Drømmetur dagen derpå

Søndag morgen etter Birkebeinerrennet satt jeg helt frivillig på Sjusjøen uten annet transportmiddel enn et par Fischer-ski. Værmeldingen var selvfølgelig fulgt med argusøyne dagene før Birkenhelga, så det var en helt kalkulert risiko å krabbe opp til Sjusjøen i stedet for å ta bussen tilbake til Elverum. Jeg måtte gi opp planen om å gå Sjusjøen-Elverum på ski i vinterferien pga. tåke og drivsnø, og nå passet det seg bra å realisere drømmen selv om det var “dagen derpå”. Jeg er nesten alltid frisk og rask etter et langløp og var rimelig trygg på at det ikke ville bli noe problem med den estimerte 6 milsturen.

Dagen opprant med enda bedre enn forhold enn under rennet dagen i forveien. Denne gangen var også vinden på min side, og det samme kan jo sies om høydeprofilen som varslet 600 m nettofall. Det eneste usikkerhetsmoment var egentlig løypene. Med snøfall på fredag var jeg ikke sikker på om det var kjørt opp på hele strekningen.

         

Klar til start utenfor Sjusjøen Fjellstuer.

       
Kokka ni stod jeg klar utenfor Fjellstua i knall sol, fem minusgrader og bare en lett trekk i lufta. Kroppen føltes minst like pigg som på Tingstadjordet dagen i forveien, og jeg kjente også noe av den samme forventningsfulle spenningen i kroppen før start. De første 15 km fra Sjusjøen, via Moste og Ljøsheim til Hamarsæterhøgda er velkjent. Deretter gikk jeg inn i ukjent land fram mot Prestsætra i nærheten Bringebu. Her ble jeg positivt overrasket over hvor lett terrenget var. Det var bare å stake avgårde.

Skiene måtte av bare et par ganger på turen som her ved Prestsætra.
         

Etter noen hundre meter til fots langs grusvegen ved Prestsætra, ble det litt mer kupert før det fortsatte over Endelausmyrene som jeg ikke syntes var så endeløse som den ene gangen jeg gikk her på sugende vårføre for omtrent ti år siden. Ved Lavlia startet det tyngste partiet hvor det stiger nesten 200 m igjen opp over Brumundkampen. Skiene som var praktisk talt urørt med VR40 under midten, fungerte perfekt og det var bare å tenke teknikk og gå riktig på ski. Bare herlig å bruke beina igjen etter tre og ei halv mil med nesten bare staking!
      

Utsikt fra Brumund mot Nordhue.

        
Ved Brumund var jeg igjen i løyper som jeg har gått utallige ganger, sist under Budorrennet i begynnelsen av januar. Her var det også litt mer folk å se i løypene etter at det bare hadde vært noen enkelte å hilse på etter Ljøsheim. Litt av en kontrast fra gårsdagens rushtrafikk mellom Rena og Lillehammer! Ved Målia satt folk og koste seg i solveggen, og jeg tok dagens siste korte stopp for å forevige idyllen. Med drikkeslangen lett tilgjengelig ble det ikke nødvendig med drikkepauser, og matpakka ble liggende urørt. Et par geler som var til overs fra gårsdagen, var det eneste faste føden som ble fortært på hele reisen. Kan det være mitt fire måneders “mandagsfaste-opplegg” i vinter som har hatt positiv effekt? Det får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
          

Framskutt påskeidyll i Målia.

                   
På Budor Gjestegård måtte skiene av for å kunne passere vegen, men ellers fant jeg ingen grunn til å stoppe. Det gjenstod bare en liten stigning over Klekkfjellet før “nedturen” til industriområdet på Grindalsmoen. Her våknet konkurranseinstinktet da jeg så på klokka og visste at løypa falt nesten 500 m på de 15 kilometerne som stod igjen. Turen som jeg hadde satt av fem timer til, kunne nemlig fullføres på under fire med en liten “spurt”. I de kvasse nedkjøringene ved Narsætra var det det merkbart tråere i snøen, og farten ble ikke så stor som jeg hadde fryktet. På skarpt føre kan det gå vel kjapt her, men med toppfart på “bare” 45 km hadde jeg full kontroll. Den siste halve mila ble et eneste langt stakedrag, og etter 3 timer og 56 minutters effektiv løpstid var 67 km gjennomført med en gjennomsnittsfart på drøyt 17 km/t. Det var raskere enn i Birken, men så er også det en viss forskjell på profilen. 

       

Enden på drømmereisen på Grindalsmoen.
            

Så var det bare å ta beina fatt å traske den snaue kilometeren bort til bilen som var strategisk plassert på Terningmoen før avreisen til Rena lørdag morgen. Hvilken herlig dag derpå! Drømmeturen gikk unna enda lettere enn forventet. Det var nykjørte spor hver eneste av de 67 320 metrene, de Birken-preppa skiene gjorde dobbelt nytte for seg, vær og føre kunne ikke vært bedre og kroppen var i godlage.

Satt i perspektiv: Turen hjem fra Sjusjøen tok bare dobbelt så lang tid som med bil, og selv om Saaben er gjerrig på dieselen kan den ikke måle seg med Bakkerolfen. Med en liter av den utblandede sportsdrikken igjen på tanken, gikk den miljøvennelige reisen unna på 0,15 liter på mila….
         

Jeg var mye mer fornøyd med SøndagsBirken enn dette selvportrettet viser.

LOGG PÅ  GARMIN CONNECT