Kom til kort i Femundløpet

Espen Rusten tok som vanlig starten på 10 km.
(Foto: Bjørn Røstbakken)

Siste helga i juni er ensbetydende med Femundløpet og min tradisjonelle avrunding av vårsesongen. Sånn ble det i år også - men bare kort-utgaven på kort varsel pga. for "kort" legg. Alle 15 gangene tidligere har jeg med den største langtraver-selvfølgelighet stilt på 21 km, men i år kan jeg kort og godt innrømme at 10 km ikke ble for kort.....

Etter et forsøk på å få litt trøkk i beina med noen bakkesprinter sist mandag, ble det "same procedure" som to ganger før i vår, med en klump midt i venstre legg som resultat. Den dukka første gang opp etter vårens første (og siste) baneøkt, og i en light-utgave uka etter Birkebeinerløpet. Siden symptomene ikke dukker opp før etterpå og forsvinner relativt raskt, er det nok en muskelkrampe som følge av at jeg belaster leggene mer når jeg nå i alle fall føler at jeg løper mer riktig.

Onsdag før Femundløpet ble det for fristende å stille på vårens siste løp i Sørdalskarusellen på Lillehammer da sjansen bød seg den første ferieuka. Kanthaugenløpet på snaut drøye 5 km er lettløpt og kunne vært en fin fartsetappe i ned mot 4-blank-fart. I stedet ble det en runde for halv maskin nesten i 5-fart. Leggen ble ikke noe verre, men ville nok vært helt fin til Femundløpet uten det ekstra stresset tre dager før.

Etter en testrunde i Tufsingdalen fredag kveld, ble det til at jeg tok den korte turen til Femundsenden. En av vårens største løpsbegivenheter i Hedmark måtte uansett dekkes "live". Dessuten klødde det i fingrene etter å få prøve ut mitt splitter nye Canon EOS 7D Mark II-kamera som Kondis akkurat har bevilget meg...

Karakteristisk Femundløp-terreng. (Foto: Anders B. Øksenholt)

Litt oppvarming ved Femundsenden avslørte at det gikk greit med jevnt sig uten noen forsøk på fartsøkning. Det strammet litt til når leggen ble satt på strekk i de få motbakkene, men ellers var egentlig ikke leggen noen begrensning på en varm og ellers blytung dag. Lårene var av en eller annen merkelig grunn av tømmerstokk-typen, og er det var bare på nippet jeg ikke måtte gå i to små kneiker på siste halvdel. Jeg begynte akkurat som i fjor å vente på Ole Peter (som også løp 10 km for aller første gang) på slutten, og ganske riktig var det en lang rød-og hvit skikkelse i øyekroken da jeg turde å sjekke oppe på grusveien 2 km før mål. Jeg var i alle fall glad jeg ikke av gamme vane hadde meldt meg på den doble distansen, selv om jeg kjent for å holde statistikker for enhver pris.

Tommelen opp for en at jeg kom meg til (start og) mål i Femundløpet i år også. (Foto: Anders B. Øksenholt)

Ole Peter Bergaust flyr fortsatt lett i Femundsmarka. (Foto: Anders B. Øksenholt)

Fasiten ble 44.34 på den for 400 m for korte mila med bare 40 m høydeforskjell. Milevis unna det som jeg har som sesongmål, men Femundløpet ble ikke noen reell test på så kort varsel. Overskuddet og flyten manglet helt, uten at det er noen grunn til panikk av den grunn. Nå blir det fokus på å få løpt mye og kontinuerlig uten konkurranser i juli. Det blir nok mest "sakteløping" men jeg må legge inn et par økter i uka i litt større fart, men det blir nok ikke i form av bakkesprinter eller andre kortintervaller, nei.

REPORTASJEN MIN MED MASSE BILDER PÅ KONDIS.NO

Birkebeinerløpet med skrekkblandet fryd

En fryd å starte "arbeidsdagen" kl 0730 med utsikt mot Nevelfjell!

Helgas Birkebeinerløp ble en flott opplevelse under optimale forhold. Hvordan både skrekken og fryden kan blande seg inn, kan du jo lure litt til på. La meg ta fryden først:

Det ble først og fremst en fryd å løpe under så tørre og fine forhold - akkurat som forespeilet i Birkentest-innlegg mitt helga før løpet: Test av det meste til Birkebeinerløpet. Også logistikken og "hele BB-løp pakka"  er jo "a walk in the park" for meg som bor så strategisk til. I år som de fire foregående årene UltraBirken har startet på Sjusjøen har jeg fått med meg starten på fjellet og deretter cruiset ned til start på Birkebeineren - bortsett fra i 2012 da jeg løp Ultradistansen selv, da.

I år var det helt perfekt å stå og vente på løperne i 1000 meters høyde i halv åtte-tida, og like ideelt var det nok å løpe med 5-6 grader på start, lettskyet og minimal vind. Snøen hadde i motsetning til i fjor også blitt fort borte med de to meget fine ukene i forkant. Etter å ha knipset de fleste ultraløperne på Lunkefjell, lunket jeg tilbake og møtte deltakerne på den nye Birken fjellmaraton like før Sjusjøfjellet.

ALLE BILDENE MINE FRA ULTRABIRKEN PÅ LUNKEFJELL

De første ultraløpere på vei over Sjusjøfjellet.

Jeg har blitt tilgodesett med et splitter nytt Canon 7D Mark II-kamera av Kondis, og bortsett fra litt teknisk småkluss for amatørfotografen, ble det en perfekt start på dagen. Jeg rakk også å publisere ca 200 bilder under frokosten før jeg begynte å tenke på min ubrutte rekke av deltakelser i Birkebeinerløpene siden jeg stilte til start i det aller første på Storåsen 19. september 1998.

ALLE BILDENE MINE FRA BIRKEN FJELLMARATON PÅ SJUSJØFJELLET

En av mine gode konkurrenter, På Simonsen, spratt over Sjusjøfjellet til klar 2. plass i M50-59 år.

Selve løpet vil ikke gå inn i Bakkerolfens historiebok som noe eget kapittel, men det var likevel en fryd å løpe. Absolutt ingen problemer underveis eller de to dagene som har gått siden. Bare fryd og gammen, altså! Jeg har malt om og om igjen om lengselen etter å løpe skadefritt i 37 måneder nå, så jeg skal ikke trøtte leserne mer med det. Derfor er jeg ikke så opptatt som vanlig av selve resultatet heller. Jeg gir meg selv hele denne sesongen før jeg kan forvente at beina har sjangs til å følge det hodet vil.

Bare en liten unnskyldning skal jeg tillate med: Strekken jeg pådro meg tre uker før løpet, ga et avbrekk i kvalitetstreninga som hadde gitt jevn, fin framgang i to måneder, og den var nok en medvirkende årsak til at jeg ikke kunne lufte på løypepersen som hodet hadde bestemt. Med 6 minutters framgang fra fjorårets katastofeløp, kan jeg i alle fall slå fast at "det går likar no!"

Skrekken i alt det positive er at de er så utrolig mange som løper utrolig fort. Det er usannsynlig langt fram til de nest beste selv i "sub-pensjonist-klassa" mi. De aller beste har jeg aldri sammenliknet med med, men lørdag ble jeg stående å slå av en prat med Kristen Aaby som nok en gang vant klassen min helt suverent på 1.16. Han løper altså fra meg med over ett minutt pr. km! Det interessante med Kristen er at han har "mot normalt" gått over til å løpe kortere løp med alderen for å opprettholde styrken og dermed farten.

Kristen Aaby i farta med en annen som bærer alderen usedvanlig godt:Jon Per Nygård fra Øversjødalen og Ren-Eng
(Foto: Stein Arne Negård)

Etter å ha tatt er dusj helt uten stress og trengsel som jeg er vant til i Håkons Hall tre måneder tidligere på året, fikk jeg dagens andre interessant prat. Blide Trond Inge Carlsen som jeg konkurrerte noen lunde jevnbyrdig med i mange år, er naturlig nok ekstra blid etter å ha fullført på 1.24 - etter å ha bedrevet det han kaller "sakteløping", dvs. mye og rolig trening.

Her er det absolutt ikke sakteløping Trond Inge Carlsen bedriver bokstavelig talt i det grønne. (Foto: Stein Arne Negård)

Det er helt klart at det er flere veier til Rom, og det spørs selvsagt på hvem som skal finne Rom. En ting er jeg i alle fall sikker på etter mine tre år helt på villspor mot Rom: Det gjelder å trene smart så en holder seg skadefri. Hovedgrunnen til jeg står der jeg gjør akkurat nå er at jeg har ikke har hatt kontinuitet i løpinga disse tre årene. Løpinga er brutal sånn for en som ikke har talent for annet enn å trene.....

Min Birkebeinerløp-historikk 1998 - 2016: (Noen lengre...? Neppe!)

Dato	Konkurranse	Km	Tid
19.09.1998	Birkebeinerløpet	21,3	1:30:40
18.09.1999	Birkebeinerløpet	21,3	1:33:05
16.09.2000	Birkebeinerløpet	21,3	1:29:29
15.09.2001	Birkebeinerløpet	21,3	1:40:57
14.09.2002	Birkebeinerløpet	21,3	1:29:25
13.09.2003	Birkebeinerløpet	21,3	1:30:17
18.09.2004	Birkebeinerløpet	21,3	1:31:50
10.09.2005	Birkebeinerløpet	21,3	1:32:15
16.09.2006	Birkebeinerløpet	22,0	1:34:25
15.09.2007	Birkebeinerløpet	22,9	1:42:12
20.09.2008	Birkebeinerløpet	23,5	1:40:26
19.09.2009	Birkebeinerløpet	20,6	1:26:45
18.09.2010	UltraBirken	73,0	8:26:03
17.09.2011	Birkebeinerløpet	23,5	1:41:07
15.09.2012	UltraBirken	57,0	6:00:13
08.06.2013	Birkebeinerløpet	21,0	1:35:32
14.06.2014	Birkebeinerløpet	21,0	1:34:20
11.06.2015	Birkebeinerløpet	21,0	1:43:37
11.06.2016	Birkebeinerløpet	21,0	1:37:40

Test av det meste til Birkebeinerløpet

Tommelen opp for det meste under BB-joggen lørdag.

Med den første Sjusjøhelga på to måneder og en uke igjen til Birkebeinerløpet, passet det godt med en test i løypa på lørdag. Ikke så mye for å gjøre meg kjent siden jeg har løpt igjennom den flerfoldige ganger både med og uten startnummer. Det var mer for å gjøre meg mentalt klar og avgjøre noen små detaljer i forhold til utstyr. Det gjør noe med trua på seg sjøl å kunne forberede seg ordentlig igjen etter "bare å ha vært med" de siste årene.

Løypa ble løpt meter for meter og lett progressivt med god flyt. Forholdene i traséen var tilnærmet perfekte med kun to små, bløte partier ved ca. 14 og 16 km. Her løp jeg utenom på lørdag og hadde tilnærmet rene sko og sokker i mål. Hvis yr.no holder ord en uke til, kommer det til tørke opp også her. Det betyr at man egentlig ikke trenger å tenke så mye på underlaget når det gjelder skovalget, men mer hvilke sko en liker å løpe (fort) i. På lørdag løp jeg i et par nesten nye Saucony Peregrine med mer enn bra nok feste på "dagens føre". De blir førstevalget hvis det skulle komme litt nedbør i forkant slik at det kan bli sleipt på utsatte steder, men sånn som det ser ut nå blir det et velbrukt par Salomon S-lab Sense som får jobben.

Etter en runde øverst i OL-løypene er den hardeste delen av løpet unnagjort.

Nedoverløpingen setter krav til at skoene sitter som "hånd i hanske" og da er godt brukte sko bedre enn et par nye og stivere. Salomon-skoene er også suverene når det gjelder løpsfølelse på "fartsetappene" på grusveiene som det jo tross alt er ganske mye av i BB-løpet mellom 10 og 15 km og på de siste 2. Lørdagens blå tånegl minnet meg også at jeg må teste det nye paret doble maratonsokker på forhånd. De forrige paret jeg slet ut i "hine hårde dager" var helt topp og unngikk at foten gled fram i skoen og forårsaket blemmer under foten og blå negler.

Lørdagens testsko og andrevalget kommende lørdag.

Etter hvert som lørdagens BB-jogg gikk bedre og bedre, steg farten samtidig som løypeprofilen pekte nedover. Det er ikke leggene mine helt bekveme med ennå, så for meg blir det nok en avveining om kompresjonstrømpene må på for sikkerhets skyld. Stive legger før Kroken er verre en løse tånegler og vannblemmer, liksom.

Utstyret ellers er ikke noe stort dilemma i BB-løpet. Jeg har endelig fått tak i et nytt par korte kompresjonstights fra CEP som dessverre ikke føres her til lands. De virker akkurat like suverene som den modellen jeg fikk tak i gjennom Vegard Ølstad for x antall år siden, og går i alle fall 2XU en høy gang hva kompresjonseffekt på de "riktige" stedene angår. De stabiliserer veldig bra nederst på låret over mine mye omtalte knær og sitter også som støpt i setet. Både de korte og lange 2XU-modellene jeg har gir meg mer en "pølseskinn-følelse"... PS! Bakkerolfen har absolutt ingen forpliktelser eller skjulte agendaer når det gjelder produktomtaler - men skal selvfølgelig vurdere eventuelle fete tilbud......

"Nya brallor"

Tilbake til den fem år gamle Birkebeinerløp-trasén  som jeg håper å perse i på lørdag. Selv om jeg kjenner bakkene på den første tredelen meget godt, går det opp og ned i så mange små og lengre kneiker at det er fort gjort "å få det" før toppen. Den aller første gangen jeg løp den i konkurranse (med løs menisk) i 2013 måtte jeg gå i noen av de siste før toppen, mener jeg å huske.

Fra 7 km til 10 km går det relativt lett, men for en gammel asfaltsubber som meg gjelder det å løfte beina over steinene etter Sagmyra. Det samme gjelder i enda høyere grad i utforbakken mellom 16 og 19 km. Rett før grusstien bak Maihaugen ble det et realt "magaplask" på meg under prøveløpingen med relativt lette bein.

Dermed fant jeg i alle fall ut at jeg ikke skal løpe med solbriller - uansett hvor sterk sola blir kommende lørdag. Jeg har aldri likt å løpe med briller, og med de store kontrastene mellom sol og skyggepartier som det ble lørdag, er det fort gjort å gå glipp av noen harde detaljer. Heldigvis ble det bare noen skrubbsår denne gangen, men med større fart og slitne bein kan et fall bli skjebnesvangert nok. Det går som regel bra som den ene av de to gangene jeg har løpt ned mot Håkons Hall etter å ha gjennomført UltraBirken. I 2012 presterte jeg nemlig en ganske så stilren forlengs rulle med sekk på grussstien 1 km før mål.

Favorittpartiet mitt i dagens Birkebeinerløp er utvilsomt det lettløpte partiet på flatt underlag etter stigningen opp fra Mesnasaga. Selv om jeg hadde tatt det relativt rolig i starten under generalprøven lørdag, var det en god miks av følelse av gamle takter og nyvunnen teknikk å spore. Herlig å kjenne på undersåtter som adlyder ordre og ikke skriker om vondter! Jeg begynner nå å bli rimelig sikker på at omleggingen av styrketreninga supplert med teknikkdrill og tredoblet fokus på bevegelighet bærer frukter.

Etter idyllen ved Mesna starter kanskje det kjedeligste, men likevel mitt favorittparti!

Apropos den nevnte UltraBirken, så er jeg etter fire år forsatt "grinete" på Birken-arrangørene for at jeg ikke er funnet verdig en plass blant "adelen i Birkebeinerløpet" med maksimalt 18 merker, når jeg er rimelig sikker på at jeg er den som har løpt flest km i Birkebeinerløpene innenfor merke-/maksimaltidene. Det to UltraBirken-utgavene på hhv. 73 og 57 km teller imidlertid ikke. Etter min matematikk tilsvarer de to UB-løpene seks vanlige Birkebeinerløp. Det blir nok neppe offisielt godkjent, men jeg løper altså for mitt 23. merke (og litt til) på lørdag....

Et glimt fra løypa som skal brukes både i UltraBirken og den nye Birken Fjellmaraton. Her i tur-retur-traséen mellom Sjusjøfjellet og Lunkefjell søndag 5. juni.

Det ligger igjen litt snø i nordhellingene på fjellet, som her ved Lunkefjell søndag.

Med fullt fokus uten lange planer

Med fokus på tøying på Terningmoen sist lørdag.

De fleste jeg liker å leke med, dvs. konkurrere med, er godt i gang med løpsseseongen. Jeg har vært litt avventende og har prøvd å ha de kloke orda jeg ofte fikk med meg da jeg stod på farten hjemmefra i ungdommen: "Ta tida til hjelp!" Underforstått å være tålmodig! Ikke alltid min sterkeste side, men "man lærer så lenge man lever!".

Etter at det for et par måneder siden ble konkludert fra faglig hold om at resepten på de "evigvarende" kneproblemene mine er riktig styrke- og bevegelighetstrening, har jeg prioritert det. Styrke har vel vært i fokus rimelig systematisk alle de tre årene med skader, men det har tydeligvis blitt for ensidig på framsida av lårene. Nå er det fokus på styrking av hele strekkapparatet i beina, inkl. stabilisering av hofta.

Den aller største endringen jeg nå har gjort er fokuset på bevegelighetstrening. Litt "back to basic" der også med ca. et kvarters stretching foran og bak fra hofta og ned etter hver løpeøkt.  De siste ti årene har det det mer eller mindre bevisst blitt forsømt. Mest bevisst forsømt siden en av grunnene er den store tøyningsstudien som jeg selv deltok i for ca. åtte år siden. Der ble det konkludert med at tradisjonell tøyning bare hadde marginal effekt i forhold til skader. Det må nevnes at jeg var med i kontrollgruppen og ikke fikk lov til å tøye i det hele tatt i forsøksperioden. Jeg ble påtvunget dårlige vaner, for å si det sånn.

Jeg har nemlig alltid følt for å tøye, spesielt etter løping, og prioriterte det også i min egen kroppsøvingsundervisning. For å sette mål på vektlegginga  i egen trening så avslører mine treningsdata at jeg "i mine beste år" løpsmessig i snitt satte av en time  i uka med tøying . De siste ti årene har jeg knapt brukt en time i måneden. Siden skiene ble satt bort for to måneder siden har jeg tredoblet tida til tøy og bøy, og er ikke i tvil om at det er en medvirkende grunn til at jeg nå kan løpe tilnærmet smertefritt.

Apropos løping og skynde seg langsomt, så er jo det bokstavelig talt lett for tida. Jeg har nemlig prøvd å skynde meg litt på minst en intervalløkt i uka denne våren, i hovedsak 4-6 x 1000 m. Det har vært ganske brutale møter med virkeligheten. Med år og dag uten systematisk "fartstrening" er det en halv evighet opp til det nivået jeg var på "som ung og sprek 53-åring". Fra å starte med 4 x 1000 m såvidt under 4.30-fart (i terrenget) i begynnelsen av april, er jeg nå i stand til å løpe 6 stk. rett i overkant av 4 blank, så det går da riktig vegen....

Som overskriften hentyder, blir det altså ingen lange utfordringer i år, i all fall ikke før helt på tampen av sesongen. Jeg liker å ha noe absolutt å jobbe mot, og i år skal jeg under 40 minutter igjen på mila og under 1t 30 min. på halvmaraton. Punktum! Det kommer nok ikke til å skje før til høsten. Enn så lenge skal det trenes systematisk med noen konkurranser som distansetrening når overskuddet er på plass og jeg er sikker på at beina tåler det. Det vil nok begrense seg til 5 km i Elverumtrimmen på "softstier" hver mandag fram til Birkebeinerløpet. Der har jeg et realistisk delmål om å sette pers siden jeg ikke har løpt dagens løype "med to hele bein".

Det har blitt to fullt godkjente løp i Elverumtrimmen hittil i år.

PS! Det er ikke lett å skynde se langsomt fikk jeg et nytt bevis på sist helg. Etter åtte intervalløkter på mjuk skogsbunn, følte jeg meg klar for årets første baneøkt i lekegrinda på Terningmoen. Etter en oppløftende følelse og fart i  6 km, kom blåmandagen med en stiv venstre legg. Dermed blir det en ny periode med løpefri uten at det er noen grunn til panikk - foreløpig i all fall. Med vel 50 km i uka både i april og mai og drastisk bedring av mine PFS-symptomer, har jeg kommet så godt i gang som jeg nøkternt sett kunne håpe på. Med brukbart grunnlag kan en ukes ufrivillig løpepause også slå positivt ut og gjøre at jeg stiller med overskudd ved neste korsvei.

Km løping de ti siste ukene.

En stravaolikers bekjennelser

Siden det naturligvis ikke finnes noen gruppe for anonyme stravaolikere, kan jeg like så godt stå fram i full offentlighet med mitt avhengighetsproblem. Ja, jeg er en stravaoliker - en ganske så alvorlig lidelse som snikende har utviklet seg fra den mer vanlige formen for stravaisme.

I likhet med mange andre misbruk, startet det hele med kontakt med et nytt miljø for vel 3 år siden. Riktignok skal jeg ikke se bort fra at jeg er arvelig belastet med gener for tvangsstyring og systematikk, men jeg havnet ikke ordentlig i uløkka før det dukket opp noen dårlige kamerater som spanderte billige impulser for å pirre nysgjerrigheten til en hypermosjonist midt i sin andre og mest sårbare overgangsalder.

Det hele har som sagt utviklet seg gradvis, og i noen edruelige øyeblikk greier jeg nå å se symptomene på min egen lidelse. Det er ikke lett å peke på når det hele gikk over styr, men jeg har for lengst passert stadiet da trening hadde egenverdi. Nå dreier alt seg om å tilfredsstille Strava og alle følgerne som i de fleste tilfeller ikke innser sin lidelse. Min erfaring er at den dagen vil komme, hvis ikke dette tankevekkende innlegget vil redde noen fra rusen.

Det begynner i det små, gjerne bare med en kudos eller to daglig og noen comments på turen du har slept deg igjennom. Etter hvert må du ha mer. To økter om dagen, synkronisering av treningsselfies via instagram og fancy titler selv på de mest hverdagslige øktene, er noen av signalene du bør være obs på - hvis du er i stand til å se deg selv i fadenskapens lys.

For meg er selv ikke Strava Premium dop nok lenger. Jeg misbruker daglig endorfiner ved hjelp av Endomondo og får stadig nye dårlige kontakter via Garmin Connect uten å pushe. Det hele er ren rutine. Bare å legge fra seg rusklokka med innebygd GPS ved PC-en og så er jeg på galeien på 1-2-3. Og her prater vi ikke om ei ordentlig kule i helga, men 7 dager i uka, 52 uker i året!

Eksempel på daglig rusing!

I skrivende stund er jeg inne i min vanskeligste periode noen gang i mitt treårige avhengighetsforhold. 19. april i år kom nemlig nok et middel på det norske markedet som har gjort at jeg har gått fra vondt til verre. Paradoksalt nok er det også statlig støttet, og min arbeidsgiver har i beste mening gått inn og spandert dopet på alle ansatte i to måneder til ende!

Det blir ingen fridager på Hard Rocxen disse to månedene, nei......

Jeg snakker her om "Sykle til jobben-aksjonen" som for meg i en typisk høyrisikogruppe har blitt til "Ruse seg til jobben-aksjonen". Nå dreier tilværelsen seg om poeng, km, timer og antall økter også på jobben. Det hele er organisert etter det gamle splitt-og-hersk-prinsippet. Arbeidsstokken er delt inn i lag på fem og fem, sikkert i beste mening for stimulere til økt sunn og sosial aktivitet. Det som de ansvarlige nok ikke har vurdert, er at dette fort kan kan bli dråpen som får treningsbegeret til å renne over for oss med en allerede stravasiøs treningshverdag.

Hvis det skulle finnes noen av Bakkerolfens lesere som ikke er rammet av denne sykdommen som stravaolisme jo er, tar jeg her med noen eksempler på symptomer som du kan være obs på hos naboen, arbeidskollegaen eller andre som du bør bry deg om:

Sykling, gåing eller løping rundt og rundt i nabolaget eller i egen hage etter å ha kommet hjem fra jobb eller en tur i skogen. Det er i så fall et sikkert symptom på poengsyke relatert til Sykle til jobben-aksjonen. Det er nemlig bortkastet å gi seg før en har rundet neste halvtime.

Eks på poengsyke

Et annet faresignal kan være radikal endring av samtaleemner i lunsjen. Hvis det er slutt på den koselig praten om trivielle emner til fordel for lange avhandlinger om gårsdagens tre supereffektive økter for å score full poengpott - eller om nyerobrede KOM-er/QOM-er (King/Queen og the Mountain) er det grunn til å slå alarm og i første omgang ta det opp med sjefen, verneombudet eller bedriftslegen.

Det aller mest typiske symptomet er imidlertid utsagn som: "Dersom det ikke er logget på Strava, så har det ikke skjedd" og "Bortkastet trening" underforstått fordi telefonen eller pulsklokka gikk tom for strøm slik at hele eller deler av turen ikke ble logget på Strava eller en liknende styggedom......