 |
| Typisk Tullerolfen i løpehumør. (Foto: Heidi Kristiansen) |
En noe overbooket helg forhindret ikke at jeg stod ganske så avslappet på startstreken utenfor Ottestadhallen sammen med drøyt 100 løpere søndag formiddag. Som vanlig følte jeg meg i godt selskap på et mosjonsløp, men denne gang i dobbelt forstand. I tillegg til et tresifra antall mosjonister, var nemlig også flere av de beste lokale løperne på plass uten at det skapte noen som helst slags prestasjonsangst. For meg er det alltid morsomt å sammenlikne meg med de beste selv om avstanden naturlig nok blir større og større etter hvert som årene går. De siste årene har ett minutt bak de beste pr. km vært en grei tommelfingerregel når eliten er på plass, om det er Birken på ski eller en 10 km på beina.
Jeg har deltatt i dette relativt nye løpet en gang tidligere, men for to år siden løp vi for det første motsatt vei og for det andre var start og mål på golfbanen på Atlungstad. Jeg sjekket utypisk nok heller ikke tida mi fra den gang før start og var i det hele tatt ikke veldig fokusert. To løpefrie dager i uka i forkant skulle imidlertid sikre brukbare bein, selv om jeg faktisk kjørte to kvalitetsøkter etter Hytteplanmila på de sju dagene i mellom. En tøff 3 x 3 km på terskel på asfalt onsdag og kort økt med 3 x 1 km i halvmaratonfart i terrenget på fredag.
Litt ufokusert og urutinert stilte jeg bare med et splitter nytt og uprøvd par Hooka Challenger terrengsko i tillegg til mitt opplagte asfaltvalg, Hooka Clayton. Jeg valgte det siste og angret litt på det. Med kuldegrader om natten og varmegrader utover formiddagen ble det logisk nok sleipt på stiene som slynget seg rundt åkrene i Stangebygda. Med variert underlag fra asfalt og grus til tørre og fine stier inni skogen, var det nok likevel ikke så mye å skylde på. Litt reservert løping på skrå stier noen steder, men ut fra farten til de jeg hadde rundt meg var det som vanlig kuperinga som gjorde størst utslag. Jeg tapte i motene og utliknet avstanden på flatene og nedover - akkurat som vanlig.
 |
| Tommy intervjuer Vegard før start. (Foto: Torfinn Kringlebotn) |
I den lette starten slakt nedover på asfalt og grus mot Sandvika, registrerte jeg km-tider på 3-tallet uten at det var noen hasardåpning. Etter 4 km begynner den hardeste delen med stigning, og km-tiden på den 6. kilometeren krøp godt over 5 minutter. I skogen var det tørt og løvdekt underlag, men i jordkanten på den neste tredjedelen av løpet var det litt småskummelt for en asfaltsubber med asfaltsko. Uten feilskjær og litt lavere puls grunnet reservert løping, ble det igjen mer fart på sakene på grusvegen gjennom golfbanen på Atlungstad. Der fikk jeg en liten luke til de to som jeg hadde følge på siste halvdel, men det samløpet tapte jeg etter et litt sleip avslutning, helt bokstavelig ment.
Følelsen var absolutt godkjent helt inn på søndag, og jeg hadde ingen problemer med å holde distansen. Pulsanalysen viser at det var jevn bra innsats med 87 % i snitt og maks-registrering på 91 % av min antatt maksimale HF på 165. Aller mest oppløftende var det å kjenne at slimproduksjonen i lungene har gitt opp etter fire uker. Med "frie luftveier" har jeg fortsatt trua på 1.29.59 på Jessheim kommende søndag! Jeg skal i alle fall ikke gå på noen sprekk som i Oslo.
Min tur Ottestadstien rundt på 1.12.48 viste seg å vær et minutt raskere enn forrige gang i 2014 og totalt sett en positiv opplevelse med god stemning og heiing av kjentfolk på flere steder langs løypa. Nesten som å løpe på hjemmebane, tenkte jeg underveis. Til og med på golfbanen var det noen som kjente meg igjen og fokusert på heiing i stedet for putting et øyeblikk!
 |
| Bare oppløpet igjen med Stine rett i hælene på de siste meterne. (Foto: Torfinn Kringlebotn) |
HA -løpsfestival som det offisielt heter, er dessuten et trivelig arrangement med tilbud til alle fra 0-99 år. Selv om det kanskje er litt "juks" å kalle en todagers festival ett arrangement, så er det i så fall det største løpet i Hedmark for 3. år på rad, målt i aktive løpere med tidtaking. Stafettene på lørdag burde absolutt vært enda større, og mosjonstilbudet på 5 km fenger ikke den helt store massen. Hovedløpet Ottestadstien rundt er imidlertid passende tøft og variert slik at løpere med forskjellige preferanser stiller opp. Noe som ga fortjent rekorddeltakelse med et tresifret antall løpere i år. Anbefales som en sosial avslutning av sesongen for alle om ikke har deltatt der tidligere. Vi som var der kommer nemlig igjen - i alle fall jeg.
 |
| Litt lenger bak Kjell Arne enn beregnet, men skitt au! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar