Mye moro i Oslo Maraton

Det ble Oslo Maraton på meg i år også, denne gang absolutt i tråd med idrettens ideal: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. (Som leser av denne bloggen har du kanskje  tenkt: Det viktigste for Bakkerolfen er ikke å vinne, men å avstå?) Planen var i alle fall at jeg for aller første gang ikke å løpe verken hel- eller halvmaraton, men bare 10 km som en gjennomkjøring før neste helgs opprinnelige sesongmål, Berlin Marathon. Den planen ble skrinlagt like etter at Bjørg og jeg rakk å melde oss på som noen av de siste av de 7000 som fikk plass på "10 for Grete" i slutten av juli!

Med under tre uker siden meniskoperasjon nr. 2, var Oslo-turen kun sosialt motivert. Rollene i heimen var byttet om med meg som moralsk støtte og Bjørg med startnummer og konkurransenerver. Helt på sidelinjen greide jeg ikke å stå denne gangen heller. Startnummer og knallgul t-skjorte ble hentet ut av gammel vane etter som den siste ukas framgang gjorde det uproblematisk å gå.

Oslo var farget gul på lørdag!

Fotoduell med Kondis-kollega Stig Vangsnes som for anledning tok bilder for  "Sportsmanden" .

Og her er bildet tatt i motsatt retning:

(PS! Jeg skal komme tilbake til de siste tre ukers tvil og tro i et annet innlegg. Motivasjonen for å blogge er kommet tilbake parallelt med formutviklingen. Må innrømme at den også ha vært på et lavmål i perioder etter sesongens "second setback". Jeg var seriøst inne på tanken å døpe om bloggen til Surverolfen, eventuelt Skaderolfen.)

Tilbake til helgas begivenhet: Opplegget var klart etter å ha ankommet byen for å rekke mine gamle, gode maraton-kollegaer passere halvveis. Det ble faktisk litt fokus på maratonforberedelser på meg også, siden den joviale - og seriøse maratondebutant , Arild (Dahl), har søkt råd før ilddåpen sin. Konkurranseinstinktet er i orden der i gården også, og jeg brukte min debuttid fra 1996 (3.22.33) som en ekstra gulrot for trønderen som sammen med en stor gjeng fra Fønix Treningssenter i Brumunddal hadde både et seriøst og sosialt opplegg for årets store mål.

Min sak om Fønix-gjengen i Kondis' Oslo Maraton-utgave.

Jeg startet fra påmeldt sub-40 -pulje, og målet var å få tatt noen annerledes løpsbilder - og rekke å gå gjennom innenfor makstida på 1.45.  Med et kvarters "tjuvstart" på siste pulje hadde jeg to timer på meg, og kunne vel egentlig tatt det helt piano. Med Aktiv mot kreft-kjendiser ved min side følte jeg at jeg måtte småjogge til jeg var ute av syne for publikum på Rådhusplassen. Deretter ble det kappgang med forsøk på å få noen blinkskudd med kondis-kollega (og vikarende nettreaktør) Olavs snertne løpekamera. Der det steg litt oppover løp bena løpsk og jeg trippet raskt forbi noen hundre i slengen før jeg gikk over til kjapp gange igjen. 

Bjørg sammen med rektor-Roar akkurat halvveis uti løpet.

Da Bjørg (som startet ni minutter etter meg) kom forbi, måtte jeg legge inne en aldri så liten spurt for å få foreviget begivenheten. (Det gikk ikke så bra siden bildet av henne og min gamle studiekamerat, Roar (Vingelsgaard) ble heller uskarpt.) Deretter holdt jeg meg i skinnet helt til 9 km-skiltet. Da den siste kilometeren kom, skrek beina etter mer, og det ble en hel km "løping" for første gang på sju uker.

Jeg gå-jogga mila på 65 minutter, og loggen viste at det aldri gikk saktere enn 8 min/km og det ble drøyt 3 km jogging. Kanskje ikke så lurt å begynne å løpe igjen på asfalt, men jeg er ganske sikker på at hellingen er viktigere enn underlaget. Dessuten stilte jeg i splitter nye sko, Asics Lyte 33, som jeg har "siklet" på siden jeg prøvde dem i Frankfurt i fjor høst. Jeg måtte riktig nok ty til damemodellen i knall lilla for å få riktig størrelse, men de satt som et skudd. Den lave droppen føltes også veldig naturlig der jeg prøvde å bevege meg så mjukt som mulig.

Neppe godkjent kappgang  på oppløpet? (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Det blir umulig å beskrive hva slags rus en opplever når en endelig føler at en kan løpe uten smerter igjen, men heldigvis greide fornuften og beina å inngå et slags kompromiss denne gang. I skrivende stund, to dager etter "løpet",  merker jeg at muskulaturen er like støl som etter en vanlig konkurranse og sier meg at her må en skynde seg langsomt for ikke å pådra seg en ny skavank. 

Helgas sosiale mål ble absolutt  innfridd, og sammen med Bjørg, Margrete og Ole Peter (Bergaust) koste vi oss stort i lag med Fønix-gjengen fra Brumunddal. Hvordan det gikk med maratondebutanten, lurer du kanskje på? Det holdt bare nesten, og Arild måtte som mang en "førstereisgutt" gå ett minutt og seks sekunder for mye på siste halvdel til å greie sitt store mål. Dermed er det vel duket for duell side om side neste år, Arild? 

"The Wall" surret nok i hodet på Arild som kjempet seg innbitt opp Slottsbakken for siste gang?