 |
| Fiskebein - uten glifase - banne meg! (Foto: Stein Arne Negård) |
Spenningen var hakket større på Budor enn i det avslappa Romjulsrennet for bare fem dager siden. Litt fordi det er nesten dobbelt så langt og fordi det var meldt kuling på fjellet midt på lørdagen. Dessuten var det jo første gang jeg «opptrådte offentlig» som 60-åring – riktignok to måneder før jeg har tenkt å ta det inn over meg. Det positive med det er jo at 64-åringer vanligvis ikke er så spreke som 56-åringer. Etter denne helga å dømme er jeg ikke så skråsikker på at det er så stor forskjell i stakebransjen.
Som på Sjusjøen plasserte jeg skiene midt i feltet og varma opp iført joggesko og staver. Da starten gikk prøvde jeg heller ikke denne gangen å følge potensielle sparringpartnere. Jeg har et par opplevelser fra dette tidligrennet at det blir langt fra Brumund og hematt med spinkelt stakegrunnlag etter å ha vært litt for optimistisk på den første, og klart tøffeste mila opp til Målifjellet.
I tillegg visste jeg at vi alle kom til å møte veggen (les: vinden) på «flata» opp mot Mållifjellet denne gangen. Etter å ha blitt foreviget av Kondis-kollega Stein Arne (for tusen og første gang) i en av de siste små fiskebein-knekkerne før vi var ute av skogen, prøvde jeg å gjemme meg i køen i motvinden som var stri nok, ja. Med temperatur så vidt under null var det imidlertid ikke noen risiko å slippe 500 løpere med forskjellig «overlevelsesevne» opp på vidda. Jeg var i alle fall glad for å slippe å gå fire runder i reservetraséen nedi skogen. Da hadde jeg for øvrig et skipar med feste med meg i tilfelle arrangørene i siste liten skulle finne på det samme som for to år siden.
Etter Målifjellet er mye gjort, og den første glidtesen venter ned mot vegen til Gitvola. Litt småbanning i skjegget etter at de tre-fire i gruppa gled fra meg før jeg fant ut at det var litt skarpere mellom sporene. Oppover igjen prøvde jeg å utnytte samme fordelen med løpere på begge sider, men måtte gi opp etter at stavene gikk gjennom i midten. Litt urutinert å la de små trinsene fra Sjusjøen sitte på stakestavene, men da får vi tro at det er notert til neste stakerenn.
Etter innslag av fiskebeintråkking vest for Gitvola, bar det slakt nedover i motvinden mot Brumund – om ikke for full musikk, så i alle fall til musikk. At skisålene lager lyder i isete spor er jeg vant til, men for første gang opplevde jeg at skituppene vibrerte i vinden slik at det det ble rene musikken.
Etter dagens andre påfyll ved Brumund fikk jeg bokstavelig talt vind i seilet. Jeg var et øyeblikk redd for at nummerlappen skulle komme før meg til Målia, men det ble heldigvis dødt løp. Det er morsomt å se på diverse Strava-segmenter i etterkant når en har gått et renn mange ganger. I år kom jeg inn ganske likt med min egen tid fra 2017 under vindstille og trå forhold, men brukte to minutter lenger tid i motvinden på de siste 2 km før Målivarden og tre minutter mindre i medvind på 5 km fra Brumund til Målia. Totalt blåste jeg inn sju minutter raskere fra Brumund til mål sammenliknet med for tre år siden, selv om jeg ble glidd fra der også. Spesielt i den finere snøen nedi skogen merka jeg at jeg hadde tråere ski enn mange på mitt nivå.
 |
| Stakerolfen gjør ting han - ikke trener på! (Foto: Stein Arne Negård) |
Forholdene var bedre enn jeg og alle andre kunne frykte. Jeg så for meg en sur opplevelse i kald nordavind med masse rusk og rask i sporene, men mildværet dagen i forveien uten påfyll av nysnø gjorde at sporene var faste og fine hele vegen. At stavtakene ikke holdt til min pirking, får jeg ta på egen kappe.
 |
| Skiglider-Jan Kristian ble for sterk for meg denne gangen! (Foto: Stein Arne Negård) |
 |
| Trond-Inge var godt fornøyd med dagen og fikk revansjen sin etter Romjulsrennet. (Foto: Stein Arne Negård) |
 |
| "Tjejdeng" av bare seks er et godt tegn for meg, og jeg fightet jevnt med både Frida (350), Marianne (251) og Kristine (til h.) hele vegen. (Foto: Stein Arne Negård) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar