Kontinuiteten - min største styrke og svakhet

Overgangen fra vinter til vår er farlig fin.
(Foto: Magne Heimdal)

1. mai er oppgjørets time og starten for ny frisk for alle som kaller seg skiløpere. Jeg for min del ofrer ikke neste skisesong en tanke på lenge ennå, men jeg har brydd de små grå med noen tanker om den forestående løpsesongen.

Jeg er av den tradisjonstro typen og holder meg til det faste og trygge. Jeg kan ramse opp masse sider av livet mitt som gjør det så forutsigbart som mulig. Samme kone, adresse, jobb, matpakke, bil, medlemskap, feriested osv., osv. Selvsagt er det mye i livet som består av tilfeldigheter også, men i grunnholdning er jeg av den oppfatning av at tradisjoner og gode vaner er viktig å ta vare på. Jeg er egentlig ganske stolt av evnen til å stå i det på godt og vondt, og har ansett min stabilitet som min store styrke.

Også på treningsfronten har det fungert på samme måte, selv om jeg nok har flippa litt mer ut og hivd meg på noen nye tanker for en kortere periode. Det fungerte veldig bra i 20 år, men så ble en nesten bemerkelsesverdig stabilitet på alt som var målbart avløst av en skikkelig dupp i mitt 54. år. Etter den tid har det å fortsette med det en er vant til og trives best med, ikke vært like givende. Er en i flytsonen prøver en selvsagt å fortsette å flyte, men har en sunket så er dumt å fortsette på bunnen. Litt billedlig og filosofisk inngang til en ny sesong, men det slo meg at jeg har ingen ting å tape på å gjøre noe annerledes denne sommeren. 

Foranledningen var egentlig en episode av podcasten "I det lange løp" med Jann Post og Kristian Ulriksen hvor alternativ trening og overgang til løpesesongen var temaet. Min Orion-kollega Even Brøndbo Dahl var gjest og snakket om sine erfaringer. Helt uten annen sammenlikning enn at vi er å se i lik singlet sommerstid, fikk det meg på noen andre tanker når det gjelder å angripe årets høyst uavklarte sesong. 

Etter å ha hørt på den mens jeg kjørte min vanlige styrkeøkt, bestemte jeg meg for å bryte totalt med prinsippene jeg har fulgt de siste sesongene. Trua på at hvis en løper et visst antall km så blir en god til å løpe på de fleste distanser, gjelder nok ikke uansett alder. Jo mer, jo bedre-prinsippet har jeg fabulert over mange gange tidligere i denne bloggen, men nå er teorien gått ut på dato for meg, eller kanskje er det jeg som har gått ut på dato!

Intervallgjengen på Kondistreninga har blitt vanskelig å følge i år, gitt.

Det er følelsen av behov for hviledager og balanse mellom belastning og hvile som jeg har mistet totalt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det er å ha overskudd rent fysisk fordi det er så lenge siden jeg har sluppet opp på treninga. Det har ikke vært noen vits i det liksom, det er jo ikke noen konkurranser å lade opp til. Nå lengter jeg etter de dagene det kribler så det er vanskelig å sitte stille og kan bare sprette opp trappa fra kjelleren eller på jobben.

Det siste året har vært annerledesåret for alle, men jeg ble likevel så overrasket at jeg måtte studere årsrapportene for 2020 nøye fra både Garmin, Strava og STÅ-PÅ for å utelukke at det var noen alvorlige feilregistreringer, men de var selvfølgelig helt enige. Det viser seg at jeg har trent akkurat 100 timer mer enn  året før - som også var nær all time high inntil da. Det tilsvarer 20 % økning, og er er langt over hva som anbefales for utøvere i andre enden av utviklingen. Jeg ble så nysgjerrig så jeg måtte også sammenlikne de fire månedene som er gått i år med tilsvarende periode i fjor - og fant at økningen er enda større siden nyttår. Ser jeg på andre parametere som distanse og høydemeter nærmer det seg 1/3 økning i treningsbelastning!!

Treningstid fordelt på soner de siste ti årene.

I ettertid ser skjønner jeg at Snøkuten på tirsdag, klubbrenn i Hernes på onsdag og Kondis-intervaller på torsdag i flere uker ikke er det optimale for å få utbytte av treninga for en ung og lovede 61-åring. Det har vært en prestasjon bare å fullføre hardkjøret på torsdagene med Kondis-gjengen. Jeg tulla med at de andre har hatt så god framgang av treningene mine at samtlige nå løper fra meg. Sannheten er dessverre like mye at jeg har trent meg selv i senk.

Det var kanskje ikke så rart at jeg følte meg litt sliten etter påske da jeg registrerte 27 timer på de 10 fridagene. Det var på nippet at jeg ikke tok en telefon og ba om om en koronatest. Trøtthet er jo et symptom, og jeg sov over ni timer i snitt uka etter den litt over middels aktive ferien på Sjusjøen.

Det ble nok for lite Red Bull og Møllers tran i påsken...

Her må det altså tas tak, dvs. slippes tak! Nå skal det ikke samles på verken km eller timer før jeg kan løpe igjen. Først må jeg få tilbake flyten, og så eventuelt øke mengden igjen. Derfor stresser jeg ikke med antall km i uka. Det forbanna Stava-målet er redusert med 50% fra i fjor, og mål om å løpe lengre enn halvmaraton er skrinlagt til lagt ut på høsten - hvis det fungerer bedre da. Med unntak av den sosiale og rolige langturen med Kondisgruppa på søndager, blir det ikke mer en times økter framover. Grunnlaget er der, så det er egentlig bare tull å subbe rundt å øve på å bli treig. 

Det er likevel mye å jobbe med. Hamstringene kjennes ikke noe bedre enn i fjor, men jeg gir ikke opp. Måneder med maks-styrke ser ikke ut til å hjelpe, så nå har jeg spedd på med daglig utholdende styrke på strekkapparatet i beina. Jeg har allerede over en måneds tid kjørt "tannpuss-regimet" mitt med 100 raske tåhev og 50 djupe knebøy hver eneste kveld. Rodal-styrke vet jeg av erfaring kan være tøft for både knær og ankler så jeg har startet opp mer forsiktig enn før. Og sist men ikke minst, tror jeg drilløvelser er det viktigste jeg kan gjøre for få igjen følelsen av å løpe. Jeg legger derfor inn 2-3 korte serier mot slutten av hver løpetur og synes i alle fall at det gjør godt. Det samme kan sies om tøyinger som jeg har gjort grundig (ca. 30 min) minst to ganger i uka i lenger tid nå. Det gjelder å utnytte styrken min, kontinuiteten...  

Nye treningsformer er tatt i bruk nå.