Fortsatt verdens meste birkebeinerløper

Birkebeinerløpet er atter en gang gjennomført innenfor merkekravet, men det var jaggu meg bare så vidt det holdt denne gangen. Det var for øvrig det tredje løpet i min etter hvert så lange og brokete historikk at det var merke og bare det som gjaldt.

I utgangspunktet et defensivt opplegg på lik linje med "akilles-året 2001" og "jumpers-året 2015". Jeg er passelig lei av på skylde på skavanker, men denne gangen var det mer uflaks enn normal dumskap som var årsaken til det plutselig forfallet. Hamstringene er nemlig i bedring takket være behandling og mer variert trening.

Variasjon med stisykling kan imidlertid ha sin vonde pris. Onsdag stoppa forhjulet i den løse sanden, og jeg rakk ikke å ta meg for før jeg landa på venstre sida i sandkassa på furumoen. Pusten fikk jeg igjen etter noen sekunder og jeg kan love at jeg fikk fortalt furuleggene noen stygge gloser om syklingens fortreffelighet. Jeg fortsatte en runde til med bange anelser om mer langvarige mén, siden ribbeinsbrist har en lei tendens til å merkes mer og mer de første dagene....

En øm ribbeins-jogg på torsdag la premissene for lørdagens løpsopplegg. Her ble det som de to tidligere nevnte unntaksårene bare snakk om å gjøre et ærlig forsøk på å beholde merkerekka. Å ikke gjøre et forsøk ble selvsagt ikke vurdert. Typisk nok føltes beina brukbare, men noe mer enn saktejogg i 6 min/km-fart var uaktuelt. Her måtte det legalt dop til for å ha sjanse på merketida som jeg regna med ville ligge på 1.45.

Baris-fotograf på Sjusjøfjellet.

Med de nederste ribbeina godt masert inn med lokalbedøvende, pluss litt ekstra sentralbedøvende, føltes det greit å jogge opp og ned på Sjusjøfjellet på morningen for å ønske de ordentlige birkebeinerløpene god tur, men det føltes allerede varmt....

Som alle de siste årene var jeg også i år "overseeda" med optimistisk påmelding i pulje 2 gjort for et år siden. Jeg la meg derfor pent og pyntelig  helt bakerst i pulja på BB-stadion og syntes jeg kom ganske så greit i gang. Med mange motbakker på de første 7,5 km var både følelsen og min egen mellomtid av det brukbare slaget, bare et minutt etter fjorårets gjørmeløp Jeg holdt meg under terskel og avanserte sakte men ganske sikkert i pulja. De to kilometerne deretter ned til Mesnasaga er av det lette slaget, men venstre stortåa trivdes ikke inne i de nesten ubrukte Inov-skoa. Tabbe-valg på ørkenføre!

Fortsatt ganske sprek litt før halvveis. (Foto: Stein Arne Negård)

Med doble krus på hver drikkestasjon og en ekstra kjærkommen cola-oppstiver av Anders vel halvveis, fikk jeg i meg mer væske enn noen gang på en (snau) halvmaraton. Likevel begynte det å røyne på når det bikket nedover. Lia nedover var uvanlig lang med brekket på for å unngå et nytt magaplask samtidig som både stortåa og ribbeina bare tillot tripping.

De lysende tavlene med merketider ble studert med et uvanlig interessert blikk på lørdag, og med mellom to og tre minutter til gode både ved Mesnasaga og ved Kroken var jeg rimelig trygg på at dette burde gå. På ski er det vanlig å ta inn minutter i forhold til merketida nedover, men det gjaldt ikke meg denne gangen. Det viste seg til og med at jeg tapte et minutt og hadde bare 1 minutt og 33 sekunder til gode da jeg satte en solid verstenotering med 1.46.01. I forhold til i fjor tapte jeg fem av de åtte ekstra minuttene på de siste seks kilometerne.

All elendighets-beskrivelsen til tross: Jeg greide det som ble det nøkterne målet for dagen og kan fortsatt kalle meg "verdens meste birkebeinerløper" - med 19 merker i Birkebeinerløpet og 2 x UltraBirken godt innafor maksimaltida.

Flere bilder: 

Over 300 bilder tatt av Stein Arne Negård 12 km før mål

98 bilder fra UltraBirken tatt på Sjusjøfjellet

52 bilder fra Birken Fjellmaraton tatt rett etter starten