Da har jeg toppet karrieren i en alder av 66 år – riktig nok ikke på, men utenfor banen. Nå har jeg aldri hatt noen karriere å snakke om på banen, og den er uansett toppet for lenge siden. Jeg sikter imidlertid til min utenomsportslige karriere som journalist med alt som er langt og seigt som spesialfelt, eller Kondis-medarbeider om du vil.
I august fikk jeg tilliten til å dekke EM i friidrett sammen med kollega Arne Dag. Min gode og jevngamle kollega fra Bergen var akkreditert som fotograf og jeg som skrivende journalist. Det var med en viss ydmykhet og spenning jeg gikk til oppgaven, siden jeg har minimal erfaring i den rollen som – jeg våger å kalle det – profesjonell i faget. Heldigvis har Arne Dag vært på flere liknende oppdrag tidligere og ga meg som «bonde i byen» den tryggheten jeg trengte.
 |
| Arne Dag stiller inn siktet dagen før det barker løs. |
Jeg har heller aldri vært særlig glad i å reise. Venting er ikke min sterke side, og det blir det mye av på flyplasser. Det er vel kanskje en side av diagnosen min med ukjente bokstaver?
Selv om jeg har dekket hundrevis av lokale arrangementer de siste 25 årene, har jeg ikke noe på CV-en som kan sammenliknes med dette oppdraget. Det er et stykke fra Elverumtrimmen til et europamesterskap i friidrett, for å si det sånn. Det eneste som kan sammenliknes, er NM i friidrett i Trondheim og Lillehammer som ferievikar i Østlendingen i 2008 og 2009. Jeg fikk riktignok et utenlandsoppdrag under Valencia Marathon i 2023, men da var det kombinert med egen deltakelse – akkurat som i Elverumtrimmen …
Apropos vår lokale løpskarusell, så fikk jeg tid til litt mimring med en annen elverumsing, NRK-Ida, om akkurat den felles bakgrunnen. Ellers ble det ikke så mye tid til å henge rundt med andre i bransjen. Kan vel trygt si som i Stabburet-reklamen: «Det ble lange daer!»
Selv om jeg ikke har noe som helst å sammenlikne med, var alt tipp-topp tilrettelagt fra arrangørenes side for at mediene skulle få best mulige arbeidsforhold. Vi ble hentet og kjørt til flyplassen på oppgitte tidspunkt, og skyttelbussene mellom arrangørhotellene og Alexander Stadium, som var begivenhetenes sentrum, gikk hyppig alle de sju dagene mesterskapet pågikk.
Der var jeg som akkreditert journalist sikret den beste posisjonen øverst på tribunen, rett overfor målstreken, med skjermer med oppdatert info – og i skyggen for sola. Ingen forskjell på BBC, NRK – eller Kondis. Vi hadde akkurat de samme fasilitetene, men jeg hadde av gammel vane fra hjemmekontoret Post og Rodal på øret samtidig som jeg bivånet løpene.
 |
| EM sett fra min synsvinkel. |
I mediesenteret med aircondition var det eneste problemet at det blåste i kaldeste laget, selv om det ute var opp mot 35 grader på den varmeste dagen. Jeg må også berømme funksjonærene, de fleste frivillige, for en serviceinnstilling og imøtekommenhet som får en til å føle seg velkommen – og viktig.
Mikssonen, hvor alle intervjuene foregikk, var en opplevelse for en fersking som ikke hadde stukket hodet inn i et sånt vepsebol før. Noen tabber måtte det jo bli, men læringskurven var bratt, og jeg følte at jeg kom brukbart ut av det likevel. Med mobiltelefonen som eneste hjelpemiddel ble de aller fleste norske distanseløperne intervjuet og videreformidlet både i reportasjer på kondis.no og «live» på Instagram-kontoen vår.
Med Jakob Ingebrigtsen i begivenhetenes sentrum allerede den første kvelden var det ikke så aktuelt med noe eksklusivt intervju for Kondis, og etter Narve Gilje Nordås’ løp var det heller ikke så lett å komme i posisjon for å få tatt et brukbart opptak. For alle de andre norske var det lettere å komme til og få intervjuer, unntatt da en småskjelven journalistspire hadde glemt å starte opptaket. Heldigvis hadde Magnus Tuv Myhre sagt det samme til NRK, så da fikk jeg med meg det likevel …
 |
| Møte med den ferske 800 m-vinneren Mark English utenfor stadion. |
Selv om det ikke var forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, lærte jeg i alle fall at det er forskjell på å filme intervjuobjektet og å filme innspurten i et løp som TV-selskaper har betalt dyrt for å ha rettighetene til.
Under maratonløpet på avslutningsdagen stod jeg i mikssonen like bak målstreken da den suverene finske vinneren, Alisa Vainio, avsluttet tilsynelatende uberørt fem minutter før nærmeste konkurrent. Jeg tenkte at det kunne jo bli en hot post på Instagram – men det ble det not. Ansvarlig funksjonær ba meg høflig omgående slette opptaket. Men det ble noen fine intervjuer med alle de tre norske i herreklassen da …
 |
| Klar for å følge maratonløpet i den tøffe løypa midt i byen. Det var også et stort mosjonsløp i den samme 5 km lang løypa rett etterpå. Pliktene kallet på stadion så jeg rakk ikke å delta på det. |
Vi bevilget oss en dag i forkant for å orientere oss og en dag i etterkant for å roe litt ned, men det ble ikke så mye tid til å oppleve byen. Vi fikk med oss at Birmingham har flere kilometer med kanaler enn Venezia og fikk et par joggeturer langs noen av dem etter tips fra Vebjørn Rodal.
 |
| Med Arne dag på morgenjogg langs kanalen. |
Oksen, «The Bull», er også et viktig symbol med sterke historiske røtter og nærmest å regne som et byvåpen for Birmingham. Vi rakk bare en tur innom det gedigne kjøpesenteret Bullring, hvor vi nettopp ble gående i ring for å finne det vi trengte.
Før avreise mandag rakk vi en spasertur til Villa Park, men det ble en skuffelse siden det var en stor byggeplass. Vi kom derfor ikke inn på stadion engang, men det var ikke så viktig siden ingen av oss er Aston Villa-fans. Jeg hadde i beste fall håpet på å treffe min tidligere elev og nabo, Mathilde, som nettopp har blitt Aston Villa-spiller.
 |
| Vi fikk også en kanaljogg med Stefan, en hyggelig tysk fotokollega. |
Video: Stefan Kellerer
Ukas sportslige høydepunkt var det langt ifra, men jeg kunne jo ikke være på et mesterskap uten å delta da det ble arrangert «Media Race» på 800 meter. Proff ramme med kamera, speaker og storskjerm, men ikke fullt så proff gjennomføring av den antatt eldste av alle i de 12–15 heatene.
 |
| Klar for "EM-debut"! Foto: Arne Dag |
Manglende vurderingsevne førte til «overseeding», siden jeg hadde oppgitt tre minutter som antatt sluttid. Det er ti år siden jeg løp min siste 800-meter på 2.42, men jeg burde jo skjønt at jeg ikke er i stand til å holde 3.48-fart i to runder lenger. Jeg holdt 4 blank den første runden og ble desidert sist med 3.19 som sluttid. Vinneren av heatet og hele løpet brukte 1.57 …
Jeg får trøste meg med at jeg «knuste en OL-vinner på distansen», som hadde en smule større fallhøyde og ikke pleide å delta på slikt, ifølge Ida.
 |
| Låra var surere enn ansiktet etter 800 meter på Alexander Stadium. Foto: Arne Dag |
Jeg tar med meg en stor dose erfaring fra bransjen, blant annet at det krever kondis å stå løpet ut i et mesterskap også bak kamera, mikrofon og PC. Vi var begge fornøyde med hvordan vi løste oppdraget, som resulterte i tre–fire reportasjer på nettsiden daglig i tillegg til delinger på Instagram og Facebook:
Kondis har fulgt EM friidrett i Birmingham
Da setter jeg kursen mot et nytt mesterskap i København kommende helg, men bare som deltaker denne gangen. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg er utrolig heldig – og litt utholdende – som fortsatt kan jakte førsteklasses opplevelser når førsteklasses prestasjoner er utelukket.
