 |
| Spåtind 1414 moh rett forut! |
For å ta opp
igjen tråden etter skisesongen og mine siste fabuleringer, «Birken eller
Vasan – eller begge deler?»,
har det ikke blitt mindre enn åtte løpskonkurranser: 5 x 10 km, 2 x halvmaraton
før vårsesongen kuiminerte med det 36 km lange Synnfjell Skyrace. Kortversjonen av de tre månedene med
startnummer er under pari selv om de flate milløpene var på samme nivå som i
fjor, og de to fartsholderjobbene i Grunnlovsmila og Hamarløpet gikk med enda mer kontroll enn i samme fart for et år siden.
Den store
forskjellen i treningsarbeidet denne våren er betydelig flere kilometer og
høydemeter, begge med tanke på Birkebeinerløpet og vårsesongens hovedmål,
Spåtind 35K i Synnfjell Skyrace siste helga i juni. I april, mai og juni løp
jeg 30 % mer enn i fjor og logget i snitt 70 km og litt over 1000 høydemeter i
uka med følt overskudd og helt uten vondter. Jeg fikk ladet litt opp til
Birkebeinerløpet, og før Synnfjell Skyrace hadde jeg, helt mot normalt, tre løpefrie
dager.
Selv om begge de to lange øpene resultatmessig ble bak det jeg hadde forestilt meg (det blir jo alltid det),
var det ikke timene og minuttene som bekymret. Det er skuffelsen over ikke
å løpe ordentlig i motbakke når jeg aldri har trent så spesifikt på akkurat
det. Beina var lette fra start på Birkebeineren stadion, men hamstringene ble
tidlig slitne på det tunge føret. Kanskje var det dumt ikke å variere i det hele tatt med
gåing i gjørma når jeg brukte sju minutter mer enn i fjor. I de fire foregående
utgavene i den identiske løypa ble jeg to minutter treigere for hvert år. Merke
nummer 26 var likevel i boks, men med mindre margin enn tidligere – og det
bekymrer. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli lettere og lettere for hvert
år etter fylte 50 …
 |
| Birkebeinerløp nr. 26 ble nok det bløteste. (Foto: Stein Arne Negård) |
Som debutant
i et skyrace la jeg inn en ukentlig motbakkeøkt og følte jeg var så
godt forberedt som jeg kunne bli på flatbygda. Jeg deltar stort sett i de samme
konkurransene fra år til år, og bare det å prøve seg på noe helt nytt uten å ha
noen tidligere bravader å sammenlikne seg med er egentlig befriende. Tre helt
løpefrie dager skulle sikre at jeg stilte ved Spåtind Fjellhotell (870 moh) med
lettere bein enn i BB-løpet.
 |
| Inge og Bjørn Christian før start. |
Med guttetur med «Vasagutane» Inge og Trond til hytta til sistnevnte på Synnfjellet, så jeg ekstra fram mot helga. Dessverre ble det ikke noe av vårt vennskapelige oppgjør over Spåtind da Trond måtte trekke seg pga. hamstringtrøbbel etter BB-løpet, og Inge måtte nøye seg med 16K på grunn av en hælskade i vår.
 |
| Inge i fint driv ned fra Skjervungfjellet på sin 16 km. (Foto: Tiger Olafson) |
Jeg var
imidlertid mentalt klar for fire timer pluss på 35K (som viste seg å være 36).
Allerede i stigningen fra start var det imidlertid bare gåing som var aktuelt.
Følelsen av å være «lam» på baksiden var akkurat den samme som jeg fikk etter
toppen i BB-løpet, men å kjenne på det allerede fra start gjorde meg defensiv.
Jeg lot meg passere av mange før toppen av det første fjellet, Skjervungfjellet
på 1098 moh. Det ble derfor mye køløping ned og bortover myrene før jeg fikk
avansert litt på grusvegen.
 |
| På fottur rett etter start. (Foto:Trond Martin Flatemo) |
 |
| Skjervungfjellet ble passert allerde etter 2 km. |
 |
| Allerede etter 10 km var Trond Harald og jeg skjønt enige om at det ville bli en lang dag! (Foto: Trond Martin Flatemo) |
Etter den
første matstasjonen begynte den virkelige stigningen opp mot Høgkampen på 1360
meter og deretter Spåtind på 1414 moh. På den tøffeste mila med 600 høydemeter brukte jeg 1
time og 40 minutter, altså 10 min/km! Jeg har jo lagt ut en del økter på Strava
under mottoet «Fra asfaltsubber til skyracer», men må nok umiddelbart moderere
det til «skywalker». Jeg hadde følge med en del unge både kvinner og menn som
jeg etter hvert distanserte, så helt krise var det likevel ikke. Oppe i høyden
var det lettskyet med en lett bris og et vidt utsyn i alle retninger. Helt uten
konkurransemodus var det bare å ta seg tid til å nyte og forevige opplevelsene.
Bare så synd at beina ikke kunne utnytte de fine strekkene med flytstier som
det burde være en fryd å løpe på. Jeg løp egentlig bare å ventet på neste lille stigning slik at det ver «lov å gå». Snakk om offensiv holdning!
 |
| Litt snø på 1300 meter høyde mellom Høgkampen og Spåtind. |
 |
| Her skulle jeg gjerne hatt litt flyt! |
 |
| Dagens høydepunkt 1414 moh. |
Subbinga
fortsatte nedover etter dagens høydepunkt, og den neste mila slakt og deretter bratt nedover,
virket nesten like lang som den forrige. Fokuset var på ikke å snuble, noe jeg
i alle fall kan krysse av som vellykket. Etter en siste sving opp på
Svartkampen (1168 moh) bar det bratt nedover til den siste energistasjonen samtidig som varmen ble merkbar nedi lia. Jeg var likevel ikke mer kokt enn at jeg plukket
opp et par medløpere på den seige stigningen på grus og asfalt opp igjen til
Spåtind Fjellhotell.
Klokka hadde
jeg ikke sett på i løpet av hele dagen før jeg sjekket den med noen kilometer
igjen. Da sub fem timer ble et plausibelt mål, «spurtet» jeg såpass at det hogg
til på innsiden av begge lårene, et sted jeg aldri har hatt kramper før.
 |
| «Spurten!» (Foto: Inge Øyen) |
 |
| Ultra-Miriam ble innhentet på asfalten, og begge var like fønøyde med å ha målet i sikte! (Foto: Inge Øyen) |
4.57 på 36 km
gir 8.15-pace i snitt, og det er ganske uforståelig for en asfaltsunner hvordan vinneren Ånung
Viken, kunne holde 5-blank fart. Toeren, Bjørn Christian, var et kvarter bak og
skal ha en ekstra takk for at han gjorde meg oppmerksom på at løpet var lenger enn 35K.
Imponerende også av de tre beste damene, med Ragnhild Haukåen i spissen, som alle brukte mellom 3.25 og 3.40.
Når egen skuffelse er lagt til side, må det sies at Synnfjell Skyrace nok er det mest spektakulære løpet jeg har deltatt i av mine 1500 konkurranser sommer og vinter. Jeg vet at det finnes brattere utfordringer både vest-, nord- og sørover, men for meg var dette mer enn nok. Jeg blir aldri noen skyracer, og tror nok at jeg primært forblir asfaltsubber. Så heldig med vær og forhold som vi var, ble det likevel en 1. klasses opplevelse – på 26. plass av de 42 som fullførte i herreklassen. Totalt ble jeg akkurat midt i feltet med 38. plass av de 76 startende etter å ha passert som nr. 55 etter 10 km. Defensiv løping har i alle fall den fordelen at gjennomføringe gjerne blir progressiv.
Noen flere harde fakta:
Gj.snitt puls: 82% av maks.
Makspuls: 91% av maks.
Løpstid: 3:08:01
Gåtid: 1:46:19
Inaktiv tid: 2:53
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar