Tur og utur i Tour de Kut

Hva er det Jan Erik pønsker på her tro?

For å utdype tittelen med en gang: Dette innlegget er IKKE et forsøk på å bortforklare prestisjetapet for fetter'n i årets Tour de Kut på hjemmebane. Det kan bare virke sånn - mest fordi det ble mer  "svung" over headingen med tur og utur.... Dernest må det presiseres at det er tur for en seigmann som meg å bli invitert til dette private arrangementet. Det er nemlig ikke åpent for hvem som helst.....Og hvem har mer godt av litt intensiv tempotrening enn meg? Få, hvis jeg skal svare sjøl!

Opplegget var som i de tidligere Tourene som Amund har stått bak: Fem etapper over to dager med en syrlig miks av sprintintervaller og distanseløp. Og selve rosinen i pølsa: En monsterbakke eller flere på den avsluttende jaktstarten. Jeg debuterte i Tour de Kut i fjor høst og var også med på årets Tour de Ski. Her følger linker til rapportene fra mine to tidligere tourer:

Tour de Kut 2011: Kult med "Tour de Kut"
Tour de Ski 2012: Hyper uke etter Birken
Les også: Den store fetter-duellen

Tore Minsaas tok mange flotte bilder fra Touren.
Her er Marianne knipset mellom noen rimfrosne
tuster lørdag morgen.

Uturen  i helgas Tour de Kut, var vel snarere udyktighet, og således heller ikke veldig overraskende. Med langt og seigt i beina fra hele august og september må det mer enn ei helg til for å fart på beina. Sprint er jeg sjanseløs på uansett treningsopplegg, men jeg skuffa meg selv litt på den lengste etappen lørdag morgen. Etter to etapper fredag kveld var jeg som normalt minuttet bak Otto etter tre kilometers "kuting", og tre sekunder bak Jan Erik. Tredje etappe i Svartholtet bestod av tre sammnehengende runder på 1,85 km, altså drøyt 5,5 km, som avgjort var min sjanse vis á vis "ungdommen" - og fetter'n.

Der falt jeg vel for eget grep, kan man si. I stigningen oppover på den midterste runden følte jeg at motoren var varm etter en litt kald start og prøvde et rykk med halve feltet i rygg. Det ble ei lita luke, men jeg greide ikke å fullføre over toppen og stivnet selv. Dermed slet jeg resten av etappen med å henge på, og måtte i stedet se Lars-Erik, Jan Erik og Marius kapre ytterligere sekunder på meg.

Jaktstarten til slutt var lengre og mer utslagsgivende i år, og jeg fattet fortsatt håp om "pallplass". Otto og temposterke Lars-Erik var det ingen ting å gjør med, men fjorårsvinner Marius og ikke minst Jan Erik var "på skuddhold" før den 4,8 km lange og tøffe bakkeetappen.  For lokalkjente så gikk starten på Trimplassen i Svartholtet, ned Munkedamsveien, opp Skogveien, inn i lysløypa ved Loken, ned Bondevegen og Sandbakken før både trappene i Ydalir og bakken opp til toppen av festningen skulle forseres. Ikke mer enn 50 høydemeter først ned og så opp, men tøft nok med syre til øra fra før!
Mesteparten av etappen gikk på asfalt, men kilometeren i lysløypa hadde noen skikkelige vanngraver. Jeg valgte derfor terrengskoene, og angret på det i ettertid.

Avstanden til Jan Erik krympet først litt på tur nedover, men jeg fikk aldri helt kontakt som planen var. Jeg avansert forbi Marius, men opp unnarennet i hoppbakken økte avstanden igjen slik at det var umulig gjøre noe med fetter'n opp til festningen. 17 sekunder før start ble til 23 da jeg klasket hånda i veggen på vanntårnet. En herlig fight, og destod bedre jobba av min favoritt-konkurrent. Gratulerer igjen, Jan Erik!

Jeg kan være etterpåklok og si at jeg tapte duellen på en taktisk bommert på den lengste etappen, men sånn går det når en overvurderer seg selv - uansett om distansenes er kort eller lang! Bra det ikke var Frankfurt Marathon denne gang!

Tour de Kut-vinnere anno 2012: Otto og Marianne.

Lørdag kveld var det som seg hør og bør bankett på Varden i Hernes med god mat og drikke og masse Tourpremier til alle ni som fullførte historiens tredje og hittil største Tour de Kut. Som i vinterens Tour de Ski, ble det soleklare Hernes-seire i begge klasser ved Otto og Marianne. Uten å bli for klisjépreget tror jeg nok likevel at alle et øyeblikk følte seg som vinnere - over egen syreterskel - i den strålende høstsola på toppen av Christianfjeld festning. Tour de Kut er kult - og sikkert veldig lurt. Nå  er det bare å vente på superkompen, ketchup-effekten - eller toppformen om du vil.

Se reportasjer og masse bilder på kondis.no her:
           

Melkesyre i solnedgang

Otto Grafsrønningen til topps