Ragde Indoor Challenge - en real realitycheck

Jarle og ego etter testen i 2024. 

Ragdetesten, eller mer presist Ragde Indoor Challenge, er en en velkjent testøkt som har blitt populær i skimiljøet gjennom Aukland-brødrenes Team Ragde Charge. For utenforstående er standardoppsettet: 

1. 5 000 m løp på mølle (10 % stigning)
2. 5 000 m Skierg (motstand 7)
3. 2 000 m roing på romaskin (valgfri motstand)

Målet er å gjennomføre alt på kortest mulig total tid. Elitutøvere kjører typisk alt sammenhengende uten pause, mens mosjonister kan ha korte pauser mellom delene. Utfordringen brukes både som en treningsbenchmark (standard) og SoMe-challenge med emneknaggen #ragdeindoorchallenge. Anders Aukland snakker mye om testen i podcasten "Skiklubben" og Emil Gukild har nylig skildret sine forsøk i minste deltalj i "Gukild & Johaug". 

Jeg har kjørt testen tidlig på vinteren siden koronaen satte en stopper for alle turrenn i 2020-21. For en "konkurranse-junkie" som meg er det motiverende å ha en relevant realitycheck som innledning på turrenn-sesongen. Med unntak av litt økt fokus på bakkeintervaller på mølla, har jeg imidlertid ikke trent spesifikt verken på stakemaskin eller romaskin. Som regel har forrige økt på begge apparatene vært forrige test for et år siden....

For ordens skyld så kan det nevnes at rekordene lyder på 46:13 (20:58+17:57+7:18) og tihører skiskytteren Ole Tafjord Suhrke satt i 2024 mens Therese Johaug klokket inn på 51:23 (22:13+ 20:35+ 8:22) i 2020.

Jeg har gjort fire forsøk siden min utprøving på Treningsvitenskapen på Sjusjøen nyttårsaften for fem år siden. De øvrige testene er utført på Grinda Treningssenter i Hernes sammen med teamkompis Jarle. Hele poenget er å dokumentere egen framgang/tilbakegang, og første bud er å bruke samme utstyr. Etter to ganske identiske tester trodde jeg for to år siden at jeg var bedre forberedt siden jeg hadde fått meg egen mølle og kjørt betydelig flere økter på 10% stigning. 

Mitt beste resultat på mølla for fire år siden. 

Det endte med en skikkelig sprekk og mitt dårligste resultat pga. alt for optimistik åpning. Mine subjektivt gode økter på egen mølle viste seg i ettertid å ha blitt gjort på for snill helling. Selv om jeg hadde vateret opp mølla, viste det seg at 10% i realiteten bare var 8%. Dessuten føles min Sole-mølle lettere å løpe på en TechoGymen på treningssenteret. Jeg var faktisk så irritert etter å ha testet fire minutter dårligere enn min to tidligere forsøk at jeg kjørte 5000 m på egen mølle akkurat fem minutter raskere (35:10) samme kvelden og skrev følgende kommentar i treningsloggen 18. jauar 2024: 

"Ble så forbanna på 5000 m på Ragdetesten i dag så jeg retesta på egen mølle. Er forskjell på møller, ja... Kjørte testen intervallmessig: 10+4+4+4+4+4 min på 9 km/t med 5 x 1 min gåpause på 6 km/t. Var ikke over sone 3."  

Jarle i gang med løpinga på Grinda. 

Etter den oppdagelsen har jeg kjørt incline 12% på alle motbakkeøkter hjemme, og hadde forhåpninger om å være på nivået fra tre og fire år siden på den siste testen vår midt i desember. Resultatet ble igjen under pari pga. for høye ambisjoner fra start. Den samme feilen har jo Andres Aukland advart mot hver gang noen ferskinger har tatt utfordingen i "Skiklubben". 

Denne vinteren har jeg planer om å kjøre ukentlige motbakkeøkter på mølle gjennom hele skisesongen og teste igjen som oppkjøring til Birken. Da skal disponeringa i ale fall ikke glemmes. Samtidig blir det jo interessant å se om jeg kan forbedre meg på Skiergen etter mer fokus på staking et par måneder. 

Stakinga skal heves et par hakk til retesten før Birken!
(Foto: Jarle Busterud)

Siden jeg aldri har trent på stakemaskin eller romaskin er det ikke så rart at resultatene for de delene er så godt som identiske fra år til år. På den siste testen hadde jeg likevel håpet å perse på stakinga etter at jeg føler at jeg har fått litt mer draget på teknikken på ski. At jeg også har gått ned 3 kg i matchvekt er gunstig i forhold til motbakkestakinga som er min store svakhet, men de kiloene er jo en direkte en ulempe på stakemaskinen. 

Det er nok en del å hente på roteknikken? (Foto: Jarle Busterud) 

For Jarle på 75 ble årets test en ny bekreftelse på at man blir god på det man trener på etter at han pga. en amputert løpssesong har brukt Skiergen mer enn tidligere Det fikk jeg erfare på en duatlon (rulleski/løp) i september hvor han slo meg klart på stakinga, og Ragdetesten nå i desember bekreftet betydelig framgang på den delen. 

Under er mine resultatene som for de tre siste datoene er gjort med så like rammebetingelser som mulig. Som glade mosjonister har Jarle og jeg ikke regnet med pausene som har vært så korte som mulig. 

Rolfs RIC:	31.12.21	31.01.22	18.01.24	15.12.25
Mølle	36:02	36:10	40:07	38:28
Skierg	22:33	22:24	22:57	22:53
Romaskin	08:50	08:25	08:51	08:57
Totaltid:	1:07:25	1:06:59	1:11:55	1:10:18

Det er også ganske interessant å se på pulsvariasjonenne på de tre delene. Isolert sett kan det virke som jeg aldri har greid å stå distansen ut siden alle tester består av løping i sone 4, staking i sone 3 og roing i sone 2/3. Saken er nok heller at jeg aldri har vært muskulært tilvendt til å få opp pulsen ved staking og roing. Her er snittpuls og makspuls på hver av delene: 

31.12.2021	Tid	HF-snitt	HF-snitt %	HF max	HF max %
Mølle	36:02	142	89	149	94
Skierg	22:33	131	82	144	91
Romaskin	08:50	121	76	133	84
	1:07:25
31.01.2022	Tid	HF-snitt	HF-snitt %	HF max	HF max %
Mølle	36:10	144	91	151	95
Skierg	22:24	134	84	145	91
Romaskin	08:25	133	84	147	92
	1:06:59
18.01.2024	Tid	HF-snitt	HF-snitt %	HF max	HF max %
Mølle	40:07	140	89	151	96
Skierg	22:57	131	83	141	90
Romaskin	08:51	129	82	139	89
	1:11:55
15.12.2025	Tid	HF-snitt	HF-snitt %	HF max	HF max %
Mølle	38:28	141	91	147	95
Skierg	22:53	128	83	141	91
Romaskin	08:57	126	81	134	86
	1:10:18
Pulssoner:	Sone 1	Sone 2	Sone 3	Sone 4	Sone 5

Konklusjon: 

Ragde-testen er en real utfordring og en meget god - eller brutal - økt i seg selv som i likhet med alle tester først blir interessant når man han har gjennomført den flere ganger. 

For min egen del er jeg fornøyd med å holde nivået på de to delene jeg ikke trener spesifikt på, mens nedgangen i kapasiteten på fire år tydelig blir dokumentert på motbakkeløpinga hvor teknikk og manglende muskulær tilvenning ikke er til hinder for resultatet. Jeg har imidlertid mye å hente på disponering på motbakkeløping som jo har mer enn 50% å si for resultatet.

Fortsettelse følger i mars!

Mil etter mil(løp) med brede smil

Årets korteste og mest sosiale løp -
Hakkihæl-stafetten med Team Kondis Elverum. 

Nå som jeg akkurat har tatt min første stavtak på hvitt underlag, er det på høy tid å evaluere sesongen i løpeskoene. Den vage sesongplanen fikk etter hvert både et kvalitativt og kvanitativt mål, nemlig å komme meg under 45 minutte på mila og gjennomføre ti 10 km-løp i løpet av sesongen.

Konkurranse-sesongen ble innledet med halvmaraton i Grue 1. mai og avsluttet med samme distanse - og nesten samme tid - på Jessheim andre helga i november. Med 14 løp har det blitt fire halvmaraton, ni 10 km og en 5 km. Sjusjøløpet på 10 km ble avlyst i begynnelsen av oktober så da rakk jeg ikke ti milløp siden jeg også av hensyn til Kondis-dekingen valgte å løpe 5 km i stedet for mila i det nye  Trysilløpet midt i august. Jeg har også i delltatt i et drøss med uoffisielle løp som 6-timers treningsløp, stafett, bedrifts-o-løp og duatlon (rulleski og løp). Et titalls karuselløp i  Elverumtrimmen og de virtuelle karusellene våre, Kondistrimmen og Kondis-11`ern, regner jeg ikke som konkurranser.

Resultatene på de fire halvmaraton legger jeg ikke så mye vekt på i år siden jeg ikke har trent for distansen, men jeg må innrømme at jeg hadde håpet å ligge nærmere 10 km-farten i min tradisjonsrike sesongavaslutning på Jessheim. Det var forøvrig min 25. Vintermaraton siden 1996 (13 hele og 12 halve). 

10 km-tidene har absolutt gått riktig vei, men jeg endte 45 sekunder bak sesongmålet i Hytteplanmila. Av de ni milløpene gikk sju i kontrollmålte løyper. Etter et par løp i 5-blankfart som fartsholder på våren har jeg forbedret meg fra 47:49 til 45:44. To minutter fram tyder på at trening heldigvis virker også på denne kroppen som kun har talent for å trene. 

Årets beste løp - Hyttplanmila på 45:44. 

Jeg er likevel ikke sikker på om fokus på mindre mengde i større fart er veien å gå i min streben etter å heve nivået, alderen tatt i betraktning. Den fysiske alderen er det som kjent lite å gjøre noe med, men i følge Garmin så øker også kondisjonsalderen med et år uansett hvordan jeg trener. Den har ligget 10 år under det fødselsattesten viser siden jeg fikk en klokke som estimerer slikt. Pr. dato sier den at min kondisjonsalder er 55 år.

Den viktigste parameteren for å prestere i løping er oksygenopptaket som jeg håpet å påvirke positivt ved å trene annerledes i sommer.  Jeg har ikke testet max-O2 på fem år, men stoler på at klokka er i nærheten av sannheten. Jeg har registert en marginal økning, men det vipper fortsatt litt tilfeldig opp og ned mellom 49 og 52 (ml O2/kg/min) slik den har gjort de tre siste årene. Da jeg var satt ut av spill i tre måneder høsten 2022 viste den 40, og det høyeste etter at Gramin begynte å predikere for meg i 2018 er 55. Til sammenligning så målte jeg 52,5 i laben i 2020 og 68 som høyest som 42 -åring. 

Vekta er paradoksalt nok noe som har slått negativt ut ift. kvaliteten på treninga. Samtidig som jeg la om treninga med kortere langturer for å få mer overskudd og kvalitet på max-o2-øktene, endret jeg også kostholdet. Det har som ønsket ført til at jeg veier ca. 3 kg mindre enn jeg har gjort de siste årene. Ikke noe hokus pokus annet enn skjerping av kostholdet ved å holde meg til fire ordentlige måltider i stedet for å småspise mer eller mindre hele døgnet som jeg har hatt for vane for.

Det overrasket meg at vektnedgangen har gjort det vanskeligere å få opp pulsen, men det er logisk det krever bedre evne til å pushe seg selv når en har mindre å dra på. Kvalitetsøktene har ikke helt fått ønsket kvalitet, og dermed har det blitt lite i rød sone i konkurranser  også. På en10 km skal man jo i snitt ligge over terskelpuls og nær makspuls i en spurt hvis en disponerer riktig. Det mentale har nok som det fysiologiske endret seg mye siden jeg satte mine siste perser for 20 år siden, ja.. 

Selv om heller ikke denne sesongen ble så bra resultatmessig som tidsoptimisten håpet på, skal jeg ikke klage for mye etter å ha gjennomført så mye variert og morsom trening. Jeg har også gjennomført like mange konkurranser som tidligere uten skader av noe slag. Jeg (subjektivt følt) hatt utallige gode intervalløkter gjennom sesongen og hatt stor glede av å konkurrere å vanke i det store løpsmiljøet. 

Årets erfaringer til tross er jeg trolig tilbake til gammel oppskrift igjen neste år med større mengde og mer rolig trening. Litt fordi jeg liker å variere, men også fordi jeg er motivert til å prøve meg på noen lengre utfordringer igjen etter et års "fri". At andre i godt voksen alder løper fort bare ved mye rolig  trening pirrer nysgjerrigheten min. 

Det eneste som er sikkert foreløpig er at hovedmålet for løpssesongen 2026 blir halvmaraton i København søndag 20. september eller "The World Athletics Road Running Championships Copenhagen 2026" for å være helt korrekt. Først blir det et par måneder med mye rolig trening fram mot turrennsesongen som tradisjonen tro starter ved årsskiftet. God førjulstrening!

Offisielle løpskonkurranser 2025: 

Alle løp 2025 i kronologisk rekkefølge:

Mot bedre tider på 10 km?

Det har gått over to måneder siden Bakkerolfen ga lyd fra seg, og det er vel på høy tid å gi livstegn fra seg? En fin Strava- og karbonfri sommer er over, og høstsesongen med masse fine løp å se fram til er godt i gang.

Det er moro med variasjon, og i år har jeg gjort ting annerledes ved å få mer kvalitet inn i treninga. Med et solid unntak så har jeg ikke løpt noen langturer over to timer etter sommerferien. Jeg har i stedet lagt inn en del korte bakkesprinter og max-O2-økter for å se om det er mulig å komme ned mot 45 minutter på mila i løpet av høsten. Jeg har ikke vært under siden «Ti for Grete» for to år siden, men i høst skal jeg ikke løpe noen lengre distanser og bør dermed kunne heve meg litt på mila. Uansett om jeg når tidsmålet mitt eller ikke, så kan det faktisk bli et mål å løpe ti milløp i løpet av sesongen!

Objektivt sett er ikke denne kroppen «built for speed», og jeg vet jo godt at hvis det er prestasjoner og plasseringer jeg vil jakte bør jeg utvilsomt løpe mye lengre løp. En påminning på det fikk jeg i da vi inviterte til Kondistreningas 6-timers som en skikkelig «kick-off» på høstsesongen 10. august. Med unntak av en langtur med idémaker Line på 28 km en måned før, har jeg ikke løpt en eneste tur over to timer på hele sommeren. At jeg derfor helt greit holdt 6-blank fart i den én km lang runde runden i 6-timer var derfor en positiv overraskelse. Med en sosialt motivert gå-runde hver time ble det 58 runder uten å være i nærheten av kjelleren. Hvor lurt det var i forhold til å få opp farten på mila er en helt annen skål. Moro med variasjon i alle fall! Treninga gikk litt tungt et par uker etterpå må jeg innrømme, men ikke verre enn at jeg løp en 5 km i det nye Trysilløpet på 23:14 seks dager etter.

Med sveisen på snei i vinden i 5 km i Trysilløpet. (Foto: Amund Sigstad)

Som sagt satser jeg på å «samle» 10 km i år. Med fornuftig trening imellom er det ikke noe problem å løpe en i uka. Selv om fokuset var på halvmaraton tidligere i år med Grue Halvmaraton, Birkebeinerløpet og Kongsvinger Skogsmaraton, har jeg likevel rukket fem milløp, Grunnlovsmila, Hamarløpet, 10 000 m i Hamarkarusellen, Stavåsen Kvartmaraton før ferien og 11 km i Budor Løpefest i slutten august. Jeg tror jeg skal rekke fem til. Livet er utvilsomt morsommere med startnummer!

Klaseseier på halvmaraton med 1:49:35 på Kongsvinger var
tidssmessig en skuffelse. (Foto: Mikael Igelström)

De to kommende helgene bør jeg pynte på den moderate SB-en på 47.29 i «Ti for Grete» og den aller første Gruemila. En uke senere er jeg selvsagt påmeldt når Sjusjøløpet gjør comeback i yndlingsterrenget mitt. Med muligheter for en rask mil både i Hytteplanmila 18.oktober, vårt eget Kondisløpet langdistanse 1. november og Jessheim Vintermaraton 9. november, er det gode muligheter for at jeg når mitt kvantitative mål. Det kvalitative vil jeg bli langt mer overasket over hvis det går inn. Helt typisk Bakkerolfen det i så fall!

Sesongbeste på mila med 47:29 på Børstad med Line i hælene (så lenge det varte) må pyntes på i løpet av høsten. (Foto: Christoffer Hvammen)

Idéen med mange korte løp har blitt til etter hvert som sesongen har skredet fram, men dukket paradoksalt nok først opp i etterkant av 6-timers løpet. Tidligere har jeg levd i den overbevisning om at det er intervaller og korte løp som er grunnen til at jeg aldri blir helt kvitt mine såre hamstrings. I motsetning til at bakksprinter og 400 metere opp mot maks ikke har medført økt smerte, merket jeg det godt etter hvert som timene gikk på det mjuke underlaget i 10 km/t.

Kondistreninga vår i Elverum har «kondisjon med variasjon» som motto, men i sommer har jeg variert mye selv også. Som vanlig deltok jeg på Kondis’ kilometersanking i juli hvor det er lov å telle alle km på beina. Dermed ble det hyperaktiv logging av både stolpejakt, lufteturer med hund, shoppingturer osv. For å unngå å spamme følgerene mine, la jeg ikke ut noe på Strava på hele måneden. Jeg kan innrømme at det i tillegg var for å se om det påvirket treninga mi også. Noen ganger har jeg nemlig lurt litt på hvorfor jeg gjennomfører diverse økter. Er det for å ha noe å vise fram på Strava, eller har jeg et mer legitimt mål med økta? I ettertid har jeg nok blitt mer bevisst, og tenker mer over hvordan og hvorfor jeg trener. At bare et par-tre av mine 1300 Strava-følgere la merke til min Strava-tørke, tyder på at jeg ikke trenger å trene for Stravas skyld i alle fall....  

Høstens 3. klasseseier på rad i den nye morsomme løypa på Budor.
(Foto: Visit Budor)

I tillegg til Strava-fri juli ble den også helt karbon-fri. Jeg er overbevist om at jeg etter hvert som haugen med karbonsko har vokst, har jeg skjemt bort leggene mine med nesten bare å trene med «juksesåler». Fra 1. juli har jeg derfor kun benyttet de i konkurranser. Selvsagt er det en viss risiko forbundet med å løpe alt fra bakkesprinter, kortintervaller på bane til lengre kvalitetsøkter med mindre responsive og dempa sko. Det har imidlertid gått helt smertefritt og noe jeg vil fortsette med i alle fall resten av sesongen – eller til det murrer i leggene. Om det etter hvert gjør noe utslag i et mer effektivt steg i konkurranser med «supersko» på gjenstår å se. Variasjon gir meg i alle fall motivasjon! Dessuten vil de åtte parene jeg har i skuffen vare lenger…..

Vårsesongen og Birken på det jevne

Det er allerede juli og halve løpssesongen er unnagjort. For meg har denne våren, i motsetning til den nasjonale løpebølgen, gått akkurat som vanlig – altså på det jevne. Etter tre løp som fartsholder i mai i Grue Halvmaraton, Grunnlovsmila i Elverum og Hamarløpet, ble det tre objektive sjekker av formen i juni i Birkebeinerløpet, 10 000 meter i Hamarkarusellenog Stavåsen Kvartmaraton

Birkebeinerløpet var mitt 25. i rekken og dermed var også det 25. merket i boks bokstavelig talt. Det lille bronsemerket er identisk med det første jeg fikk i sølv i 1998 og ikke noe som får noen hedersplass på veggen akkurat. Ferdig snakka om det temaet – jeg skjønner også strategien om å honorere deltakelser i stedet for merker.

I krabbegir ut fra Birkebeineren i varmen. (Foto: Birken)

Med en varm og alt for fin Birken-dag var det nesten gitt at det også måtte bli en dårlig dag prestasjonsmessig. Selv med en tjuvstart på sommeren med en uke i Portugal i mars og rekordtidlig vår og sommer, er ikke det nok til at denne kroppen er mer varmeakklimatisert enn tidligere somre. Pulsen blir høyere bare jeg ser sola, og jeg som har «kronisk lakat-intoleranse» må ta det med ro i bakkene for ikke å gå på en skikkelig smell. Dermed ble det akkurat som vanlig snakk om å overleve den første tredelen til toppen i Sjøsæterlia og prøve å holde koken derfra. Tidsmessig ble det det dårligste løpet av alle 25, men med opprykk i pensjonistklasse M65 kan jeg trøste meg litt med tangering av pers plasseringsmessig i klassen med 18. plass av 67 fullførende.

Det 25. Birkebeinerløpet ble ingen plankekjøring i år heller.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det var jo så varmt at Birken arrangørene gikk tom for vann på et par stasjoner uten at jeg kan skylde på det. Jeg tok doble krus på hver stasjon unntatt på den aller siste og var bra hydrert både på forhånd og underveis. Jeg merket imidlertid godt den andre Birken-tabben i år på kroppen, nemlig feil utregning av mørketidene for klassene. I M65 har den bare i ett tilfelle vært under 2 timer, men på tavla ved Sjøsætervegen og ved Kroken ble jeg skremt av at jeg lå bare to minutter foran. Der og da tenkte jeg ikke på at det måtte være noe feil, og det fikk meg snarere til å skjerpe meg på siste halvdel. Her skulle det bare et fall eller en halvhjertet avslutning til så ville hele 25-årsjubileet gå i vasken. Det skulle tatt seg ut!

Hedersbevisningene etter 27 års rimelig trofast tjeneste.

Med UltraBirken i 2010 og 2012 i historikken har jeg som nevnt til det kjedsommelige latt meg irritere av at jeg ikke er med i det gode selskap med alle Birkebeinerløp og merker. I mål trodde jeg først at jeg var bare to minutter foran (etter å ha avansert hundre plasser på totallista fra Kroken og ned skulle det vise seg). Det var også krefter igjen til noe som liknet en spurt med Ola som først trodde at merket i M60-64 røk da vi sjekket tavla ved Håkons Hall. Trolig var merketida regnet ut etter vinnertida +25 % - og ikke gjennomsnittet av de fem beste. Dermed hadde jeg vel sju minutters margin til det berømmelige merket som 28 av de 67 i klassen greide i år.

I rennet påvirker ikke de som starter i pulje 1 utregningen av merketida i noen klasser, og spesielt for bare klasse M60 og M65 så gjelder det også pulje 2. Det betyr nok at mange middelhavsfarere som meg opplever det som vanskeligere å ta merket i løp enn på ski, selv om merkeprosenten ikke er så forskjellig. Med halv løpstid føles jo også margarinene mindre. Merketida kan i løpet variere ganske mye avhengig av at en eller noen få suverene i klassen.  I mitt tilfelle så ble den sju minutter hardere enn i fjor, mens det i de fleste andre klasser var bare mindre forskjeller begge veier. Det må den gamle storløperen Oddmund Roaldkvam "ta mye av skylda for" pga. sin suverene seier med sju minutter til nestemann i M65.

25 varmegrader til tross, så var nok slitne hamstrings fra start mer prestasjonshemmende enn varmen i år. Jeg har for andre året på rad lagt inn noen saftige bakkeintervaller de siste ukene før BB-løpet. I år ble den siste økta i Birkebeinerbakken på Sjusjøen utsatt et par dager og kom for nært på med bare fem dager igjen. Med manglende impulskontroll ble det den også altfor hard. Mandagsløperen fikk under økta det glupe for seg at han ikke kunne gi seg før 1000 høydemeter var samlet. Dermed ble det 6 x 10 minutter med 17% stigning i snitt. Idiotisk er vel det eneste dekkende selv om økta der og da føyde seg inn rekken av gode økter i vår, men som beina tydeligvis ikke har fått tid til å absorbere for å få ønsket effekt.  

Ti dager etter Birken var det klart for «the utimate realitycheck» med 10 000 meter i Hamarkarusellen. I tropevarmen på samme sted og tid som i fjor hvor jeg passerte milepælen det er å bruke over 50 minutter på en flat 10 km sjøl om jeg ga alt.

Først på jobb under sub-45 min.heatet på Børstad. (Foto: Karoline Borgen)

Så klar til original start på 10 000 meter. (Foto: Karoline Borgen)

Fartsholder for Line og Eva fra start. (Foto: Christoffer Hvammen)

Årets 50 langsider og venstresvinger ble derimot en real opptur godt restituert etter Birken med jevne og fine km-tider på 4:45. Nesten tre minutter bedre enn i fjor uten å gå helt i kjelleren og med over en halv time i rød sone var svært positivt. 

To dager senere var det så dags for sesongavslutning for Kondistreninga vår, og jeg følte meg muskulært klar igjen til en lagt tøffere mil i Stavåsen Kvartmaraton. Riktig nok et par minutter bak mitt forrige forsøk for to år siden, men 53 minutter i den løypa tilsvarer mila på 48 minutter. Dessuten greide jeg ikke å komme opp i sone 5 selv i den tøffe stigningen, så jeg ville hatt mer å gå med et par dager senere.

Starten på Stavåsen Kvartmaraton.

Med juli er årets beste treningsmåned godt i gang. Det betyr ingen fellestreninger og heller ingen konkurranser av betydning og muligheter for å bryte ut av mitt fastgrodde mønster. I år er jeg fast bestemt på å gjøre ting litt annerledes og ikke bare pøse på med kilometer. Hva det innebærer er verdt et eget innlegg som må komme ganske snart…