Mil etter mil(løp) med brede smil

Årets korteste og mest sosiale løp -
Hakkihæl-stafetten med Team Kondis Elverum. 

Nå som jeg akkurat har tatt min første stavtak på hvitt underlag, er det på høy tid å evaluere sesongen i løpeskoene. Den vage sesongplanen fikk etter hvert både et kvalitativt og kvanitativt mål, nemlig å komme meg under 45 minutte på mila og gjennomføre ti 10 km-løp i løpet av sesongen.

Konkurranse-sesongen ble innledet med halvmaraton i Grue 1. mai og avsluttet med samme distanse - og nesten samme tid - på Jessheim andre helga i november. Med 14 løp har det blitt fire halvmaraton, ni 10 km og en 5 km. Sjusjøløpet på 10 km ble avlyst i begynnelsen av oktober så da rakk jeg ikke ti milløp siden jeg også av hensyn til Kondis-dekingen valgte å løpe 5 km i stedet for mila i det nye  Trysilløpet midt i august. Jeg har også i delltatt i et drøss med uoffisielle løp som 6-timers treningsløp, stafett, bedrifts-o-løp og duatlon (rulleski og løp). Et titalls karuselløp i  Elverumtrimmen og de virtuelle karusellene våre, Kondistrimmen og Kondis-11`ern, regner jeg ikke som konkurranser.

Resultatene på de fire halvmaraton legger jeg ikke så mye vekt på i år siden jeg ikke har trent for distansen, men jeg må innrømme at jeg hadde håpet å ligge nærmere 10 km-farten i min tradisjonsrike sesongavaslutning på Jessheim. Det var forøvrig min 25. Vintermaraton siden 1996 (13 hele og 12 halve). 

10 km-tidene har absolutt gått riktig vei, men jeg endte 45 sekunder bak sesongmålet i Hytteplanmila. Av de ni milløpene gikk sju i kontrollmålte løyper. Etter et par løp i 5-blankfart som fartsholder på våren har jeg forbedret meg fra 47:49 til 45:44. To minutter fram tyder på at trening heldigvis virker også på denne kroppen som kun har talent for å trene. 

Årets beste løp - Hyttplanmila på 45:44. 

Jeg er likevel ikke sikker på om fokus på mindre mengde i større fart er veien å gå i min streben etter å heve nivået, alderen tatt i betraktning. Den fysiske alderen er det som kjent lite å gjøre noe med, men i følge Garmin så øker også kondisjonsalderen med et år uansett hvordan jeg trener. Den har ligget 10 år under det fødselsattesten viser siden jeg fikk en klokke som estimerer slikt. Pr. dato sier den at min kondisjonsalder er 55 år.

Den viktigste parameteren for å prestere i løping er oksygenopptaket som jeg håpet å påvirke positivt ved å trene annerledes i sommer.  Jeg har ikke testet max-O2 på fem år, men stoler på at klokka er i nærheten av sannheten. Jeg har registert en marginal økning, men det vipper fortsatt litt tilfeldig opp og ned mellom 49 og 52 (ml O2/kg/min) slik den har gjort de tre siste årene. Da jeg var satt ut av spill i tre måneder høsten 2022 viste den 40, og det høyeste etter at Gramin begynte å predikere for meg i 2018 er 55. Til sammenligning så målte jeg 52,5 i laben i 2020 og 68 som høyest som 42 -åring. 

Vekta er paradoksalt nok noe som har slått negativt ut ift. kvaliteten på treninga. Samtidig som jeg la om treninga med kortere langturer for å få mer overskudd og kvalitet på max-o2-øktene, endret jeg også kostholdet. Det har som ønsket ført til at jeg veier ca. 3 kg mindre enn jeg har gjort de siste årene. Ikke noe hokus pokus annet enn skjerping av kostholdet ved å holde meg til fire ordentlige måltider i stedet for å småspise mer eller mindre hele døgnet som jeg har hatt for vane for.

Det overrasket meg at vektnedgangen har gjort det vanskeligere å få opp pulsen, men det er logisk det krever bedre evne til å pushe seg selv når en har mindre å dra på. Kvalitetsøktene har ikke helt fått ønsket kvalitet, og dermed har det blitt lite i rød sone i konkurranser  også. På en10 km skal man jo i snitt ligge over terskelpuls og nær makspuls i en spurt hvis en disponerer riktig. Det mentale har nok som det fysiologiske endret seg mye siden jeg satte mine siste perser for 20 år siden, ja.. 

Selv om heller ikke denne sesongen ble så bra resultatmessig som tidsoptimisten håpet på, skal jeg ikke klage for mye etter å ha gjennomført så mye variert og morsom trening. Jeg har også gjennomført like mange konkurranser som tidligere uten skader av noe slag. Jeg (subjektivt følt) hatt utallige gode intervalløkter gjennom sesongen og hatt stor glede av å konkurrere å vanke i det store løpsmiljøet. 

Årets erfaringer til tross er jeg trolig tilbake til gammel oppskrift igjen neste år med større mengde og mer rolig trening. Litt fordi jeg liker å variere, men også fordi jeg er motivert til å prøve meg på noen lengre utfordringer igjen etter et års "fri". At andre i godt voksen alder løper fort bare ved mye rolig  trening pirrer nysgjerrigheten min. 

Det eneste som er sikkert foreløpig er at hovedmålet for løpssesongen 2026 blir halvmaraton i København søndag 20. september eller "The World Athletics Road Running Championships Copenhagen 2026" for å være helt korrekt. Først blir det et par måneder med mye rolig trening fram mot turrennsesongen som tradisjonen tro starter ved årsskiftet. God førjulstrening!

Offisielle løpskonkurranser 2025: 

Alle løp 2025 i kronologisk rekkefølge:

Mot bedre tider på 10 km?

Det har gått over to måneder siden Bakkerolfen ga lyd fra seg, og det er vel på høy tid å gi livstegn fra seg? En fin Strava- og karbonfri sommer er over, og høstsesongen med masse fine løp å se fram til er godt i gang.

Det er moro med variasjon, og i år har jeg gjort ting annerledes ved å få mer kvalitet inn i treninga. Med et solid unntak så har jeg ikke løpt noen langturer over to timer etter sommerferien. Jeg har i stedet lagt inn en del korte bakkesprinter og max-O2-økter for å se om det er mulig å komme ned mot 45 minutter på mila i løpet av høsten. Jeg har ikke vært under siden «Ti for Grete» for to år siden, men i høst skal jeg ikke løpe noen lengre distanser og bør dermed kunne heve meg litt på mila. Uansett om jeg når tidsmålet mitt eller ikke, så kan det faktisk bli et mål å løpe ti milløp i løpet av sesongen!

Objektivt sett er ikke denne kroppen «built for speed», og jeg vet jo godt at hvis det er prestasjoner og plasseringer jeg vil jakte bør jeg utvilsomt løpe mye lengre løp. En påminning på det fikk jeg i da vi inviterte til Kondistreningas 6-timers som en skikkelig «kick-off» på høstsesongen 10. august. Med unntak av en langtur med idémaker Line på 28 km en måned før, har jeg ikke løpt en eneste tur over to timer på hele sommeren. At jeg derfor helt greit holdt 6-blank fart i den én km lang runde runden i 6-timer var derfor en positiv overraskelse. Med en sosialt motivert gå-runde hver time ble det 58 runder uten å være i nærheten av kjelleren. Hvor lurt det var i forhold til å få opp farten på mila er en helt annen skål. Moro med variasjon i alle fall! Treninga gikk litt tungt et par uker etterpå må jeg innrømme, men ikke verre enn at jeg løp en 5 km i det nye Trysilløpet på 23:14 seks dager etter.

Med sveisen på snei i vinden i 5 km i Trysilløpet. (Foto: Amund Sigstad)

Som sagt satser jeg på å «samle» 10 km i år. Med fornuftig trening imellom er det ikke noe problem å løpe en i uka. Selv om fokuset var på halvmaraton tidligere i år med Grue Halvmaraton, Birkebeinerløpet og Kongsvinger Skogsmaraton, har jeg likevel rukket fem milløp, Grunnlovsmila, Hamarløpet, 10 000 m i Hamarkarusellen, Stavåsen Kvartmaraton før ferien og 11 km i Budor Løpefest i slutten august. Jeg tror jeg skal rekke fem til. Livet er utvilsomt morsommere med startnummer!

Klaseseier på halvmaraton med 1:49:35 på Kongsvinger var
tidssmessig en skuffelse. (Foto: Mikael Igelström)

De to kommende helgene bør jeg pynte på den moderate SB-en på 47.29 i «Ti for Grete» og den aller første Gruemila. En uke senere er jeg selvsagt påmeldt når Sjusjøløpet gjør comeback i yndlingsterrenget mitt. Med muligheter for en rask mil både i Hytteplanmila 18.oktober, vårt eget Kondisløpet langdistanse 1. november og Jessheim Vintermaraton 9. november, er det gode muligheter for at jeg når mitt kvantitative mål. Det kvalitative vil jeg bli langt mer overasket over hvis det går inn. Helt typisk Bakkerolfen det i så fall!

Sesongbeste på mila med 47:29 på Børstad med Line i hælene (så lenge det varte) må pyntes på i løpet av høsten. (Foto: Christoffer Hvammen)

Idéen med mange korte løp har blitt til etter hvert som sesongen har skredet fram, men dukket paradoksalt nok først opp i etterkant av 6-timers løpet. Tidligere har jeg levd i den overbevisning om at det er intervaller og korte løp som er grunnen til at jeg aldri blir helt kvitt mine såre hamstrings. I motsetning til at bakksprinter og 400 metere opp mot maks ikke har medført økt smerte, merket jeg det godt etter hvert som timene gikk på det mjuke underlaget i 10 km/t.

Kondistreninga vår i Elverum har «kondisjon med variasjon» som motto, men i sommer har jeg variert mye selv også. Som vanlig deltok jeg på Kondis’ kilometersanking i juli hvor det er lov å telle alle km på beina. Dermed ble det hyperaktiv logging av både stolpejakt, lufteturer med hund, shoppingturer osv. For å unngå å spamme følgerene mine, la jeg ikke ut noe på Strava på hele måneden. Jeg kan innrømme at det i tillegg var for å se om det påvirket treninga mi også. Noen ganger har jeg nemlig lurt litt på hvorfor jeg gjennomfører diverse økter. Er det for å ha noe å vise fram på Strava, eller har jeg et mer legitimt mål med økta? I ettertid har jeg nok blitt mer bevisst, og tenker mer over hvordan og hvorfor jeg trener. At bare et par-tre av mine 1300 Strava-følgere la merke til min Strava-tørke, tyder på at jeg ikke trenger å trene for Stravas skyld i alle fall....  

Høstens 3. klasseseier på rad i den nye morsomme løypa på Budor.
(Foto: Visit Budor)

I tillegg til Strava-fri juli ble den også helt karbon-fri. Jeg er overbevist om at jeg etter hvert som haugen med karbonsko har vokst, har jeg skjemt bort leggene mine med nesten bare å trene med «juksesåler». Fra 1. juli har jeg derfor kun benyttet de i konkurranser. Selvsagt er det en viss risiko forbundet med å løpe alt fra bakkesprinter, kortintervaller på bane til lengre kvalitetsøkter med mindre responsive og dempa sko. Det har imidlertid gått helt smertefritt og noe jeg vil fortsette med i alle fall resten av sesongen – eller til det murrer i leggene. Om det etter hvert gjør noe utslag i et mer effektivt steg i konkurranser med «supersko» på gjenstår å se. Variasjon gir meg i alle fall motivasjon! Dessuten vil de åtte parene jeg har i skuffen vare lenger…..

Vårsesongen og Birken på det jevne

Det er allerede juli og halve løpssesongen er unnagjort. For meg har denne våren, i motsetning til den nasjonale løpebølgen, gått akkurat som vanlig – altså på det jevne. Etter tre løp som fartsholder i mai i Grue Halvmaraton, Grunnlovsmila i Elverum og Hamarløpet, ble det tre objektive sjekker av formen i juni i Birkebeinerløpet, 10 000 meter i Hamarkarusellenog Stavåsen Kvartmaraton

Birkebeinerløpet var mitt 25. i rekken og dermed var også det 25. merket i boks bokstavelig talt. Det lille bronsemerket er identisk med det første jeg fikk i sølv i 1998 og ikke noe som får noen hedersplass på veggen akkurat. Ferdig snakka om det temaet – jeg skjønner også strategien om å honorere deltakelser i stedet for merker.

I krabbegir ut fra Birkebeineren i varmen. (Foto: Birken)

Med en varm og alt for fin Birken-dag var det nesten gitt at det også måtte bli en dårlig dag prestasjonsmessig. Selv med en tjuvstart på sommeren med en uke i Portugal i mars og rekordtidlig vår og sommer, er ikke det nok til at denne kroppen er mer varmeakklimatisert enn tidligere somre. Pulsen blir høyere bare jeg ser sola, og jeg som har «kronisk lakat-intoleranse» må ta det med ro i bakkene for ikke å gå på en skikkelig smell. Dermed ble det akkurat som vanlig snakk om å overleve den første tredelen til toppen i Sjøsæterlia og prøve å holde koken derfra. Tidsmessig ble det det dårligste løpet av alle 25, men med opprykk i pensjonistklasse M65 kan jeg trøste meg litt med tangering av pers plasseringsmessig i klassen med 18. plass av 67 fullførende.

Det 25. Birkebeinerløpet ble ingen plankekjøring i år heller.
(Foto: Stein Arne Negård)

Det var jo så varmt at Birken arrangørene gikk tom for vann på et par stasjoner uten at jeg kan skylde på det. Jeg tok doble krus på hver stasjon unntatt på den aller siste og var bra hydrert både på forhånd og underveis. Jeg merket imidlertid godt den andre Birken-tabben i år på kroppen, nemlig feil utregning av mørketidene for klassene. I M65 har den bare i ett tilfelle vært under 2 timer, men på tavla ved Sjøsætervegen og ved Kroken ble jeg skremt av at jeg lå bare to minutter foran. Der og da tenkte jeg ikke på at det måtte være noe feil, og det fikk meg snarere til å skjerpe meg på siste halvdel. Her skulle det bare et fall eller en halvhjertet avslutning til så ville hele 25-årsjubileet gå i vasken. Det skulle tatt seg ut!

Hedersbevisningene etter 27 års rimelig trofast tjeneste.

Med UltraBirken i 2010 og 2012 i historikken har jeg som nevnt til det kjedsommelige latt meg irritere av at jeg ikke er med i det gode selskap med alle Birkebeinerløp og merker. I mål trodde jeg først at jeg var bare to minutter foran (etter å ha avansert hundre plasser på totallista fra Kroken og ned skulle det vise seg). Det var også krefter igjen til noe som liknet en spurt med Ola som først trodde at merket i M60-64 røk da vi sjekket tavla ved Håkons Hall. Trolig var merketida regnet ut etter vinnertida +25 % - og ikke gjennomsnittet av de fem beste. Dermed hadde jeg vel sju minutters margin til det berømmelige merket som 28 av de 67 i klassen greide i år.

I rennet påvirker ikke de som starter i pulje 1 utregningen av merketida i noen klasser, og spesielt for bare klasse M60 og M65 så gjelder det også pulje 2. Det betyr nok at mange middelhavsfarere som meg opplever det som vanskeligere å ta merket i løp enn på ski, selv om merkeprosenten ikke er så forskjellig. Med halv løpstid føles jo også margarinene mindre. Merketida kan i løpet variere ganske mye avhengig av at en eller noen få suverene i klassen.  I mitt tilfelle så ble den sju minutter hardere enn i fjor, mens det i de fleste andre klasser var bare mindre forskjeller begge veier. Det må den gamle storløperen Oddmund Roaldkvam "ta mye av skylda for" pga. sin suverene seier med sju minutter til nestemann i M65.

25 varmegrader til tross, så var nok slitne hamstrings fra start mer prestasjonshemmende enn varmen i år. Jeg har for andre året på rad lagt inn noen saftige bakkeintervaller de siste ukene før BB-løpet. I år ble den siste økta i Birkebeinerbakken på Sjusjøen utsatt et par dager og kom for nært på med bare fem dager igjen. Med manglende impulskontroll ble det den også altfor hard. Mandagsløperen fikk under økta det glupe for seg at han ikke kunne gi seg før 1000 høydemeter var samlet. Dermed ble det 6 x 10 minutter med 17% stigning i snitt. Idiotisk er vel det eneste dekkende selv om økta der og da føyde seg inn rekken av gode økter i vår, men som beina tydeligvis ikke har fått tid til å absorbere for å få ønsket effekt.  

Ti dager etter Birken var det klart for «the utimate realitycheck» med 10 000 meter i Hamarkarusellen. I tropevarmen på samme sted og tid som i fjor hvor jeg passerte milepælen det er å bruke over 50 minutter på en flat 10 km sjøl om jeg ga alt.

Først på jobb under sub-45 min.heatet på Børstad. (Foto: Karoline Borgen)

Så klar til original start på 10 000 meter. (Foto: Karoline Borgen)

Fartsholder for Line og Eva fra start. (Foto: Christoffer Hvammen)

Årets 50 langsider og venstresvinger ble derimot en real opptur godt restituert etter Birken med jevne og fine km-tider på 4:45. Nesten tre minutter bedre enn i fjor uten å gå helt i kjelleren og med over en halv time i rød sone var svært positivt. 

To dager senere var det så dags for sesongavslutning for Kondistreninga vår, og jeg følte meg muskulært klar igjen til en lagt tøffere mil i Stavåsen Kvartmaraton. Riktig nok et par minutter bak mitt forrige forsøk for to år siden, men 53 minutter i den løypa tilsvarer mila på 48 minutter. Dessuten greide jeg ikke å komme opp i sone 5 selv i den tøffe stigningen, så jeg ville hatt mer å gå med et par dager senere.

Starten på Stavåsen Kvartmaraton.

Med juli er årets beste treningsmåned godt i gang. Det betyr ingen fellestreninger og heller ingen konkurranser av betydning og muligheter for å bryte ut av mitt fastgrodde mønster. I år er jeg fast bestemt på å gjøre ting litt annerledes og ikke bare pøse på med kilometer. Hva det innebærer er verdt et eget innlegg som må komme ganske snart…

Mitt nye liv som harepus

Fullt fokus på spedometeret ut fra start i Grue. 

Selv om vi er bare midt i mai har jeg følelsen av at løpsesongen har vart lenge allerede, og det har den jo også faktisk. To måneder med hovedfokus på løping som ble innledet med en skikkelig mengdeuke i Portugal i slutten av mars. Etter en uke med 140 km, har volumet ligget på snaut halvparten resten av våren.

Ser jeg i treningsdagbok er det ikke blitt den store systematikken i treninga, og de to konkurransene jeg har gjennomført har fått et annet fokus enn planlagt. Dvs. i Grue Halvmaraton har det for så vidt vært planen ganske lenge at jeg skulle prøve meg som fartsholder, hare(pus), pacer, vindfanger, flaggbærer – kall det hva du vil. Det fristet såpass til gjentakelse at jeg meldte til ny tjeneste 10 dager senere i Grunnlovsmila på hjemmebane, og da jeg nylig også fikk spørsmål om det samme i Hamarløpet 24. mai var jeg ikke så vanskelig å overtale. Alle tre løpene i samme fart – 5.00 min/km.

Grue Halvmaraton har jo blitt «Innlandet svar på Hytteplanmila» som vokser og vokser og blir stadig mer proft. Da de utlyste fartsholdere søkte jeg på jobben med begrunnelse om at jeg har løpt over 1000 løp uten å ha hatt den oppgaven. Uten å være sikker på når det begynte å bli vanlig med fartsholdere, så er det i alle fall en relativt moderne greie her til lands. Skal jeg tippe en 10 års tid?

Da jeg satte meg opp som bærer av 1.45-flagget i «Norges hurtigste 1. maitog» i Grue var jeg jo klar over at jeg ikke hadde så mye slækk på skjemaet. De to forrige løpene på samme sted og dato har bare så vidt gått under 1:40, og jeg tenkte som vanlig ikke på at jeg har blitt to år eldre siden sist....

Forberedelsene ble i alle fall tatt seriøst, og jeg hadde en generalprøve med halvmaraton i den flate Skjefstadfossrunden hjemmefra ti dager før hvor jeg løp godt under 5 blank i 4 x 3 km og klokket inn på 1:47 inkludert oppvarming, nedtrapping og 3 x 1 km «av». Jeg forberedte meg som til en vanlig konkurranse - og spenningsnivået var minst like høyt. Det er jo ikke bare mitt eget løp som gjelder, og harepus må jo være snill med alle.

Jeg har vel aldri følt meg så proff med oppdresset HOKA-outfit inkl. to par sko. Hoka Cielo X1 har jo fått en kraftig oppgradering fra fjorårets, og ble det selvfølgelige valget for dagen etter at de også bestod generalprøven med glans.

Proff fartsholderprofil!

På løpsdagen var det som i fjor godt og varmt, men det var likevel vinden som voldet mest hodebry. Heldigvis var den på riktig retning med medvind på det lange oppløpet nordover, men hvordan «beachflagget» på ryggen ville oppføre seg hadde jeg nok ikke helt forestilt meg.

Jeg hadde frysninger på ryggen da jeg så den store gjengen på anslagsvis 30-40 stykker i ryggen min ut på den første runden som gikk på sekundet etter klokka mi. Den var litt snillere enn den offisielle løypemålingen, men det stresset meg likevel ikke siden det lett kunne tas igjen på de 6 kilometerne med vind i seilet på slutten. 

Napoleon med sin hær... 

Ut på andre runden fikk jeg føle på den økende vinden rett imot. Hadde jeg ikke visst bedre føltes som om noen tok tak i stanga på ryggen og holdt meg igjen. Som naturlig er så hadde den store gruppa begynt å løse seg opp. Noen hadde løpt lurt i motvinden og sa takk for hjelpen til fartsholderen som ble mer fartsdemper, mens andre sakket mer akterut. Da jeg fikk vinden bakfra igjen var det bare et par løpere igjen å pace, og lufta gikk litt ut av ballongen. Litt skuffet og ikke minst overrasket over at debuten ble såpass tung kom jeg inn tre minutter bak skjemaet, men det kostet nok mer enn jeg var klar over å «seile i motvind». 

Som profesjonelle harer på baneløp er jo det viktigste å holde riktig fart fra start, men det var selvsagt ikke meningen at jeg verken skulle stå av på den måten. Jeg hadde nok ikke helt dagen, samtidig som varmen gjorde sitt. I etterkant ser jeg på pulsekurven at jeg lå konstant i sone 4 og hadde 10 slag høyere snittpuls enn i min tidligere nevnte generalprøve i akkurat samme fart.  I ettertid er det lett å se at jeg burde satt meg opp på en tid med litt mer slingringsmonn ift. dagsfom, men jeg fikk i alle fall maks. treningsutbytte ut av Grueturen.

Ola holdt farten bedre enn fartsholderen i motvinden ut på runde 2.

Alt i alt en meget lærerik opplevelse hvor jeg tar med meg nyttige erfaringer - og et skikkelig gnagsår på høyre skulderblad. Gnissinga av «ryggsekken» som flagget var festet på var imidlertid ikke noe problem - før jeg var vel hjemme i dusjen. Ved neste anledning må den strammes skikkelig så det ikke beveger seg, uansett vindforhold.

Da muligheten for å være harepus for lokale løpere i lavterskelløpet Grunnlovsmila ytterligere ti dager senere, var jeg skikkelig bestemt på å rett opp inntrykket som pacer i samme fart. Jeg traff helt perfekt og fikk oppmuntret de som ble med på 5-toget helt inn til å passere målstreken rett foran meg på 50 komma null null.

Fartsholderteamet fra 60 til 35 min på Grunnlovsmila bestod av
Amund, ego, Ulf Erik, Fredrik og Magnus.

Etter å ha hørt på Andreas Grøgaard analysere Grue Halvmaraton sammen med Ramus «på Loffen» Wold, skjønner jeg at perfekt pacing handler om mer enn å stille inn klokka på autolap. Her var det snakk om å rekognosere gps-forholdene i løypa og være forberedt på de avvik som måtte være ift. egen klokke, så da snakker vi proft opplegg. 

I Grunnlovsmila som jeg er lommekjent i og som er litt mer kupert enn i Grue, erfarte jeg også at det kan være lurt å forberede medløperne på at farten justeres i bakkene for ikke å gå for høyt i puls, altså beregne så jevn intensitet som mulig. Denne gangen ble det 20 sekunder forskjell på den raskeste og seineste kilometeren, men helt innertier totalt med en liten fartsøkning på den siste kilometeren.  

1 km før «mission completed» i Heradsbygd 10. mai. 

Kommende lørdag skal opplegget fra Grunnlovsmila kopieres i Hamarløpet, med unntak av at det er 8-10 ganger så mange i feltet. Mye tyder på at det blir flere deltakere i feltet enn i Grue. Sånn sett blir det min største oppgave, og da må det leveres. Den største usikkerheten der tror jeg blir hvor lett eller vanskelig det blir å justere farten med så mange i feltet. Moro og veldig takknemlig er det i alle fall når en greier å bidra til at andre lykkes!  

Flying start på løpssesongen med Kondis i Portugal

På fredagens tur i The Seven Hangings Valleys.

I år fikk jeg en unik mulighet til å starte løpssesongen med en uke i varmere strøk. Med en brå slutt på vinteren kunne det ikke passet bedre med min tredje tur til Monte Gordo i Portugal med Springtime og Kondis. Jeg hadde en tilsvarende uke på tampen av sesongen i fjor, og året før fikk jeg en forsmak på opplegget med en firedagers pinsetur i varmen.

Forskjellen fra de to tidligere turene var at nå fikk jeg muligheten til å legge et solid løpsgrunnlag allerde i mars i stedet for for å fylle på med km underveis i sesongen. Faren er destod større for at det kan bli for brå overgang med en like brå stopp underveis eller i etterkant av treningscampen. Treningsloggen min sa skarve 25 km løping i uka i snitt siden nyttår, men jeg var likevel ganske trygg på at grunnnlaget etter skisesongen var på plass for å tåle mye trening. Om beina ville tåle 2-3 økter hver eneste dag kunne jeg ikke vite, og jeg var aller mest spent på om de kroniske slitne hamstringene mine ville ta kvelden.

Som i fjor høst var målet å få med se seg alle de organiserte løpeøktene og spe på med alternative aktiviteter som det var bare å velge å vrake i. I løpet av sju dager med trening ble det 20 "pass" som svenskene kaller det. Av disse var det 12 løpeøkter på til sammen 144 km hvor den lengste på hele 43 km. Selv om langturen var godt oppdelt med tre "fikastopp" og gåing i alle bakker, var jeg godt fornøyd med å gjennomføre en drøy maraton for første gang siden jeg løp i Oslo i september.

Jeg er generelt godt fornøyd med hvordan apostlenes hester taklet overgangen fra skisesongen som jo verken ble verken fugl eller fisk. Etter relativt møre bein under mandagens lange terskeløkt på 20 km, gikk det adskillig bedre etter hvert. Med ytterligere to intervalleøkter ble det en solid uke med både kvalitet og kvanitet. Status etter sju dager ble 21 timer trening fordelt på 20 økter. Av dette var drøye 15 timer og 144 km løping. Her er treningsdagboka dag for dag:



Under tilsvarende uke i fjor løp jeg 106 km, og på fire dager samme sted året før løp jeg 94 km. Jeg har bare unntaksvis vært oppe i over 100 km i oppkjøringsperioder til maraton, så det var ganske sikkert ukepers i antall løpte km.

Det mest oppløftende var likevel at beina ble bedre og bedre utover i uka. Mandag var blytung, og de påfølgende baneintervallene var ren sjokkbehandling for treige skibein. Med over 100 nordmenn og svensker med på øktene var det imidlertid ikke noe problem å switche fartsgruppe etter dagsform, og etter en litt overambisiøs start fant jeg ut hvor jeg hørte hjemme. Å øke volumet med 400% fra uka før er nok ikke helt etter boka, men uten vondter (annet enn et lite ovetråkk nest siste dag) eller tendenser til overbelastning ble det et solid innskudd i treningsbanken. Nå blir det interessant å se om jeg greier å bruke investeringen riktig utover våren.

Jeg har aldri vært særlig bekvem med mye og trening i varmen, men denne gnagen var det akkurat passende for en nordboer med ca. 20 grader midt på dagen. Morgenjogg i sval bris og soloppgang i halv sju-tida var igjen episk og noe en lever lenge på - og lenger av. Sosiale frokoster, lunsjer og middager - og after-run likeså..... Tusen takk for en strålende uke til både mine svenske og norske medløpere!

Noen glimt fra uka:
(Klikk på bildet for større utgave!)

Mandagsmorgenjogg med Terje i soloppgang.

Fartsgruppa mi på terskelintervaller i Castro Marin-runden mandag.

En happy gjeng på stranda etter 43 km hjem fra Odeleite onsdag.

Moro å ha kapasiteter som Szalke, Musse og L-G som trenere.

Fantastisk med tresiftet antall deltakere på baneøkta.

Ger og jeg jobber med balansen på pilatesøkta.

Strandfys-økt - you go-I go - med tøffe styrkeøvelser i sanden.

Romkamerat Knut og jeg på styrkeøkta med strikker. 

Musse og Szalke har igjn samlet troppene utenfor hotell Dunamar.

Fjelløkta med Odeleite i bakgrunnen.

På topp i Seven Hanging Valleys.

Uten mat og drikke duker helten ikke,
men denne gangen gikk jeg ikke 3 kg opp i vekt.

Felles lunsj med en del av gjengen på stamkafeen siste dagen.