Lørdag var det klart for Femundløpet der jeg skulle sette et verdig punktum for vårsesongen med en habil halvmaraton. Løpet har vært et fast innslag på terminliste mi med unntak av noen år rundt årtusenskiftet hvor det kolliderte med tidlige Danmarksferier. I år var det mitt 12. løp ved sørenden av Norges tredje største innsjø, og som for to år siden kombinerte Kjell Arild og jeg løpet med en week-end hos moder'n i Tufsingdalen. I år var også våre bedre halvdeler med, og alle fire stilte til start. Bjørg og Gerd Helene på 5 km, Kjell Arild på 10 km og ego på 21 km.
Gerd Helene i fint driv mot mål.
(Begge foto: Kjell Arild)
I mitt forrige innlegg skyldte jeg på statisk belastning på leggene under staking på rulleski. Kombinert med sesongens første korte, drag utforbakke dagen etter årets andre rulleskiøkt, murret det i akillesen på den rolige joggeturen fredag. Dårlig timing!
Oppvarmingen ved Femundsenden ble kombinert med rekognosering av den nye 5 km-sløyfa, og hælsena gikk seg etter hvert til. Kroppen var ellers fin, og jeg la optimistisk avgårde bak herrene Strupstad, Skarpsno og Ellingsbø. Jeg sakket litt akterut i det bløte partiet ved 2-3 km, men trodde jeg kunne komme opp i ryggen på gruppa bare vi kom utpå grusveien. Det skjedde aldri. Etter første drikkestasjon kommer en av de få nedoverbakkene i Femundløpet, og hælen sa fra om at dette likte den ikke.
Resten av løpet ble en kamp for å holde potensielle klassekompiser bak mseg. Ved runding i målområdet etter 15 km så jeg to fryktede nord-døler, Jan Erik Gjerdalen og Erik Müller, nærme seg faretreuende. Det ble en del defensive tilbakeblikk på de siste 6, men jeg glemte hælen og holdt Jan Erik 5 sekunder bak meg til mål. En aldri så liten revansje på en dårlig dag etter at Tynset-trønderen var sterkest av oss to i fjor. Etter målgang greide jeg ikke å glede meg veldig over klasseseieren. Tida, 1.30.19, var nesten godkjent ift. egne ambisjoner, men tankene på å ha løpt filler av en sliten akilles overskygget det hele.
Ansiktsuttrykk som er dekkende for Femundløpet anno 2011. Foto: Kjell Arild.
Fetter Jan Erik sleit også med beina på en uvant distanse.
Om leggproblemene siden pinsen kan beskrives som "rare greier", er det som befinner seg mellom knehasene og hælen et mysterium i skrivende øyeblikk. Kort oppsummert: Søndag brøt jeg meg i gang og guidet mitt hyggelige reisefølge på en helt rolig fottur opp på Buhøgda, rett øst for "min barndoms dal". Søndag kveld ble det en kjapp sykkeltur etter retur til Elverum, og mandag prøvde superoptimisten seg i Elverumstrimmen selv om han på forhånd trodde det neppe ville holde. 3 km oppvarming uten noen føling med hælen og en kropp som var superlett var nok til at jeg skiftet mening. Dette kunne bli årsbeste i den småkuperte 5,5 km-løypa. Det holdt i 1,5 km, og deretter ble det jogging inn på 22.35, halvannet minutt etter det jeg håpet på.
På restitusjonstur søndag på stien ned fra Flenskampen som også ble benyttet av deltakerne på multisportarrangementet 4 Summit Race dagen i forveien.
Ny opptur på tirsdag med styrkeøkt og fullt brukbar legg. Nei, dette er "mot normalt". Etter å ha gjort så mye dumt på fem dager, skulle akillesproblemene bare eskalert etter siste provokasjon. Det har de definitivt ikke, og jeg tilskriver mine daglige 3 x 30 tåhev æren for det. Nå er det ferie både fra konkurranser og andre pilkter, så nå skal fornuften råde et par uker på Sjusjøen - med fornuftig trening!
Jeg anbefaler alle med ”gammelmannslegger” (unnskyld utrykket) som meg til å prøve eksentrisk styrketrening for leggmuskulaturen, altså ikke tåhev (konsentrisk), men nærmest det motsatte. Jeg har praktisert dette selv noen år nå etter tidligere legg og akilles problemer og mener nå og fått stabilisert og kontroll på problemet. Selve styrketreningen gjennomfører jeg alltid som 3 x 10 ”tåsenkinger” på hver fot før og etter alle løpeturer. Fort gjort, men allikevel veldig effektivt. Jeg starter øvelsen ved å stå høyt på tå i for eksempel en trapp og så senke hælen ned til den er lavere enn forfoten.
SvarSlettTakk for påminnelsen, Hans Tore. Har også gode erfaringer med det samme. Bare så fordømt lett å glemme å forebygge i perioder hvor det det fungerer. Regimet er herved gjenninnført. I abstrakt betydning er det vel også bedre å være eksentrisk enn konsentrisk?
SvarSlett