onsdag 27. juni 2018

Med hue og Hoka på plass i Hamar Maraton


Grunde Wahl og ego i idylliske omgivelser på Domkirkeodden
(Foto: Sylvain Cavatz) 
Det er rart hva innstilling og motivasjon har å si for løpopplevelsen, gitt. Det gjelder å bruke hue like mye som beina. I helga var jeg med på "verdenspremieren" for H3 Hamar Hoka Maraton - selv om det egentlig bare var halve sannheten siden det var halvmaraton. Maraton kommer neste år, nemlig.

Egentlig skulle/burde/ville jeg ikke løpe, men jeg meldte meg på i et øyeblikks optimisme tidlig i vår og da er det mer enn formsvikt og ømme ribbein som skal til for å overbevise meg om at den startkontingenten går til en god sak åkke som. Dessuten kunne jeg ikke bruke reserve-unnskyldningen heller siden jeg visste om ikke mindre enn to eminente fotografer ute i løypa.

Med forrige helgs tidligsprekk på knappe mila i Trysil friskt i minne, la jeg avgårde uten tanke på km-tider eller kjente rygger og bare cruiset avgårde fast bestemt på ikke å sjekke klokka før jeg var ferdig med den første av to runder. Selv om det var aller første utgave, er løypa velkjent og lettløpt - uten bakker heldigvis. Klokka var stilt på puls og sone og ikke noe mer, men jeg trengte egentlig ikke så mange blikk på den for å vite at jeg lå pent og pyntelig i sone 3. Det var en fryd på kjenne at bein og hue var synkronisert - vel og merke i 4.40-fart viste det seg da jeg sjekket løpsloggen i etterkant.
I følge med Line Hoff fra start. (Foto: EF Sportsfoto) 
Med skravling med medløpere og "fans" langs løypa samt hilsing på møtende løpere i begge ender av løypa, gikk kilometerne uten at jeg hadde tenkt på at jeg hadde gjort unna den første mila. Som en langtur - bare litt raskere liksom. Herlig følelse! Det er ikke så ofte jeg har med meg noen på langkjøring, og nå var det nesten et par hundre - selv om ikke alle var like sosiale av seg da......
Sammen med Svend Erik Schultz Westlye langs Ridehussstranda på første runde.
(Foto: EF Sportsfoto) 
Så, på returen fra Espern rett før runding, skjedde det noe med kroppen som jeg ikke skjønte verken da eller eller etterpå. Pulsen spratt opp ti slag uten at det var noe som tydet på økt anstrengelse fra min side. Ikke var det bakker, ikke løp jeg fortere og ikke hadde jeg slurvet med drikke heller. Riktignok var det litt motvind og litt løsgrus et par km, men det skal ikke ha SÅ mye å si.

Merkelig, men jeg vet jo at jeg ikke kan løpe særlig lenge i sone 4 for tida uten å få det, så jeg justerte tempoet ned for å holde stilen på andre runden. Dermed ble det nesten sololøp med unntak av et kort samløp med halvmaratondebutant Lars, en tidligere elev som jeg ikke kjente igjen før løpet var over.
Javisst, det vises at pulsen hadde gått opp på Domkirkeodden  på andre runden.
(Foto: EF Sportsfoto) 
Jeg sjekket klokka kun ved runding og den var for en gangs skyld synkronisert med hue og viste noen sekunder under 50 minutter. Det gikk tre minutter mer på runde to - med sju slag høyere puls. Jeg kunne sikkert ha tynt meg inn under 1.40 hvis jeg hadde hadde "gutsa" fra start og vært innstilt på å få det vondt, men dette var ikke dagen for å sjekke kapasiteten.

Selv etter to og en halv uke med ribbeinsbrist er det fortsatt ikke helt leget. Jeg får en slags krampe i magen som minner litt om lett hold på slutten av alle løpeturer. Selv om jeg også denne gangen måtte ty til lokalbedøvende gél, puster jeg nok ikke "med magen" og påvirkes negativt? Kanskje var det som spilte meg et puss halvveis. Forøvrig er det ingen annen forklaring enn at jeg mangler trening og følelse på terskel. Derfor blir det en juli helt på grensa i år - syregrensa altså. Mer om det når planen er lagt for treningsferien - for det meste på Sjujsøen.

Hva så med det nye H3-konseptet i Hamar? Dette var det første av ikke mindre enn tre nye kondisjonsarrangementer i byen i sommer. Open Water og By Triatlon kommer i august og september

Omgivelsene i løypa på lørdag er helt enestående, spesielt den delen som går vestover. Øst-sløyfa er også flat, men med med mye løsgrus stjeler den nok en del krefter og sekunder. Dessuten er stien mellom jernbanelinja og Mjøskanten såpass smal at den forbyr tur-retur løping med store felt. Personlig synes jeg at det er  positivt å møte løpere som både er raskere og langsommere enn meg underveis, men det betyr at det bli 360 gradersvinger også. 

Når maraton skal på programmet i andre utgave i 2019, er det nok ikke så mange som ønsker seg fire runder, f.eks. som Vintermaraton på Jessheim. For den som ikke har prøvd, så er det faktisk psykisk tøft å ga ute på runde fire når en har passert tre mil. Det er jo som kjent da et maratonløp starter. Løsningen i Hamar blir trolig 3 x 14 km med mer løping i sentrum for å "vise oss fram". Tre runder har jeg ikke løpt noen steder jeg kan komme på i farta, så det blir spennende. Uansett pr. dato er det et mål å kunne være i habil maratonform til den aller første fullverdige H3 Hamar Hoka Maraton om et års tid.

Her kommer Hennings bildeserie av målgangen (Det var ikke planlagt - bare helt spontant - og jeg visste jo heller ikke at den ble foreviget på denne måten. Kan det tyde på at Baske-rolfen er i ferd med å få igjen løpehumøret, tro?









(Alle foto: Henning Mortensen)

PS! Det ble veldig lite HOKA i dette innlegget selv om tittelen skulle antyde det, men mine Clayton 2 var i alle fall med og gjorde jobben sin, de. Forøvrig med ekstra hælinnlegg for å begrense ribbeins-ristinga.....

RESULTATER KLASSEVIS FOR DE ELDSTE KLASSENE: 


Reportasje med link til mange bilder: Flott start for H3 Hamar HOKA Maraton