Birken blir bare bedre

Årets Birken-helg ble av det begivehetsrike slaget. Som jeg har vist med linkene i mitt forrige innlegg, ble det en helt privat "Birken-tour" på meg. Opplevelsene ble mange og flotte og jeg må nok komme tilbake til siste del av "Touren" i et annet innlegg. Tross alt var det selve Birkebeinerrennet som gjaldt, og det ble i all hovedsak en positiv opplevelse.

Etter en del år med forsøk på å gjøre noe "lurt" mht. smøring (les: rubb og tape) hadde jeg bestemt meg for å kjøre helt safe denne gangen. Med de kurante føreforholdene det viste seg å bli i år, var det vel knapt mulig å bomme heller. Kort fortalt: Glid og rill ble satt bort til ekspertisen på Fokus Sport i Elverum, og festet ble lagt egenhendig på helt i tråd med Swix' anbefalinger: VR40, med et lag VG45 inni. Dette var forresten første gang jeg ikke gjorde hele prosessen selv. Til neste år skal jeg nok supplere utvalget av rilleverktøy og ha en boks med cera stående selv.     

   

Festet kunne neppe vært mer perfekt, mens gliden kunne vært bedre før Kvarstad. Ned fra Dølfjellet var jeg også i år på defensiven etter at jeg ble klart frakjørt. Etter hvert som temperaturen steg, fikk heldigvis skiene mer fart på seg. Det samme kan forøvrig sies om han oppå skiene også. Det hevdes at Birken  begynner på Kvarstad. Det stemmer for så vidt, men jeg kan da prøve å begynne før! Det er tydelig at jeg har mer å ta ut når jeg ikke er spesielt sliten når jeg går over mål og er klar for nye økter umiddelbart. Det handler om å tørre å satse, og kanskje å kjøre en kort hardøkt rett i forkant av rennet slik at systemet våkner før. Kanskje en etappe i StafettBirken på fredag vil slå poistivt ut for  meg? Jeg melder meg herved til tjeneste neste år hvis det er noen som har for få kamerater....

Litt eksperimentering måtte jeg jo begi meg utpå denne gangen også: Jeg gikk nemlig til innkjøp av ny Camelback til Ultrabirken i fjor, og min faste birkebeinersekk fikk dermed avløsning etter å ha vært en trofast følegsvenn siden 1995. Snufs, snufs! Med to liter drikke på ryggen la jeg altså  avgårde som en ordentlig birkebeiner, dvs. med drøyt 5,5 kg på ryggen. Det fungerte - såvidt. Testen uka i forveien ble gjort i behagelig temperatur, og det skulle ikke vært mange flere kuldegrader over fjellet lørdag før jeg også hadde kommet til mål med 5,5 kg. Isolasjon rundt slangen er tydeligvis et "must", og det må drikkes hyppigere. Slangen må tømmes bedre for hver gang slik at den ikke fryser til.

Her i Kvarstadlia begynte Birken for meg i år. Foto: Stein Arne Negård.

 
I tillegg må jeg prøve ut en smak eller en annen type drikke enn den Maxim-varianten jeg hadde satset på i år. Den samme erfaringen gjorde jeg forresten under UltraBirken hvor jeg ble ordentlig lei det søte klisset, så nå har jeg vel lært den leksa? Med unntak av en kopp kaffe og cola på Sjusjøen, benyttet jeg ikke matstasjonene i det hele tatt. I tillegg fikk jeg som avtalt en cola-oppkvikker av Kjell Arild på Midtfjellet. Likevel hadde jeg over halvparten av drikke med til mål og drakk altså ikke mer enn ca. en liter væske underveis. To av tre geltuber ble også liggende i lommene på sekken, så jeg bør nok prøve å bedre regimet og tvinge innpå mer tidligere i løpet.

Løpet mitt ble bedre og bedre etter hvert, og tida, 3.32.29, var fullt godkjent under de rådende forhold. Det er 11 minutter lengre tid enn i fjor, men likevel hakket bedre - realtivt sett. Jeg gikk fram fra 106. til 96. plass i klassen og var litt nærmere vinneren enn i fjor. Her er tall som mer enn ord beskriver utviklingen i løpet mitt :

                     Skramstad     Kvarstad       Sjusjøen       Mål
I klasse          128/1322       110/1312        100/1309       96/1311
I pulje            195/348         194/346          139/347        128/348
Av alle        1732/14866    1599/14807    1381/14708  1357/14715

Statistikk for alle løpere finnes her.
  

Søkbare resultater

Kort oppsummert: Jeg åpnet rolig opp til Skramstad, fulgte strømmen i pulja fram til Kvarstad, gikk meg fram over 200 plasser opp til Sjusjøen og avsluttet med stil - og god glid.

Opplevelsen og rennet som sådan var absolutt av de beste  jeg har vært med på. Vinden fra Dølfjellet til Raudfjellet var merkbar, og sammen med nysnøen dagen i forveien grunnen til at tidene jevnt over ble et kvarter svakere enn i 2010. Maksimaltidene ble dermed ytterligere 25% romsligere slik at jeg for første gang hadde over en halvtime til gode på merkekravet som alle uinnvidde spør om jeg greide i etterkant.


Bildet: Vegard H.  (bak) og jeg hadde en liten duell på Dæhliehaugen etter at vi hadde passerte hverandre et par ganger tidligere på turen over fjellet. En annen duell ble dømt uavgjort: Otto G. og jeg fikk nemlig akkurat samme tid uten å se hverandre underveis  - selv om begge vi startet i pulje 3. Godt gjort. Det er allerde varslet omkamp i det siste klubbrennet på Varden 30. mars. Morsomt!