Ultravasan 2015 - en kjänslig resa

Klokken 04.45 lørdag morgen.

Tre dager etter Ultravasan sitter jeg igjen med et helt spekter av følelser. Aller mest kjenner jeg imidlertid på følelsen av å lykkes med å nå et mål som jeg satte meg umiddelbart etter fjorårets debut - men som jeg ikke helt trodde på i oppkjøringa: Å løpe 90 km under 9 timer!

Underveis ble det en variert reise men aller mest varme følelser - i dobbelt forstand - på veg til Mora. Egentlig burde jeg hylt av glede under målportalen, men alt jeg har tillatt meg av utskeielser så langt er et kontrollert "JA" i bussen tilbake til Sälen da jeg sjekket resultatlista. Irriterende at jeg ikke kan la følelsene få litt fritt spillerom en gang i blant. Greit å være seig i beina, men litt mer impulsiv og "gælen" ville nok vært mentalt sunt!

Helga var tro kopi av fjorårets opplegg med Romerike Ultraløperklubb. Det gir ekstra trygghet å ha "alt på stell". Null fokus på logistikk, alt var "tima og tilrettelagt", alá Egon (alias Olav). Felles buss hjemmefra, felles hytte og bespisning, felles transport til og fra løpet og ikke minst felles hygge og erfaringsutveksling. Igjen takk til RULK-gjengen!

Med RULK på tur igjen (Foto: Vidar Sørum)

Jeg gjorde noen justeringer i forhold til i fjor ift. sko, sekk og klær som fungerte perfekt. Etter å ha kommet ordentlig i gang mens sola brøt gjennom tåkedisen som ennå lå over myrene før Smågan, kom DEN følelsen av at jeg hadde gjort "alt" riktig. Det kan også være en skummel følelse på et så langt løp hvor det å ha is i magen er så viktig. Denne gangen skulle det vise seg at følelsen holdt seg veldig lenge.

En fra månen (ego) og en i tåka (Harald) før start!

Partiet mellom Smågan og Mångsbodarna er det mest tekniske med mye sti og klopper. Pga. en nødvendig tur innom et lite blått hus ved den første matstasjonen, kom jeg litt bak i køen og syntes det gikk litt sakte på singel-tracken. Forøvrig hadde jeg en for meg eventyrlig flyt i løpinga i hele 60 km. Jeg kikket på "speedometeret" som kronisk viste km-tider lavt på 5-tallet uten at det kostet noe. GPS-en som var stilt inn på smart-lagring for å vare lengst mulig, er ikke 100% pålitelig i forhold til svingninger i tempoet, men over tid så ljuger den ikke. I etterkant  avslørte den også at det bare var 3-8 minutter jeg ikke var i bevegelse på hele turen - inkludert en dostopp og to tissepauser! (Strava sier 8, men Garmin Connect bare 3!) Uansett bra flyt når en tar i betraktning at jeg tok mat og/eller drikke på alle de 25 stasjonene. Forøvrig gikk jeg ikke en eneste meter på de første seks milene.

Magisk stemning med motsol og tåkedis mot Smågan. Jeg løp i singlett og traff også med det valget vel vitende om at det ville bli litt kaldt på hendene den første timen. (Foto: Olav Engen)

Lørdag trippet jeg konsekvent opp de små kneikene i motsetning til i fjor hvor jeg varierte med å gå hele tiden. Likevel husker jeg at Lundbäcksbackarne før Oxberg var tunge. I år var både beina (og underlaget) lettere og jeg trippet fortsatt lekent opp i den grønne "FAST-fila" til venstre da jeg nådde igjen løpere på halvdistansen på 45 km.

I tillegg til blåbærsuppe og pannekaker med syltetøy på matstasjonen samt vann og sportsdrikk på de vanlige drikkestasjonen, hadde jeg med fire Maxim-gel (utblandet, ikke konsentrert) i den vesle rumpetaska. Regimet var å ta de jevnt fordelt etter 2, 4, 6 og 8 mil. I ettertid ser jeg nok at jeg hadde trengt en ordentlig sukkerbombe til helt på slutten. Næring og væske-inntak er spesielt vanskelig i varmen, og etter hvert ble jeg litt kvalm av den kunstige blåbærsmaken. (Varedeklarasjonen  avslører at den inneholder bare 3,5 % blåbær) Cola ble som vanlig mest fristende mot slutten, men det var bare å få på de store Vasloppskontrollene (Høkberg og Eldris). Det smakte derfor aldeles fortreffelig med en ekstra cola-påfyll da det var 14 km lange km igjen. (Anne du er en knupp!)

I en bakke etter Oxberg ett eller annet sted ble det imidlertid slutt på trippinga. Ikke så brått, men det ble bare for tungt å løfte knærne det lille ekstra i motbakkene. Før det kan jeg ikke huske en eneste negativ tanke fra jeg snublet to ganger i den mest tekniske delen en drøy maraton tidligere. Apropos maraton ble den passert på 3.56 og distansen var behørig markert med en store "målportal" og beskjed om at "you're beyond marathon" - uten at jeg med mitt positive fokus dvelte noe ved at det var 48 km igjen....

Med tyngre og tyngre lår ble regneoppgavene også omformulert. Fra å sjekke klokka hver mil i forhold til hvor mye jeg hadde å gå på i forhold til drømmen om ni timer, ble det ganske så aktuelt å regne på hvor lenge jeg måtte vente med å begynne å gå for likevel å greie medaljetiden på 9.30. Det gikk på et vis å løpe på helt flatt underlag, og heldigvis heller det mye slakt nedover på den siste tredelen.

Garminen blacket akkurat som i fjor ut etter sju timer, men jeg passet på å få starte Stava-appen på mobilen i samme øyeblikk slik at analysen ble fullstendig. Jeg hadde derimot ikke noen kontroll på farten de siste to milene men regnet med at hvis jeg greide å veksle mellom å jogge (ca. 6 km/t) og gå raskt (ca. 10 km/t) skulle jeg greie å holde 8 km/t i snitt. Det viste seg at jeg med unntak av ved de to matstasjonene overraskende nok holdt meg på 6-tallet. Heller ikke det e rtil å tro slik som jeg følte med i "spurten".) Selv om det nå var jeg som lå ute til i høyre i den rød "SLOW-fila" og ble nådd igjen av over 20 løpere på 90 km (i følge passeringstidene) og masse damer på 45-en, var motivasjonen så sterk for å se 8-tallet lyse på måltavla at jeg tvang meg til å fortsette med gå-jogg-intervallene.

Motivasjonen var det heller ikke noe i vegen med da først Hilde fra reisefølget og senere svenske Maria passerte meg smilende på de siste kilometerne, men jeg var bare sjanseløs på damefølge, gitt! Da jeg svingte inn på oppløpet var jeg fast bestemt på å gå over målstreken, men en unggutt fikk meg i gang igjen etter "Mördarbakken" over brua, og resten av ferden tror jeg er det nærmeste jeg kommer himmelen med beina subbende langs bakken!

Litt følelse fikk da utløp på Snap  i alle fall!

Jeg kjente på følelsene, men spilte som typisk treig hedmarking sindig og helt uberørt. I realiteten var jeg utrolig sliten, glad - og rørt. Jeg fortsatte bare å rote rastløst rundt i målområdet med medaljen rundt halsen. Å sette seg ned var ikke aktuelt pga. tendenser til kramper som for lengst hadde meldt seg på de rareste steder. Hva som hadde skjedd hvis jag hadde blitt liggende etter en nesten-snubligs ca. 5 km før mål er jeg forresten ikke sikker på.... Jeg har aldri hatt kramper på baksiden av lårene, og i gåpausene måtte jeg legge hendene på nakken for å løse opp tendensene i skuldre og nakke.

Jeg er overrasket og selvsagt overlykkelig over å cruise rundt i 60 km i en fart jeg av til jeg ikke har vært i stand til å holde på en 5 km tidligere i sommer, men jeg er dønn ærlig når jeg hevder at jeg er vel så fornøyd med de siste 30. Det koster å krabbe seg opp fra kjelleren gang på gang, og jeg rangerer på sett og vis den psykisk seieren over med selv høyere enn plankekjøringen på de første 60. Det e ri motgang en viser hav en egentlig duger til!

Den store lille forskjellen: Ultravasan 90 innom medaljtid

Oppsummert med følelesløse tall ble tida 8.53.22, dvs. hele 55 minutters raskere enn i fjor med 164. plass totalt (av 821), 152. plass av herrene (av 683) og 5. plass i M55 (av 33). Gjennomsnittfart 10,12 km/t eller 5.57 min/km.