Med hue på feil kropp

Moro utafør løypa med (fra v.) Geir, Arne, Jan Erik og Ole Petter,
 men ikke like moro i selve Strandvoldrunden i Trysil. 

Fjorten dager med ribbeinsbrist til tross, det er andre skavanker som opptar meg mer om dagen. Det ikke å kjenne igjen sin egen kropp er ikke noe moro. Det er liksom ikke min kropp slik jeg har kjent den siden jeg var ferdig med puberteten - og det begynner jo å bli noen somrer siden. Overgangsalder nr. 2, kanskje? Jeg liker ikke å dra opp pensjonistkortet, så jeg venter med den enkle forklaringen.

Først en situasjonsrapport etter Birken:
Uka etter å ha sikret meg et nytt BB-merke skjønte jeg litt bedre hvor godt gjort det var å komme meg gjennom med rekka intakt. Ribbeina ble som ventet verre den første halvannen uka før det igjen ble mulig å sove mer enn en time i strekk. Til daglig har det fungert greit bortsett fra at jeg måtte forsake alle prestisje-oppgjørene mot elevene på vårens fotballturneringer på skolen. Det var ikke akkurat fristende å gå i nærkamper med kjappe og topptente elever. Dessuten er jeg som Leo: Best uten ball!

Men - uten ball har også blitt bare ball med treninga. Birkebeinerløpet skulle liksom gi en bekreftelse på at i alle fall grunnlaget er i orden selv om hamstringene fortsatt forbyr særlig tempotrening. I stedet har det blitt alternativ trening  med et par krampeaktige eksperiment på om det i hele tatt er mulig å løpe.

Strandvoldrunden i Trysil lørdagen etter BB-løpet ble en vond opplevelse med pustebesvær så store at i jeg i eget hue var innom både overtrening og astma før jeg krabba til mål etter 9 km's bensleping på 40 minutter. 2 km i ræva på fetter'n på flat asfalt var 2 for mye. Lunga fikk ikke luft, låra skrek om å slakke på farten, og som vanlig var det beina som måtte få viljen sin. Enda verre bomma hue på mandagen da det var siste sjanse for å rette opp vårens begredelig tider i Elverumstrimmen. Kontrollert rolig åpning til tross, det var millenniets verste løpsopplevelse - uten å overdrive. Total kommunikasjonsvikt mellom hue og beina  før det var for seint. Beina hadde nok ikke sagt i fra til sjefen at de ikke skulle på jobb den dagen....

Jeg fikk utretta noe positiv i forbindelse med åpning av den nye Strandvoldrunden i Trysil da jeg fikk gitt fra meg løpets 25 år gamle vandrepokal til Mr. Strandvold og Mr. Øverbygda: Arne Moren. 

Når nøden er størst, er som kjent hjelpen nærmest! Uten å overdrive elendighetsbeskrivelsen, var jeg rimelig fortvila over tingens tilstand. Da er det godt med gode råd fra mine hardeste konkurrenter og beste treningskompiser. Team 55++ har som tallet tilsier en del års erfaring fra opp- og nedturer i idrettslig sammenheng, og Jan Erik og Rune fikk meg til å tenke positivt og få igjen trua på at jeg kan bedre enn de siste tallene sier. Enkel fysiologi egentlig, men betennelser eller smerter et sted i kroppen kamuflerer andre mindre dominerende og setter andre sanser ut av spill.

Jan Erik i oppvarming over Trysilelva på nyåpnet bru før den nye Strandvoldrunden.

Et par dager med lett restitusjonstrening, og en ny tur til fysio (som funka som like mye som psyko), så var hue på plass igjen. På'n igjen i kjent bakkerolfen-stil i sesongåpningen for rulleskikarusellen på torsdag. Bevisst valgte jeg å gå med fraspark for å finne ut om blodpumpa og lungene hadde tatt ferie for godt.

Jeg har titalls testresultater på egen hånd eller i kamp med Rune i den vel 3 km lange motbakketesten i Hernes. Vestlandsvær med regnbyger og motvind til tross, klokket jeg inn til min 3. beste tid ever, bare sekunder bak 2008- og 2015-utgaven av figuren med samme hue og kropp. At det to kompisene samtidig valgte å pigge opp var jo snilt gjort - slik at jeg slapp å se de to ryggene for første gang på lenge. Takk, dere skjønte jeg trengte å få hue på riktig plass igjen, ja...

Rulleskigjengen på toppen Hovindberget på trorsdag. 

Nå ligger sommerferien foran meg som et stor hvitt ark med fargestifter tell etter en juni med rabling med gråblyant. Den skal brukes godt med variasjon og ikke minst struktur i treninga. Jeg skal bruke kommende uke til å legge en overveid plan for juli som skal sikre at jeg både beholder overskuddet og sikrer at jeg får de ukentlige kvalitetsøktene rett under terskel som jeg totalt har neglisjert - uten en eneste konkurranse før jeg skriver august.

Korpreiret på grensa mellom Elverum og Løten er ett av Ti-på-topp-postene som flittig skal benyttes til aktiv restitusjon for hue  og kropp i starten av ferien.