Romslig turrennstart med Romjulsrennet

System på startflata på Sjusjøen Langrennsarena.
(Foto: Dorte Finstad)

Selv om jeg tjuvstartet skisesongens med et stakerenn rett før jul, må Romjulsrennet på Sjusjøen regnes som sesongdebuten «på alvor». Dvs. det blir ikke mer alvor enn en legger i det selv. Jeg stilte med lave skuldre og nøt også alt det andre som årets første skirenn innebærer, spesielt gjensynet med kamerater fra fjern og nær som en kanskje ikke har hilst på siden forrige vinter. Logistikken kan heller ikke bli enklere når jeg bor like ved løypa, hadde hentet startnummeret dagen før og hadde bestemt meg for å stake på det raske føret.

Jeg ruslet de få hundre meterne og la ut skøyteskiene i det nøye oppmerka startområdet en drøy halvtime før og hadde bare et kvarters jogge-oppvarming på programmet før starten gikk midt på dagen. Det ble likevel travelt nok. Ikke vet jeg hvor mange «på’n igjen» og «hvordan er formen»-samtaler det ble! Trivelige er det uansett, og man blir samtidig minnet på hvor privilegert man er som får lov å drive med denne «i-pose-og-sekk-hobbyen».

Starten er superlett i Romjulsrennet og sporene var enda mer glaserte en jeg hadde forestilt meg. Det var bare å konsentrere seg om å holde seg på beina og passe på stavene så gikk det bra. Enkelte «ønskerygger» forsvant framover i rekkene, men da stigningen opp mot Sollifjell begynte, kunne jeg med tilfredshet konstatere at jeg greit fulgte de som sparket fra rundt meg. To små fiskebeinsbakker og så den lage nedkjøringa som var skummel nok på det isete underlaget. Med litt litt «bambi-kunster» holdt jeg meg på beina i 60 km/t mens jeg navigerte meg mellom et par som ploget i de slake kurvene midt nedi lia. Deretter den lengste sammenhengende stigningen opp mot Kopnageln før en kjapp påfyll ved Midtfjellkoia. Bare ei mil igjen, ikke sliten, det går bra i dag, tenker jeg positivt mens jeg hører noen roper «Heia Rolf!»

Iveren tok nok litt overhånd da jeg bestemte meg for at jeg skulle f… meg ikke ut i fiskebein over Gjestbuåsen. Dermed tapte jeg noen meter slik at jeg ikke hadde noen rygg å gjemme meg bak da den forventede vestavinden møtte meg med full kraft på toppen. Likevel heroisk jobbing, og jeg kom meg ajour med en gruppe med unge damer i kastene ved Kroksjøen. Fortsatt ikke sliten verken muskulært eller pulsmessig, men jeg ble minnet på at jeg nok har en del å hente på det tekniske når jeg likevel ikke greide å følge da noen fra pulje 2 med fem minutter bedre tid kom sigende opp på sida. Likevel betydde det en ny opptur da jeg fikk besøk av elverumsingene Simen og Simon bare noen få km før mål, og jeg kom på at førstnevnte jo gruset meg et kvarter i "«Julestaken» for bare en drøy uke siden.
I den siste kneika gikk staven helt til bunns og det stoppet helt opp og flere av ungjentene fikk den lille luka jeg hadde jobbet som en helt for å tette – men skitt au! Dette var en «god dag på jobben».

Siste indre i rygg på Bård Erland Amrud som fikk samme tid som meg.  (Foto: Finn Olsen/kondis.no)

Status var som vanlig midt i sekken både totalt (247 av 429) og i klassen (13 av 31) i dette sterke romjulselskapet, men jeg kunne med en viss tilfredshet registrere at det ville holdt til en (helt hypotetisk) 2. plass i klassen over 60 år – og der hører jeg hjemme allerede neste helg på Budor….

REPORTASJEN MIN MED MANGE BILDER PÅ KONDIS.NO: 

Ett sekund skilte de seks raskeste i Romjulsrennet Sjusjøen

Jevnt og bra disponert løp tydeligvis!