøvelsen på et tidligere tidspunkt i opptrening fordi den kjentes for tøff. Ved ny beskjed om å benytte øvelsen som en viktig del av stabilitetstreninga, var jeg jo sterkere muskulært - og dermed i stand til å utføre øvelsen. En helt identisk teori med hvorfor menisken røk, ikke etter første - men fjerde økt med trappetrening i mai. Lett å se nå, men ikke når alt gikk bedre og bedre for hver dag.....

Det andre som kan se ha bidratt til en ny ruptur, er den helt rolig "restitusjonsturen" jeg tok på Kongsvinger dagen etter minimaraton. Planen var å løpe opp Holtberget for så å ta en slakere sti ned på baksiden. "Skjebnen" sørget for at jeg rotet meg ut i bushen og ut på et ufremkommelige hogstfelt slik at jeg ble tvunget tilbake på grusveien. Helt, helt rolig jogg ned og ingen tegn til ubehag der og da, men...

Skaden er skjedd på nytt, og jeg har nå definitivt satt en sterk over løpsesongen 2013. Jeg kommer til å konkurrere på rulleski fram til ny operasjon, men etter det får jeg prøve å motivere meg for vinterens mål. Vasaloppet kan en jo greie helt uten bein, så da blir det jo ikke noe stress med å komme i gang med løpinga i alle fall....

Bildeserien fra hele høstsesongen er allerede klar siden den ble akkurat 4,2 km lang: