Uten godfot i UltraBirken

Årets nest største mål er nådd. Jeg gjennomførte UltraBirken på seks timer og bør være fornøyd med det, men som vanlig er det et men... 

Oppladningen hele uka i forkant gikk perfekt. Bare korte turer uten å presse, og overskuddet var på plass. Fredag avsluttet jeg tidlig på jobb for helt å unngå stress med henting av startnummer, klargjøring av utstyr og den siste oppladningen på Sjusjøen. Måtte bare samle inn noen o-poster med sykkelen på veg mellom skolen og heimen. Sleipt og glatt som det var på stiene ved Sagtjernet, skjedde det som ikke skal skje "dagen før dagen". Jeg veltet i sneglefart og ramlet ned en skråning med pc-sekken over hue og landet for kjært med høyre beinet. Resultat: Mitt kraftigste overtråkk på fem år med dobbel  ankelkul.

Ikke så lystig til sinns i baksetet fredag
med Lysgårdbakken i bakgrunnen...

Gode råd var dyre, og jeg valgte å prøve å lee den til med et kvarters løping før jeg innså at det var verre enn som så. Svigermor fikk klar beskjed om å kjøre retning Lillehammer, og jeg la meg på tvers i baksetet med ankelen i is oppunder taket. Ruslinga i Håkons Hall var forsåvidt smertefri, og optimismen steg igjen foran morgendagens plutselige umulige ultrautfordring. Plan B ble lagt, og det å ikke starte var uaktuelt. Rekka med 15 Birkebeinerløp skulle ikke brytes, og jeg skulle gå de nesten seks milene til Håkons Hall hvis det var nødvendig for få det Birkebeinerkruset! Plutselig ble det interessant å studere sperretidene som viste seg å være meget romslige og teoretisk sett mulig å rekke med hurtig gange avløst med litt jogging der det lot seg gjøre.

Lørdags morgen var akkurat så fin som den bare kan være på Sjusjøen midt i september, og enda finere var anklen. Langt mindre hoven enn dagen før, og slettes ikke så stiv som fryktet. Salomon Speed Cross-skoen klemte ikke plagsomt rundt klumpfoten, og den lille spassererturen fra Fjellstua opp til stadion på Sjusjøen ble akkurat det - en opptur. Plan A kunne igjen tas fram, og stressnivået var nesten under normalen i halvtimen før start. Tryggheten om at jeg visste hva jeg gikk til hadde igjen fått overtaket, og hele turen fra Sjusjøen til Lillehammer ble en herlig reise. Jeg får jo ikke svar på hvordan det hadde gått med godfoten på plass, men trolig hadde jeg ikke løpt særlig fortere. Det positive med overtråkket var at jeg måtte være veldig forsiktig alle steder der det teknisk vanskelig å løpe. Jeg var ultraforsiktig nedover, og måtte hele tida ta mellomsteg med høyrebeinet. Det ble ingen flyt i løpinga der det var ulendt, men jeg ville sikkert blitt lurt med i større fart under normale omstendigheter. Det kunne igjen gjort det tyngere på slutten av løpet.

Et ultraløp har alltid både opp- og nedturer, men jeg var uvanlig stabil denne dagen. Jeg var bevisst på å tvinge i meg nok mat og drikke for ikke å gå næringstom, og fikk i meg over en liter av medbragt drikke av typen Squeezy Energidrikk blandet med Ringer. Den var testet i "relevante omgivelser" helga før, og er ikke så søt som Enerviten vi fikk servert. Den gikk også ned ved at jeg halvblandet den med vann på hver av stasjonene. Ellers falt lefsene i smak, og posen med chips på Pellestova var himmelsk! Derfra og inn savnet jeg både noe salt og ikke minst cola noe helt jæv.... Takket være Aslak som ytet spesialservice på Nordseterveien etter 40 km ble det en opptur som varte langt ned mot Sjøsætra. Takk Aslak! Jeg dobler gjerne startkontigenten ved neste anledning - hvis det blir noen - for å få potetgull og cola på siste halvdel, kjære Birkebeinerarrangører! Brødskiver fikk jeg meg ikke til å ta, og de medbrakte barene var som vanlig neste umulig å få tygget ned.

Løpet ble i stor grad et sololøp. Litt følge i starten, bl.a. med Per-Einar Roth, og senere med Erik Müller, men fra Nevelåsen og helt til vi kom inn i strømmen av sekkeløse birkebeinere var det lite selskap å få. Dvs. rett før Sjøsætra svirret det en liten gruppe på 3-4 løpere rundt og lurte på hvor løypa gikk videre. Jeg tvilte også en stund men mente å huske at vi skulle følge renntraséen til vi møtte OL-løypene hvor hordene kom opp. Jeg fikk dermed bl.a. Åslaug Kaardal og Bjørn Arild Bøhleng på riktig kurs. Etter målgang fikk jeg vite at både Robert Hansen og Sondre Amdahl hadde løpt seg bort her. Det var nemlig ingen hvite bånd å se, og de grønne skiltene med BB-løpet må fjernes helt.

Jeg begynte å bli sigen nå og  kunne godt tenkt meg mellomdistansesteget til Bjørn Arild da han dro fra igjen på grusvegen mot Mesnasaga. Deretter ble jeg ble stort sett liggende i "krabbefeltet" på den stedvis meget sleipe "motorvegen" retning Kanalen, men jeg krabbet ikke - jeg løp! Det greide jeg å gjøre helt inn, og som vanlig var det uante krefter igjen da jeg kom meg ned den forferdelig nedløpinga mot lysløypa bak Maihaugen. Den gamle nord for Lysgårsbakkene er langt bedre med slitne bein. Punktum! På grusstien nordover så jeg at det virkelig begynte å haste for å rekke målet om seks timer. Et første forsøk på skru opp farten endte med dagens tredje "trynings" - en skikkelig forlengs rulle utført med sekk og medfølgende skrubbsår på hender og knær. Så fort jeg så hallene var det overraskende mye sprut igjen i beina, men klokka stoppet på 6.00.13. Det hadde vært herlig å se 5-tallet først, men GPS-en viste 57,4 km og var "unnskyldning" god nok for at det bikket 6 timer.

Sliten, men først og fremst med en følelse av tilfredshet som bare oppleves etter "lange nok" fysiske belastninger, roet jeg ned med en dertil passende ultradusj. Nå skulle resten av dagen nytes som belønning. Ut fra tankene som svirret i det samme hodet akkurat et døgn tidligere, ble det som å returnere til himmelen fra helvete. For å omskrive Liverpool-legenden Bill Shanklys ord: Birken er ikke et spørmål om liv eller død. Det er viktigere enn som så! Det fikk dessverre mange av Birkebeinerstaben erfare lørdag ettermiddag!

Pulsemåleren var ikke på under selve løpet siden beltet er litt ubehagelig å ha på når jeg løper med sekk. Dessuten blir det alltid feilmålinger når beltet tørker opp under lang laber intensitet. Jeg vil likevel tippe at jeg nådde dagens maks-HF i Håkons Hall etter løpet! Rimelig fornøyd med meg selv troppet jeg opp for å hente velfortjente utmerkelser. Premien for årets løp greide jeg såvidt med 16. plass av 68 startende, men prikken over i-en ville være som en av bare 30 trofaste birkebeinere som fikk kruset for 15. løp og merker. Men "den gang ei, sa Tordenskjold"! UltraBirken teller ikke til merke!

Med vantene og buffen i hendene i Sjøsæterlia - og med Bjørn Arild Bøhleng rett bak.
(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Jeg uttrykte i tur og orden den ene ansvarlige etter den andre hva jeg følte der og da, men bare med å en lovnad om de skulle "ta det med videre." Jeg er glad jeg ikke måtte bruke plan B. Jeg er langt fra sikker på hvilke gloser som hadde falt ved serviceskranken hvis jeg hadde kommet der i 6-7 tida etter 10 timers Ultratur og fått samme beskjeden…

Jeg fikk positivt bekreftet før jeg meldte meg på UltraBirken i 2010 at den ville telle til merket hvis jeg gjennomførte innen sperretidene. For meg som er sjanseløs på kvalitet, er kvantitet en god erstatning. Det å være i den eksklusive klubben som har alle merkene i løpet, er noe av det viktigste for en ”samler ” som meg. Bl.a. hinket jeg etter kald beregning ned merke med akillesbetennelse allerede i 2001 for ikke å ødelegge rekka.  Hadde svaret vært negativt før løpet i 2010, ville jeg absolutt IKKE løpt UltraBirken verken i 2010 eller i år. Utbruddet mitt på lørdag om at jeg er degradert fra 1. til 3. divisjon i Birkebeinerløpet er fortsatt noe jeg står inne for.

I alle andre løp jeg deltar fast i, teller antall deltakelser likeverdig uansett om jeg løper halv- eller helmaraton.  Problemet i Birken er selvsagt merkekravet. Her slår jeg meg antakeligvis kraftig på munnen siden det er en viktig motivasjon også for meg. Det er imidlertid ikke noe å hente om du har deltatt i 50 år hvis du aldri har greid merkekravet.

Selv om jeg ikke er kvalifisert for Birkebeinerkrus på et par år ennå, så kan jeg slå meg på brystet så lenge og slå fast at jeg har løpt flere km i Birkebeinerløpene enn alle de 30 som fikk kruset etter Birkebeinerløpet på lørdag.

På lørdag er det NM og mitt 16. Oslo Maraton - og da har jeg telt med  både hel- og halvmaraton...

Klumpfot blåmandag morgen!

RESULTATER
         
STOR BILDEREPORTASJE PÅ KONDIS.NO
         
          LØPSLOGG  PÅ GARMIN CONNECT

.