Optimist i hardt vær på Jessheim

1 km før mål med sola i ryggen og snoa i fjeset.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

I år var min faste sesongavslutning med Jessheim Vintermaraton fremskutt to uker for å unngå vinterlige forhold. Jeg har snart i en mannsalder "bestilt vinteren" til dagen etter Jessheim-turen, men til tross for terminendringen kom ironisk nok vinteren vintermaraton i forkjøpet på Romerike i år.

Med flere brukbare gjennomkjøringer den siste måneden, var optimisten i meg klar for et løp under halvannen time mens realisten i meg de siste dagene hadde innsett at det ville bli vanskelig under de varslede forhold. I fjor løp jeg på 1.31.40 under gode forhold, men årets sesong har jo vært langt mindre problematisk i forhold til skader sammenliknet med fjorårets, så en må jo ha trua...

Løypa var tilnærmet den sammen med unntak av noen kroker og kriker pga. bygging halvveis på hver av de to rundene. Underlaget var en blanding av helt bar asfalt og godt gruset snødekke og betydde nok ikke så mye fra eller til. Det var imidlertid en kald bris fra nord som var meget merkbar på den siste halvdelen av kvartmaratonrunden. Hvor mye er alltid vanskelig å si, men med et par-tre kuldegrader i tillegg ble jeg uvanlig stiv i løpesettet og var knapt løpbar umiddelbart etter målgang uten at kroppen føltes kjørt.

Starten gikk pent og pyntelig for seg mer etter følelsen enn klokka rett i rygg på Steinar som tidlig meddelte at han ikke  hadde dagen. Særlig i i nordavinden på andre halvdel av førsterunden prøvde jeg å bruke den brede ryggen til min mangeårig opponent fra Oppegård. Passering halvveis inne på stadion ble gjort på 46.30 og jeg hadde forlengst skrinlagt optimistplanen min om sub-1.30. Etter at lysten på en dobbel cola ble for fristende rett etter runding, mistet jeg Steinar og følget og måtte kjempe min egen kamp til Dorte kom trippende et par km senere. Litt utypisk tapte jeg noen meter til dagens damevinner i den letteste delen av løypa ned mot E6-en. Med unntak av passering av noen maratonløpere ble det en ensom kamp resten av løpet. Da også dagens nest beste dame kom sigende bakfra et par km før mål, var det verken vilje eller evne å henge seg på. Med et spurttap i tillegg inne på stadion ble det tre plasser ned og to minutter opp på andrerunden.

Rett etter starten med bl.a. Pål Einar som 3. mann i denne gruppa med ego på behørig avstand allerede. (Foto: Olav Engen)

Med 1.35 blank ble det en upremiert 4. plass av de 13 i 5-årsklassen og 33. plass totalt av 180 startende. Plasseringen er sjelden det viktigste, det er følelsen av å ha gjort sitt beste som gjelder. Det fikk jeg ikke ut denne gangen. Pulskurven viser også at jeg var for snill med meg selv. Jeg turde ikke ta opp kampen med klokka. Jeg har ikke noen andre unnskyldninger overfor meg selv. Hooka Clayton satt bra nok, påkledningen var akkurat passende, åpningen var ikke for hard og jeg fikk ingen vondter underveis - unntatt i viljen, da... Konklusjon: Det er må trenes lurere fram mot neste løpsesong!

Selv om jeg sikkert gir inntrykk av det helg etter helg, er ikke det sportslige det viktigste når alt kommer til alt. Også i år ble sesongens Jessheimtur en bekreftelse på at jeg hører hjemme i dette sosiale fellesskapet med uensartede individualister. Ikke noe er mer inspirerende enn å dele erfaringer med løperkompiser og høre andre lar seg inspirere av Bakkerolfens egoistiske tanker om løperlivet i med- og motgang. Det er derfor jeg fortsetter å trene, konkurrere og skildre opplevelsene - sommer, høst, vinter og vår!

RESULTATER FRA JESSHEIM VINTERMARATON

REPORTASJE MED MANGE BILDER Å KONDIS.NO