mandag 16. november 2009

Siste maraton i år - klar for neste

Bildet: På veg mot mål faktisk med antydning til spurt etter høylydt oppfordring fra fotograf Bjørn Hytjanstorp.


Søndag gikk Vintermaraton på Jessheim med meg på startstrek for 14. gang på rad og for 10. gang på maraton. Totalt var dette mitt 42. løp på bena på 42,195 km eller lengre. Etter tre overraskende lette langturer på 35 km den siste måneden, hadde jeg tro på å underskride tida mi i den sure vinden i fjor på 3.07. Optimisten i meg uttalte seg dog ikke høyt, men jeg hørte han minne meg om at jeg også har løpt under den magiske tre timers grensen en gang på Romerike.

Turen på nyanlagt E6 gikk raskere enn på lenge, også takket være to pratevillige tryslinger i bilen: Arne Moren og Jan Haugnæs. Framme i god tid og fikk forberedt meg optimalt og gjennomført alle tilhørende ritualer.

Følte meg litt tung helt i starten, men kom raskt inn i en fin pulje med bl.a. stødige karer som Bjørn Gjerde og Ola Mellem. Etter hvert følte jeg meg lett og fin. I motsetning til mange ganger tidligere lot jeg meg ikke friste av overmot, og bestemte meg for å bli liggende i gruppa. Dro kanskje litt mye på første runden, men var ved runding klar til å begynne kjøret. En medbrakt energibar var litt vanskelig å få svelget ned, men ga meg merkbare kick i denne fasen. Inntak rett før drikkestsjonen fungerte bra etter at jeg fikk med den andre på stadion.

Første runde gikk helt etter skjemaet til fjorårets tid, og det var fortsatt bare optimisten jeg førte indre samtaler med. Ingen merkbar psykisk knekk ut på runde nr. to heller. Tok igjen de tre (Jørgen El Fakiri var 3. mann) som jeg måtte slippe litt pga. litt sommel ved vending. Ved den eneste lange bakken rett før 30 km kom Bjørn G. bakfra og virket veldig frisk der jeg som vanlig slet. Selv om vi plukket opp et par mann i samme slengen, måtte jeg bare si takk for følget til kraftpluggen. Ola M. seig også i fra. Derfra og inn ble det som det har blitt altfor mange ganger: En kamp for å prøve å holde stilen. De få sjekkene jeg gjorde på klokka fortalte sitt tydelig språk. Det gikk seinere og seinere. Første mila på 43, drøyt 44 på den andre, 47 på den tredje og nesten 50 på den fjerde - inkludert et par minutter i skogen. Da tida viste 3.04 ved passering 40 km jogget jeg bare inn selv om det ikke gjorde spesielt vondt noe sted. Bare tunge bein. Resultat: 3.14.55 og 3. plass i klassen.

Hadde jeg kjørt litt for intensivt den siste uka, tro? 9,5 km i Snøkuten på tirsdag og 10 *400 m torsdag var kanskje en utblåsning for mye? Sjekken på pulsklokka bekrefter nok det. Bare 144 i snitt og utrolig nok kun 4 minutter i sone 4 (maks. 153) tyder på at her har jeg "lusekjørt" - selv om jeg ikke hadde følelsen av det. Hadde jo ikke kramper i leggene en gang! Joggeturen på de myke skogstiene sammen med fruen mandag morgen var bare herlig. Nei, heretter må jeg nok tørre å ta det mer med ro inntil 14 dager i forkant. Som vanlig passende irritert, men først og fremst motivert til å "reise kjerringa" så fort som mulig. Som sagt - så gjort: Etter en herlig elgbiff og et glass matchende rødvin var påmeldingen til Stockkholm Marathon 2010 i boks....