På Kondis-treningscamp for første gang

Morgenjogg i soloppgang.
(PS! Trykk på bildene for større utgaver!)

I uke 41 var jeg på min aller første treningsferie, eller treningsleir om du vil. Jeg hadde nemlig gleden av  å tilbringe en uke i Kondisregi i Monte Gordo i Portugal med løpeglade mosjonister fra både Norge og Sverige. For meg har ferie vært synonymt med fokus på trening det meste av mitt yrkesaktive liv, men denne ferien var en helt ny opplevelse for en "ung og lovende" 64-åring.

Jeg hadde i utgangspunktet planer om å ta turen i mars, men den ble fullbooket før jeg fikk bestemt meg for å bli med på løpeuka som jeg har lest så mye om de ca. ti årene Kondis har arrangert løpeuker både vår og høst på Algarvekysten. 

Treningscamp er for øvrig en mer dekkende betegnelse enn løpeuke siden det er et bredt spekter av aktiviteter å velge mellom. Kondis stiller med et stort antall trenere/løpeguider på de forskjellige øktene, og for meg og de fleste andre var det løpeprogrammet som satte dagsorden de sju dagene. Det manglet imidlertid ikke på muligheter for å trene allsidig i treninsgcampen som arrangeres i nært samarbeid med turoperatøren Springtime. Det var også muligheter for å delta i uke 42 hvor det var løpere knyttet til Stockholm Maraton som stod for opplegget og som visst nok er litt mer spisset mot maraton-trening.

Comeback for barfotløping på kanten av Atlanterhavet. 

Jeg hadde på forånd vært med på en rekognoseringstur med et par nye Kondistrenere i pinsen i fjor og hadde blitt litt kjent og visste hva jeg gikk til. Den gangen slet jeg med høy puls i varmen, og jeg var derfor ganske spent på hvordan jeg ville takle en hel uke med mye trening. Bortsett fra noen varme somre her hjemme, kan jeg ikke akkurat si at jeg er særlig vant, eller aklimatisert, til trening i varmen. Faktum er at jeg var på min første og eneste sydenferie på Rhodos i 1987... 

For min del passet det derfor godt at det var "god norsk sommer-temperatur" på Algarvekysten denne uka med litt over 20 grader. Frykten for varmen skulle derfor vise seg ubegrunnet, og med litt "vestlandsvær" med vind og regn forble pulsen normal - helt til jeg pådro meg en forkjølelse nest siste dagen slik at selve finalen, Kondisløpet, ble en lidelse som jeg helt klart burde stått over. 

Kondisløpet i bløtt og perfekt løpevær ble en 5 km lang lidelse.

Kontrasten fra dagen i forveien ble derfor stor da vi ble busset en drøy time vestover og fikk en 12 km lang og spektakulær "kystøkt" i "Seven Hanging Valleys" som endte i feriebyen Carveiro. Jeg har jo løpt mye i skogen og på fjellet, men aldri i et sånt kystlandskap med grotter og stupbratte klipper. Her måtte man følge med hvor man satte beina selv om alle farlige partier var godt sikret. Det ble nok campens høydepunkt for meg og mange andre. 

Kystøkta serverte majestetiske øyeblikk.... 

..i spektakulær natur...

..i hyggelig selskap! 

I tillegg er det verdt å trekke fra "fjelløkta" i Odeleite ca. 20 km nord for hotell Dunamar som er basen til Springtime. Her ble vi tilbudt en variert tur på 10 eller 14 km som også kunne forlenges til en real langtur ved å løpe "hjem". Det lengste alternativet stod jeg over med tanke på at maratonbeina mine skulle få best mulig utbytte av ukas tre kvalitetsøkter,  fartsleken i skogen, baneøkta og det avsluttende Kondisløpet på 5 km. 

Pust i bakken og påfyll på fjelløkta i området rundet Odelite.

Baneøkta med denne spreke gjengen ble objektivt min beste økt.

Med unntak av det uhøytidelige løpet dagen før hjemreisen hvor jeg følte jeg pustet gjennom et sugerør, var jeg godt fornøyd med hvordan beina og kroppen responderte på minst to daglige økter. Fasiten ble 95 km og 10 timer løping samt vel fem timer med diverse andre aktiviteter på de sju dagene. Det er ikke sikkert alle vil bruke begrepet ferie om det, men for meg var det i alle fall en svært oppbyggende uke på flere måter. At jeg kom hjem tre kilo tyngre enn da jeg dro forteller vel også sitt?

Morgejoggen på stranda med soloppgangen midt i mot som førsteøkt var også en opplevelse for en landkrabbe som har sett mest skog og vidder i sitt liv. Man får ekstra god matlyst på frokosten av slikt. Noen dager ble morgenjoggen avsluttet eller erstattet med yoga. Det burde nok vært fast innslag i hverdagen for denne stive skrotten. Her ble jeg også minnet på å puste og jobbe med mobilteten mer enn bare noen minutter etter løpeturen.

Rørlighet i soloppgnag for en morrastiv kropp.

Jeg er ikke laget for strandliv eller steiking ved poolen, men kjedet meg ikke ett sekund. Det ble god tid til til å prøve ut andre typer økter som bl.a. crossfys, ministrikk og aquajogg. Det var også en rekke felles styrkeøkter og diverse rytmiske aktivitetet, for ikke å glemme Kondis Games/Mesternes Mester-lagkonkurranse med litt uvante fysiske utfordringer kreativt satt sammen av Kondistrenerne våre. Gjett hvem som var med på vinnerlaget "Team Inni Gran-skauen" - og hvilken Kondistrening som var sterkest representert på det femmannslaget?

Sist men slett ikke minst må jo det sosiale nevnes ved å delta på en camp som Kondisuka er. Jeg kjente riktig nok noen få fra før, men reiste alene med et åpent sinn for å kose meg og bli kjent med folk. Der må jeg si forvetningene innfridde og litt til. Her var det folk både over og under min egen unge alder med mye av den samme motivasjonen som meg selv - og da må jo bare bli bra. Like barn leker best, gjelder også for oss som fortsatt leker i voksen alder! Tenk å få lov til å "nerde" ei hel uke om felles interesser. Det være seg løpesko, pulsklokker, treninsgprinsipper eller ganske så ufaglige ting på after-run. 

Monte Gordo:You made me great again! 

Takk for minnerike dager til hele den gulkledde Kondisgjengen i uke 41/2024 - og ikke minst til alle de blåkledde Kondistrenerene som sørget for at vi ikke hadde et kjedelig øyeblikk! 

PS! 22.-29. mars 2025 går neste Kondistur til Monte Gordo og påmeldingen er allerde åpen!

En tidsoptimists bekjennelser etter Oslo Maraton

Oransje løper på den blå løper etter 42 km
(Foto: Bjørg Enger)

Det har jammen snart gått tre måneder uten at jeg har gitt et eneste pip om Bakkerolfens tilstand. Hvis dette skal være en treningsblogg, så kan det virke som det står særledes dårlig til. At tida flyr er vel et tegn på på at alderen begynner å sette sine spor har jeg hørt. Jeg var inne på det i et innlegg tidlig i sommer også nemlig: Tida løper ikke fra meg - jeg løper med i tida! Altså er jeg i ferd med å møte meg selv i døra siden jeg hardnakket påstod at man får tid til det en vil nok. Når jeg nå har gått ut på dato i det offentlige arbeidsliv, burde jeg vel ha tid til alle de tingene jeg også rakk med jobb i tillegg?

Mer om den siden av tilværelse i Østlendingen 15.09 her: – Så var jeg kanskje ikke bare han plagsomme gymlærer'n likevel (NB! Krever Amedia-innlogging!)

Nok om det, nå er det tida i joggeskoene i sommer som skal evalueres. Etter en vårsesong med fokus på planmesig bakketrening fram mot halvmaraton på Beitostølen og i Birkebeinerløpet, ble det en juli måned i km-sankingens tegn. Medregnet turgåing ble det flere km-på beina enn jeg noen gang har registert, nemlig 575 km. Nå må det sies at jeg har blitt veldig "flink" til å registere all forflytting av legemet "på mine gamle dager" da.... Hvis jeg blar tilbake i den digitale treningsdagboka, ser jeg at ingen turgåing er tatt med. Ikke en gang de lange fjellturene ble regnet som trening i mine sprekere dager. Juli har likevel alltid vært den måenden jeg har løpt mest, og med 350 km så ble det kvantitativt en av de aller beste "løpeferiene" all time.

Juli ga altså et bra grunnlag for høstens maraton, og jeg tok den første på Kongsvinger helt uten oppladning allerede den første helga i august. Til tross for varmen holdt jeg distansen brukbart og kom inn på 3:51:51 etter samløp med Ola Mellem. Målet for sesongen har vært å løpe fulldistansen i Oslo Maraton igjen for første gang på 12 år. Siden ensidig terskelintervaller og lite konkurranser i  vårsesongen ikke ble noen ubetinget suksess, har jeg lagt inn flere konkurranser igjen fordi det er den beste treninga og fordi det er det som er aller mest gøy. Etter at vårsesongens mål var i boks, har det blitt ikke mindre enn fire løp på ca. 10 km og en halvmaraton, alle uten oppladning hvor målet har vært å øve disponering rundt terskel. 

Det har vært brukbar progresjon fra bunnivået som ble nådd med over 50 minutter på 10000 meteren på Hamar halvannen uke etter Birken, til HOKA-mila i Moelv den siste helga i august. Planen fram mot Oslo Maraton var å løpe HOKA-mila i halvmaratonfart og halvmaraton i Trondheim i maratonfart, dvs. 5 min/km. Det gikk litt raskere på HOKA-mila, men med varmen i Trondheim føltes det mer som en maks. løp enn et kontrollert løp i maratonfart. Det skyldtes i tillegg til varmen også mangel på oppladning.

Etter 1:45:37 på halvmaraton to uker før i Trondheim var det vel å tro på julenissen at jeg skulle greie å holde samme fart dobbelt så langt i Oslo. Jeg var likevel fast bestemt på å følge 3:30-toget fra start. Jeg kom meg litt seint på plass i startslusa og havnet et stykke bak flaggene med 3:30 på. Med unntak av i Valencia i fjor tror jeg at jeg aldri jeg har stått og gått så lenge (1:40 min) før jeg passerte startstreken. Et tegn på at det nå er blitt andre dimensjoner over Oslo Maraton enn det man er  vant til her på berget.

Det var jo ingen vits å løpe sikk-sakk og brenne av unødig energi for å ta igjen fartsholderne, så jeg kom meg aldri på det toget jeg hadde billett på. Jeg fant imidletid min debutantnevø Emil, dvs. han fant meg i Frognerparken, og med litt konferering underveis var plutselig den førsterunden unnagjort nesten på sekundet på samme tid som da jeg bokstaveligtalt var helt ferdig i bartebyen for fjorten dager siden. 

Jeg led for øvrig valgets kvaler før løpet mht. til skovalg. Skulle jeg kjøre safe med Alpafly som jeg har løpt begge mine to siste maraton i, eller skulle jeg være litt offensiv å satse på nyanskaffelsen Endorphin Elite som jeg bare hadde to kortere tempoøkter i. Nike med maks. demping versus Saucny med klart bedre repons og rocker som det heter. Jeg gikk for det siste - og angrer ikke. Det er både de dyreste og de beste skoene jeg har hatt på føttene. Jeg kjørte siste tempoøkta med begge parene for å føle på forskjellen - og den var merkbar. Mens jeg klasket i asfalten med Alphafly følte jeg at jeg ble dyttet framover med Endorphin Elite.

Akkurat som da jeg løp Birkebeinereløpet i helt nye Tecton X for to år siden, fikk jeg vondt under tåballen pga. for stramme lisser. Ved inngangen til Frognerparken andre gang måtte jeg bare stoppe å lette på trykket på høyre foten uten at det ble helt borte. Jeg fryktet på forhånd at de fastere og reponsive skoene kunne gi leggene juling, men jeg slapp unna alle krampetendenser både der og andre steder. At jeg blir sliten i hamstrings er jeg vant til, men jeg vet ikke hvor mye det hemmer meg underveis egentlig. Det er bare skikkelig vondt i sitteknutenene i bilsetet og på kontorstolen etterpå.

At det ble seks minutter opp på andre runden vil jeg med min maraton-CV ikke betegne som en direkte sprekk. Pulskurven var pen den, men den muskulære trøttheten  kom snikende som denne videoen fra passering Rådhusplasen etter 34 km viser:

(Video: Vidar Ellefsen)
 

Tiden ble 3:37:17, ganske akkurat et kvarter dårligere enn min nest dårligste av ni løp på fulldistansen i Oslo i mitt 25. løp totalt i Oslo Maraton. Den nest dårligste var for øvrig min maratondebut med start og mål på Bislett i 1996. At jeg lørdag likevel løp meg opp 100 plasser totalt og fra 15. til 13 på klasselista er jo ikke dårlig i min siste sesong i M60-64 år. Det er likevel ikke bra nok til å si meg fornøyd med maraton-sesongen som fortsetter sju uker til for å se om sub 3.30 er mulig på Jessheim 10. november. Jeg har fortsatt trua, og kanskje kan en ukes avbrekk på treningsleir i Portugal etterfulgt av Hytteplanmila gjør susen? Som jeg har trøstet meg med de siste årene: Jeg jakter ikke førsteplasser - jeg jakter førsteklasses løpsopplevelser. Og de kommer fortsatt på rekke og rad for denne tidsoptimisten! 

En førsteklasses opplevelse fikk jeg også i Oslo denne litt grå lørdagen med pefekt løpsvær, 14 grader, overskyet og ingen vind. Stemningen og folkehavet var helt klart det største jeg har opplevd her til lands på noe løp. Dagen ble toppet med at Emil debuterte på maraton med å greie vært felles tidsmål, til og med med negative split etter å ha vært sosial med sjonkle Rolf det meste av første halvdel. Stolt konsulent og onkel, kan man si!

Glimt fra 30 års morsom mosjonering

I forbindelse med at jeg 1. juli hadde 30. årsjublieum som (hyper)mosjonist og blant annet rundet 1000 offiselle konkurranser, dykket jeg litt ned i arkivet og fant en del bilder som vekker minner om noen få av de utrolige mange gode opplevelsene som denne hobbyen har gitt.meg. Dette er ikke nødvendigvis de største prestasjonene men mer tilfeldige øyeblikk som har blitt foreviget. 

1995 - Debut på halvmaraton i Oslo - 1:27:16

1996 - Debut på maraton i Oslo - 3:22:33

1998 - Første merke i Birkebeinerrenet - 3:46:38

2004 - Totalvinner i Hallgeir Brenden-løpet

2005 - Nordisk Mesterskap for veteraner - sølv og bronse M45-49

2005 - VM Vintertriathlon - bronse M45-49

2009 - Mistberget Rundt dagen etter Kongsvinger Maraton!

2010 - Holmenkollen opp ned & ned - 2. plass totalt

2011 - NM halvmaraton - bronse M50-54

2012 - UltraBirken - 6:00:13

2012 - Frankfurt Marathon - 3:01:03 (siste sub-3 timer forsøk)

2013 - Statuetten for 50 maraton

2015 - UltraVasan med RULK - 8:53:22

2015 - Rakett åpning av Terningen Friidrettanlegg

2016 - Lillehammer Troll Ski Marathon - 7:17:28 (lengste skirenn)

2017 - Birkebeinerrennet - 3:24:12 (staking første gang)

2023 - Valencia Marathon - 3:32:27 (største løp)

Fire ganger rundt jorda på 30 år

Jeg har aldri feiret at jeg har blitt eldre. Det er ingen selvfølge lenger, men i stedet for å ha storslåtte markeringer f. eks. hvert 10 år prøver jeg egentlig å feire litt titt og ofte at jeg gjør noe mer enn å eksistere. Oftest er det i lag med den jeg trives aller best sammen med - nemlig meg selv. Veldig egoiststisk kanskje, men i den ytterste konsekvensen er vel all selvrealisering og tilfredstilles av egne behov egoisme?

Jeg skal ikke filosofere videre på det, men unnskylde meg med at et en må ta vare på seg selv for å ha overskudd til å bidra med noe i felleskapet. Det gjelder i jobb, familie og i samfunnet for øvrig. Det motsatte vil være selvutslettende over tid. Å vurdere seg selv i denne sammenhengen må jo bli subjektivt, men jeg både håper og tror at jeg har blitt mindre egoist med årene og delt mine små og store gleder i hverdagen med flere. 

Fra "60-årskalaset mitt" i 2020  da jeg gikk 60 km
i Løvbergsmorunden med Rune  - i regnvær.

Den siste dagen i juni ble en sånn dag hvor jeg delte mine sære gleder med flere. Flere tilfeldigheter gjorde at det passet å gjøre et unntak fra markering av en milepæl i ensom majestet. Etter at tallene ble såpass høye at det krevde noe mer enn en helt vanlig tur, har jeg lagt inn antall km tilsvarende antall år den 8. mars. Siden det alltid er skiføre der jeg befinner meg på bursdagen (og kvinnedagen), har ikke det vært spesielt vanskelig å få til foreløpig i alle fall. 

Som en direkte konsekvens av at jeg var på Sjusjøen og så på Birken for aller første gang rett etter OL i 1994, bestemte jeg meg for å delta året etter. 1. juli 1994 startet jeg derfor en ny tidsregning. Som 34-åring fant jeg ut at jeg ville trene mer når det passet meg i tillegg til fellestreningene med old-boys-laget som jeg fortsatte med i tre år til. Siden jeg var vant med å føre oppmøte på treninger, kamper, scoringer osv. fra fotballen, var det helt opplagt at også treninga mot Birken i 1995 måtte bokføres. 

Fra en min største dager da jeg tok mitt første merke i Birken i 1998. 

Jeg har alltid vært skomakertypen som har "blitt ved min lest", og dermed var jeg i gang med noe som ikke har blitt skoftet en eneste dag siden. Også treningfrie dager er loggført i tillegg til tid, km og puls når det ble mulig med min første pulsklokke ved milleniumskiftet. 

Etter at de fem første årene ble ført ryddig inn på ruteark og satt i permer, ble alt digitalisert og søkbart. Det eneste som gikk tapt er kommentarene til øktene i forrige århundre. De kunne også vært moro og hatt, men det tok jeg meg dessverre ikke tid til da alt ble lagt inn i treningsportalen STÅ-PÅ som jeg fortsatt bruker for å beholde historikken på et sted. 

Klare for 30 km, for noen for aller første gang.

I stedet for å feire jubiléet alene inviterte jeg til en 30 km løpetur i løypene i Elverumtrimmen som jeg også har brukt i akkurat 30 år. Også her er historikken ivaretatt med deltakerkort for alle utgaver med tider for alle løpene fra høstsesongen i 1994. 

I tillegg til å markere milepælen var intensjonen at noen skulle få oppleve at løperegleden faktisk blir større jo lenger man løper. 30 km er jo fullt mulig hvis man har litt grunlag og man vil nok. Hele 16 møtte opp på søndagsmorgen for å bli med på hele distansen, og før vi var ferdig med alle rundene var det ganske så treffende 30 medløpere med på moroa. Man bli ydmyk av sånt og det er jeg også for å hatt muligheten til å holde meg i form uten lengre avbrekk så lenge - og jeg tar gjerne 30 år til!

De fleste av de 30 som var med på hele eller deler av tremila 30. juni. 

Her kommer noen funfacts som kan leses ut av min trenings- og konkurrane-statistikk: 

Antall timer trening: 14 439 timer totalt (1 år og 237 døgn) 

Antall timer løping: 6 351 timer løping (264 døgn)

Antall km trening: 151 902 km (3,8 ganger rundt jorda) 

Antall km løping: 69 434 km løping (1,7 ganger rundt jorda)

Antall off. konkurranse: 1 000  (400 m - 120 km) 
Antall off. løp: 673 (400 m - 115 km) 

(Når det gjelder konkurranser så er ikke faste karuselløp, klubbrenn og virtuelle konkurranser tatt med.) 

Målfoto i mitt off. løp nr. 1000  på 10 000 m på Hamar 25. juli.

Her er tallene som STÅ-PÅ gir meg etter å ha stått på i 30 år: 

Tida løper ikke fra meg - jeg løper med i tida!

Det går ikke an å stoppe tida og løpe fra den...
(Foto: Amund Sigstad)

Jeg har lenge fleipet med pensjonister som synes de har så mye gjøre at dagene bare flyr. Nå er jeg i den kategorien selv, men har bestemt meg for aldri å bruke tida som unnskyldning for det jeg ikke får gjort. Min prinsipielle holdning er at alle får tid til det en vil nok. Tida skal i alle fall ikke gå - eller løpe - fra meg ennå.

Denne løpevåren har vært spesiell på mange måter, og det gjelder mitt engasjement for saken også. Det er mest moro å seile i medvind, og som 64-åring føler jeg at jeg nå er "in" som driver med løping. Jeg skal ikke gå mer enn et par tiår tilbake før jeg ikke var særlig frampå og så på meg selv som en særing. Misforstå meg rett, jeg hadde fortsatt å løpe selv om jeg var den eneste i verden som hadde gjort det, men som en beskjeden kar fra bygda var jeg ikke særlig offensiv i profileringen av hobbyen min. Går jeg tilbake til ungdommen så så jeg på løpere som noen som drev med det fordi de ikke hadde talent til annet.

I vår har flere lokale løp mer enn doblet deltakelsen, og trender i tiden vil jo media dekke. I forbindelse med at det største lokale løpet, Hamarløpet, nesten doblet deltakelsen, havnet jeg jeg i NRKs lokalsendinger både på tv og i radio på en og samme dag. Ingen ting er bedre enn å spre det glade budskap, så helt på sparket gjorde jeg mitt for å formidle hvor enkelt og effektivt løping er. Samtidig så ble jeg utfordret på hvordan man komme i gang med løping. Resultatet kan ses her: 

«Alle» har løpedilla: Slik får du også det

NRK var på besøk i slutten av mai. 

Eftan i Innlandet 23. mai: 

Det har vært bra trøkk på Kondistreningene våre i vår med rundt 40 innom de tre treningene i uka som Line, Christoffer og jeg deler på å ha ansvaret for. Selv er jeg vanligvis med på to av øktene, men det har hendt at jeg har lekt sjef på alle tre. Den samme lokale trioen arrangerte også Kondisløpets Global Running Day til inntekt for ALS-saken med totalt 40 med på løpet både for barn og voksne en heller utrygg onsdagskveld rent værmessig. Vi synes det ble bra vi, med premier til alle, grilling, drikke og stand med både ALS og Kondis-info. 

Line og Christoffer heier inn en av de yngste i Kondisløpet vårt.

Det begynner å bli en selvfølge at vi også arrangerer en Stravabasert karusell vår og høst, og vårens tilbud, Kondiskuten, har allerede slått tidligere rekorder. I løpet av to uker har 150 elverumsinger testet seg i den 3 km lange Morokuten. Nevnte jeg noe om at jeg var en særing som drev og løp alene rundt i skogen?

Like mange deltakere som varmegrader er ikke nødvendigvis positivt
 i Elverum, men denne torsdagen var det 25 av begge...

Denne våren har jeg på toppen av det hele tatt initiativ til å få oppgradert løypene i den 45 år lange og tradisjonsrike Elverumtrimmen med ordentlig skilting. Sånt gjør seg ikke selv, og etter en god del planlegging, papirarbeid og til slutt fysisk jobbing på lag med de virkelige Elverumtrim-ildsjelene, Svein Erik og Tore, er 100 skilt kommet på plass på 50 stolper i de fire løypene på til sammen 10 km. Som junior i dugnadstrioen var min jobb å å få stolpene ned i bakken med stolpeslegga. Jobben ble gjort i løpet av et par dager, og til min store overraskelse var jeg ikke støl en gang. Riktignok er det ikke så stor motstand i sanden på furumoen, men mangelen på stølhet er en fin premie i hverdagen, samtidig som det jo var veldig stake-spesifikk trening.

Det skulle vært morsomt å vite hvor mange timer Svein Erik og Tore har lagt ned for idretten generelt
og friidretten spesielt i Elverum de siste 50 årene. 

Nå er det slutt på at folk løper seg bort på alle stiene våre. (Foto: Tore Alme)

Engasjementet på kondis.no krever også sine timer, og enkelte uker blir det fire døgnvakter foran pc-en og gjerne noen turer ut for å dekke lokale arrangementer i medvind. Det blir nesten bare positive tilbakemeldinger fra arrangører og deltakere av slikt, og det artigste jeg fyller tida mi med - bortsett fra å delta i løp selv da selvsagt. Det har jeg bevisst gjort litt mindre av denne våren, 

Det har imidlertid ikke bare blitt jobbet i kulissene. Jeg har gjort de fem planlagte ukentlige løpeøktene nesten til punkt og prikke og de har gitt meg mange gode økter. Nå gjenstår det å se om det gjør seg utslag i bedre tider, men jeg har bestemt meg for å være tålmodig for en gangs skyld. Tanken underveis på nesten alle økter har vært at trening må da hjelpe, visst ikke er jeg talentløs eller har en kropp som har sluttet å respondere på trening. 

Vetle og Heidi ble for unge og spreke, men det var minst like moro for meg (Foto: Bjørg Enger).

Den største løpsopplevelsen denne våren var utvilsomt helga på Beitostølen den første helga i juni hvor vårens første halvmaraton ble gjennomført under drømmeforhold. Resultatmessig ble det et par minutter bak målsettingen med 1:36:49, men 2 plass i klassen og innenfor beste 1/4 totalt er jeg fornøyd med. Det var imidlertid opplevelsen av å løpe med tidligere elever som har funnet løpegleden som var aller størst. Jeg glemmer helt alderen når en jeg så heldig å være en løpende motivator for andre - og spesielt yngre likesinnede. 

Et godt eksempel på at jeg glemmer (eller har løpt fra) tida er at jeg umiddelbart ikke kunne skjønne hvordan jeg kan ha løpt 14 minutter  raskere i akkurat den samme løypa på Fjellmaraton ved to anledninger "for ikke så lenge siden". Heldigvis så var det noen som minte meg på at det er henholdsvis 16 og 26 år siden.....