Vel, jeg er optimist (naiv?) av natur og hadde en realistisk plan om å løpe førsterunden på 1.45, dvs. 5 min/pr. km i den kuperte løypa. Så tenkt - så gjort. Bare en liten tur i buskene etter 20 km gjorde at jeg passerte halvannet minutt etter skjemaet. Ved hjelp av småprating om "relevante temaer" med mine to medløpere gikk første runden "som ei klokke". Været var "mer enn bra nok", kommentarene som takk for serveringen på de sju drikkestasjonene satt løst og positive tanker hadde monopol i toppetasjen.
Ut på andre runden ble jeg løpende alene og tankene slo ganske så fort over på at jeg nok hadde glemt "å trekke opp klokka". Det er rart med ting som ikke er blitt praktisert på et helt år. En må gjøre det for å lære - i all fall i et såpass praktisk fag som maratonløping. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor når realitetene begynte å sette sine spor på kroppen! Jeg har knapt løpt i 5 blank-fart utenom de få konkurransene jeg har dristet meg til å stille opp i år.
Det røynet på, kreftene i lårene svant sakte hen da jeg startet på klatringen opp mot skihytta for andre gang. Dermed begynte halvmaratonløperne, som startet et snaut kvarter etter at jeg var inne til runding, å renne på så alt for tidlig. "Vanligvis" har jeg rukket til mål og funnet fram kamera de aller fleste gangene jeg har løpt maraton med to timers forsprang.
Vel, positive tanker om en historisk negativ split ble gradvis forvandlet til - positive tanker om at jeg ligger godt foran skjemaet fra i fjor uansett. Selv de to regnskurene jeg fikk ute i løypa ble positivt mottatt av alarmsentralen. Ingen unødvendige stopp eller gåpauser, ingenting å skylde på av vondter, bare for dårlig trent - selv med mellom 50 og 60 timer loggført trening hver av de fire siste månedene.
Løping generelt og maraton spesielt er en dønn ærlig greie. Du får alltid som fortjent! Tre løpeturer i uka er ikke nok i dette gamet. Staking på rulleski, styrke, sykling og turgåing til tross. Det er løping som gjelder - og jeg er på god veg til å tåle mer og mer løping nå. Det er det er det aller mest positive. Lettrent har jeg aldri vært, og jeg tviler vel på om jeg "vokser det av meg".
Fasiten ble sju minutter "sprekk", men jeg løp et kvarter raskere enn i fjor og mer enn halverte sprekken på andre runden. Andre fakta som bokføres på plusskontoen var klar 2. plass i klassen og nr. 19 av de 52 som fullførte. Uansett, utrolig deilig å være tilbake i det (halv)gode selskap! Så får vi se om det er nok til å bevege meg 48 minutter og 14 sekunder raskere mellom Sälen og Mora den 22.
Den lange vegen fortsetter i alle fall via Sjusjøløpet med 23,5 km i "overfart" kommende helg. Da skal jeg droppe skrytebilder av utsikten fra Sollifjell og den obligatoriske matpausen ved Gullrandtjern og bare løpe videre - med positive tanker...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar